fabeldyr From Wikipedia, the free encyclopedia
Varulv eller lykantrop (av gresk λυκάνθρωπος, dannet av λύκος, lukos, «ulv», og άνθρωπος, anthrōpos, «menneske») er ifølge gammel folketro og mytologi et menneske eller en hamløper som er omskapt eller kan omskape seg til ulv. Det har vært forskjellige forestillinger i ulike land og gjennom historien om hvordan varulven omskaper seg og hva den gjør. Egil Skallagrimssons farfar Kveldulv Bjalvesson var oppkalt etter sin morfar Ulv, men ble omtalt som Kveldulv fordi han ble mannevond og bisk utover kvelden.[1] Varulven er rovgrisk og farlig,[2] ute etter å skade mennesker og dyr. Ifølge en utbredt tradisjon gjennomgår varulver hver fullmåne en smertefull forvandling fra menneske til en blanding av menneske og ulv. I varulvham oppfører de seg ubehersket, får voldsom styrke og kan angripe både venn og fiende. Den som blir bitt, smittes av varulvforbannelsen, og må selv gjennomgå den samme forvandlingsprosessen ved hver fullmåne. Varulven kan bare løses fra sin forbannelse om noen som står ham nær, kaller ham ved hans rette navn, eller hvis han i ulveham river ut fosteret av en gravid kvinne og eter det. Derfor var det i folketroen viktig at gravide aldri gikk ut alene, men i følge med andre. Andres nærvær holdt varulven unna.[3]
Troen på at noen mennesker kan anta dyreskikkelse, er utbredt over hele verden, det være seg som varulver, «varjaguarer» eller «varbjørner», såsom Kvitebjørn kong Valemon. Dyrearten endrer seg fra det ene geografiske området til det andre. De fleste varulv-episodene stammer fra Europa,[4] og har vært et yndet tema i populærkulturen fra tidlig på 1900-tallet, blant annet gjennom en rekke skrekkfilmer, spenningsbøker og tegneserier. Blant romanene som er skrevet om varulver, er The Werewolf of Paris av Guy Endore sannsynligvis den viktigste, og anses for å ha hatt samme betydning for varulver som Dracula har hatt for vampyrer. Boken fikk imidlertid ingen drahjelp i form av filmatisering på samme måte som Dracula og Frankenstein, og da varulver ble populære på lerretet, skjedde det gjennom egne manus, som medførte av filmene ikke ble en referanse til romanen på samme måte som med Dracula. Forestillingen om at varulver bare kan drepes med en kule av sølv, stammer fra den amerikanske skrekkfilmen The Wolf Man fra 1941 der Curt Siodmak fant på kulemyten som et dramatisk poeng. I nyere filmer som Bad Moon fra 1996 og En amerikansk varulv i London trengs det ingen sølvkule for å drepe varulver.
Overtroen på at mennesker kan omskapes til varulver (og andre dyr) kalles lykantropi.
Ordet varulv kommer antagelig fra gammelengelsk wer eller were og wulf, «mann» og «ulv». I den gamle persiske kalenderen ble den åttende måned (oktober/november) kalt Varkazana-, bokstavelig talt «Ulvemenn[-måneden]»[5] Den første delen finnes i flere germanske språk, som gotisk wair, gammelhøytysk wer og norrønt var eller verr. Man finner det også i andre indoeuropeiske språk, som latin vir, litauisk vyras og walisisk gŵr.
En alternativ tolkning er at den første delen kommer fra gammelengelsk weri, «å være ikledd» (jf. engelsk wear). Det trekkes da linjer til norrøne ulfhednar, krigere som bar ulveskinn i kamp, som en parallell til berserker («bjørneserk»).
Enda en mulighet er at det er en forvanskning av warg-wolf eller vargulf; første ledd er relatert til norrønt vargr, som man kjenner igjen i norsk og svensk varg. En vargulv var en ulv som drepte mange dyr, men spiste bare noen få av dem. På gammelengelsk kunne man bruke ordet warg alene som betegnelse på en slik ulv, og på mennesker som man i moderne språkbruk ville kalle seriemordere. I norrønt språk kunne vargr også bety «fredløs».
Det greske ordet «lykantropi» har et første leddavledet av samme proto-indoeuropeiske rot som wolf, *wlkwo, men det andre leddet, anthropos, betyr «menneske» eller «mann». Man har også et beslektet gresk ord, theriantropi, som betyr «beist-mann» og refererer generelt til forvandling mellom menneske og dyr.
Andre navn på varulver er varianter av «hamskifter», som latin versipellis, russisk oboroten og norrønt hamrammr. Det franske navnet er loup-garou, der første ledd kommer fra latin lupus, «ulv», mens andre ledd antas å være et gammelfransk navn på varulver, garoul. Dette er i sin tur antagelig en forvanskning av frankisk *wer-wulf.
.png)
Varulver opptrer i folketroen i mange europeiske land. De dukker også opp noen steder utenfor Europa, men har da antagelig blitt innført av europeere.
Blant land og regioner som har varulvtradisjoner finner man:
| Land/region | Lokalt navn |
|---|---|
| Andorra | home llop |
| Argentina | lobizón, hombre lobo |
| Bulgaria | varkolak, vulkodlak |
| Danmark | varulv |
| England | werewolf |
| Estland | libahunt |
| Finland | Ihmissusi |
| Frankrike | loup-garou |
| Galicia | lobisón |
| Hellas | lykanthropos |
| Irland | faoladh, conriocht |
| Italia | lupo mannaro |
| Kroatia | vukodlak |
| Latvia | vilkatis, vilkacis |
| Litauen | vilkolakis, vilkatlakis |
| Norge | varulv |
| Polen | wilkołak |
| Portugal | lobisomem |
| Romania | vârcolac |
| Russland | oboroten, vurdalak |
| Serbia | vukodlak |
| Skottland | werewolf, wulver |
| Spania | hombre lobo |
| Sverige | varulv |
| Tsjekkia | vlkodlak |
| Tyskland | Werwolf |
| Ukraina | vovkulak(a), vovkun, pereverten |
I gresk mytologi finner man kanskje de aller tidligste eksempel på en varulvfortelling: Lykaon spiste menneskekjøtt, og ble som følge av det forvandlet til en ulv. Plinius den eldre siterte den greske skribenten Euanthes,[6] som skal ha fortalt at en ung mann fra Anthus' familie ble valgt ut ved loddtrekning og tatt med til en sjø i Arkadia. Der hengte han fra seg klærne på et asketre og svømte over sjøen. Han ble så forvandlet til en ulv, og beholdt den skikkelsen i ni år. Dersom han unnlot å angripe mennesker, ville han deretter få sin opprinnelige skikkelse tilbake. De to historiene kommer antagelig fra et felles opphav. Herodot forteller om en stamme i det nordøstlige Skytia som noen få dager hvert år ble forvandlet til ulver. I 39 f.Kr. skrev Vergil et dikt der det opptrer en varulv som heter Moeris og foretar forvandlingen ved hjelp av urter.[7] Hos Gaius Petronius Arbiter finner man et element fra den mest vanlige formen for varulv-fortelling: En mann forvandles til en ulv ved fullmåne.
Varulver opptrer i 14 norrøne sagaer: Gylfaginning, Völsunga saga, Skjoldungesaga, Hrafnagaldur Óðins, Helgakviða Hundingsbana I (Völsungakviða), Gibbons saga, Sigrgarðs saga frækna, Sigrgarðs saga ok Valbrands, Ála flekks saga, Úlfhams saga, Tiodels saga, Jóns saga leikara, Sagan af Þorsteini glott og Hvað þýðir «sár»? Motivet er også kjent fra Kongespeilet og en oversettelse av Lai de Bisclavret i samlingen Strengleikar.[8] Marie de Frances beretning om varulven baron Bisclavret[9] gjengis i en islandsk omarbeidelse kalt Tiódels saga, der varulven er en bjørn. Ellers har historien påfallende likheter med den norrøne oversettelsen av Marie de Frances beretning,[10] kalt Bisclaretz ljóð. Tiodels saga er en islandsk bearbeidelse av Bisclaretz ljod, en 1200-talls norrøn oversettelse av den bretonske lai om Bisclavret, historien om en varulv og hans troløse kone, funnet i Strengleikar inneholder oversettelser av 21 gammelfranske lais, inkludert fire der kildene ikke er bevart.[11]
Varulvene omtales her ofte som ulfhednar, krigere som gikk i kamp kledd i ulveskinn, og skal ha kanalisert dyrenes ånd for å øke sin egen kraft og villskap. I likhet med berserker var de immune for smerte og sloss som ville dyr. Både ulfhednar og berserker var nært knyttet til Odin. Kongespeilet forteller at i Irland var det folk som ble omskapt til ulver som straff. Gulatingsloven forordner at ulv, liksom bjørn, skal være utlæg, dvs. fredløs.[12]
I latvisk mytologi finner man vilkacis, menn som forvandlet seg til ulvelignende beist. I motsetning til varulvene man kjenner ellers var disse til tider vennligsinnede. Man har også lignende myter mange andre steder, og det er sannsynlig at de kan ha et felles opphav i det proto-indoeuropeiske samfunnet, hvor unge, ugifte krigere assosieres med ulver, slik som i den årlige romerske feiringen av lupercalia.[13][14]
I Frankrike var troen på varulver særlig utbredt mellom 1520 og 1630, og resulterte i minst 30.000 henrettelser ut fra en hissigere holdning til trolldom etter flere kirkemøter som fant sted i Basel på 1430-tallet. Den franske forfølgelsen av mistenkte varulver begynte derfor først i regioner som grenset mot Sveits.[15] I noen av dem, som saken mot Gandillon-familien i Jura og mot en skredder i Angers, var det klare bevis for mord og kannibalisme, mens tilknytningen til ulver er uklar.
Pierre Burgot og Michel Verdun stod tiltalt i 1521. Burgot fortalte at han 19 år tidligere hadde lett etter noen sauer som kommet bort i en storm. Han møtte da to svarte ryttere, der den ene forsikret ham om at «Bare du viser tillit, vil min herre beskytte sauene.» Burgot fant snart sauene, og noen dager senere dukket den svarte rytteren opp med forslag om at Burgot skulle gå i djevelens tjeneste i bytte mot vern og rikdom. «Jeg falt på kne og sverget Satan troskap,» forklarte Burgot i retten. Forkledd som ulv begikk han utallige mord, helst på unge jenter. Det gikk bra inntil Verdun kom ut for en veifarende som jaget ham på flukt. Verdun var blitt angivelig blitt skadet, slik at den reisende kunne følge blodsporene til huset der Verdun bodde med sin kone.[4] Burgot og Verdun ble dømt av dominikaner-abbeden i Poligny. Burgot tilstod at Verdun hadde lært ham å forvandle seg til en varulv ved å gni seg med en salve. Da så han seg selv utstyrt med fire poter og pels, og han kunne løpe kjapp som vinden. Burgot forklarte også at han hadde seksuelle forhold til ulver. Begge mennene ble brent levende i Besangon.[16]
Gilles Garnier, «eneboeren i Dole», angrep i 1572 en ti år gammel pike i vinmarkene. Han var angivelig i ulveham og dro offeret inn i skogen, der han trakk av henne klærne og spiste kjøtt fra lår og armer. Noe tok han med hjem til sin kone, Apolline. Snart angrep han enda en ung jente på omtrent samme stedet, men da ble han jaget på flukt av tre menn før han fikk spist noe. Neste gang gikk han løs på en gutt som han spiste av, før han slet av ham det ene beinet som niste. Garnier rakk å drepe enda en liten gutt og slepe ham ut i skogen, men denne gang ble han overrasket av noen arbeidere på hjemvei før han fikk spist ferdig. Ettersom han også fikk tilbake sin menneskeskikkelse, ble han gjenkjent og avslørt. Et vedtak i 1573 forordnet at varulver skulle fanges av lokalbefolkningen og bringes for retten, og det skjedde med Garnier som tilstod først etter tortur. Han forklarte at han hadde vansker med å forsørge sin familie, og en fortvilt natt da han var ute og lette etter mat, viste en ånd seg for ham og tilbød ham en salve som kunne forvandle ham til en ulv, så han kunne jakte mer effektivt. Han tilstod å ha myrdet 4 barn, bekreftet av over 50 vitnesbyrd, og ble brent levende.[17]
I en periode hvor varulvfrykten skapte en hysterisk stemning, er saken mot Jean Grenier i Bordeaux våren 1603 bemerkelsesverdig. Grenier var en hjemløs tenåring som en dag fortalte de andre i landsbyen at han hadde drept og spist barn i området. Det var forsvunnet barn der, så gutten ble straks arrestert og ført for retten, som konkluderte med at han var mentalt tilbakestående og besatt av en demon. De dømte ham til å tilbringe resten av livet i et kloster.[18]
Fra da av dempet hysteriet seg, og varulver gikk etterhvert fra å være farlige vesener – religiøse forestillinger hadde blitt blandet inn i myten – til igjen å bli den førkristne «mann-ulven». Grenier avla full tilståelse uten bruk av tortur Han hadde rømt fra en voldelig far, og var tvunget til å overleve ved å tigge og gjete kuer. En annen gutt, Pierre de la Tilhaire, hadde tatt ham med en natt for å møte «Skogens herre», som ga Grenier et iskaldt kyss og et merke på låret. Grenier fikk angivelig også en ulveham og en magisk salve, og ble advart mot noen gang å klippe sin venstre tommelfingernegl, som derfor så ut som en klo. I klosteret ble det lagt merke til at han ofte fartet rundt på alle fire, og virket som han foretrakk dette fremfor å gå oppreist. Han elsket å høre om ulver, og munkene sa at han den første tiden bare spiste rått kjøtt og avfall. Grenier led åpenbart av en psykiatrisk sykdom og døde allerede i 1611.[19]
Men mellom 1764 og 1767 drepte beistet i Gévaudan en rekke mennesker og dyr, og en av teoriene var at det var en loup-garou («varulv»).
I Preussen og Litauen ble varulver i det 16. århundre regnet som langt mer destruktive enn «sanne og naturlige ulver», ifølge biskopene Olaus Magnus og Simone Majoli.[20] De katolske biskopene i området erklærte at varulvene var «et forbannet kollegium» av noen som «lystet etter innovasjoner i strid med guddommelig lov». Dette minner sterkt om den religiøse holdningen som rådet i Frankrike på den tiden. Olaus Magnus beretter om mennesker forvandlet til ulver, og som på den tid angivelig forekom i stort antall, blant annet i Baltikum. Julaften samlet disse seg og stormet gjennom nattemørket, tok seg ifølge folketroen inn i kjellere og tømte øltønnene. Varulvene kom også fra overklasse og adel og gjennomgikk harde innvielsesriter. Her utgjorde varulver «de dødes hær», og ifølge Olaus Magnus ble virkelige, avdøde personer gjenkjent.[21]
I England hadde man fortsatt ulver ved begynnelsen av 1600-tallet. Under kong Jakob I forekom en rekke hekseprosesser, og kongen erklærte i den forbindelse av warwoolfes var ofre for galskap forårsaket av «en naturlig overvekt av melankoli». Innen 1680 var ulvene utryddet i Storbritannia, og varulv-myten mistet da mye av sin betydning.
Evnen til å forvandle andre mennesker til villdyr ble ikke bare tilskrevet onde krefter, men også helgener. Thomas Aquinas skrev «Omnes angeli, boni et mali, ex virtute naturali habet potestatem transmutdandi corpora nostra» («Alle engler, gode og onde, har makt til å forvandle våre kropper»). St. Patrick skal ifølge en legende har forvandlet den walisiske kongen Vereticus til en ulv, og i 1191 nedskrev Giraldus Cambrensis vitneutsagnet fra en prest at denne en gang hadde gitt sakramentet til en varulv.[22] Natalis av Ulster[23] skal ha forbannet en irsk familie slik at de ble forvandlet til ulver. Men i Russland var det angivelig bare om man tirret djevelen at man risikerte å bli forvandlet til en ulv.
I en folkevise kommer «liden Kirsten» - mest kjent for sin grav utenfor Vestervig kirke i Jylland[24] - også ut for en varulv. Hr. Peder ga henne et sverd med til vern, men da han red ut for å lete etter henne, «møtte ham ulven med barnet i munn». Hr. Peder som har mistet både kone og barn, tar deretter livet av seg:
I en gammel jysk versjon av visen kommer ulvene over «liden Kirsten» mens hun fremdeles bare er trolovet med hr. Peder, og skåner henne til hun er blitt gravid. Da river de henne til gjengjeld i filler.[26]
I Norge forteller en folkevise om «liten Lavrans» at kongen og hans sønn Lavrans ble omskapt til bjørner av den onde dronningen, som i virkeligheten er en heks. Mennesker kan de ikke bli igjen før de har slitt et barn ut av mors liv og oppfostret det til voksen alder. Denne balladen er bare funnet i Norge og nesten utelukkende i Telemark. Hverken Magnus Brostrup Landstad eller Sophus Bugge var i tvil om at det dreide seg om en gammel vise, dypt forankret i folketroen. Også her dukket det opp en tilknytning til ulver, for idet dronningen forhekser kongen, slår hun til ham med «tusse-greipen», en forvanskning av norrønt ulfsgreip eller ulfshanzki (= hanske av ulveskinn).[27]
I juli 1949 ble politiet tilkalt til en hage i Roma, der hyl fra buskaset fikk beboerne til å mistenke at en varulv var på ferde. Patruljen fant en ung mann, Pasquale Rosini, tilsølt av jorden han grov i med neglene. Han forklarte at han i en treårsperiode hadde mistet bevisstheten når det var fullmåne, og fant seg selv vandrende gatelangs i natten.[28]
I 1996 gikk en ulv løs på en fire år gammel gutt, Anand Kumar, i utkanten av landsbyen der han bodde i Uttar Pradesh i India. Gutten ble slept vekk foran øynene på sin mor, og det eneste politiet fant tre dager senere, var hodet hans. I løpet av fem måneder ble 33 barn dradd vekk og drept av ulver, og 20 alvorlig skadet av ulv langs en strekning av Ganges, rundt 500 km fra New Delhi. Trolig ble ulvene, som ellers er sky og unngår mennesker, drevet til dette av sult eller opplevelser med landsbyboere som har stjålet ulvevalper for spenningens skyld. Minst ni millioner mennesker bor i dette området, i den verste fattigdommen som finnes i India, og det blusset opp rykter om at overfallene ikke skyldtes ulver, men varulver. Landsbyfolk angrep fremmede, iblant også hverandre, og minst 20 personer ble lynsjet.[29]
Kannibalen Armin Meiwes følte seg forvandlet til varulv ved fullmåne.[30]
Varulver er et kjent tema fra filmer, bøker og tegneserier. Fortellingene dreier seg oftest om en mann som blir ulv ved fullmåne. Mens de tradisjonelle mytene gjerne beskriver en forvandling til en spesielt aggressiv ulv, skildrer moderne tekster heller en varulv som er større enn en virkelig ulv, eller en antropomorf skikkelse med ulvetrekk. Den beskrives som praktisk talt usårlig, bortsett fra at sølv kan skade eller drepe den. Tilstanden beskrives som arvelig eller forårsaket av et bitt av en annen varulv. Selve forvandlingen skildres som smertefull, og noe personen desperat ønsker å unngå.
I noen nyere fortellinger fremstilles varulver mer positivt, der menneskesinnet fortsetter å fungere i beistet. Noen forfattere har fremstilt varulver som mennesker nærmere knyttet til naturen gjennom sin forvandling til et villdyr.
Noen kjente eksempler på varulvfigurer fra moderne verk er:
Varulver er også brukt i flere videospill, slik som figurer i krigerlauget The Companions (som spilleren kan bli en del av, og bli en varulv selv) i The Elder Scrolls V: Skyrim, utvidelsen Varulver-spillpakke for The Sims 4, fantasyrasen «Worgen» fra World of Warcraft: Cataclysm og Bigby Wolf i The Wolf Among Us (basert på tegneserien Fables). Brettspillet One Night Ultimate Werewolf benytter varulver som tema i en versjon av mafia. Rollespillet Dungeons & Dragons sin femte utgave inneholder også egne regler for hva som skjer om en blir bitt av varulver og andre var-skapninger, slik som vartigre og varrotter.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
