Kolahalvøya
From Wikipedia, the free encyclopedia
Kolahalvøya (kildinsamisk: Куэлнэгк нёа̄ррк, Kuelnegk njoaarrk, nordsamisk: Guoládatnjárga; russisk: Ко́льский полуо́стров, Kolskij poluostrov) er ei halvøy lengst nordvest i Russland. Halvøya utgjør størstedelen Murmansk oblast,[1][2] og den ligger nesten fullstendig nord for polarsirkelen. Den grenser til Barentshavet i nord og Kvitsjøen i øst og sørøst. Byen Murmansk er den mest befolkede bosetningen på halvøya, med en befolkning på over 300 000 ifølge den russiske folketelling av 2010.[3]
På tross av halvøyas nordlige beliggenhet fører dens nærhet til Golfstrømmen til usedvanlig høye temperaturer om vinteren, men også kraftig vindkast grunnet temperaturforskjellene mellom land og Barentshavet. Somrene er kjølige, med en gjennomsnittlig julitemperatur på +11 C°. Halvøya er dekket av taiga i sør og tundra i nord, hvor permafrost begrenser trevekst, noe som fører til et landskap dominert av buskvekster og gress. Halvøya livnærer et lite utvalg pattedyr, og dens elver er viktige leveområder for atlanterhavslaks. Kandalaksja naturpark, opprettet for å beskytte ærfuglbestanden, ligger ved Kandalaksjabukta.
Selv om norddelen av halvøya allerede var bosatt i det sjuende til det femte årtusen f.Kr., forble resten av området ubebodd frem til det tredje årtusen f.Kr., da forskjellige folkeslag begynte å ankomme fra sør. På tross av dette var det kun samefolket igjen innen det første årtusen f.Kr. Norge hadde råderett over Kola frem til 1265. Dette endret seg på 1200-tallet da russiske pomorer oppdaget velstanden av vilt og fisk på halvøya. Ikke lenge etter fulgte tributtinnsamlere fra Republikken Novgorod, og halvøya ble gradvis en del av Novgorod. Ingen permanente bosetninger, derimot, ble etablert av novgoroderne før 1400-tallet.
Republikken Novgorod måtte avstå halvøya til Storfyrstedømmet Moskva i 1471, men den russiske innvandringen stoppet ikke. Flere nye bosetninger ble etablert på 1500-tallet, og same- og pomorfolket ble tvunget til livegenskap. I den siste halvdel av 1500-tallet ble halvøya omstridt mellom Tsar-Russland og Danmark-Norge, som førte til et sterkere russisk nærvær. Innen slutten av 1800-tallet hadde den innfødte samebefolkningen hovedsakelig blitt tvunget nordover av russerne, samt komier og nenetsere som migrerte hit for å unnslippe reinsdyrsykdomepidemier i deres hjemland. I 1916 ble Romanov-na-Murmane (dagens Murmansk) grunnlagt, og ble fort den største byen på halvøya.
Sovjettiden var vitne til en kraftig befolkningsvekst, selv om den forble avgrenset til urbaniserte områder langs kysten og jernbanene. Samefolket ble tvunget til kollektivisering, og halvøya ble sterkt industrialisert og militarisert, hovedsakelig grunnet dens strategiske posisjon, og oppdagelsen av apatittforekomster på 1920-tallet. På grunn av dette fikk halvøyas naturmiljø stor økologisk skade, blant annet av forurensning fra militært radioaktivt avfall, og nikkelsmelting.
Etter Sovjetunionens fall fikk økonomien en nedgang, og befolkningen begynte fort å minke. Mellom 1989 og 2002 mistet Murmansk oblast nesten 25 % av sin befolkning; mellom 2002 og 2010 nesten 100 000 flere. Til tross for dette fikk økonomien en svak oppgang på starten av 2000-tallet, og halvøya forblir den mest industrialiserte og urbaniserte regionen i Nord-Russland.