Morgenbladet er en norsk riksdekkende ukeavis for samfunn, kultur, debatt og forskning.
| Morgenbladet | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land | Norge | ||
| Type | Ukeavis | ||
| Format | Tabloidformat (compact) | ||
| Grunnlagt | 1819; 205 år siden | ||
| Eier(e) | Mentor Medier | ||
| Utgiver | Morgenbladet AS | ||
| Sjefredaktør(er) | Sun Heidi Sæbø (oktober 2019) | ||
| Språk | Norsk | ||
| Politisk posisjon | Uavhengig, tidligere konservativ | ||
| Opplag | 32 313 (2022) | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Nettsted | morgenbladet.no | ||
| Nasjonalbiblioteket | Morgenbladet på Nasjonalbiblioteket | ||
Morgenbladet ble utgitt første gang den 1. januar 1819. Mentor Medier kjøpte 90,8 prosent av aksjene fra NHST Media Group i 2020, og eier fra 2022 99,8 prosent av selskapet. I 2020 ble Sun Heidi Sæbø ansatt som sjefredaktør og administrerende direktør etter ha vært konstituert i stillingen siden oktober 2019.[1]
.png)
Etablering og gjennombrudd
Ideen til avisen kom fra boktrykker Niels Wulfsberg, også kalt «Norges første avisentrepenør», og planen for den nye avisen ble utarbeidet gjennom et «prospectus» av Wulfsberg i 1818. Wulfsberg sto bak den første utgaven av Morgenbladet, som ble utgitt den 1. januar 1819, hvilket gjør avisen til Norges første dagsavis og generelt en av Norges aller eldste aviser. Wulfsberg utgav til tross for at enkelte krefter mente at man hadde nok aviser i landet. Morgenbladet utkom samtidig med aviser som Nationalbladet, Drammens Tidende, Budstikken og Rigstidende. Avisen kom med undertittelen «En daglig Avis af alle Slags Indhold» og ble trykket av det Wulfbergske Boktrykkeri under faktor Rasmus Hviid. Avisens opprinnelige format var 20 x 20 cm, mindre enn dagens tabloidformat, og bestod av fire sider.[2] Dette formatet ble beholdt i 17 år.
Gjennombruddet for Morgenbladet kom trolig i mai 1819 under en brann på de viktige planketomtene i Christiania. Brannen varte i flere døgn, og dette førte til et økt behov for nyhetsmeddelelser. I 1821 ble Wulfsberg avisens første stortingskorrespondent. Referater fra Stortinget var noe nytt i norske aviser, og Wulfsbergs innsats førte til en økning i leserskaren under stortingssesjonen. Samme år trakk Wulfsberg seg som redaktør for avisen.
Trykkeren Rasmus Hviid overtok styringen av avisen sammen med sin forlovede Else Marie Ring, og de to klarte sammen å unngå at avisen gikk konkurs. Utover 1820-årene ble Morgenbladet ansett som en av Norges viktigste aviser, og avisen markerte seg med blant annet kommentarer om konstitusjonen med Sverige, en beklagelse av at Stortinget ikke feiret grunnlovsdagen den 17. mai 1829 og ved å trykke tekster av den svært kontroversielle forfatteren Germaine de Staël.[2]
Adolf Bredo Stabell
I 1831 fikk avisen Norges første redaktør som førte en langsiktig politisk linje, nemlig Adolf Bredo Stabell, som hadde en fortid som jurist. Med inspirasjon fra utlandet innførte Stabell skrivingen av en lederartikkel i avisen, og i løpet av få år innførte han en mer moderne balanse mellom nyheter, kommentarer, debatt og annonser. Stabell ble avisens stemme utad, og han måtte etter hvert avfinne seg med å bli kalt «Opposisjonskongen» på grunn av sitt ståsted i spissen for den liberale opposisjonen i Norge. Stabell brukte Grunnloven som avisens manifest for dens liberale ståsted. Dette førte til at avisen Den Constitutionelle ble skapt som en mer regjeringsvennlig konkurrent. De to avisene var hyppig uenige, særlig med hensyn til dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, om enn synspunktene på de to varierte i avisene. Stabell fikk Ludvig Kristensen Daa inn i avisen som medarbeider i 1841. Samme år hadde Morgenbladet, som til da hadde nytt godt av Wergelands bidrag i avisen, en disputt med Wergeland, blant annet på grunn av uenighet mellom Wergeland og Daa. Det medførte at avisen først nektet Wergeland spalteplass, for så å anklage ham for å være upassende som biskop fordi han var «opirret og i slet Lune», og at Wergeland, etter å ha forfattet «Mig Selv», kuttet samarbeid i en treårsperiode. Diktet ble innsendt til avisen, men returnert av Stabell.[2] Gjennom sitt politiske ståsted og uavhengighetsideal i Morgenbladet ble Stabell en av de fremste bidragsyterne til utformingen av den norske redaktørrollen.
Konservativt hovedorgan
I 1857 ble Christian Friele ansatt som sjefredaktør. Arne Garborg beskrev han som «stiv, stram, med Flossen i Nakken og Brillur paa Nasa …»[3] Friele var beryktet for sin sarkasme.[2] Under Friele ble Morgenbladet utviklet til å være de konservatives hovedorgan i Norge. Som sjefredaktør hadde han stor innflytelse på hvilke Høyre-menn som ble valgt fra Christiania.[trenger referanse] Friele hev seg inn i den politiske striden mellom Høyre og Venstre med all kraft, og han kunne føre en meget skarp penn. Motstanderne omtalte ham gjerne som «ubarmhjertig» eller «grusom», og Fredrik Stang mente at han hadde mye til felles med den sarkastiske Welhaven, som også var fra Bergen.[4] Fra 1885 utkom avisen med både morgen- og aftenutgave, og etter hvert utkom den også stadig oftere med flere utgaver av hvert nummer.
Morgenbladet er det blad, hvor Wergeland og Welhaven, Bjørnson og Jonas Lie så sine første ting paa prent, hvor Vinje blev indført i litteraturen og Ibsen indførte sit syn paa teatret.
Sjefredaktør C.J. Hambro ved avisens 100-årsjubileum i 1919.[2]
I 1894 ble Friele avløst av Nils Vogt, og han ble i sin tur etterfulgt av C.J. Hambro i 1913. Samme år kom avisen igjen ut i nytt format, og Hambro fortsatte som litteraturanmelder og leder av avisens litteraturavdeling frem til andre verdenskrig, skjønt han ble avløst som sjefredaktør av Olaf Gjærløw i 1920. I 1928 dukket Johan Borgen opp i avisen under signaturen «Mumle Gaasegg». I 1934 tok avisen over prisen Idrettsbladets Gullmedalje og endret navnet til «Morgenbladets gullmedalje». Denne prisen ble etter hvert regnet som en av de mest prestisjefulle prisene i norsk idrett.[trenger referanse] I 1997 tok Aftenposten over prisen og endret navnet til «Aftenpostens gullmedalje».
Fallende betydning
Under andre verdenskrig inntok Morgenbladet en fast holdning under sjefredaktørene Olaf Gjærløw og Fredrik Ramm. I 1941 ble sjefredaktørene sittende i tysk fangenskap, og i april 1943 ble avisen, da redigert av Rolv Werner Erichsen, stanset av den tyske okkupasjonsmakten. I 1945 kom Gjærløw tilbake som sjefredaktør i en fireårsperiode. Opplagsutviklingen etter krigen var negativ, for mens avisen før krigen hadde vært en av landets store konservative aviser, hadde den tvungne stansen under krigen gitt konkurrenten Aftenposten, som fikk utkomme under hele krigen, et stort forsprang.
Avisen var et av de viktigste fora for norsk antroposofi i 1940-, 1950- og 1960-årene, særlig i de periodene Øistein Parmann og Erik Egeland var avisens kulturredaktører.[2] I 1950-årene stod kampen mot samnorsk, sosialisme og kulturradikalisme sentralt i Morgenbladet.[2]
I 1963 ble Birger Kildal erstattet med Christian Christensen som sjefredaktør, til protester fra både avismedarbeidere, tre styremedlemmer og Rolf Stranger (som trakk seg som ordfører i representantskapet).[5] Man håpet at Christensen skulle forbedre avisens vanskelige økonomi, noe han ikke klarte.[5] Som sjefredaktør ble Christensen kjent under signaturen «C.C.» og fikk også fast spalteplass i Dagbladet.[5][6] I 1982 trakk Christensen seg som sjefredaktør, og året etter ble Morgenbladet overtatt av stiftelsen Libertas, etter mange år med økonomiske problemer og nedgang i opplagstallet.
Libertas solgte avisen til forretningsmannen og Fremskrittsparti-politikeren Hroar Hansen i 1987. Hansen ansatte Hans Geelmuyden som sjefredaktør, og avisen ble definert som en uavhengig nyhets- og kommentaravis. Ved tiltredelsen uttalte Geelmuyden at Morgenbladet skulle bli høyresidens svar på Dagbladet og samtidig fortsette sin seriøse linje.[7] Formatet ble lagt om fra fullformat til tabloid. Allerede i 1988 trakk Geelmuyden og det meste av redaksjonen seg etter konflikter med eieren om avisens redaksjonelle profil. Det ble innsatt en ny redaksjonell ledelse med Hansen selv som ansvarlig redaktør, og avisen endret politisk plattform i retning liberalismen og nærmet seg Fremskrittspartiet.
Fornyelse og vekst
Hroar Hansen solgte Morgenbladet til IT-gründeren Truls Lie i 1993, og Lie, som også tok over som ansvarlig redaktør, utviklet avisen til en uavhengig kultur- og kommentaravis. Avisen utkom etter hvert som ukeavis, og formatet ble endret tilbake til fullformat. I denne tiden fikk avisen også en liberal-radikal og intellektuell profil.[8] I likhet med Hroar Hansen opplevde også Truls Lie sterke konflikter med de ansatte i avisen i sin periode som eier, hvilket førte til at han i 2003 valgte å selge avisen og trekke seg som ansvarlig redaktør.[9]
Morgenbladet A/S ble i 2003 kjøpt opp av Dagsavisen, stiftelsen Fritt Ord og Forlagskonsult (Bjørn Smith-Simonsen) i fellesskap, og Alf van der Hagen ble ansatt som ny ansvarlig redaktør. Samtidig ble formatet lagt om fra fullformat til tabloid igjen. Dagsavisen ble kjøpt ut av Fritt Ord og Forlagskonsult i 2008. De nåværende eierne og redaksjonen har utviklet avisen til en ukentlig kultur- og kommentaravis med økende opplag gjennom 2000-tallet. I tråd med denne profilen har avisen initiert kanonkåringer som «Morgenbladets 12 viktigste kunstverk» (2005), «Morgenbladets 12 viktigste byggverk» og «Morgenbladet topp 100» for norske plater ble presentert i 2011.
I 2013 kjøpte NHST Media Group, som også eier Dagens Næringsliv, 49 prosent av aksjene i Morgenbladet. I 2016 økte gruppen eierandelen til 90,1 prosent, i tråd med en opsjon inngått ved det første oppkjøpet. Morgenbladet flyttet i 2016 til Christian Krohgs gate i Oslo, der også NHST og Dagens Næringsliv holder til.[10] Den 2. juni 2020 ble det kjent at NHST hadde inngått avtale med Mentor Medier om salg av alle NHSTs aksjer i Morgenbladet.[11]
Siden 2020 har Morgenbladet styrket seg digitalt, i tillegg til å fortsette veksten på papir. Opplaget i 2022 var det høyeste i avisens historie.[klargjør]
Undersøkelser viser at Morgenbladets lesere i all hovedsak er høyt utdannet, ansatt innen akademia, i departementer eller innenfor kulturlivet, bosatt i landets fem største byer,[12] mens over halvparten er under 40 år.[13]
Avisen har blitt innklaget for Pressens Faglige Utvalg (PFU) seks ganger (per februar 2023), og har blitt felt for brudd på god presseskikk i fem av klagene, sist gang i 2017.[14]
- Niels Wulfsberg 1819–1821
- Rasmus Hviid 1821–1831
- Adolf Bredo Stabell 1831–1857
- Christian Friele 1857–1894
- Nils Vogt 1894–1913
- C.J. Hambro 1913–1919
- Olaf Gjerløw 1920–1940
- Olaf Gjerløw og Fredrik Ramm 1940–1941
- Rolv Werner Erichsen 1941–1943
- Olaf Gjerløw 1945–1949
- Birger Kildal 1958–1963
- Christian Christensen 1963–1982
- Sverre M. Gunnerud 1982–1984
- Odd Gisholt 1984–1985 (fungerende)
- Paul Einar Vatne 1985–1987
- Hans Geelmuyden 1987–1988
- Hroar Hansen 1988–1993
- Truls Lie 1993–2003
- Alf van der Hagen 2003–2012
- Anna B. Jenssen 2012–2019
- Sun Heidi Sæbø 2019–
Bekreftede netto opplagstall fra Mediebedriftenes Landsforening:[15]
- 1999: 5 720
- 2000: 6 021
- 2001: 6 746
- 2002: 7 229
- 2003: 8 255
- 2004: 11 608
- 2005: 13 870
- 2006: 15 720
- 2007: 18 735
- 2008: 21 560
- 2009: 22 808
- 2010: 23 637
- 2011: 26 365
- 2012: 28 605
- 2013: 29 337
- 2014: 29 382
- 2015: 29 046
- 2016: 28 870
- 2017: 28 998
- 2018: 29 090
- 2019: 29 070
- 2020: 27 730
- 2021: 29 750
- 2022: 32 313
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
