Kolahalvøya
halvøy i nordvest-Russland From Wikipedia, the free encyclopedia
Kolahalvøya (kildinsamisk: Куэлнэгк нёа̄ррк, Kuelnegk njoaarrk, nordsamisk: Guoládatnjárga; russisk: Ко́льский полуо́стров, Kolskij poluostrov) er ei halvøy lengst nordvest i Russland. Halvøya utgjør størstedelen Murmansk oblast,[1][2] og den ligger nesten fullstendig nord for polarsirkelen. Den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Byen Murmansk er den mest befolkede bosetningen på halvøya, med en befolkning på over 300 000 ifølge den russiske folketelling av 2010.[3]
På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet til Golfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land og Barentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på +11 C°. Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord, hvor permafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster og gress. Halvøya livnærer et lite utvalg pattedyr, og dens elver er viktige leveområder for atlanterhavslaks. Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytte ærfuglbestanden, ligger ved Kandalaksjabukta.
Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt i det sjuende til det femte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til det tredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kun samefolket igjen innen det første årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiske pomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet.
Republikken Novgorod måtte avstå halvøya til Storfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget til livegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellom Tsar-Russland og Danmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samt komier og nenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya.
Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget til kollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen av apatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, og nikkelsmelting.
Etter Sovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten 100 000 flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.
Beliggenhet og oversikt
Halvøya ligger lengst nordvest i Russland, og nesten fullstendig nord for polarsirkelen; den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst.[4] Geologisk sett tar halvøya opp den nordøstlige kanten av Det baltiske skjold.[5] Den vestre grensen til halvøya strekker seg langs meridianen fra Kolabukta gjennom Kola-elvens elvedal, Imandra, og elven Niva til Kandalaksjabukta,[5] selv om noen kilder dytter grensen helt til Russlands grense til Finland.[6] Med en mer restriktiv definisjon dekker halvøya omtrent 100 000 km2.[5] Den nordre kysten er bratt og høy, mens sydkysten er flat.[5] Den vestre delen av halvøya er dekket av to fjellkjeder: Khibiny-fjellene og Lovoziorskije Tundry;[5] sistnevnte inneholder halvøyas høyeste punkt — Tsjasnatsjorr, som er 1191 moh.[4] Kejvij-vannskillet ligger i den sentrale del.[5] Fjellreliefene av Murman- og Kandalaksjakysten strekker seg fra sørøst til nordvest, noe som speiler halvøyas orografiske hovedtrekk.[4]
Administrativt består territoriet av Lovozerskij og Terskij rajon, deler av Kandalaksjskij og Kolskij rajon, samt territorier underlagt byene Murmansk, Ostrovnoij, Severomorsk, Kirovsk, og deler av territorier underlagt Apatity, Olenegorsk, og Poljarnye Zori.[7]
Naturressurser
Fordi den siste istid fjernet det øverste av jordas sedimentlag,[4] er Kolahalvøya ekstremt rikt på forskjellige malm og mineraler på overflatenivå, blant annet apatitt og nefelin; kopper, nikkel, og jernmalm; glimmer; kyanitter; keramiske materialer,[8] samt sjeldne jordarter og ikkejernholdig malm.[5] Forekomster av byggmaterialer som granitt, kvartsitt, og kalkstein finnes også rikelig.[8] Kiselgurforekomster er vanlig nær innsjøer, og brukes til å produsere isolasjon.[8]
Klima
Nærheten til Golfstrømmen fører til usedvanlig høye vintertemperaturer, noe som fører til betydelige temperaturforskjeller mellom land og Barentshavet, og i fluktuerende temperaturer ved kraftige vindkast.[8] Sykloner er typisk i de kalde sesongene, selv om de varme sesongene er karakterisert av antisykloner.[8] Monsunvinder er vanlig i de fleste områder, med syd- og sydvestlig vind dominerende i vintermånedene, og med noe utpreget østlig vind i sommer.[8] Sterke stormvinder blåser i omtrent 80–120 dager i året.[8] Murmankystens vann er varme nok til å forbli isfri selv på vinterstid.[9]
Regnnivået på halvøya er relativt høyt: 1000 millimeter faller i fjellene, 600-700 millimeter på Murmankysten, og 500-600 i andre områder.[8] De våteste månedene er august til oktober, mens mars og april er tørrest.[8]
Den gjennomsnittlige temperatur i januar er omtrent -10 C°, med kaldere temperaturer mer typisk for de sentral deler av halvøya.[5] Gjennomsnittstemperaturen i juli er +11 C°.[5] De laveste temperaturer målt når -50 C° i de sentrale deler av halvøya, og -35 til -40 C° ved kysten.[8] De høyeste målt når +30 C° på nesten alle deler av halvøya.[8] Rim kan begynne så tidlig som august, og kan vare så lenge som til mai og til og med juni.[8]
Flora og fauna
Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord.[5] På tundraen begrenser kalde og vindfulle forhold, samt permafrost, treveksten, noe som fører til et landskap dominert av gress, villblomster, og busker som dvergbjørk og multe.[10] I nordlige kystområder er stein- og busklav vanlig.[10] Taigaen i sør består hovedsakelig av furu og gran.[5]
Reinsdyrflokker beiter på gress-slettene om sommeren.[10] Andre dyr som finnes er blant annet rød- og fjellrev, grevling, elg,[10] oter, og gaupe i de sydlige områder.[11] Amerikansk mink, som ble sluppet ut ved elven Olenitsa i 1935–1936, er nå utbredt på halvøya, og blir kommersielt jaktet på.[11] Bevere, som ble truet innen 1880, ble gjeninnført i 1934–1957.[11] Alt i alt finnes 32 arter av pattedyr, og opp mot 200 fuglearter på halvøya.[11]
Hvithval er den eneste hvalart som er vanlig rundt halvøya.[trenger referanse] Andre delfiner, inkludert kvitskjeving,[trenger referanse] kvitnos,[trenger referanse] og nise,[12] samt store hvaler, som grønlandshval, knølhval, blåhval, og finnhval, besøker også området.[trenger referanse]
Kandalaksjabukta og Barentshavet er viktige yngleplasser for storkobbe og ringsel.[trenger referanse] Haverter er sjeldne, og endemisk til Barentshavet.[trenger referanse] Grønlandsseler kan også ses av og til.[trenger referanse]
29 ferskvannsfiskearter anerkjennes på halvøyas område, inkludert ørret, stingsild, gjedde og abbor.[11] Elvene er et viktig habitat for atlanterhavslaks, som vender hjem fra Grønland og Færøyene for å yngle i ferskvann. Som et resultat av dette har sportsfiske utviklet seg, med en rekke hytter og leirer tilgjengelig for sportsfiskere.[13] Kandalaksja naturpark, etablert i 1932 for å beskytte bestanden av ærfugl,[14] er organisert i tretten inndelinger med beliggenhet i Kandalaksjabukta, samt langs kyster av Barentshavet.[15]
Hydrologi
Kolahalvøya har mange små, men raske, elver med stryk.[8] Den viktigste av dem er Ponoj, Varzuga, og Umba, Teriberka, Voronja, og Jukanga.[5] De fleste elvene har sitt utspring fra innsjøer og sumper, og samler vann fra smeltende snø.[8] Elvene blir fryst om vinteren, selv om områdene med sterke stryk fryser senere, eller ikke i det hele tatt.[8]
Store innsjøer er Imandra, Umbozero, og Lovozero.[5] Det er ingen innsjøer med areal på mindre enn 0,01 km².[8] Sportsfiske finnes i området.[13]
Økologi
Kolahalvøya har lidd stor økologisk skade, hovedsakelig fra forurensning fra militær (hovedsakelig maritim-) produksjon, industriell apatittutvinning, og militært atomavfall.[10] Omtrent 137 aktive, og 140 utrangerte eller ubrukte maritime kjernereaktorer, produsert av det sovjetiske militære, finnes på halvøya.[16] I 30 år ble atomavfall dumpet i havet av Nordflåten og Murmansk Shipping Company.[16] Det er også bevis for forurensning fra Tsjernobylulykken i 1986, med kontaminasjon funnet i reinsdyrkjøtt og andre dyr,[10] og fra de kontrollerte atomsprengningene i 1972 og 1984, 21 kilometer nordvest for Kirovsk.[17] I tillegg finnes flere atomvåpenprøvefelt og radioaktivavfallslagere på øya.[16]
Den største industrielle forurenseren er Nornickel i Montsjegorsk — med de store smelteverk ansvarlig for over 80 % av svoveldioksid-utslipp og for nesten alt nikkel og kopper-utslipp.[18] Andre større forurensere er varmekraftverket i Apatity og Murmansk.[17]
Tidlig historie
Fiskerhalvøya nord på Kolahalvøya ble bosatt allerede i det sjuende til det femte årtusen f.Kr.[19] I det tredje til det andre årtusen f.Kr. ble halvøya bosatt av folk som kom sørfra (dagens Karelia).[19] Innen slutten av det første årtusen f.Kr. var halvøya kun bosatt av samer, som ikke hadde deres egen stat, levde i klaner styrt av en eldre,[20] og drev hovedsakelig med reinsdyrgjeting og fiske. Kola var frem til Novgorod-traktaten av 1265 under de norrøne kongenes jurisdiksjon. Etter 1265 fortsatte Kola som felles skattland for Norge og fyrstedømmet Novgorod.[21] På 1100-tallet oppdaget russisk pomorer fra Onega-kysten de nedre delene av Nordre Dvina, halvøya og dens rikdommer av vilt og fisk.[20] Pomorene organiserte jakt- og fisketurer, og startet handel med samene.[20] De kalte også Kvitsjøkysten til halvøya Terskij-kysten (russisk: Те́рский бе́рег) eller Terskaja-landet (Те́рская земля́).[20]
Innen slutten av 1100-tallet utforsket pomorene nordkysten helt til Finnmark, noe som fikk nordmennene til å opprette en sjøvakt i området.[20] Pomorene kalte nordkysten Murman – en forvanskning av «nordmann».[20] Murmanskfjorden, som var innenfor de gamle norske grensene, betyr egentlig «Nordmannsfjorden».
Novgoroderne
Pomorene ble snart fulgt etter av tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og Kolahalvøya ble gradvis del av Novgorod.[20] En traktat fra 1265 av Jaroslav Jaroslavitsj med Novgorod nevner Tre Volost (russisk: волость Тре), som senere også blir nevnt i andre dokumenter datert så sent som 1471.[20] I tillegg til Tre nevner novgorodiske dokumenter fra 1200- til 1400-tallet nevner også Kolo Volost, som grenset til Tre omtrent langs linjen mellom Kildinøya og Turij-odden til Turijhalvøya.[20] Kolo Volost lå vest for den linjen, mens Tre var øst for den.[20]
Innen 1200-tallet ble en formalisering av grensen mellom Republikken Novgorod og Skandinavia tydelig.[22] Novgoroderne, sammen med karelerne som kom fra sør, nådde kysten til det som i dag er Petsjenga rajon, og delen av Varangerfjordens kyst nær Vorijema, som idag er en del av Norge.[22] Samebefolkningen ble tvunget til å betale tributt.[22] Nordmennene derimot forsøkte også å få kontroll på landområdene, noe som førte til væpnet konflikt.[22] I 1251 førte en konflikt mellom karelerne, novgoroderne, og den norske konges tjenere til etableringen av en novgorodisk delegasjon i Norge.[22] Også i 1251 ble den første traktaten med Norge signert i Novgorod angående samelandene, og tributtinnsamlingssystemet, noe som gjorde at samefolket måtte betale tributt til både Norge og Novgorod.[22] Ifølge traktatens vilkår kunne novgoroderne samle tributt fra samene så langt som til Lyngentuva, som er et landemerke på Fiskerhalvøya i Varangerfjordens sørlige innløp, mens nordmennene kunne samle inn tributt på hele Kolahalvøya, bortsett fra i den østre delen av Terskij-kysten.[22] Ingen statsgrenser ble etablert ved traktaten av 1251.[22]
Avtalen førte til en kort periode med fred, men væpnet konflikt fortsatte ikke lenge etter.[22] Nedskrivninger dokumenter angrep av novgoroderne og karelerne mot Finnmark og Nord-Norge så tidlig som 1271, og fortsatt godt inn på 1300-tallet.Fyrstedømmet Novgorod utførte tilsammen 11 angrep langs Norskekysten helt ned til Troms fylke.[22] Den offisielle grensen mellom Novgorod, Sverige og Norge ble etablert ved traktaten i Nöteborg den 12. august 1323.[22] Avtalen fokuserte hovedsakelig på det karelske nes, og grensen nord for Ladoga.[22]
En annen traktat som tok for seg grensene i nord var traktaten i Novgorod, signert med Norge i 1326, som endte tiår med grensetrefninger i Finnmark.[23] Per avtalens vilkår avstod Norge alle krav på Kolahalvøya.[23] Derimot tok ikke traktaten for seg situasjonen med samefolket som betalte tributt til både Norge og Novgorod, og praksisen fortsatt til 1602.[23] Mens traktaten av 1326 ikke definerte avtaler i detalj, bekreftet den grensedemarkasjonen fra 1323, som fortsatte å være mer eller mindre uendret i 600 år, frem til 1920.[23]
På 1400-tallet begynte novgoroderne å etablere permanente bosetninger på halvøya.[23] Umba og Varzuga, de første dokumenterte permanente bosetninger opprettet av novgoroderne, daterer tilbake til 1466.[23] Over tid hadde alle kystområder vest for elven Pjalitsa blitt bosatt, noe som opprettet et territorium der mesteparten av befolkningen var fra Novgorod.[23] Administrativt var området delt inn i Varzuzhskaya og Umbskaya volost, som ble regjert av en posadnik fra området ved Nordre Dvina.[23] Republikken Novgorod mistet herredømmet over begge disse voloster til Storfyrstedømmet Moskva etter slaget ved Sjelon i 1471,[23] og republikken i seg selv sluttet å eksistere i 1478 da Ivan III inntok byen Novgorod. Alle territorier som tilhørte Novgorod, inkludert de på Kolahalvøya, ble en del av Storfyrstedømmet Moskva.[23]
Russisk bosetning
Russisk tilflytting til halvøya fortsatt på 1500-tallet, da nye bosetninger som Kandalaksja og Porja-Guba ble opprettet.[23] Kola ble først nevnt i 1565.[23] På slutten av 1400-tallet ble pomorene og samene tvunget til livegenskap, hovedsakelig av klostrene.[19] Kloster-vottsjinaer ekspanderte kraftig på 1600-tallet, men ble avskaffet i 1764, da alle bønder på Kolahalvøya ble statsbønder.[19]
På siste halvdel av 1500-tallet krevde Frederik av Danmark-Norge at Tsar-Russland avstod halvøya.[23] Russland nektet, og for å etablere tilstrekkelige forsvar ble det etablert en vojevoda.[24] Vojevodaen var i Kola, som ble regionens administrative sentrum.[24] Før det ble administrative oppdrag utført av skattefogder fra Kandalaksja.[24] Den nyetablerte Kolsky ujezd dekket mesteparten av halvøya (med unntak av Varzuzhskaja volost and Umbskaja volost, som var del av Dvinsky ujezd), samt norddelen av Karelen helt til Lendery.[24]
På tross av økonomisk aktivitet tok ikke permanent bosetning seg opp før 1860-tallet, og den forble sporadisk helt frem til 1917.[21] Kolas befolkning i 1880, for eksempel, var kun rundt 500 personer i 80 hushold, sammenlignet med 1900 personer i 300 hushold i 1582.[9] Transportfasiliteter eksisterte nærmest ikke, og kommunikasjon med resten av Russland var uregelmessig.[9] 1887 så en tilstrømming av komier og nenetsere som migrerte til halvøya for å unnslippe reinsdyrsykdomsepidemier i deres hjemland, og de brakte med seg store reinflokker, noe som førte til økt konkurranse om beiteland, en konflikt mellom komier og samer, og en marginalisering av den lokale samebefolkningen.[25] Innen slutten av 1800-tallet hadde de fleste av samene blitt tvunget nordover, med etnisk russisk bosetninger sør på halvøya.[25] Landsbyen Lovozero ble det kulturelle sentret for samene.[25]
I 1894 var halvøya vertskap for den russiske finansministeren, som ble overbevist om områdets økonomiske potensial.[9] Dermed ble en telegraf- og telefonlinje strukket til Kola i 1896, noe som forbedret kommunikasjonen til fastlandet.[9] Muligheten for en jernbane ble også vurdert, men det ble ikke iverksatt da.[9] I 1896 ble Alexandrovsk (nå Poljarnyj) grunnlagt, og vokste så fort at den ble tildelt bystatus i 1899; Kolsky Ujezd ble omdøpt Alexandrovsky ved den anledning.[26]
Under første verdenskrig befant den dårlig utviklede halvøya seg i en strategisk viktig posisjon, da kommunikasjon mellom Russland og de allierte ble kuttet av, og de isfrie havnene på Murmankysten forble den eneste måten å sende forsyninger til østfronten.[9] I mars 1915 ble konstruksjonen av en jernbane fremskynder, og jernbanen ble raskt åpnet i 1916, selv om den kun var delvis konstruert og dårlig bygd.[9] I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnladt[26] som endepunktet til den nye jernbane;[9] byen vokste raskt til å bli en av de største på halvøya.
Sovjettiden og moderne historie
Sovjetisk makt ble etablert på halvøya 9. november (os. 26. oktober) 1917, men området ble okkupert av Trippelententen i perioden mars 1918 til mars 1920.[27] Alexandrovsky Ujezd ble omgjort til «guvernementet Murmansk» av den sovjetiske myndighet juni 1921.[28] Den 1. august 1927 kunngjorde «Den helrussiske sentrale eksekutivkomité» (VTsIK) to beslutninger: «Om etableringen av Leningrad oblast» og «Angående grensene og sammensetning av Leningrad oblasts okruger», og ifølge disse ble Murmansk-guvernementet omgjort til Murmansk okrug (som ble delt inn i seks distrikter) og inkludert inn i Leningrad oblast.[28] Dette arrangementet eksisterte kun frem til 28. mai 1938, da okrugen ble separert fra Leningrad oblast, og slått sammen med Kandalaksjsky rajon i «Den karelske autonome sovjetiske sosialistrepublikk» (Kareliske ASSR), og omgjort til dagens Murmansk oblast.[29]
Alt i alt var sovjettiden vitne til en betydelig befolkningsøkning (799 000 i 1970 vs. 15 000 i 1913), selv om mesteparten av befolkningen forble konsentrert i de urbane områder langs jernbanene og kysten.[21] Mesteparten av de tynt befolkede områdene i utkanten av de urbaniserte områdene ble brukt til reinsdyrgjeting.[21] I 1920–1940 ble byen Kirovsk og flere arbeidsbosetninger etablert på halvøya.[27]
Samene ble tvunget til kollektivisering, med mer enn halvparten av deres reinsdyrflokker kollektivisert i 1928–1930.[25] I tillegg ble den tradisjonelle samegjetemetoden faset ut til fordel for den mer økonomisk profitable måten som komiene brukte, som vektla permanente bosetninger fremfor fri gjetning.[25] Siden samekulturen er sterkt knyttet til gjetepraksisen førte dette til at samene gradvis mistet deres språk og tradisjonelle kunnskap om gjetning.[25] De fleste samer ble tvunget til å bosette seg i landsbyen Lovozero; de som motsatte seg kollektivisering, ble tvunget til tvangsarbeid eller drept.[25] Uundertrykkelse av samene og andre grupper fortsatte frem til Stalins død i 1953.[25] På 1990-tallet levde 40 % av samene i urbaniserte områder,[25] selv om noen gjette reinsdyr på tvers av store deler av regionen.
Tusener ble deportert til Kola mellom 1930-tallet og 1950-tallet, og i 2007 var over to tusen av deres etterkommere fortsatt bosatt her.[30] En betydelig del av folket deportert til Kola var bønder - «kulakker» - fra Sør-Russland som ble offer for «dekulakisering».[31] Fangearbeid ble ofte brukt for å bygge nye fabrikker[32] og for arbeid i de som alt var bygd: i 1940, for eksempel, ble hele Severonikel metallurgiske minekompleks gitt til NKVD.[33]
I 1992 opprettet Finland åtte varslingsstasjoner for radioaktivt nedfall på Kola, for å bli varslet om atomulykker i området få mil fra norskegrensen. Ifølge finsk strålevern har dette aldri fungert. Siden 1996 ble telefonlinjene til Finland liggende brakk, og den skyldige var meteorologisk institutt i Murmansk, som skulle betjene linjene og betale regningene. Finnene antok at linjene ble «brukt til andre formål». Finland hadde investert millionbeløp i systemet til ingen nytte.[34]
Historisk har halvøyas befolkning, grunnet dens nordlige plassering, vært liten: i 1913 for eksempel bodde kun 13 000–15 000 der; hovedsakelig langs kystene.[21][35] Oppdagelsen av store naturressurser og industrialisering førte til en eksplosiv vekst i sovjettiden.[35] Innen 1970 var halvøyas befolkning rundt 799 000.[21] Denne trenden snudde på 1990-tallet, etter Sovjetunionens fall.[32] Befolkningen til hele Murmansk oblast gikk ned fra 1 150 000 i 1989[36] til 890 000 i 2002[37] til 795 000 i 2010.[3]
Per folketellingen i 2010 bestod befolkningen hovedsakelig av russere (89,0 %), ukrainere (4,8 %), og belarusere (1,7 %).[3] Andre betydelige grupper er komier (~1600 innbyggere), samer (~1600), og karelere (~1400).[3] De innfødte samene er hovedsakelig konsentrert i Lovozerskij rajon.[17]
Utdypende artikkel: Murmansk oblast#Økonomi
Historisk bakgrunn
På 1400- til 1500-tallet var hovedsysselsetningen langs Terskijkysten laksefiske, seljakt, og saltutvinning fra havvannet.[19] Saltutvinningen i Kandalaksja og Kola ble hovedsakelig utført av klostrene på Petsjenga og Solovki, og i en lang periode var det den eneste «industrien» på halvøya.[38]
På midten av 1500-tallet utviklet torskefisket langs Murmankysten i nord seg.[19] 1560-tallet var vitne til en rask vekst i internasjonal handel, med russiske handelsmenn fra hele landet som ankom halvøya for å handle med handelsmenn fra Vest-Europa.[19] I 1585, derimot, ble handelen flyttet seg til Arkhangelsk, selv om bosetningen på Kola fortsatt fikk lov til å handle sine lokalproduserte varer.[19]
På 1600-tallet fikk saltutvinningen en nedgang da lokalprodusert salt ikke kunne konkurrere med billig salt produsert ved regioner av Kama-elven.[19] Utbredt ulovlig jakt førte også til betydelig mindre produksjon fra perlejakt.[19] Derimot ble kommersiell reinsdyrgjetning mer populært, selv om dens bidrag til økonomien forble ubetydelig frem til 1800-tallet.[19] Innen slutten av 1600-tallet ble sesongbasert fiske- og jaktbosetninger nord på halvøya veldig vanlig.[21]
Peter den store, som anerkjente den politiske og økonomiske viktigheten til halvøya, promoterte dens industrier og handel; derimot ble området neglisjert etter Sankt Petersburg ble grunnlagt i 1703, og mesteparten av shippingruter flyttet seg hit.[9] I 1732 ble store forekomster av sølv i sin naturlige form oppdaget på Medvezsjy-øya i Kandalaksjabukta, og kobber-, sølv-, og gullforekomster funnet i de nedre dragene til elva Ponoj.[38] Derimot, på tross av pågående forsøk i de neste to århundrer, var det ingen kommersiell suksess.[38] Ved slutten av 1700-tallet lærte lokalbefolkningen om torvproduksjon fra nordmenn, og begynte å brukte torv for varme.[38] Tømmerindustri utviklet seg i området på 1800-tallet, hovedsakelig i Kovda og Umba.[19]
Sovjettiden var vitne til en drastisk industrialisering og militarisering av halvøya. I 1925–1926 ble betydelige forekomster av apatitt oppdaget i Khibiny-fjellene,[38] og den første apatittlasten ble sendt kun få år etter, i 1929.[38] I 1930 ble sulfidforekomster oppdaget i Montsjegorsk-området; i 1932–1933 ble jernmalmforekomster funnet nær elva Ionas øvre drag; og i 1935 ble betydelige forekomster av titanmalm funnet i området rundt dagens Afrikanda.[38]
Kollektiviseringen på 1930-tallet førte til konsentrasjon av reinsdyrflokker i kolkhozer (kollektive gårdsbruk), som, videre ble konsolidert til et part storskala statseide gårder sent på 1950-tallet til tidlig på 1970-tallet.[39] Innen midten av 1970-tallet ble statsgårdene videre konsolidert til kun to, basert i Lovozero og Krasnosjtsjelje.[39] Konsolideringene ble rasjonalisert gjennom nødvendigheten av å isolere gjeterne fra de militære installasjonene, samt behovet for å oversvømme visse områder for å bygge hydroelektriske kraftverk.[39]
Fiske, som var den tradisjonelle industrien i området, var alltid ansett som viktig, selv om visse produksjonsvolum forble ubetydelig fram til starten av 1900-tallet.[40] På 1920-tallet til 1930-tallet ble Murmansk tråleflåte opprettet, og fiskeinfrastrukturen begynte å utvikle seg intensivt.[40] Innen 1940 stod fiske for 40 % av oblastens, og 80 % av Murmansks økonomi.[40]
Under den kalde krigen var halvøya marinebasen for en stor del av sovjetiske marine- og luftstyrker, noe som gav beskyttelse fra, og utgjorde trussel mot Nord-Norge.[41]
Moderne økonomi
Etter den økonomiske nedgang på 1990-tallet, begynte oblastens økonomi å få en oppsving i det første tiår på 2000-tallet, selv om det var i en rate som var under statsgjennomsnittet.[17] I det er Kolahalvøya den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.[18] Hovedhavnen er Murmansk, som er det administrative senter for Murmansk oblast[42] og den fryser ikke til om vinteren.[5] Selv om halvøyas strategiske betydning har blitt mindre etter den kalde krigen,[41] har halvøya uansett den høyeste konsentrasjon av atomvåpen, kjernereaktorer, og kjernereaktorfasiliteter i Russland, med antall kjernereaktorer alene større enn i noen annen region i verden.[16]
Gruvedriften er grunnlaget for oblastens økonomi, og gruvearbeid forblir de største arbeidsgiverne i monostader som Apatity, Kirovsk, Zapoljarnyj, Nikel, og Montsjegorsk.[43] Kola Mining and Metallurgical Company, en del av Nornickel, utfører nikkel-, kopper-, og platina-gruveoperasjoner på halvøya.[44] Andre store gruveselskap er blant annet OAO Apatit, som er den største produsent av fosfater i Europa; OAO Olcon, en av de ledende produsentene av jernmalmkonsentratene i Russland; og OAO Kovdorskij GOK, en gruve- og prosesseringsforetak av malm.[43]
Fiskeindustrien, selv om det er betydelig under det sovjetiske produksjonsnivå,[17] forblir lønnsomt, og forsynte Russland med 20 % av sitt fiskebehov i 2006[40] og volumene vokste stødig i perioden 2007–2010.[45] Murmansk er hovedbase for tre fiskeflåter, blant annet Russlands største, Murmansk tråleflåte.[41] Fiskeoppdrett, særlig laks og ørret, er en voksende industri.[41]
Energisektoren er representert av Kola kjernekraftverk nær Poljarnje Zori, som produserer omtrent halvparten av all energi, og et nettverk av omtrent 17 hydroelektriske og to varmekraftverk, som genererer den andre halvpart.[46] Energioverskuddet stod for omtrent 20 % av den totale genererte energi,[47] og blir overført til Russlands forente energisystem, samt eksportert til Norge og Finland via NORDEL-systemet.[46]
Med oblastens økonomi hovedsakelig eksportorientert spiller transport en viktig rolle, og står for omtrent 11 % av brutto regionalprodukt.[48] På Kolahalvøya inkluderer transportnettverket skipstransport, lufttransport, biltransport, elektrisk offentlig transport, og tilgang til jernbaner som hovedsakelig går gjennom resten av Murmansk oblast.[48] Byen Murmansk er en viktig havn på Nordsjøruten.[48] De største flyplasser er Murmansk lufthavn, som tar for seg internasjonale flyavganger til skandinaviske land, og den militær-sivile flyplassen Kirovsk-Apatity lufthavn[48] som ligger 15 kilometer sørøst for Apatity.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
