Tao
From Wikipedia, the free encyclopedia
Tao (Wade-Giles) eller Dào (pinyin; tradisjonell kinesisk og forenklet kinesisk: 道, IFA: [tâu], amerikansk engelsk: /ˌdaʊ, britisk-engelsk: /ˌtaʊ, [Dào] hjelp•info) er et gammelt kinesisk ord som betyr «vei», «sti» eller «rute». Det er også blitt løselig oversatt med «prinsipp», «doktrine» og «holistisk trossystem». Begrepet spiller en sentral rolle i østasiatisk filosofi og østasiatiske religioner.[1]
Dào | |||
---|---|---|---|
kinesisk | 道 (dào) | ||
wu | 入 doh | ||
kantonesisk | douh | ||
minnan | tō | ||
koreansk | 도 (dog) | ||
japansk | どう(dō) | ||
vietnamesisk | đạo | ||
![]() Det kinesiske tegnet for Dào Lastet opp av: Micheletb (28. april 2006) |
Dào er den naturlige orden i universet som vår menneskelige intuisjon må oppfatte for å erkjenne potensialet for individuell visdom. Denne intuitive kunnskap om «livet» kan ikke bli fattet som et konsept; det er kjent gjennom den aktuelle levende erfaring av ens hverdagslige vesen.[1]
Som filosofisk begrep betyr det «veien». I Daodejing forklares det at Dào ikke er et «navn» på en «ting», men den underliggende naturlige orden i universet. Dens ultimate essens er vanskelig å avgrense fordi den er ikke-konseptuell. Likevel er den levende tilstede i vårt vesen. I taoismens kontekst er Dào universets usigelige prosess, som verken skal eller lar seg beskrive med ord. Dào er «det evig navnløse» (Daodejing-32) og skal skilles fra de utallige «navngitte» ting som betraktes som dets manifestasjoner. Det er livets virkelighet før dens beskrivelser av den.[1]
Innen konfutsianismen har ordet en lignende, men ikke helt identisk innholdsbestemmelse.[2][3][4]