Kongeriket Preussen
tysk stat (1701–1918) From Wikipedia, the free encyclopedia
tysk stat (1701–1918) From Wikipedia, the free encyclopedia
Kongeriket Preussen var en statsdannelse som ble opprettet den 18. januar 1701. Statsdannelsen var en direkte etterfølger av personalunionen Brandenburg-Preussen (1618–1701). Denne personalunionen ble regjert av Hohenzollerne, som både var kurfyrster av Brandenburg og hertuger av Preussen. Ved kongekroningen av Fredrik III av Brandenburg til Fredrik I av Preussen i 1701, ble personalunionen opphøyd til kongedømme.
| Königreich Preußen Kongeriket Preussen | |||||
| Stat innen Rhinforbundet Stat innen det tyske forbund Stat innen det nordtyske forbund Stat innen det tyske rike | |||||
| |||||
|---|---|---|---|---|---|
| |||||
| Nasjonalsang Preußenlied og Heil dir im Siegerkranz (begge uoffisielle) | |||||
 | |||||
| Hovedstad | Berlin | ||||
| Styreform | Monarki | ||||
| Konge | |||||
| - 1701–1713 | Fredrik I (første) | ||||
| - 1888–1918 | Vilhelm II (siste) | ||||
| Statsminister | |||||
| - 1848 | Adolf Heinrich von Arnim-Boitzenburg (første) | ||||
| - 1918 | Robert Friedberg (siste) | ||||
| Lovgivende forsamling | Landtag | ||||
| - Overhus | Herrenhaus | ||||
| - Underhus | Abgeordnetenhaus | ||||
| Historie | |||||
| - Grunnlagt | 18. januar 1701 | ||||
| - Fransk herredømme | 14. oktober 1806 | ||||
| - Wienkongressen | 9. juni 1815 | ||||
| - Konstitusjonelt monarki | 5. desember 1848 | ||||
| - Det tyske rike | 18. januar 1871 | ||||
| - Fristaten Preussen | 9. november 1918 | ||||
| - Weimarrepublikken | 9. november 1918 | ||||
| Areal | |||||
| - 1816 | 280 000 km² | ||||
| - 1871 | 348 780 km² | ||||
| Innbyggere | |||||
| - 1816 est. | 10 349 031 | ||||
| Befolkningstetthet | 37 /km² | ||||
| - 1871 est. | 24 689 000 | ||||
| Befolkningstetthet | 70,8 /km² | ||||
| - 1910 est. | 34 472 509 | ||||
| Befolkningstetthet | 98,8 /km² | ||||
| Valuta | Reichsthaler (1701-1750) Prøyssisk thaler (1750–1857) Vereinsthaler (1857–1871) | ||||
| I dag en del av |  Tyskland Polen Kaliningrad Litauen | ||||
Brandenburg var et keiserlig land, mens Preussen ikke var underlagt keiseren. Kongeriket Preussen, nå som betegnelse på hele statsdannelsen ble etter oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806 den ledende tyske staten, som så samlet det tyske rike i 1871.
Prøysserne var et baltisk folkeslag som ble assimilert av tyskerne. Det utdødde gammelprøyssiske språket tilhører den baltiske språkgruppen og er i slekt med språkene til latvierne og litauerne. Navnet dette folket brukte om seg selv var «Pruzzi», «Pruzzia», «Pruzzen» eller «Prutheni»; det første belegget finnes i et dokument fra 800-tallet. Ordet er muligens avledet av en latvisk rot som betyr «intelligens».[1]
Navnet Preussen eller Preußen stammer fra de latiniserte navneformene «Borussia» og «Porussia», som første gangen tatt i bruk av Peter av Dusburg (d. ca. 1326) i verket Chronicon terrae Prussiae. Den engelske navneformen Prussia ligger nær opptil den baltiske urformen Pruzzia. På norsk bokmål og riksmål skrives det Preussen; adjektivsformen er imidlertid prøyssisk, jf. prøyssisk blå.
Navnet Preussen ble tatt i bruk av hertugdømmet Preussen (1525–1618) og Brandenburg-Preussen (1618–1701), før opprettelsen av kongeriket Preussen i 1701. Fra 1918 til 1947 ble det også brukt av Fristaten Preussen.
.svg)
Rang, status og prestisje var viktige politiske faktorer på eneveldets tid. F.eks. hadde det meget rikere og mer betydningsfulle Markgrevskapet Brandenburg kommet i personalunion med hertugdømmet Preussen i 1618 gjennom huset Hohenzollern i det såkalte Brandenburg-Preussen. Brandenburg skilte seg ut ved at det var et keiserlig land, mens Preussen ikke var underlagt keiseren. Som en følge av Karl Gustav-krigene, garanterte fredsavtalene i Labiau og Bromberg av 1656 og 1657 Hohenzollernes rett til hertugdømmet Preussen.
Kurfyrste Fredrik III (1688–1713) benyttet derfor suvereniteten til hertugdømmet Preussen til å strebe etter kongemakt. Han konkurrerte i rang med kurfyrsten av Sachsen, som også var konge av Polen, og kurfyrsten av Hannover, som var arving til den engelske tronen. Som en motytelse til prøyssisk støtte mot Frankrike under den spanske arvefølgekrigen (1701–1714), gikk keiser Leopold I av Det tysk-romerske rike til slutt med på å gi ham kongemakt, og den 18. januar 1701 ble han kronet i Königsberg som Fredrik I, «konge i Preussen». Prisen for kongeverdigheten var at det nye kongeriket tok parti i alliansen mot Frankrike under den spanske arvefølgekrigen.
Den innskrenkede tittelen «i Preussen», og ikke «av Preussen», var viktig, fordi kongemakten ikke omfattet hele det prøyssiske territoriet. Det kongelige Preussen, med Kulmerland, Fyrstebispedømmet Ermland og Pommerellen, tilhørte på denne tiden Polen, og keiser Leopold I ønsket ikke en konflikt med nabolandet, hvor kongene gjorde krav på tittelen «konge av Preussen» helt frem til 1742.
Den nye kongeriket var svært fattig og utarmet etter ødeleggelsene under tredveårskrigen, og spredt ut over et stort og spredt område over 1 200 km fra hertugdømmets område i det sørøstlige Østersjøen, via Hohenzollernes hjemland i Brandenburg til eksklavene Hertugdømmet Kleve, Grevskapet Mark og Grevskapet Ravensberg i Rhinland.
I årene 1708 til 1710 døde anslagsvis en tredel av befolkningen i en byllepest.
Det svenske nederlaget i den store nordiske krig gjorde det slutt på den svenske innflytelsen i det tyske Østersjøområdet, og åpnet for en økt prøyssisk innflytelse.
Kong Fredrik Vilhelm I var konge av kongedømmet Preussen i perioden 1713 til 1740. Han er kjent som Soldatkongen. Fredrik Wilhelm konsentrerte seg om å bygge opp Preussens militære makt.[2] Han sentraliserte og forbedret den prøyssiske staten, erstattet tvungen militærtjeneste for middelklassen med en årlig skatt, opprettet obligatoriske grunnskoler, og sørget for å rebefolke Østpreussen etter at befolkningen hadde blitt redusert som følge av byllepesten i 1709 og 1710.
Han levde spartansk for sin stand og likte best å være kledd i hæruniform. I motsetning til faren og bestefaren hadde han ikke mye til overs for kultur og motsatte seg offentlig pengebruk annet enn til militære formål. I hans levetid ble den prøyssiske hæren fordoblet og ble en sterk, stående hær.[2]
Fredrik Wilhelm og hans kone Sophie Dorothea av Hannover hadde åtte overlevende barn.
Utdypende artikler: Den første schlesiske krig, Den andre schlesiske krig og Syvårskrigen
Fredrik II ble konge i 1740, og historikere ser han som en ledende representant for det opplyste eneveldet.[3] Han brukte en traktat fra 1537 (som keiser Ferdinand I hadde lagt ned veto mot), hvor deler av Schlesien skulle bli overført til markgrevskapet Brandenburg dersom huset Piast døde ut, noe som skjedde i 1707. Han invaderte derfor Schlesien i 1740, i den såkalte første schlesiske krig, og dette skulle utløse den østerrikske arvefølgekrig.[2] Etter å raskt ha okkupert Schlesien, tilbød Fredrik å gi beskyttelse til Maria Teresia av Østerrike dersom provinsene ble overført til ham. Tilbudet ble forkastet, men Østerrike hadde så mange andre motstandere å møte, at området forble under prøyssisk kontroll og dette ble formalisert ved freden i Berlin i 1742. Som gjenytelse forlot Preussen alliansen mot Østerrike.
De utenrikspolitiske konstellasjonene gjorde at Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at den tysk-romerske keiseren hadde mistet Bayern, og dermed sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig ved traktaten i Nymphenburg forbundsfellene Bayern, Frankrike og Spania, og senere sluttet også Sachsen, Sverige, det bourbonske kongeriket Napoli (Napoli), Kurpfalz og Köln seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinne Russland for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.
Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august 1744 det østerrikske Böhmen og startet den andre schlesiske krig. Denne endte med Den andre fredstraktaten i Aachen som bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Dette ble videre bekreftet gjennom freden i Dresden av 25. desember 1745 mellom partene Østerrike, Sachsen og Preussen. I denne anerkjente Preussen Maria Teresias ektemann Frans I som tysk-romersk keiser, mot å beholde Schlesien.
Syvårskrigen bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning av Det tysk-romerske rike.[4] Dette regnes av etterfølgende tyske historikere som noe av opptakten til dannelsen av det forente Tyskland. Den norske historikeren Rolf Hobson mener en mer treffende beskrivelse er at et ekspansivt Preussen ødela den balansen som Det tysk-romerske rike var avhengig av.[2]
Etter Preussens annektering av Det kongelige Preussen i 1772 som følge av den første delingen av Polen, endret Fredrik sin tittel til «konge av Preussen» (tysk: König von Preußen).
Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot.[2] Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret av Napoléon Bonaparte, som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.
Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat. Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmaterialer, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk, i tillegg til yrkesstolthet. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at Fredrik fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.[5]
Utdypende artikler: Polens-Litauens tre delinger og Kościuszko-oppstanden
Etter at den barnløse Fredrik den store døde i 1786 ble hans nevø Fredrik Vilhelm ny konge, og han videreførte delingene av Polen sammen med Russland og Østerrike. Men ved hoffet etablerte det seg for første gang i prøyssisk historie en hoffstat med elskerinner og favoritter. Samtidig vokste Berlin i betydning på bekostning av Potsdam og Schloss Sanssouci. Berlin ble utbygget, blant annet åpnet Brandenburger Tor i 1791, tegnet av Carl Gotthard Langhans. En rekke andre klassiske byggverk fulgte.
Fredrik Vilhelm III var sønn av Fredrik Vilhelm II. Ved oppløsningen av Det tysk-romerske riket i 1806, mistet han tittelen som kurfyrste av Brandenburg, men lyktes i å inkorporere sine områder med Brandenburg til kongeriket Preussen. Til tross for tapene i Napoleonskrigene ble Preussens territorier sterkt utvidet ved Wienerkongressen og gjorde Preussen til den dominerende makten i det nordlige Tyskland.
Utdypende artikkel: Andre slesvigske krig
Kongeriket Danmark var på denne tiden i personalunion med hertugdømmene Schleswig og Holstein, som siden Ribebrevet av 5. mars 1460 skulle være «op ewig ungedeelt» (evig udelt). Holstein tilhørte det tyske forbund, mens Schleswig var et dansk len. Forsøkene til regjeringen i København på å slå sammen Schleswig og Holsteins innenfor en ny dansk nasjonalstat, førte i 1864 til at det tyske forbund under ledelse av Preussen og Østerrike startet den andre slesvigske krig. Etter krigen måtte den danske kronen den 2. oktober 1864 undertegne freden i Wien, som overførte Schleswig, Sachsen-Lauenburg og Holstein til det tyske forbund. I Gasteinkonvensjonen av 1865 falt Schleswig under prøyssisk, Holstein under østerriksk kontroll, mens Østerrike kjøpte retten til Sachsen-Lauenburg av den prøyssiske kronen.
Utdypende artikkel: Den østerriksk-prøyssiske krig
I Gasteinkonvensjonen av 14. august 1865 mellom Preussen og Østerrike, hadde disse blitt enige om fordelingen av råderetten over de tre Elbenhertugdømmene som tidligere hadde vært innenfor det danske interesseområdet: hertugdømmet Slesvig, hertugdømmet Holstein og hertugdømmet Sachsen-Lauenburg. Østerrikes forsøk våren 1866 på å ta dette spørsmålet opp i forbundsdagen for Det tyske forbund ble av Bismarck betegnet som en fiendtlig handling. Den 7. juni 1866 rykket prøyssiske tropper fra Schleswig inn i Holstein, og krig med Østerrike var nå uunngåelig.
Etter den prøyssiske innmarsjen i Holstein som sto under østerriksk forvaltning, fattet forbundsdagen i Frankfurt et vedtak om å ekskludere Preussen fra Det tyske forbund. Preussen erklærte på sin side Det tyske forbund som oppløst, og reagerte med å besette kongedømmet Sachsen, kongedømmet Hannover, såvel som Kurhessen.
I Tyskland hadde Preussen bare små nordtyske stater som Mecklenburg, og enkelte småstater i Thüringen som allierte. Også kongedømmet Italia tok Preussens side. Viktige land som Hannover, Sachsen, Bayern, Württemberg og Baden stod på Østerrikes side. De sistnevnte statene fryktet et prøyssisk hegemoni og en fransk intervensjon i Sør-Tyskland i favør av Preussen. Dessuten forventet de en seier for Donaumonarkiet. Fristaden Frankfurt tok Østerrikes side, men forholdt seg offisielt nøytral.
I det avgjørende slaget ved Königgrätz i Böhmen den 3. juli 1866, kjempet tre prøyssiske arméer under ledelse av general Helmuth von Moltke mot den østerrikske hæren. Slaget endte med seier for Preussen. I slaget ved Custoza den 24. juni og i sjøslaget ved Lissa den 20. juli 1866, var Donaumonarkiets hær og flåte overlegen mot Italia, men disse seirene var politisk betydningsløse, ettersom avståelsen av Venezia allerede var fastsatt gjennom avtaler.
Den franske keiseren Napoleon III forsøkte å forlange det bayerske Pfalz og delene av Hessen vest for Rhinen som kompensasjon for de prøyssiske erobringer. Bismarck avverget dette, uten at regjeringen i Paris brøt forhandlingene. For å unngå flere invasjonsforsøk bragte Bismarck krigen til en rask slutt, og forlangte ingen landområder fra Østerrike eller de sørtyske statene.
Utdypende artikkel: Det nordtyske forbund
Så kom freden i Praha den 23. august 1866. Det tyske forbund, der både Østerrike og Preussen var en del, ble formelt oppløst. Østerrike mistet sitt herredømme i det sentrale Europa, og måtte nå akseptere at de tyske forholdene ble omorganisert uten sin medvirkning. Preussen kunne diktere betingelsene for fred og kunne i det nordlige Tyskland legitimere sin omfattende annektering av kongeriket Hannover, kurfyrstedømmet Hessen-Kassel, hertugdømmet Nassau, hertugdømmet Schleswig, hertugdømmet Holstein og Fristaden Frankfurt. Fra disse tidligere landene ble de prøyssiske provinsene Hannover, Hessen-Nassau og Schleswig-Holstein dannet, og Preussen strakk seg nå sammenhengende fra Königsberg til Saarbrücken.
Fem dager før fredsavtalen, sluttet Preussen og de mindre statene nord for elven Main seg sammen i det nordtyske forbund. Forbundet var i utgangspunktet bare en militær allianse. Den 1. juli 1867 trådte forbundets forfatning i kraft, som i hovedsak var utformet av Bismarck. Den definerte Preussen som den dominerende part, men åpnet samtidig opp for en føderal stat. Denne forfatningen foregrep på flere vesentlige områder det tyske keiserrike. Kongen av Preussen ble president, og den prøyssiske ministerpresidenten ble forbundskansler.
Freden i Praha utelukket ingen «nasjonal forbindelse» mellom det nordtyske forbund og de fire sørtyske statene, og kravene om disse statenes «internasjonale uavhengige eksistens» var ikke lenger til stede. Overfor Frankrike anerkjente Bismarck «Mainlinjen» – elven Main, som den sørlige grensen for Preussens innflytelse; i all hemmelighet ble denne linjen likevel overskredet sensommeren 1866.
Da ble det opprettet et «forbund for forsvar og angrep» (Schutz- und Trutzbündnisse) mellom Preussen og de fire sørlige tyske statene som følte seg truet av de franske grensekravene. Partene lovet å respektere hverandres territorier og å beskytte hverandre militært i tilfelle krig. De sørtyske hæravdelingene ble også omorganiserte etter den prøyssiske modellen.
Bismarcks popularitet etter den militære seieren over Østerrike, skapte et politisk stemningsskifte. Før grunnleggelsen av det nordtyske forbund hadde han bedt om tilbakevirkende immunitet for sine forfatningsstridige budsjettoverskridelser under opprustningen av den prøyssiske hæren i 1862 og den prøyssiske forfatningskonflikten samme år. Den 3. september 1866 fikk han presset gjennom en indemnitetslov som ga ham indemnitet for disse forholdene, med virkning fra 14. september samme år. Loven førte til politisk splittelse. Det liberalistiske Deutsche Fortschrittspartei, som hadde vært i sterk opposisjon til Bismarck, ble delt ved at utbrytere som billiget lovforslaget grunnla det nasjonal-liberalistiske Nationalliberale Partei den 17. november 1866. Blant de liberale politikerne som billiget lovforslaget, var Rudolf von Bennigsen. Også i den konservative leiren var holdningene endret. Ernst Ludwig von Gerlach, som hadde vært motstander av Bismarcks politikk overfor Østerrike, stemte også for loven.
Det politiske stemningsskiftet gjenspeilet seg også blant velgerne. Ved nyvalget til den prøyssiske Landdagen i 1867, vant de konservative 123 mandater. Nationalliberale Partei vant 97 mandater, mens Deutsche Fortschrittspartei mistet sitt flertall og satt igjen med 45 mandater.
Gjennom harde forhandlinger med de sørlige statene, og etter press fra prøyssiske næringsdrivende, gjenopptok Bismarck i 1867 idéen om et tollparlament for de tyske tollforeningene. Tollparlamentet ble etablert i mars 1868 og var ment som en institusjon som var dominert av Preussen. Den opphevet makten til tollforeningene, som hadde sin base i sør, og som hadde hatt vetorett innenfor de enkelte statene. Valgene til tollparlamentet fant sted i februar og mars 1868, men bare i sør ettersom nord allerede var representert i den nordtyske Riksdagen. Valget ble en skuffelse for tilhengerne av «den lilletyske løsning»: De sørlige statene sendte 85 folkevalgte til tollparlamentet, men bare 26 ønsket en «lilletysk løsning». Patrioter i Bayern og Württemberg reagerte endog med å foreslå hjelp fra den franske keiseren Napoleon III. Men da han krevde territoriell kompensasjon, møtte forslaget mistro blant offentligheten i de sørtyske statene.
Utdypende artikkel: Den fransk-prøyssiske krig
.jpg)
Med vagt formulerte løfter ble Luxembourg til slutt overlatt til Frankrike, og Bismarck hadde på denne måten fått Napoleon III til å tolerere hans politikk overfor Østerrike. Frankrike ble nå møtt av et forsterket Preussen, som ikke lenger ville vite av de tidligere territoriale kravene. Forholdene mellom de to landene forverret seg stadig.
Spania fremmet arveprinsen Leopold fra den katolske grenen av Hohenzollern-Sigmaringen som kandidat til å arve den spanske tronen. Den var blitt ledig etter at Isabella II av Spania ble styrtet under den spanske revolusjon i 1868. I februar 1870 ble den prøyssiske kongen, som overhode for dynastiet Hohenzollern, informert om dette av spanske generalen Juan Prim. Bismarck forsøkte å oppfordre Leopold til å akseptere nominasjonen og kong Wilhelm I til å godkjenne den. Han talte i denne forbindelse om politiske og økonomiske fordeler for Preussen, og en bedring av den utenrikspolitiske situasjonen til det nordtyske forbund.
Da nominasjonen ble kjent i Paris, slo den franske regjeringen umiddelbart inn på en hard linje. Frankrike gikk ikke bare inn for å hindre valget av Leopold, men også å påføre Preussen en politisk ydmykelse med krav om at den prøyssiske kongen for all fremtid forkastet kandidaturet.
Vilhelm I, som befant seg i Bad Ems under et kuropphold, avviste dette kravet, og meddelte i et telegram til den franske ambassadøren at han «ikke hadde noe mer å si». Telegrammet ble kjent som Ems depeschen, og Bismarck tilspisset striden om kronkandidaturet ved å revidere kongens formuleringer, slik at de kunne tolkes som en krigserklæring.
Den 19. juli 1870 erklærte Frankrike krig mot Preussen. Napoleon III unngikk enhver antydning til innrømmelser, fordi han fryktet for sin allerede svært prekære innenrikspolitiske posisjon. Ingen av partene planla noen langvarig væpnet konflikt; det dreide seg snarere om et øyeblikksbehov hos begge parter for å bevare prestisjen som stormakt. Frankrikes krav om ytterligere garantier isolerte landet politisk fra den europeiske offentligheten og deres regjeringer hadde ingen sympati for dette. Dette ble begynnelsen på en nasjonal krig, der det nordtyske forbund tok for gitt at de fire sørlige statene Baden, Hessen-Darmstadt, Württemberg og Bayern var deres allierte. Den militære strateg var enda en gang generalfeltmarskalk Helmuth von Moltke. Den prøyssiske hæren ble utplassert raskere enn den franske hæren, noe som forklarer den prøyssiske suksessen i de første kampene langs grensen.
Under slaget ved Sedan den 2. september 1870 ble Napoleon III tatt til fange, og fraktet til Schloß Wilhelmshöhe i nærheten av Kassel. I Paris ble deretter den tredje franske republikk proklamert den 17. februar 1871. Bismarck bestrebet seg nå på å få en tidlig slutt på krigen, ettersom han ellers kunne regne med en intervensjon fra engelsk og russisk side, men troppene som var sendt av den nye franske regjeringen ytet hard motstand.
Den 26. januar 1871 ble krigen avsluttet gjennom den foreløpige freden i Versailles, som ble etterfulgt av den definitive freden i Frankfurt den 20. mai. Frankrike forpliktet seg til å betale en krigsskadeserstatning på 5 milliarder gullfranc over en periode på 3 år, og måtte avstå området Alsace og deler av Lorraine sammen med festningen Metz. Det franske ønske om å gjenvinne disse tapte territorier, var en medvirkende årsak til utbruddet av første verdenskrig i 1914.
Utdypende artikkel: Tysklands samling
Mens krigen ennå pågikk, trådte den modifiserte konstitusjonen til det nordtyske forbund i kraft den 1. januar 1871 også for statene Baden, Hessen-Darmstadt og Württemberg, og den 1. februar for Bayern. Langvarige forhandlinger hadde pågått for å få disse statene inn i forbundet. Kansleren bestrebet seg etter å vinne de sørtyske regjeringene gjennom innrømmelser, også da han standhaftig fulgte fundamentet til det nordtyske forbund.
I november 1870 var det inngått avtaler med de fire statene. Forbundet benyttet benevnelsen forbundspresidium om sin styreform. Otto von Bismarck tok imidlertid til orde for tittelen Keiser, og appellerte på denne måten til de tyske, nasjonalistiske følelsene etter den raske seieren i krigen mot Frankrike. Med penger fra det såkalte Welfenfondet, greide Bismarck å kjøpe Ludvig II av Bayerns vilje til å godkjenne Wilhelm I som tysk keiser. Etter at Ludwig II i et brev til Wilhelm I endelig aksepterte keisertittelen, besluttet den nordtyske riksdagen den 10. desember 1870 å endre forbundets navn til Riket (Reich), og erstatte benevnelsen forbundspresidium med keisertittelen. Det tyske rike ble grunnlagt som en enhetlig nasjonalstat, etter modell av forslagene til Frankfurtparlamentet i 1848.
Resultatet ble den kjente seremonien den 18. januar 1871 i speilsalen i Versailles, der Bismarck proklamerte at Vilhelm I «etter anmodning fra de forbundne tyske fyrster og byer» hadde «akseptert den tyske keiserverdigheten». En viktig symbolikk i dette, var at dette skjedde på 100-årsdagen til kroningen av Fredrik I som konge av Preussen.
Fra 1871 påvirket Preussen såpass stor innflytelse på det tyske keiserrike, at dette antok en prøyssisk karakter.[6] Kongen av Preussen var også Tysklands keiser, og den prøyssiske ministerpresidenten var som regel også rikskansler. Ministerpresidenten og kansleren behøvde likevel ikke være fra Preussen, noe vi ser av utnevnelsen av Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst i 1894.
Etter grunnleggelsen av det tyske rike og etableringen av nye institusjoner, kunne man også fra den gammelprøyssiske siden fremlegge spørsmål som maktbalanse og hvorvidt Preussens interesser ble tilstrekkelig ivaretatt. Det ble også drøftet hvorvidt Wilhelm I på sine gamle dager ville overlate makten til en annen linje av huset Hohenzollern. Utad kunne det virke som om Preussen var i gode hender innenfor riket, og at riket kunne tjene som en base for både bevaring av nasjonale interesser og for modernisering. Den særegne prøyssiske favorisering av og lojalitet overfor sitt eget lederskap, manglet likevel paralleller i riket. Konsekvensene ble at riket ble en stagnerende faktor som ikke greide å gi nye impulser.
Utenrikspolitisk førte riket til en forverring av Preussens situasjon i forhold til året 1863. Forholdet til Frankrike ble forverret etter at Elsaß-Lothringen ble tysk område gjennom freden i Frankfurt i 1871. I 1866 og 1871 hadde Bismarck oppnådd territoriale utvidelser gjennom klassisk kabinettpolitikk. Noe slikt ble vanskeligere etter at revolusjonære ønsket folkeavstemninger om tilknytningen til Preussen i Schleswig-Holstein og det tidligere kongedømmet Hannover. I tillegg var personer av polsk nasjonalitet, som tidligere var under Preussens kontroll, nå blitt borgere i riket.
Gjennom et samarbeid med det nasjonalliberale partiet fikk Bismarck i stand en reform av forvaltningens provinser og kretser. Under innenriksminister Friedrich zu Eulenburg ble det foretatt kretsreformer i de seks østlige provinsene den 13. desember 1872. Godsherrenes politistyrker (Polizeigewahlt) og det gamle lensvesenet (Lehnschulzen) ble avskaffet, samtidig som oppgaver ble overført fra regjeringspresidenten til kretsene. På tross av sin statlige karakter var Landratsamtet fortsatt å regne som et slags reservat for jordeierne i landkretsene. Det juridiske studium ble likevel en avgjørende betingelse for politiske avgjørelser, og karrieren til høyere tjenestemenn ble nå nesten regelmessig innledet med erfaringer fra avsidesliggende kretser. Dette ga et grunnleggende kontaktnett som ofte ga livsvarige fordeler i deres yrkeskarriere. I kretsdagene ble godseiernes representasjon redusert med 20-30% av setene. I tillegg ble det mellom kretsene og kommunene opprettet Amtsbezirke, som omfattet en gruppe kommuner på mellom 6000 og 8000 personer. Den nye kretsordningen ble godkjent av Preußisches Herrenhaus (førstekammeret) etter at Wilhelm I med en «Pairs-Schub» (25 nye seter) skapte et flertall for reformen. Provinsialordningen av 25. juni 1875 omdannet provinsene til forvaltningsenheter med regionalt selvstyre.
Utdypende artikkel: Kulturkampf
Fra 1871 til 1887 førte Otto von Bismarck sin såkalte Kulturkampf for å skyve tilbake innflytelsen til den politiske katolisismen. Foranledningen var beslutningen på det første Vatikankonsil den 18. juli 1870 om pavelig ufeilbarlighet. Den katolske kirke beordret enkelte av sine offisielle representanter – teologiprofessorer, militære geistlige og lærere i skolen, til å trekke seg ut av de offentlige embetene. Preussen var en stat med konfesjonell paritet som tolererte ulike trosretninger innenfor kristendommen, og Bismarck nektet å følge kravet fra Roma.
Tilføyelsen av §130a i Strafgesetzbuch i 1871 truet prester som i embets medfør drev politisk agitasjon med to års fengsel. I 1872 ble biskopen av Ermland i Østpreussen, kardinal Philipp Krementz, rammet av denne paragrafen da han ekskommuniserte fem geistlige i sitt bispedømme som ikke godkjente infallibilitetsdogmet. Den 4. juli 1872 ble jesuittordenen forbudt, og deres medlemmer måtte forlate landet. Den 31. mai 1875 ble forbudet utvidet til å omfatte alle ordener eller ordenslignende sammenslutninger, bortsett fra de som pleiet syke. Forbudet rammet en rekke katolske ordener, og mange av ordenene flyttet inn i grensenære byer og landsbyer over grensen til provinsen Limburg i Nederland. Den 11. mai 1873 ble staten pålagt å nøye overvåke utdannelsen av prestene, og å kreve underrettelse om alle ansettelser av prester. Det ble innstiftet en sekulær rett for rettssaker som tidligere hadde sortert under kirkelige domstoler. En rikslov av 4. mai 1874 (Expatriierungsgesetz) for forebygging av ulovlig kirkelig praksis, innebar muligheter for landsforvisning av katolske geistlige. Motstanden fra den katolske kirke innenfor og utenfor Preussen, førte til at mer enn 600 menigheter stod tomme.
Dette var et brudd på Preussens tradisjonelle politikk med religiøs toleranse. Ved hoffet var kulturkampen ganske upopulær. Keiserinne Auguste Viktoria misbilliget flere ganger aggressiviteten hos Bismarck og hans ministre, på tross av hennes liberale religiøse sympatier. Med sine forhastede tiltak begynte Bismarck for mange å ligne på en intolerant og verdensfremmed byråkrat. Hans konfesjonspolitikk ble kjølig avvist av de prøyssiske konservative, og utvidelsen av kulturpolitikkens undertrykkende karakter frem til 1875 bidro til å skade Preussens omdømme.
Motstanden fra den katolske delen av befolkningen, såvel som presteskapet, tvang Bismarck til å avslutte konfrontasjonen uten resultat.[7] Gjennom en lovgivning av 31. mai 1882 (zweite Milderungsgesetz) ble tidligere avsatte biskoper gjeninnsatte i sine stillinger, og gjennom de to Friedensgesetze av 1886 og 1887 var konflikten avsluttet. Pave Leo XIII erklærte den 23. mai 1887 slutten på en «kamp som hadde skadet kirken, og som ikke var til nytte for staten».
I de landsdelene som hadde en overveiende polsk befolkning, pågikk kulturkampen hånd i hånd med forsøkene på en germaniseringspolitikk. Den prøyssiske bosetningskommisjon prøvde med begrenset hell å erverve seg polske landområder til tyske nybyggere. Etter Bismarcks avgang, ble germaniseringspolitikken forsøkt videreført av den tyske østmarkforening som ble grunnlagt i 1894 i Posen.
Utdypende artikler: sosialistloven og det keiserlige budskap
Den utløsende årsaken til kulturkampens opphør, var ikke av religiøs art. Årsaken var politisk. Den 19. oktober 1878 hadde Bismarck overtalt Riksdagen til å vedta «sosialistloven». Dens fulle tittelen var «Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet» (Gesetz gegen die gemeingefährlichen Bestrebungen der Sozialdemokratie). Loven var i kraft frem til 30. september 1890, og Bismarck kunne ikke forvente seg støtte fra Nationalliberale Partei til å forlenge dens gyldighet. Dette første til en politisk konflikt, også med keiser Vilhelm II. Bismarck hadde støtte fra de konservative og Nationalliberale Partei, bortsett fra bestemmelsen om at politiet kunne kaste sosialistiske agitatorer ut av deres hjem, en bestemmelse som hadde vært i hyppig bruk. Nationalliberale Partei kunne ikke gå med på denne bestemmelsen, mens de konservative og Bismarck ville ha lovgivningen igjennom samlet. Vilhelm hadde i mellomtiden engasjert seg i de sosiale forholdene for gruvearbeidere, som hadde vært i streik året før. Han blandet seg derfor inn i Bismarcks argumentasjon og ønsket en mer sosialt orientert politikk. I forhold til Sosialistloven, sto han på samme linje som Nationalliberale Partei, og nektet å legge ned det vetoet som Bismarck krevet da han ikke fikk hele lovgivningen samlet igjennom. Bismarck avslørte at hans hensikt var å provosere sosialistene fram til opprør, slik at de kunne knuses med makt, noe keiseren var sterkt i mot.
For å motvirke sosialdemokratenes fremgang, innledet regjeringen en aktiv sosialpolitikk. Gjennom det keiserlige budskap (Kaiserliche Sozialbotschaft) den 17. november 1881 ble det laget et program for arbeidende som skulle gi dem en viss trygghet ved sykdom, ulykker og alderdom. Dette ble fulgt opp gjennom innføring av sykeforsikring (1883), ulykkesforsikring (1884) og alders- og invalideforsikring (1889). Etterhvert kom også lover om søndagsfri og lønnsbeskyttelse (1891), beskyttelse av barn i arbeidslivet (1903/1904) og beslektede sosiale reformer.
I de midterste og østlige prøyssiske provinsene var det blant den tyske befolkningen en frykt for polsk infiltrasjon. Det ble ikke bedre av at Polen i sine kart gjorde krav på områder med tysk bosetning. I provinsen Posen ble det i 1873 grunnlagt en polsk bondeforening, og i 1886 ble den polske samvirkeforetaksbanken grunnlagt.
Polske representanter og representanter fra Deutsche Zentrumspartei i Riksdagen og i det prøyssiske underhuset talte de polske katolikkenes sak, og da spesielt de spesifikke interessene i Ermland og Østpreussen. Kulturkampen hadde skapt mer fremmedgjøring, og de fleste polske bønder støttet den polske nasjonalistbevegelsen. Den prøyssiske bosetningskommisjonen fra 1886 førte ikke med seg noen grunnleggende endring av dette.
De prøyssiske konservative, som inntil 1860 ikke ville høre om noen «polsk nasjonalitets-svindel», hadde det polske spørsmål primært en landbrukspolitisk side. De polske sesongarbeiderne økte lønnsomheten til de store godsene i de østlige og sentrale strøk. På den annen side førte de militære reformene til at et økende antall polske katolikker følte seg som tospråklige «prøyssere» frem til 1914. Utbyggingen av det moderne trafikknettet i Posen og Vestpreussen fra 1871 til 1918 førte også til infrastrukturelle endringer i befolkningssammensetningen i form av flere bygg- og anleggsarbeidere.
Fordelingen av land i de østlige og sentrale provinsene hadde siden 1850 skjedd i favør av de borgerlige og adelige storgodseierne. I tillegg til en generell økning av gårdenes størrelser, ble de konsentrerte på noen få familier, gjennom arv og oppkjøp, noen med industriell kapital. Dette var en generell tendens i Mellom-Europa, men i Preussen utløste den sosiale nød under industrialiseringen sterke politiske følelser. Økonomisk nød gjorde at mange enten søkte seg inn i de industrielt tettere befolkede områdene i vest eller utvandret.
Etter Wilhelm I fulgte den allerede svært syke Fredrik III som konge. Han døde etter en regjeringstid på bare 99 dager. I juni 1888 («Trekeiseråret») besteg Wilhelm II tronen. I 1890 avsatte han Bismarck og bestemte deretter selv i stor grad landets politikk. Frem til hans avgang etter novemberrevolusjonen i 1918, forble prøyssisk politikk og rikspolitikken svært sammenknyttet. Den prøyssiske kongekronen befinner seg idag i slottet Hohenzollern i Hechingen.
Som følge av nederlaget i første verdenskrig og den tyske novemberrevolusjonen, abdiserte Wilhelm II i 1918 som tysk keiser og konge av Preussen. Dermed opphørte Preussens realunion med det tyske rike, som hadde eksistert siden Bismarcks dager. Landet ble proklamert som en selvstendig fristat innenfor Weimarrepublikken, og i 1920 fikk det en demokratisk forfatning.
  Brandenburgs og Preussens historie | |||
| Nordmark 965–1157 |
Gammelprøysserne Frem til 12. århundre | ||
| Markgrevskapet Brandenburg 1157–1618 (1806) |
Ordensstat 1224–1525 | ||
| Hertugdømmet Preussen 1525–1618 |
Det kongelige Preussen 1466–1772 | ||
| Brandenburg-Preussen 1618–1701 | |||
| Kongeriket Preussen 1701–1918 | |||
| Fristaten Preussen 1918–1947 | |||
| Brandenburg 1947–1952 / 1990–idag |
Polen 1918 1945–idag |
Kaliningrad oblast 1945–idag | |
Utdypende artikler: Preussens administrative inndeling og De prøyssiske reformene
Kongedømmet Prøyssen var i 1701 inndelt i 16 landområder eller «landsdeler», tilhørende slekten Hohenzollern:
|
|
I 1713 ble Preussen deretter inndelt i 8 provinser:
I 1740 ble de provinsielle myndigheter overført til krigs- og domenekamrene. Også deres form og innhold endret seg over de neste tiårene, etterhvert som flere områder ble innlemmet i Preussen, deriblant hertugdømmet Schlesien i 1742.
Etter den nyvunnede frihetskrigen mot Napoleon og de territoriale utvidelsene etter Wienerkongressen i 1815, gjennomgikk Preussen en forvaltningsreform. Reformen innebar en moderne organisering i provinser, regierungsbezirke og Landkreise. Med «Forordning for en forbedret innretting av de provinsielle myndigheter» (Verordnung wegen verbesserter Einrichtung der Provinzialbehörden) av 30. april 1815, ble staten Preussen inndelt i 10 provinser. Med unntak av Østpreussen, Vestpreussen og provinsen Posen ble de alle innlemmet i Det tyske forbund. I 1822 fant det sted en sammenslåing av de to provinsene omkring Rhinen, og antallet provinser ble redusert til ni.
Provinsene var det høyeste forvaltningsnivået. I spissen av hver provins stod en overpresident (Oberpräsident, egentlig Oberregierungspräsident) som ble utnevnt av den prøyssiske regjeringen (statsministeriet). Under overpresidenten var det et provinsialråd bestående av overpresidenten, et medlem utnevnt av innenriksministeren og fem medlemmer som ble valgt fra provinsialkomitéene.
Fra 1875 fikk provinsene et utstrakt selvstyre, og ble regionale selvstyreenheter som sendte representative delegater fra rurale og urbane kretser (Landkreise og Stadtkreise) til Provinsiallanddagen. Dette var en folkevalgt forsamling der representantene ble valgt for 6 år. Provinsiallanddagen valgte en Landesdirektor eller Landeshauptmann for 6-12 år til å lede denne selvstyrte enheten, og en provinsiell regjering (Provinzialausschuss). Provinsiallanddagen, dens Landesdirektor og dens provinsielle regjering hadde ansvaret for kultur- og helsepolitikk.
Provinsiallanddagen valgte også embetsmenn som ble en del av den kongelige prøyssiske administrasjonen, og som innenfor provinsen hadde ansvaret for det andre forvaltningsnivået som bestod av Regierungsbezirke. Disse var inndelt i rurale kretser (Landkreise) og urbane kretser (Stadtkreise) som utgjorde det tredje forvaltningsnivået. Kommunene, kalt «forsamlinger» (Gemeinde), var det fjerde og laveste nivået i administrasjonen.
| Beliggenhet | Provins | Flagg | Forvaltningssete | Areal i km² |
|---|---|---|---|---|
.svg) |
Provinsen Østpreussen |  |
Königsberg | 36 991 |
.svg) |
Provinsen Vestpreussen |  |
Danzig | 25 534,9 |
.svg) |
Provinsen Preussen (1829-1878) |
|
Königsberg | 62 525,9 |
.svg) |
Provinsen Brandenburg |  |
Potsdam / Berlin | 39 039 |
.svg) |
Provinsen Pommern |  |
Stettin | 30 270 |
.svg) |
Provinsen Schlesien |  |
Breslau | 40 319 |
.svg) |
Provinsen Sachsen |  |
Magdeburg | 25 528 |
.svg) |
Provinsen Westfalen |  |
Münster | 20 215 |
.svg) |
Provinsen Rhinland (fra 1822) |
.svg){kind=small} |
Koblenz | 23 974 |
 |
Provinsen Jülich-Kleve-Berg (1815-1822) |
|
Köln | |
 |
Provinsen Storhertugdømmet Niederrhein (1815-1822) |
|
Koblenz | |
.svg) |
Provinsen Posen |  |
Posen | 15 790 |
Etter den østerriksk-prøyssiske krig i 1866 annekterte Preussen Kongeriket Hannover, kurfyrstedømmet Hessen, hertugdømmet Nassau, hertugdømmet Schleswig, hertugdømmet Holstein og Fristaden Frankfurt. Av disse områdene ble det dannet tre nye provinser:
| Beliggenhet | Provins | Flagg | Forvaltningssete | Areal i km² |
|---|---|---|---|---|
.svg) |
Provinsen Hannover |  |
Hannover | 38 788 |
.svg) |
Provinsen Hessen-Nassau |  |
Kassel | 15 790 |
.svg) |
Provinsen Schleswig-Holstein |  |
Kiel (1866-1879 og 1917-1918), Schleswig (1879-1917) |
15 073 |
Preussen var dermed inndelt i 12 provinser, og denne inndelingen varte helt frem til oppløsningen av kongeriket Preussen i 1918.
Det laveste forvaltningsnivået i Kongeriket Preussen bestod av kommunene (Gemeinde) og Gutzbezirke. Den kommunale strukturen var således preget av dualismen mellom landsbyer hvor frie bønder eide sine egne jordområder (kommuner) på den ene siden, og grender, landsbyer eller bydeler hvor adelen hadde sine egne hovedkvarter i riddergods med selvstendige Gutzbezirke på den andre.
Riddergodsenes herskapelige grunneiendommer var basert på forfatningen til det gamle føydale lensvesenet i de tyske statene. Gutzbezirke eksisterte hovedsakelig i Mecklenburg og de andre nordlige delene av det prøyssiske området som ble betegnet Ostelbien. I Schleswig-Holstein gikk de under benevnelsen adelsgods.
I oversikten nedenfor er kommuner og Gutzbezirke for enkelhets skyld slått sammen. Kongeriket Preussen hadde i 53 502 kommuner den 1. desember 1900. Antallet var redusert til 52 613 den 1. desember 1910.
| Provins | Kommuner | Areal i km² | Innbyggere | |||
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1900 | 1910 | 1900 | 1910 | 1900 | 1910 | |
| Stor-Berlin | 1 | 1 | 63,35 | 63,41 | 1 888 848 | 2 071 257 |
| Provinsen Østpreussen | 7 582 | 7 348 | 36 993,89 | 37 002,02 | 1 996 626 | 2 064 175 |
| Provinsen Brandenburg | 5 228 | 5 176 | 39 837,84 | 39 842,26 | 3 108 554 | 4 092 616 |
| Provinsen Pommern | 4 624 | 4 546 | 30 120,54 | 30 131,40 | 1 634 832 | 1 716 921 |
| Provinsen Posen | 5 181 | 5 062 | 28 970,41 | 28 991,52 | 1 887 275 | 2 099 831 |
| Provinsen Vestpreussen | 3 354 | 3 265 | 25 534,90 | 25 554,64 | 1 563 658 | 1 703 474 |
| Provinsen Schlesien | 9 057 | 8 942 | 40 319,19 | 40 335,11 | 4 668 857 | 5 225 962 |
| Provinsen Sachsen | 4 262 | 4 221 | 25 255,29 | 25 267,33 | 2 832 616 | 3 089 275 |
| Provinsen Schleswig-Holstein | 2 116 | 2 088 | 19 004,28 | 19 018,77 | 1 387 968 | 1 621 004 |
| Provinsen Hannover | 4 453 | 4 445 | 38 511,04 | 38 509,41 | 2 590 939 | 2 942 436 |
| Provinsen Westfalen | 1 624 | 1 593 | 20 210,61 | 20 219,62 | 3 187 777 | 4 125 096 |
| Provinsen Rhinland | 3 283 | 3 219 | 26 995,00 | 27 000,16 | 5 759 798 | 7 121 140 |
| Provinsen Hessen-Nassau | 2 604 | 2 583 | 15 699,28 | 15 702,00 | 1 897 981 | 2 221 021 |
| Provinsen Hohenzollern | 133 | 124 | 1 142,27 | 1 142,22 | 66 780 | 71 011 |
| Sum | 53 502 | 52 613 | 348 657,89 | 348 779,87 | 34 472 509 | 40 165 219 |
Både arealet og folketallet økte sterkt innenfor Kongedømmet Preussen, i den perioden det eksisterte:[8][9]
|
|
|
Økningen i folketallet på 1700-tallet hadde delvis sammenheng med utvidelser av Preussens territorium og en svært planmessig økning av bosetningen i folkeskrinne områder (Peuplierung). Gjennom bestemmelsene i freden i Tilsit i 1807 skrumpet Preussen betydelig sammen, men fikk likevel tilbake sin tidligere omtrentlige størrelse ved Wienerkongressen i 1815. Den påfølgende befolkningsøkningen var en følge av territoriale utvidelser på grunn av de tyske samlingskrigene, i tillegg til den naturlig høye befolkningsveksten på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet.
.svg){kind=small}
.svg)
.png)
