Den østerrikske arvefølgekrig

Den østerrikske arvefølgekrig (1740–1748) brøt ut etter Maria Theresias tronbestigelse, da flere tyske og europeiske fyrster ikke anerkjente hennes fars pragmatiske sanksjon som gjorde Maria Theresia til tronfølger i huset Habsburg da den saliske loven ikke godkjente kvinnelige tronfølgere. Mot Maria Theresia fremsatte fyrstene krav på de østerrikske arveland:

• Karl Albrecht av Bayern som etterkommer av Ferdinand Is eldste datter Elisabeth av Østerrike (1526–1545).
• Filip V av Spania som arving av den spanske linje av Habsburgerne.
• Friedrich August II av Sachsen som ektemann til Josef Is eldste datter

Den østerrikske arvefølgekrig
Slaget ved Fontenoy, maleri av Édouard Detaille
Dato 16. desember 1740 - 18. oktober 1748 Sted Europa, Nord-Amerika, India Resultat Status quo ante bellum Den andre fredstraktaten i Aachen
Stridende parter
Frankrike Preussen Spania Bayern (1741-45) Sachsen (1741-42) De to sicilier Genova Sverige (1741–43)	Habsburg- monarkiet Storbritannia Hannover De forente Nederlandene Sachsen (1743-45) Sardinia Det russiske keiserdømmet (1741-43)
Kommandanter og ledere
Fredrik II Leopold I Leopold II Moritz av Sachsen François-Marie de Broglie Karl VII Charles Emil Lewenhaupt	Ludwig Khevenhüller Karl Aleksander Otto von Traun Georg II Robert Walpole Waldeck Rutowski Karl Emmanuel III Elisabeth

Krigshandlingene

Fredrik den store

Fredrik II av Preussen benyttet disse angrepene på Habsburgernes arverett og okkuperte 16. desember 1740 Schlesien (de schlesiske kriger). Med denne invasjonen utløste han den østerrikske arvefølgekrig. Kampene om Schlesien var de lengste og viktigste delen av denne krigen.

Den første schlesiske krig i årene 1740-1742 første til freden i Breslau av 11. juni 1742, hvor Preussen får kontroll over store delen av Schlesien, og den andre schlesiske krig i årene 1744-1745 som endre med fredsslutning i Dresden 23, desember 1745 som ga Preussen full kontroll over Schlesien, mot at Preussen godkjente Maria Theresias ektemann Frans Stefan som keiser over Det tysk-romerske riket.

De øvrige stormaktene deltok i ulike tidsrom i krigen, blant annet i Italia under nesten hele krigen og det franske felttoget langs Donau i 1742. Videre var det kamper mellom engelske og franske styrker i Nord-Amerika (hvor krigen ble omtalt som Kong Georg-krigen og hvor britene erobret en fransk festning på Cape Breton) og India.

Men de prøyssiske styrkene stod fram som særlig dyktige og med høy kvalitet, og skilte seg slik fra det øvrige soldatvesen hvor hærene ofte var en flokk mer eller mindre disiplinerte leiesoldater.

Europeiske allianser

Maria Theresia

Bayern, Frankrike og Spania sluttet 1741 gjennom traktaten i Nymphenburg et forbund, som senere også Preussen, Sachsen, Sverige, Napoli, Kurpfalz og Kurköln tiltrådte. Med Østerrike var Storbritannia og Nederland, Frankrikes tradisjonelle fiender, allierte.

Fra 1741 var nesten samtlige europeiske makter involvert i krigen. De viktigste konfrontasjonene var krigene mellom Østerrike og den oppadstrebende makt Preussen. Deler av krigen ble også utkjempet av kolonimaktene Frankrike og Storbritannia i Nord-Amerika og India.

Krigens følger

Arvefølgekrigen endte 18. oktober 1748 med en fredsslutning i Aachen (Den andre fredstraktaten i Aachen). Denne freden gjenopprettet i hovedsak situasjonen før krigen (status quo ante bellum) og fredsslutningene i Breslau og Dresden, slik at Schlesien ble underlagt Preussen og Maria Theresia ble akseptert på tronen i Wien.

Men avslutningen av krigen markerte også innledningen på den tyske rivaliseringen mellom Preussen og Østerrike, en rivalisering som etter hvert skulle nøre opp under tysk nasjonalisme og ønsket om å samle Tyskland til ett rike.

Den østerrikske arvefølgekrigen: Italienske slag
Campo Santo – Villafranca – Casteldelfino – Velletri – Madonna dell'Olmo – Bassignano – Piacenza – Rottofreddo - Assietta

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.  
Det finnes en mer utfyllende artikkel om emnet på nynorsk.