fremmedlegeme belagt lagvis med perlemor From Wikipedia, the free encyclopedia
Perle er en kalkdannelse som oppstår hos muslinger når et sandkorn eller lignende fremmedlegeme trenger inn mellom skalldelene. Selve perlen består av det samme materialet som dannes på muslingskallets innside - perlemor, som er en mikroskropisk struktur som består av tynne lag som er «limt» sammen av vekselvis conchiolin og ørsmå sekskantede kalkkrystaller av aragonitt, som er en kilde til kalsiumkarbonat.
Perler betraktes og håndteres som edelstener og edelmetaller, men de er altså dannet av et organisk materiale. Tilnærmet perfekte perler er runde og har en iriserende glans, og menneskeheten har gjennom årtusener latt seg tiltrekke av denne spesielle glansen som perler har. Den moderne benevnelsen perle kan imidlertid både vise til ei ekte naturperle eller kulturperle, samt til ei uekte syntetisk perle eller ei perleformet kule av et helt annet materiale. Så kvaliteten og verdien varierer mye.
Ekte perler dannes gjennom at muslingen utskiller en perlesubstans for å innkapsle fremmedlegemet, fordi det skaper irritasjonen. Det legges lag på lag av perlesubstans over fremmedlegemet, og jo lenger tid dette pågår, jo større blir perlen. For at perlen skal få en brukbar størrelse, må den ligge lenge i muslingen. Perfekte naturperler er svært sjeldne og meget kostbare.[1]
Verdens største perfekte perle, kanskje synonym med «Pearl of Kuwait» (64,5 karat (12,9 gram)), ble funnet i Persiagolfen på 1600-tallet, og måler cirka 7,5 x 5 cm. Den har form som en dråpe, og noen mener den er synonym med den dråpeformede perlen Maria I av England bærer på noen av sine portretter. En kinesisk forretning skal ha gjort en krone av perlen, som trolig oppbevares i en bankboks i London, med ukjent eier. Verdens trolig største perle, «Pearl of Puerto», ble funnet av en lokal fisker på øya Palawan i Filippinene omkring 2006. Den veide cirka 34 kg og ble i 2016 anslått å ha en verdi på cirka US$ 100 millioner.[2]
Erfaringer fra Bayern i Tyskland på 1800-tallet tilsa at man måtte åpne 2 701 ferskvannsskjell for å finne ei god perle, 2 215 for å finne ei middels god perle, og 103 ferskvannsmuslinger for i det hele tatt å finne ei perle.[3] Brander (1957) hevdet at man trolig måtte åpne 10 000 skjell for å finne ei verdifull perle.[4] Ziuganov et al. (1994) hevder at utbyttet etter å ha åpnet 1 000 skjell større enn 7 cm normalt vil være 4–5 perler, hvorav 1–2 vil kunne ha noen verdi.[5] I dag regner man imidlertid med at bare hvert tusende ferskvannsskjell inneholder ei perle, og at bare hver tusende perle holder god nok kvalitet til å ha noen verdi som et smykke.[6]
I Japan lyktes man i 1890-åra med å stimulere perleøsters til å danne perler, gjennom å sette inn et implantat i en østers. Implantatet var en liten kule av perlemor. Dette ga opphav til såkalte kulturperler, som altså er en perle som dannes naturlig over et implantat. Senere har man også lykkes med å stimulere ferskvannsmuslinger til å danne kulturperler. I dag er så godt som alle ekte perler kultiverte.
.jpg)
Kun ekte perler klassifiseres, men det eksisterer ingen industristandard for å bedømme perler. Dette betyr at det er opp til hvert enkelt perleselskap å klassifisere sine perler, og de fleste bruker enten Akoya-modellen (A–AAA) eller Tahiti-modellen (A–D) som utgangspunkt.
Begge standardene (Akoya og Tahiti) har i utgangspunktet kun fire grader. Mange aktører legger imidlertid til grunn egne kriterier og gir perlene ekstra grader, noe som gjør det svært vanskelig for forbrukere å orientere seg om kvaliteten. På grunn av disse variasjonene i graderingen bør man alltid forhøre seg om hva beste kvalitet er og hvor mange grader man regner med, og så ta sine forholdsregler om man tenker å kjøpe.[7]
Perler bedømmes etter størrelse (dimensjoner og vekt), form (rund, semirund, dråpe, oval, knapp, sirkel, halvbarokk og barokk), glans (ypperlig, megt god, god og dårlig) og orient (iriserende effekt). Perler måles gjerne i vekt som karat enkeltvis (1 karat = 200 mg) eller som momme (1 momme = 3,75 g) i større kvanta. Symmetriske perler med slett overflate og ypperlig glans er mest verd, avhengig av størrelsen, men absolutt perfekte perler finnes ikke. Profesjonelt kategoriseres gjerne perler som A, AA, AA+, og AAA (Akoya-modellen), der sistnevnte har høyest kvalitet. Av og til benyttes også klassifiseringsgraden AAA+, AAAA eller edelstenkvalitet (også kalt hanadama) som beste kvalitet, men disse tilsvarer AAA og gir på ingen måte noen garanti om at perlen er av en høyere kvalitet enn AAA eller av absolutt beste kvalitet, siden graderingen i mangel av en industristandard må bli subjektiv. Mange bruker også mellomgraderinger (som A+, AA+ AAA+ osv.) for klassifisere perler som faller inn i kvalitet mellom to av gradene. Når slik høyere eller lavere klassifisering benyttes (som A+, AAA+, AAAA og edelstenkvalitet) kan imidlertid lavere klassifiaseringer bli forvirrende, fordi den faller i gradering i forhold til normalen. Et eksempel er sydhavsmodellen, som benytter edelstenkvalitet som beste kvalitet, men har en AAA-gradering som tilsvarer AA+ i Akoya-modellen. Noen bytter dessuten ut standardgraderingen med gradene A, B, C og D, etter den såkalte Tahiti-modellen, men selv denne kan variere.
Perlemorlagets tykkelse, jevnhet og evne til å absorbere, bryte og reflektere lyset (glansen) har stor betydning for kvaliteten og verdien på perlen. Denne glansen og den iriserende effekten kalles perlens orient, og er opphav til beskrivelsen orientalperle eller orientalsk perle. Glansen er det mest betydningsfulle for verdien. Perfekte perler er symmertriske og har tilnærmet lytefri overflate. Usymmertriske perler kalles barokke eller halvbarokke og har mindre verdi.
Tabellen under bygger på den grunnleggende Akoya-modellen og gjelder egentlig bare for saltvannsperler, men den brukes også i noen grad til å bestemme kvaliteten på ferskvannsperler. Vær oppmerksom på at aktørene ofte fører opp sine egne tilleggsgraderinger, jamnfør forklaringen ovenfor. Det eksisterer i øyeblikket ingen internasjonelt anerkjente metoder for gradering og klassifisering av ferskvannsperler.
| Gradering A – AAA | Beskrivelse |
|---|---|
| AAA (lik A) | Perler med 95% lytefri overflate eller bedre. Ansikter skal kunne gjenkjennes med detaljer. Meget skarp speileffekt og ypperlig glans. Reflekterte lyskilder er skarpe og detaljerte, uten uskarpheter langs kantene. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler skal være runde eller svært nær runde. Cirka 1–3% av kulturperlene tilfredsstiller normalt denne klassifiseringsgraden. |
| AA+ (lik B) | Perler med 90% lytefri overflate, eller med inntil 10% lyter i overflaten. Noen ansiktsdetaljer skal kunne gjenkjennes. Middels til skarp glans. Reflekterte lyskilder er ganskwe skarpe og klare, med noen uskarpheter langs kantene. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler kan være svakt urunde. Cirka 3–10% av kulturperlene tilfredsstiller normalt denne klassifiseringsgraden. |
| AA (lik C) | Perler med 80% lytefri overflate, eller med inntil 20% lyter i overflaten. Ingen ansiktsdetaljer kan gjenkjennes. Middels til lav glans. Reflekterte lyskilder er myke og uskarpe i kantene og gir perlen et satengligende preg. Saltvannsperler skal være perfekt runde, mens friskvannsperler kan være noe mer urunde (ruglete) eller potetlignende (halvbarokke og barokke). Cirka 20% av kulturperlene faller normalt inn i denne klassifiseringsgraden. |
| A (lik D) | Perler med 70% lytefri overflate, eller med inntil 30% lyter i overflaten. Ingen ansiktsdetaljer kan gjenkjennes. Svært lav glans. Reflekterte lyskilder er myke og svært uskarpe, nærmest udefinerte. Saltvannsperler skal være runde eller tilnærmet runde, mens friskvannsperler er potetlignende (barokke). Cirka 50% av kulturperlene faller normalt inn i denne klassifiseringsgraden. |
Perler deles inn i ekte perler og uekte perler. Sistnevnte har sjelden særlig stor økonomisk verdi, men de kan ha stor kulturell verdi. Ekte perler består videre av de to typene naturperler og kulturperler. Perfekte naturperler er naturlig nok mer kostbare enn tilsvaree kulturperler (gitt samme kvalitet og størrelse), men begge er ekte perler som klassifiseres etter den samme normen. Uekte perler deles videre inn i syntetiske perler og andre uekte perler. Blant de sistnevnte kan visse typer ha både stor økonomisk verdi, for eksempel gullperler og jadeperler, og stor kulturhistorisk verdi, for eksempel glassperler fra gravfunn og lignende. For mange har dessuten perler hatt en religiøs betydning, ikke minst i kraft av ulike bedekranser.
Når det gjelder ekte naturperler, skilles det mellom orientalperler og ferskvannsperler. Disse perlene dannes i en naturlig prosess og helt uten menneskelig bistand, ved at et lite fremmedlegme (ofte et sandkorn) trenger inn mellom skallene på muslingen. Fremmedlegmeet kapsles lagvis inn i perlemor og danner en perle, og jo tykkere perlemorslaget blir, dessto dypere blir glansen. Naturperler har normalt et tykkere lag av perlemor enn kulturperler. De blir sjelden perfekte, men de som blir det blir desto mer verdifulle.
Kulturperler er også ekte perler, men de dannes med mennesklig bistand. Fordelen er at det kan dyrkes flere perler samtidig i samme musling. Japan har vært ledende i produksjonen av kulturperler, men det dyrkes også kulturperler mange andre steder. Ferkvannskulturperler blir i dag for det meste dyrket i Kina.
Det var japaneren Kokichi Mikimoto (1858–1954) som i 1893, etter mange år med forsøk, endelig klarte å dyrke fram runde perler,[8] og regulært oppdrett ble igangsatt i Japan fra 1917. Dette ble gjort og gjøres fremdeles – ved at et perlemorfragment implanteres i en musling, som blir irritert og avsondrer perlesubstans, som vokser i lag rundt fragmentet. Etter at perlemorskulen er implantert, senkes muslingen i havet i store kurver og pleies omhyggelig. Kvinnelige dykkere rengjør hver musling for alger, tang og tare hver sjette uke, og det tar tre til seks år før en perle er ferdig. Jo lenger perlen ligger i muslingen, jo tykkere blir perlesubstansen. Bare hver tiende perle er så fin at den kan anvendes til smykker.
.jpg)
.JPG)
.JPG)
Syntetiske perler er et perleimitat som blir laget rundt en syntetisk kjerne, som dekkes av en blandingsmasse bestående av blant annet fint knust glass, fiskeskjell, perlemor, «lim» og kjemikalier. Imiterte perler har liten verdi, og lar seg lett skille fra ekte perler. Hvis man skulle være i tvil, kan man ta perlen og føre den over kanten av tennene. Uekte perler har glatt overflate, mens ekte perler er ru, nesten som sandpapir.
Av andre uekte perler kan nevnes glassperler, treperler, ravperler, steinperler, keramikkperler, edelmetallperler, metallperler og plastperler. Edelmetallperler kan ha stor økonomisk verdi. De fleste andre har liten eller ingen økonomisk verdi i seg selv, men de kan ha kulturell verdi. Noen slike perler blir dessuten hånddekorerte og kan utgjøre små kunstverk, men en hviss verdi. Det er funnet glassperler i mange gravfunn, og disse har naturlig nok både en viss egenverdi og stor kulturell verdi. I så måte ble det funnet både glass- og ravperler, samt ei sølvperle i det såkalte Sætrangfunnet (Ringerike kommune, Buskerud),[9] som er datert til romertid (cirka år 375 e.Kr.). Dette er en nasjonal kulturskatt som i dag normalt oppbevares ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Funnet viser at perler har vært viktige i Norge lenger enn hva folk flest tenker seg.
.jpg)
_of_Tulasi_wood_with_108_beads_-_20040101-02.jpg)
Perler har vært ettertraktet i land som Persia, Mexico og Peru i mer enn 5 000 år.[3] De gamle grekerne anså at perler hadde magisk kraft.[3] Det var imidlertid orientalske perler som ble bragt til Persia og senere videre til antikkens Hellas, fra hvor kunnskapen og begjæret senere spredde seg videre til resten av Europa.[3]
Akkurat når det ble oppdaget at elvemuslingen (Margaritifera margaritifera) var perlebærer er ikke kjent, men romerske historieskrivere forteller at Julius Cæsar var svært opptatt av perlene som fantes i denne arten, og at forekomsten av muslinger i de britiske elvene var en av årsakene til at romerne invaderte de britiske øyer omkring år 55 og 54 f.Kr.[3] De eldste bevisene man har for perler etter elvemusling i Norden stammer fra svenske gravfunn, som dateres til 900 og 1000-tallet.[3]
For lenge siden trodde man at perler var engletårer som hadde falt ned i havet. Perlens glans har i århundrer vært symbol for skjønnhet og renhet. De gamle indere oppfattet perlens form som et symbol for gudenes fullkommenhet. Perlen har vært meget kostbar og ble lenge betraktet som statussymbol. Keiser Nero lot veggene i sin bærestol kle med perler, og rike romerinner bar perlebesatte sandaler og tre rader perler om halsen.
.jpg)
_(7166066743).jpg)
Ekte perler (natur- og kulturperler) er gjort av et organisk materiale som trenger å bli håndtert med forsiktighet. Både parfyme og ulike sprayer kan ha negativ virkning på ekte perler, spesielt på glansen. Perler bør tørkes rene med en myk bomullsklut når de har vært i bruk. Perler må ikke renses med kjemiske hjelpemidler. Et kjerringsråd er at «skitne perler blir rene og gjenvinner glansen når de legges i kald melk tilsatt litt grønnsåpe» over natten. Perler bør dessuten oppbevares i et mykt klede (fortrinnsvis av bomull eller silke), slik at de ikke gnisser mot hverandre eller mot noe annet.
Det kalles «perlebryllup» når to ektefeller feirer sin 30. bryllupsdag.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
