From Wikipedia, the free encyclopedia
Ambroise Paul Toussaint Jules Valéry (1871–1945) var en fransk poet, essayist, og filosof. I tillegg til hans poesi omfattet hans interesser aforismer på kunst, historie, brev, musikk og dagsaktuelle hendelser.
| Paul Valéry | |||
|---|---|---|---|
 Paul Valéry Ambroise-Paul-Toussaint-Jules Valéry | |||
| Født | Ambroise Paul Toussaint Jules Valéry 30. okt. 1871[1][2][3][4]  Sète | ||
| Død | 20. juli 1945[1][2][3][5] (73 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Forfatter, poet, filosof | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Lycée Condorcet | ||
| Ektefelle | Jeannie Valéry | ||
| Søsken | Jules Valéry | ||
| Barn | Agathe Rouart-Valéry | ||
| Nasjonalitet |  Frankrike | ||
| Gravlagt | Cimetière Marin, Sète | ||
| Språk | Fransk | ||
| Medlem av | Académie française (1925–)[6] Det ungarske vitenskapsakademiet PEN Club français Union française pour le sauvetage de l'enfance Société des poètes français | ||
| Utmerkelser | Storoffiser av Æreslegionen[7] Louis Barthou Prize (1942) Kommandørkors av Ordenen Polonia Restituta Goethe-medaljen for kunst og vitenskap (1932) Q123571217 (1945) | ||
| Periode | Symbolisme | ||
| Viktige verk | Q115950265, The Crisis of the Mind | ||
| Signatur | |||
 | |||
Valéry var sønn av en far fra Korsika og mor med bakgrunn fra Genova og Istria. Han ble født den 30. oktober 1871 i Sète, en by ved middelhavskysten i Hérault, men han vokste opp i Montpellier, et større urbant senter i nærheten. Etter en tradisjonell katolsk utdannelse, studerte han jus ved universitet, og bodde deretter i Paris for det meste av livet. Der var han for en tid en del av omgangskretsen til Stéphane Mallarmé.
I 1900 giftet han seg med Jeannie Gobillard, en venn av Mallarmés familie. Hun var niese av maleren Berthe Morisot. Bryllupet var en dobbel seremoni hvor brudens kusine, Morisots datter, Julie Manet, giftet seg med maleren Ernest Rouart.[8] Valéry og Gobillard fikk tre barn: Claude, Agathe, og François.
Valéry tjenestegjorde som jurymedlem sammen med Florence Meyer Blumenthal i å utdele prisen Prix Blumenthal, et legat gitt mellom 1919 og 1954 til unge franske malere, skulptører, dekoratør, forfattere og musikere.[9]
Hans eldste utgivelser ble skrevet da han var midt i tjueårene, men Valéry ble ikke forfatter på fulltid før i 1920 da en mann han arbeidet for som privatsekretær døde av Parkinsons sykdom. Inntil da hadde Valéry kortvarig hatt en posisjon i krigministeriet før han fikk den relativt fleksible posten som assistent for en parkinson-syk som over årene ble stadig mere invalidisert, en stilling han hadde i bortimot tjue år.
Etter at han ble valgt inn i Académie française i 1925, ble Valéry en utrettelig offentlig taler om kulturelle og samfunnsmessige emner, foruten at han også innehadde en rekke offisielle posisjoner. Han representerte Frankrike på kulturelle emner i Folkeforbundet, og han tjenestegjorde i flere av Folkeforbundets komiteer. Outlook for Intelligence (1989) inneholder engelske oversettelser av et dusin essayer fra disse aktivitetene.
I 1931 grunnla han Collège International de Cannes, en privat institusjon som underviste i fransk språk og sivilisasjon. Institusjonen er fortsatt i virksomhet og har undervisning for både franske som utenlandske studenter.
Han ga en hovedtale ved den tyske nasjonalfeiring i 1932 ved hundreårsfeiringen for Johann Wolfgang von Goethes død. Det var et passende valg ettersom Valéry delte Goethes fascinasjon for vitenskap, særlig biologi og optikk.[10][11]
I tillegg til sine aktiviteter som et medlem av Académie française var han også medlem av det portugisiske vitenskapsakademiet i Lisboa (Academia das Ciências de Lisboa), og Front national des Ecrivains. I 1937 ble han utnevnt til direktør for hva som senere ble Universitetet i Nice. Han var innvielsesholderen for setet for poetikk ved Collège de France.
I løpet av den andre verdenskrig tok Vichy-regimet fra ham en del av disse posisjonene og utmerkelsene grunnet hans stille vegring mot å samarbeide med regimet og det nasjonalsosialistiske Tysklands okkupasjon, hvilket var med stor personlig risiko. Under disse vanskelige krigsårene fortsatte han å utgi sine skrifter og være aktiv i det franske kulturlivet, særlig som medlem av Académie française.[12][13]
Valéry døde i Paris den 20. juli 1945, i en alder av 73 år. Han er gravlagt i kirkegården i sin hjemby Sète, det samme sted som er feiret i hans kjente dikt «Le Cimetière marin».
Valéry som kunstner er best kjent som poet, og han er tidvis betraktet som den siste av de franske symbolistene. Imidlertid utga han mindre enn hundre dikt og ingen av dem fikk større oppmerksomhet utenfor den intellektuelle krets. Om natten til den 4. oktober 1892 under en fryktelig storm gjennomgikk han en eksistensiell krise, en hendelse som fikk en stor betydning for hans forfatterkarriere. Til sist, rundt 1898, hadde han helt og holdent oppgitt å skrive, og for bortimot tjue år utga han ikke et eneste ord. Dette avbruddet hadde delvis sin årsak til hans mentor, Stéphane Mallarmé, døde. Da han i 1917 endelig brøt sin «store taushet» med utgivelsen av La Jeune Parque; han var da førtiseks år gammel.[14]
Dette obskure, men i seg selv musikalske mesterverket, bestående av 512 aleksandrinske verselinjer i rimende verspar, hadde tatt ham mer enn fire år å fullføre, og det sikret ham øyeblikkelig berømmelse. «Le Cimetière marin» og «L'Ebauche d'un serpent», er jevnlig trukket fram som de fremste franske dikt på 1900-tallet.
Tittelen ble valgt seint i diktets utforming, det viser til den yngste av de tre parcer, mindre romerske skjebnegudinner, men for en del lesere var denne forbindelsen med de mytologiske figurene spinkel og problematisk.
Diktet var skrevet i første person, og er enetalen til en ung kvinne som overveier livet og døden, engasjement og tilbaketrekking, kjærlighet og fremmedgjøring, i en setting dominert av havet, himmelen, stjernene, berglendte klipper, og den stigende sol. Imidlertid er det også mulig å lese diktet som en allegori på det vis som skjebnen styrer menneskelige affærer eller som et forsøk på å begripe den forferdelig vold i Europa på den tiden da diktet ble skrevet. Diktet er ikke om den første verdenskrig, men det forsøker å adressere forholdet mellom ødeleggelse og skjønnhet, og i denne mening resonerer det med antikkens greske meditasjoner på disse emnene, særlig i dramaene til Sofokles og Aiskhylos. Det er derfor åpenbare forbindelser med «Le Cimetière marin», som også er en meditasjon ved havet med sammenlignende temaer.
Før La Jeune Parque var Valérys eneste andre betydelige utgivelser dialoger, artikler, en del dikt, og en studie av Leonardo da Vinci, hvor poeten innrømmet at han viste lite om kunstneren, og måtte «oppfinne en Leonardo for meg selv».[15][16] I 1920 og 1922 utga han to tynne samlinger med dikt. Det første, Album des vers anciens, var en revisjon av tidligere, men vakkert utformet mindre dikt, en del hadde blitt utgitt hver for seg før 1900. Det andre, Charmes (tittelen var utledet fra latinske carmina i betydningen «sanger», men også «besvergelser»), og som ytterligere bekreftet hans omdømme som en betydelig fransk poet. Samlingen omfattet også «Le Cimetière marin», og mange mindre dikt med ulike strukturer. «Le Cimetière marin» er nevnt eller indirekte underforstått eller referert til i minst fire av Iris Murdochs romaner, The Unicorn, The Time of the Angels, The Nice and the Good og The Sea, The Sea.[17][18] I Norge var «Le Cimetière marin» en viktig inspirasjonskilde til orkesterverket «Kirkegården ved havet» av Fartein Valen (1933–1934).[19]
Valérys litterære teknikk er ortodoks i dens vesentlighet. Hans verserytme og metrisk mønster er konvensjonell, og har mye til felles med arbeidet til Mallarmé.[20] I den formelle, affekterte musikaliteten i Valerys poesi, er påvirkningen fra Mallarmé gjenkjennelig. Valérys dikt «Palme» inspirerte James Merrills kjente dikt fra 1974, Lost in Translation, og hans intellektuell lyrikk påvirket også den amerikanske poeten Edgar Bowers. Et slag program kan bestå i en samling av ord og av typer av syntaktiske øyeblikk, og over det hele et bord av verbale tonalitet.[21]
I Valérys første essay, Om litterær teknikk (1889), beskrev hans sitt manifest, og han avgikk svært sjeldent fra dets prinsipper siden. Hans bemerkninger innledningsvis fremmet hans fremste ambisjon: «Litteratur er kunsten å spille på sjelene til andre. Det er med denne vitenskapelige brutaliteten at problemet med Ordets estetikk ... har blitt samlet for vår tidsalder.» Framfor alt var han opptatt med å nå fram til sin leser, og få metaforer til å virke sammen når leseren kunne gripe tak i minst to uforenelige begreper og trekke dem sammen. Kunst har til hensikt å skape liv.[22]
Valérys langt mer kvantitative prosaskrifter var fylt med mange aforismer og bons mots, og avslørte et konservativt og skeptisk utsikt mot den menneskelige natur, på kanten av kynisme. Imidlertid verken sa eller skrev noe som ga støtte til noen form for populær totalitarisme i sin levetid.
Raymond Poincaré, Louis de Broglie, André Gide, Henri Bergson, og Albert Einstein [23] respekterte alle Valérys tenking og var blant de han hadde korrespondanse med. Valéry ble ofte bedt om skrive artikler om emner han selv ikke hadde valgt; denne formen for intellektuell journalistikk er blitt samlet i fire bind under tittelen Variétés.
Valérys mest påfallende prestasjon er kanskje hans monumentale intellektuelle dagbok, kalt for Cahiers («Notisbøker»). Tidlig hver morgen av sitt voksne liv bidro han med noe i Cahiers. Valérys altomfattende nysgjerrighet og intellektuelle hurtighet er mest tilstedeværende i de 261 notisbøker han etterlot seg og hvor han knyttet forbindelser mellom ulike kunnskapssfærer. Emnene var ofte refleksjoner om vitenskap og matematikk. Vanskelige emner opptrer langt oftere enn i hans poesi. Mellom skriblerier, tegninger, skisser, og stråtanker er det også utkast til mange aforismer som senere ble inkludert i hans bøker, eksempelvis «Den beste måten å virkeliggjøre sine drømmer er våkne opp».[24]
Skrivingen er ikke ordnet på en sekvensiell måte, men til og fra og overlappende; de adskiller seg ved ulike formater som lister, filosofiske aperçus (umiddelbare inntrykk), analytiske avsnitt, litterære fragmenter, og kommentarer i tegninger. Det er mange måter et fascinerende innblikk i en intellektuell forfatters verksted.[24] Til dags dato har Cahiers blitt utgitt i deres helhet kun som fotostatiske reproduksjoner og kun siden 1980 har de blitt underlagt forskergransking. Cahiers har blitt blant annet oversatt til engelsk i fem bind av Peter Lang under tittelen Cahiers/Notebooks.
Valéry er betraktet som en prøvestein for de som er interessert i konstruktivistisk epistemologi, eksempelvis i Jean-Louis Le Moignes beskrivelse av konstruktivistisk historie.[25]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
