From Wikipedia, the free encyclopedia
Kartagos historie er historien til oldtidsbyen Kartago ved kysten av Nord-Afrika, i dagens Tunisia. Byen ble opprettet som en koloni av fønikere, og Kartago oppnådde uavhengighet og vokste til en stormakt i den vestlige delen av Middelhavet, med mange kolonier blant annet på Den iberiske halvøy. Byen utfordret den kommende makten i Romerriket, noe som ble den kartagiske sivilisasjonens fall. «Punere» var den romerske betegnelsen på kartagere.
.jpg)
Studiet av Kartagos historie er ofte problematisk. Grunnet at sivilisasjonen ble underkastet og ødelagt av romerne mot slutten av den tredje puniske krig, har svært få kartagiske historiske primærkilder overlevd. Det er noen få antikke oversettelser av puniske tekster til gresk og latin, foruten inskripsjoner på monumenter og bygninger avdekket i Nord-Afrika.[1] Imidlertid er det meste av materialet med tilgjengelige primærkilder om kartagisk sivilisasjon blitt skrevet av greske og romerske historikere, som Titus Livius, Polybios, Appian, Cornelius Nepos, Silius Italicus, Plutark, Dio Cassius, og Herodot.
Disse forfatterne kom fra kulturer som alle var i direkte konkurranse, og ofte i konflikt med i Kartago. Grekerne utfordret eksempelvis Kartago for Sicilia,[2] og romerne kjempet i punerkrigene mot Kartago.[3] Det er uunngåelig at redegjørelsene om Kartago skrevet av fremmede som besto av betydelig forutinntatthet og fordommer. Nyere utgravninger av antikkens kartagiske steder har avdekket langt mer primærmaterialer fram i lyset. En del av disse funnene motsier eller bekrefter aspekter av det tradisjonelle bildet av Kartago, men mye av materialet er fortsatt uklart og tvetydig.
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
|
Fønikia Karthago Første punerkrig Andre punerkrig Tredje punerkrig Karthagos fall |
Kartago var bare en av rekke fønikiske bosetninger i den vestlige delen av Middelhavet som opprettet som handelskolonier for å lette handelen med fønikiske byer som Sidon, Tyr og andre i Fønikia som lå på kysten av hva som i dag er Syria, Libanon og Israel. På 900-tallet f.Kr. var østkysten av Middelhavet, Midtøsten, befolket av ulike semittiske folkegrupper som hadde bygget om en blomstrende sivilisasjon. Folket som var bosatt i det som i dag er Libanon kalte sitt språk for kanaanittisk, men de ble referert til fønikere av grekerne. Fønikisk språk var meget likt oldtidens hebraisk i en slik grad at det sistnevnte ble benyttet som et hjelpemiddel i oversettelsen av fønikiske inskripsjoner.
Fønikiske byer var i stor grad avhengig av handelen både fra landevegen og sjøvegen, og deres byer omfattet et antall betydelige havner i området. For å skaffe et sted for den fønikiske flåten, for å opprettholde det fønikiske handelsmonopolet av områdets naturlige ressurs, eller for utføre handel for seg selv, etablerte fønikerne et antall kolonibyer langs kysten av Middelhavet som strakte seg fra Iberia i vest til Svartehavet i øst. De ble stimulert til å grunnlegge deres byer ved behovet for å revitalisere handelen, samt for å betale de skattene som ble pålagt byene Tyr, Sidon og Byblos av de påfølgende rikene som styre over dem. Samtidig eksisterte det en fønikisk frykt for den voksende greske koloniseringen av den delen av Middelhavet som var egnet for handel. Den opprinnelige fønikiske koloniseringen skjedde i løpet av en tid hvor andre nabokongedømmer (greske, kretiske og hittittiske) gjennomgikk en såkalt mørk tidsalder, det som kalles for «sammenbruddet i bronsealderen».
Sammenbruddet er en karakteristikk som er gitt av de historikere som ser overgangen i Midtøsten og den østlige delen av Middelhavet fra sen bronsealder til tidlig jernalder som en voldelig, plutselig og kulturell sammenbrudd. Palassøkonomiene rundt Egeerhavet og i Anatolia, som karakteriserte den sene bronsealder, ble erstattet, etter et opphold, av isolerte landsbykulturer i det som kalles for den antikke mørke tidsalder. Det synes blant annet som om det ble knapphet på tinn, en nødvendig faktor i produksjonen av bronse, og førte til en krise. I tillegg var det antagelig også andre faktorer som utløste krisetilstander, blant dem tørke, jordskjelv og folkevandringer. Det var i denne urolige tiden at fønikerne spredte seg utover Middelhavet.
Den ledende byen i Fønikia var Tyr som etablerte en rekke handelskolonier langs Middelhavet. I alt etablerte fønikerne rundt 300 kolonier i Tunisia, Marokko, Algerie og Iberia, og i mindre grad på den golde kysten av Libya. Fønikerne manglet befolkningen eller nødvendigheten til å etablere byer som kunne forsørge seg selv, og de fleste byen besto av mindre enn 1000 bosettere. Kartago og noen få andre byer utviklet seg senere til store, selvstendige byer. Fønikerne kontrollerte Kypros, Sardinia, Korsika og Balearene, en øygruppe utenfor kysten av Spania, foruten en rekke mindre besittelser på Kreta og Sicilia, de sistnevnte bosetningene var i pågående konflikt med grekerne. Fønikerne greide å kontrollere Sicilia for en begrenset tid, men deres kontroll strakk seg ikke til innlandet og var begrenset til kun kysten.
De første koloniene ble opprettet langs to strekninger til Iberias mineralrikdommer — langs den afrikanske kysten og på Sicilia, Sardinia og på Balearene. Senteret for fønikernes verden var byen Tyr som fungerte som en økonomisk og politisk midtpunkt. Her endte handelen over land fra Østen, silkeveien og røkelseveien. Betydningen og makten til Tyr begynte å svinne hen etter tallrike beleiringer og til slutt dens ødeleggelse ved Aleksander den store, og rollen som den ledende fønikiske sentrum gikk videre til Sidon, og til slutt til Kartago. Hver koloni betale skatt til enten Tyr eller Sidon, men ingen av moderbyene hadde noen faktisk kontroll over koloniene. Dette endret seg med veksten til Kartago ettersom kartagerne utpekte sine egne fullmektige som styrte byene. Kartago beholdt mye av den direkte kontrollen over koloniene. Denne politikken resulterte i et antall av iberiske byer som stilte seg på romersk side under de puniske krigene.
Antikke kilder er enige om at Kartago hadde blitt kanskje den rikeste byen i verden ved sin handel og næringsliv, men få levninger gjenstår grunnet denne rikdommen. Dette har antagelig sin årsak at det meste var reist i materialer som lett forvitret, tekstiler, ubearbeidet metall, mat, og slaver. Byens handel i fabrikkerte varer var kun deler av Kartago forhandlet. Det kan ikke være tvil om at den mest fruktbare handelen var hva som ble gjort med fønikerne i Midtøsten hvor tinn, sølv, gull og jern ble kjøpt for forbrukervarer.[4]
Kartago ble opprettet av fønikiske bosettere fra byen Tyr. De brakte med seg sin hjemlige bygud Melqart. Filistos av Syrakus, en gresk historiker fra Sicilia, daterer grunnleggelsen av Kartago til rundt 1215 f.Kr. Den romerske historikeren Appian daterer grunnleggelsen til rundt 50 år tidligere til før Trojakrigen, det vil mellom 1244 og 1234 f.Kr., i henhold til kronologien til den greske matematikeren Eratosthenes. Den romerske poeten Vergil tenkte seg at byens grunnleggelse sammenfalt med slutten på Trojakrigen. Det er imidlertid mest sannsynlig at byen ble opprettet en gang mellom 846 og 813 f.Kr.[5]
I henhold til tradisjonen ble byen grunnlagt av dronning Dido (eller Elissa eller Elissar) som flyktet fra Tyr grunnet mordet på hennes ektemann i et forsøk fra hennes yngre bror, kongen av Tyr, til øke sin egen makt. En rekke grunnleggelsemyter har overlevd gjennom gresk og romersk litteratur.
Dronning Elissar eller Elissa, og som i senere redegjørelser ble kalt for Dido, var en prinsesse fra Tyr som grunnla byen Kartago. Ved dens høyde ble hennes metropolis kalt for «den skinnende byen», og hersket over 300 andre byer rundt om i det vestlige
Middelhavet.
Som prinsesse av Tyr giftet Elissar seg med ypperstepresten av byen. Han var meget rik og nøt stor respekt blant byens borgere. Detaljer om hennes liv er tynne og selvmotsigende, men det følgende kan bli avledet fra ulike kilder. I henhold til den romerske historikeren Junianus Justinus på 200-tallet e.Kr. var prinsesse Elissar datteren av kong Matten av Tyr (også kjent som Muttoial eller Belus II). Da han døde ble tronen likeverdig delt mellom henne og hennes bror Pygmalion (ikke til å forveksles med den greske skulptøren av samme navn). Hun giftet seg med sin onkel Acherbas (også kjent som Sychaeus), yppersteprest av Melqart. Han hadde både autoritet og en rikdom som var lik kongens. Pygmalion var en tyrann som elsket både gull og intriger, og begjærte autoriteten og rikdommen til Acherbas. Han fikk Acherbas myrdet i tempelet og greide å holde ugjerningen skjult fra sin søster i lang tid ved å fortelle henne løgner om hennes ektemanns død. På den samme tiden krevde folket i Tyr en enkel monark, noe som førte til meningsforskjeller i den kongelige familie.
Etter å ha lært sannheten flyktet Elissar fra Tyr med ektemannens gull og greide å overtale de skipene fra Tyr som ble sendt ut for å forfølge henne til å slutte seg til henne. Da hennes skip ble erobret av skipene fra Tyr, truet hun med å kaste gullet over bord og la flåtens kaptein møte hennes brors raseri om de feilet sitt oppdrag. De valgte da å slå seg sammen med henne, og den samlede flåten seilte videre vestover. Elissar seilte til sist til Afrika etter en kort opphold på Kypros hvor hun reddet 80 jomfruer fra et tempel. Hun krevde land til å etablere en ny by fra kongen av en libysk eller berbiske stamme som levde i nærheten av Byrsa, som ligger overfor havnen i gamle Kartago, etter å ha nådd fram til Afrika. Hun ble fortalt at hun skulle få beholde så mye landområder som hun kunne greie å dekke med en oksehud, og hun lot klokt en oksehud kuttes opp i smale striper og fikk den deretter strukket ut til hele Byrsa ble dekket. Den opprinnelige byen Kartago ble dannet på dette stedet. Den historiske nøyaktigheten er tvilsom og antagelig avledet av navnet Byrsa høres likt ut som det greske ordet βυρσα som betyr oksehud.
Da den libyske kongen senere søkte om få gifte seg med henne, noe som ville ha ført til at den nye byen ble underlagt kongen, valgt hun etter sigende å ta sitt eget liv.
I Æneiden lar Vergil gjengi en fortelling om hvordan dronning Dido av Kartago, som hadde blitt et blomstrende kongedømme hennes styre, møte den trojanske helten Aineias som selv hadde flyktet fra herjingen av Troja med en liten gruppe av trojanere for å bosette seg i Vesten. Dido og Aineias blir forelsket i hverandre, men når trojanerne forlater Kartago til fordel av Italia, noe som er deres skjebne, begår Dido selvmord. På samme tid forbanner hun Aineias og alle hans etterkommere og landsmenn, de framtidige romere.
Det er lite som er kjent om den indre historie i den tidlige fønikiske kolonien. Den opprinnelige byen dekket området rundt Byrsa, og det ble betalt en årlig avgift til de libyske stammene i nærheten. Byen kan ha blitt styrt av en fønikisk guvernør fra Tyr som grekerne identifiserte som «konge». Utica, den gang den ledende fønikiske byen i Afrika, ga Kartago støtte. Datoen fra når Kartago kan bli betraktet som en uavhengig makt kan ikke bli bestemt og antagelig var det lite som skilte Kartago fra andre fønikiske kolonier i Afrika i tiden rundt 800-700 f.Kr.
Det har blitt påpekt at kulturen i de fønikiske koloniene hadde utviklet en særskilt «punisk» karakter ved slutten av 600-tallet f.Kr., indikert av en særskilt kultur i den vestlige delen av Middelhavet.[6] En gang rundt 650 f.Kr. opprettet Kartago sin egen koloni,[7] og rundt 600 f.Kr. gikk bystaten i krig mot grekere på det afrikanske fastlandet. På den tiden da kong Nebukadnesar II av Babylonia hersket og drev sin 13 år lange beleiring av Tyr, som begynte fra 585 f.Kr., var antagelig Kartago uavhengig av sin moderby i politiske spørsmål. Imidlertid oppretthold Kartago sine nære bånd til byen, og fortsatte å sende sin årlige tributt til Tyr (for tempelet til Melqart) ved ujevne mellomrom. Kartago arvet ikke noe koloniherredømme fra Tyr, og måtte bygge sitt eget. Det er sannsynlig at Kartago heller ikke hadde noe rike før 500-tallet f.Kr.
Nøyaktig hvilke sosiale, politiske, geografiske og militære faktorer som påvirket borgerne i Kartago og ikke andre fønikiske byer i Middelhavet til å skape en økonomisk og politisk hegemoni er ikke kjent. Byen Utica var langt eldre enn Kartago og hadde de samme geografiske og politiske fordelene som Kartago. Utica lå nordvest for Kartago i nærheten av utløpet av elven. Navnet betyr «Gamlebyen» lik Kartago har betydningen «Nybyen».[8] Utica fremmet ingen egen politisk leder i en punisk hegemoni som kom i gang i tiden rundt 500 f.Kr., og gikk isteden inn i en politisk allianse med Kartago. Da det fønikiske handelsmonopolet ble utfordret av etruskere og grekere i den vestlige delen av Middelhavet, og av deres politiske og økonomiske uavhengighet av etterfølgende riker i øst, minsket fønikisk innflytelse fra fastlandet i vest, og det puniske Kartago sto til sist fram som den fremste kommersielle riket. En teori er at flyktninger fra Fønikia økte befolkningen og styrket kulturen i Kartago på den tiden da det fønikiske hjemlandet ble angrepet av babylonere og persere, og således overførte tradisjonen i Tyr til Kartago.[9]
Det greske fastlandet begynte deres kolonisering i den vestlige Middelhavet ved å grunnlegge Naxos og Kumae i henholdsvis Sicilia og sørenden av Italia, og ved 650 f.Kr. hadde fønikerne på Sicilia trukket seg tilbake til den vestlige delen av øya. Rundt denne tiden er den første uavhengige handlingen til Kartago nedtegnet. Det skjedde ved koloniseringen av Ibiza. Ved slutten av 600-tallet f.Kr. var Kartago blitt en av de ledende kommersielle sentrene i den vestelige middelhavsregionen, en posisjon Kartago beholdt inntil det ble knust av den romerske republikken. Kartago kom til etablere nye kolonier, opprette nye bosetninger i gamle fønikiske, og forsvarte andre puniske byer som ble truet av innfødte eller grekere, foruten også å utvide sitt eget område ved erobring. Mens en del fønikiske kolonier velvillig underkastet seg Kartago, betalte tributter og oppga egen utenrikspolitikk, var det andre i Iberia og på Sardinia som motsatte seg kartagisk press.
Kartago, ikke ulikt Roma, konsentrerte seg ikke om å erobre landområder som lå tilstøtende til byen før byen begynte sine storstilte spekulasjonen oversjøs. Byens avhengighet av handel og fokus på å beskytte handelsnettverket førte til evolusjonen av det oversjøiske hegemoniet før Kartago presset seg innover landet i Afrika. Det er mulig at makten til de libyske stammene forhindret ekspansjon i byens nabolag for en viss tid.[10] Inntil 550 f.Kr. betalte Kartago leie til libyerne for bruken av landet i byens omgivelser[11] og i Kapp Bon for å drive jordbruk. De områdene som Kartago hadde i Afrika var relativt små. Betalingen kom til sist å stoppe opp en gang rundt 450 f.Kr. da den andre betydelige ekspansjonen inn i Tunisia begynte. Kartago koloniserte antagelig regionen Syrtis, området mellom Thapsus i Tunisia og Sabratha i Libya, en gang mellom 700 og 600 f.Kr. Kartago fokuserte også på å føre de fønikiske koloniene langs den afrikanske kysten inn under sitt hegemoni, men de nøyaktige detaljene mangler. Emporia (gresk betegnelse på handelssted) hadde falt under kartagisk innflytelse før 509 f.Kr. da den første avtale med Roma ble opprettet. Ekspansjonen østover langs Afrikakysten i det som nå er Libya ble blokkert av den greske kolonien i Kyrene som ble etablert rundt 630 f.Kr.
Kartago spredte sin innflytelse langs vestkysten av Afrika relativt uhindret, men kronologien er ukjent. Det var kriger med libyere, numidere og mauriere, men det endte ikke med opprettelsen av et kartagisk rike slik som romerne skapte bortimot et millennium senere.
Graden av kontroll som Kartago utøvet over sine områder har variert i strenghet. På noen måter delte kartagisk hegemoni en del trekk med Det athenske sjøforbundet (allierte som delte forsvarsutgifter), det spartanske kongedømme (livegne underlagt punisk elite og stat), og i mindre grad den romerske republikk (allierte som bidro med mannskap og skatt for å drive den romerske krigsmaskin).
Det afrikanske landet i nærheten av byen ble underkastet streng kontroll hvor kartagiske offiserer administrerte området og puniske soldater hadde garnisoner i hver by. Mange av byene måtte rive ned sine forsvarsmurer og urbefolkningen i området fikk få rettigheter. Libyerne og berberne kunne eie land,[12] men måtte betale en hard årlig tributt (50 prosent av jordbruksproduktene og 25 prosent av inntektene ti byene) og tjenestegjøre i den kartagiske hæren som vernepliktige.
Andre fønikiske byer (som Leptis Magna i dagens Libya) betalte en årlig tributt og drev sine egne indre affærer, beholdt sine forsvarsmurer, men hadde ingen uavhengig utenrikspolitikk. Andre byer måtte avgi soldater til den puniske hæren og den puniske marinen sammen med betaling av tributt, men beholdt indre selvstyre. Allierte som Utica og Gades (dagens Cádiz) var mer uavhengige og hadde deres egne regjeringer. Kartago stasjonerte soldater og en form for sentraladministrasjon i Sardinia og Iberia for å kontrollere sine besittelser. Byene, til gjengjeld for å overgi disse privilegiene, fikk beskyttelse fra Kartago som hadde en krigsflåte som kunne bekjempe plagsom piratvirksomhet og utkjempe de kriger som var nødvendig for å beskytte byene mot ytre trusler.
Kartagisk borgerskap var mer eksklusivt og statens mål var mer fokusert på å beskytte handelens infrastruktur enn å ekspandere riket. Den romerske republikk skapte i løpet av sine kriger en alliansesystem i Italia, som i tillegg til å utvide landområdene, også økte antallet borgere, noe som igjen økte antallet folk i hæren og marinen. Kartago i sin ekspansjonstid fram til 218 f.Kr. hadde ikke det samme systemet som økte dets antall borgere. Byen inngikk i avtaler med ulike puniske og ikkepuniske byer (den mest kjente er Roma) med detaljerte rettigheter om deres respektive makt og maktområder. De puniske byene som ikke direkte lå under kartagisk kontroll hadde antagelig inngått tilsvarende avtaler. De libyske fønikere som levde innenfor Kartagos afrikanske område hadde tilsvarende rettigheter som kartagiske borgere. Kartagiske borgere var unntatt fra skattlegging og var hovedsakelig involvert i handel eller i håndverksindustrien. Av den grunn hadde Kartago, i motsetningen til andre landbruksnasjoner, ikke råd til å la sine borgere tjenestegjøre i langvarige kriger da det hadde for stor skade på Kartagos kommersielle aktiviteter.
Øygruppen Malta har hatt en gammel kultur, og ble tidlig kolonisert av fønikerne som brukte Malta som havn for sine skip. Etter at Fønikia kom inn under Assyria og Babylonia, tok Kartago kontroll over øya som en viktig marinebase mot grekere og romere i 480 f.Kr. Det finnes spor fra fønikisk tilstedeværelse i form av graver, og sameksistens med lokalbefolkningen finnes i templene. Det finnes også kontinuitet fra de forhistorisk religiøse kultene med innflytelse fra gresk og egyptisk påvirkning. Det er funnet to steler dedisert den fønikiske guden Melqart med en tospråklig inskripsjon på gresk og fønikisk som den franske arkeolog Jean-Jacques Barthélemy benyttet for å dechiffrere fønikisk skrift.
Iberia ble berørt av utvidelsen av den tidlige fønikiske koloniseringen i Gadir (Cádiz) mot kysten av Atlanterhavet. Arkeologi viser betydelig tilstedeværelse i tiden mellom 750-550 f. Kr., og med en topp rundt 600 f.Kr. Koloniseringen hadde som målsetting å utnytte metallressursene i gruvene som bidro til fønikisk velstand. Det viktigste tempelet i Gades var dedisert Melqart. Den fønikiske kolonien havnet deretter i krise, og ble etterfulgt av en punisk periode med innflytelse fra Kartago, både religiøst som kulturelt, men området beholdt kontakten med Tyr.
Ibiza var et ideelt sted for havn og drive handel i nordøstlige Middelhavet. Det var ubebodd i begynnelsen, men ble deretter bosatt fra Gadir en gang på 600-tallet f.Kr. Ifølge den greske historiker Diodoros fra Sicilia ble Ibiza tatt av Kartago i 654 f.Kr. som plasserte en elitestyrke på øya. Da øya senere ble erobret av romerne minsket ikke det spredningen av den puniske ekspansjonen.
Den første koloniseringen av Sardinia av fønikere er datert til slutten av 800-tallet f.Kr., noe som gjenspeiles Norastelen, en antikk inskripsjon funnet ved Nora på sørkysten i 1773, som muligens er fra tidlig på 700-tallet f.Kr. og viser til strider med lokalbefolkningen, noe som tyder på et vanskelig forhold med urbefolkningen. På 500-tallet f.Kr. endret maktforholdet seg, og kartagerne inntok deretter øya og etablerte seg også på Korsika som inngår i traktater mellom Kartago og Roma. Mellom 400- og 300-tallet bygget kartagerne en rekke festninger på Sardinia.
Kartago ble innledningsvis styrt av «konger» som ble valgt av Kartagos «senat» og tjenestegjorde for en bestemt tidsperiode. Bruken av sitattegn her er for å påpeke at betegnelsene er tilnærmelser. Valgene skjedde i Kartago og kongene i begynnelsen var krigsherrer, sivile administratorer og utførte også bestemte religiøse plikter. I henhold til Aristoteles ble kongene valgt på omdømme, ikke av folket, men av senatet, og posisjonen var ikke arvelig. Imidlertid kunne kronen og den militære kommandoen også bli kjøpt av den som bød høyest. Innledningsvis hadde disse kongene nær eneveldig makt, noe som innskrenket da Kartago bevegde seg mot en mer demokratisk regjering. Gradvis havnet den militære kommando på profesjonelle yrkessoldater, og et par av shofeter (fra semittisk shofet, flertall shoftim, i betydning dommer, se artikkel Dommerne i Israel) erstattet kongene i del sivile funksjoner og antagelig også i de religiøse pliktene. Nedtegnelser viser at to familier holdt funksjonen som konger i løpet av tiden 550-310 f.Kr. Slekten magonidene frambrakte flere medlemmer som ble valgt til konger mellom 550 f.Kr. og 370 f.Kr. og som lå forkant av den oversjøiske ekspansjonen til Kartago. Hanno «Magnus», sammen med sin sønn og sønnesønn, holdt kongedømmet i tiden mellom 367 f.Kr. og 310 f.Kr. Nedtegnelser av andre valgkonger eller deres virkning på Kartagos historie er ikke tilgjengelig. Shofeter, som til sist erstattet kongene, ble valgt av folket. Disse ble til sist fritatt fra militære plikter og ble rent sivile embetsmenn.
Fønikerne møtte lite motstand i utviklingen av deres handelsmonopol i tiden mellom 1100-900 f.Kr. Veksten til etruskerne som en sjømakt fikk i større betydning for den fønikiske handelen. Etruskernes makt var hovedsakelig konsentrert rundt Italia og deres handel med Korsika, Sardinia og til dels Iberia var ingen hindring for fønikisk aktivitet. Handelen hadde også utviklet seg mellom puniske og etruskiske byer, og Kartago inngikk avtaler med etruskiske byer for regulere disse aktivitetene mens gjensidig piratvirksomhet hadde ikke ført til full krig mellom de to maktene i det vestlige Middelhavet.
Kartagos økonomiske suksess, og dets avhengighet i sjøfart for å utføre det meste av sin handelsvirksomhet, førte til at en mektig kartagisk marine ble utviklet for å beskytte seg mot piratvirksomhet og mot rivaliserende nasjoner. Dette, koblet sammen med sin suksess og voksende hegemoni, førte til sist Kartago i økende konflikt med grekerne, den andre betydelige makten som utfordret Kartagos kontroll over Middelhavet. I disse konfliktene med grekerne, som strakte seg ut mellom 600-310 f.Kr. havnet det oversjøiske riket til Kartago under det militære lederskapet til «konger». Etruskerne, som også var i konflikt med grekerne, ble Kartagos allierte i denne langvarige maktkampen.
Konflikten mellom grekere og kartagere hadde sin årsak hovedsakelig i økonomiske faktorer framfor ideologiske og kulturelle forskjeller. Grekerne gikk ikke inn i et korstog for å redde verden fra Imperium Barbaricum, men for å utvide sitt eget område av innflytelse. På samme vis hadde ikke Kartago interesse i fjerne gresk kultur og sivilisasjon. Det var sårbarheten i kartagisk økonomi ved gresk kommersiell konkurranse som førte til at Kartago gikk til krig mot grekerne i de første årene av sitt rike.
Handelsnettverket som Kartago overtok fra Tyr var avhengig av at Kartago holdt kommersielle rivaler på armlengdes avstand. De varer som Kartago produserte var hovedsakelig for det afrikanske markedet,[13] og var i begynnelsen underlegen de greske varene. Kartago var mellomenn og formidlere av mineralrike Iberia og det østlige Middelhavet. Kartago kjøpte metaller til lav pris og handlet deres fabrikkerte varer i øst og distribuerte disse langs sitt nettverk. Trusselen fra de greske kolonien var trefoldig:
Mens greske kolonier også tilbød økte muligheter for kartagisk handel og piratvirksomhet, førte gresk inntrenging i områder av punisk innflytelse til at puniske byer krevde beskyttelse fra sin sterkeste by. Kartago tok opp utfordringen.
Gresk kolonisering i det vestlige Middelhavet begynte med etableringen av Kumae nordvest for Napoli i Campania, og Naxos på Sicilia etter 750 f.Kr. I løpet av det neste århundret sprang det opp hundrevis av greske
kolonier langs kysten av sørlige Italia og på Sicilia (unntatt på vestsiden av Sicilia). Det er ingen nedtegnelser av fønikere som havnet i konflikt med den greske ekspansjonen, men situasjonen endret seg uansett etter 638 f.Kr. da de første greske handelsfolkene besøkte Tartessos på Iberia, et område som Kartago absolutt ikke ønsket innblanding. Ved 600 f.Kr. var Kartago i full krig med grekere for å forhindre deres ytterligere ekspansjon. Kartagos interesser i Iberia, Sardinia og på Sicilia var truet av grekere som presset på fra alle hjørner, og det førte til en rekke konflikter og strider mellom Kartago og ulike greske bystater.
Tyve år etter den greske etableringen av Massalia (dagens franske by Marseille), slo fønikiske byer på Sicilia tilbake en invasjon av doriske grekere samtidig som de støttet elymere (et oldtidsfolk på vestsiden av Sicilia) i Segesta mot den greske byen Selinos (dagens Selinunt) i år 580 f.Kr. Resultatet var at de beseirete grekere etablerte seg i Lipera som ble et sentrum for piratvirksomhet, en trussel for all handelsvirksomhet, gresk inkludert. Kort tid etter dette dro kartagerne under en valgkonge ved navn Malchus på et suksessfullt angrep på libyske stammer i Afrika, og deretter beseiret grekerne på Sicilia, og sendte en del av krigsbyttet fra Sicilia til Tyr som tributt til guden Melquart. Malchus dro deretter til Sardinia, men gikk på et alvorlig nederlag mot de innfødte. Han selv og hele hans hær skal etter sigende ha blitt forvist av senatet i Kartago for dette nederlaget. De dro da hjemover og beleiret Kartago som da overga seg. Malchus tok eneveldig makt, men ble senere avsatt og henrettet. Kartagos hær, som til da hadde bestått av egne borgere, ble etter hvert bestående av leiesoldater.[14]
Det finnes ingen nedtegnelser om noen konfrontasjon mellom de to maktene, men en legende beskriver hvordan de ble enig om en grensesetting i Libya.
To par med kjemper dro fra Kartago og Kyrene på den samme dagen, hver av dem løp mot den andre byen, og da de to løperne til sist møttes, hadde det kartagiske paret dekket størst avstand. Grekerne beskyldte dem for juks, og begravde dem levende på det stedet hvor de møttes, og området mellom dette stedet og Kartago ble en del av kartagernes område. De kartagiske kjempene, to brødre, het Philaenus, og grensen ble markert av to søyler som ble kalt for «Altrene til Philaeni». Det afrikanske områdegrensen mellom Vestromerriket og Østromerriket ble senere satt på dette stedet.[15]
.jpg)
Mago I, general av hæren, hadde tatt makten i Kartago ved 550 f.Kr. Mago og hans sønner, Hasdrubal I og Hamilcar I, etablerte en krigstradisjon i Kartago ved deres suksess i Afrika, Sicilia og Sardinia.[16] I 546 f.Kr. flyktet grekerne i Fokaia på kysten av Anatolia fra en persisk invasjon og etablerte seg i Alalia på Korsika hvor grekere hadde vært bosatt siden 562 f.Kr. De begynte å angripe etruskiske og kartagiske handelsskip. Mellom 540 og 535 f.Kr. hadde en allianse mellom etruskere og kartagere forvist grekerne fra Korsika etter slaget ved Alalia. Etruskerne tok kontroll over Korsika mens Kartago konsentrerte seg om Sardinia og sikret seg at ingen gresk tilstedeværelse etablerte seg på øya. Nederlaget endret også den vestlige ekspansjonen til grekerne for alltid.
Deretter fulgte en krig med greske Massalia. Kartago tapte flere slag, men greide å sikre fønikiske Iberia og lukke Gibraltarstredet for gresk sjøfart,[17] mens Massalia opprettholdt deres iberiske kolonier i østlige Iberia ovenfor Cap de la Nau («Skipsneset»),[18] var sørlige Iberia var lukket for grekerne. For å støtte til den fønikiske kolonien Gadir (Cádiz) i Iberia, sørget kartagerne for at Tartessos i Iberia falt sammen i 530 f.Kr., enten ved bevæpnet konflikt eller ved å kutte av den greske handelen.[19] Kartago beleiret også og overtok Gadir på denne tiden. På samme tid hadde perserne erobret Kyrene og Kartago kan ha blitt spart for en væpnet konflikt med Persia da fønikerne nektet å låne skip til Kambyses II av Persia for å angripe Afrika. Kartago kan ha betalt en tributt til den persiske hersker. Det er ikke kjent om Kartago hadde noen rolle i sjøslaget ved Kumae i 475 f.Kr. mellom den kombinerte marinen til greske Siracusa og Kumae mot den etruskiske marinen. Etter dette nederlaget begynte den etruskiske makten å svinne hen i Italia.
Hasdrubal, sønn av Mago, ble valgt til «konge» elleve ganger, og bli gitt triumftog fire ganger, den eneste kartager som fikk denne æren, det er uansett ikke nedtegnet noen andre som har fått tilsvarende æresbevisninger av Kartago. Han døde av de sår han fikk i kamp fra krigene på Sardinia.[20] Kartago hadde gått inn i en krig som raste i 25 år på Sardinia hvor de innfødte fikk hjelp fra greske Sybaris, den gang den rikeste byen innenfor Magna Graecia og en alliert av fokaiaerne. Kartagerne møtte motstand fra Nora og Sulci på Sardinia, mens greske Carales og Tharros på Sardinia hadde underkastet seg frivillig til kartagisk overherredømme.[21]
Hasdrubals krig mot libyerne feilet i å stoppe den årlige betalingen av tributt,[22] men Kartago greide å beseire og drive av sted forsøket på kolonisering i nærheten av Leptis Manga i Libya av den spartanske prins Dorieos etter en tre år lang krig (514-511 f.Kr.).[23] Dorieos ble senere beseiret og drept ved Eryx på Sicilia i 510 f.Kr. i forsøket på å etablere et feste på den vestlige delen av øya. Hamilcar, enten en bror eller nevø av, men sønn av Hanno,[24] etterfulgte ham ved makten i Kartago. Hamilcar hadde tjenestegjort med Hasdrubal på Sardinia og hadde greid å slå ned et opprør fra sardinerne som hadde begynt i 509 f.Kr.
Kartago hadde inngått avtaler med flere makter, men de som ble inngått med Roma er best kjent. I 509 f.Kr. ble det inngått en avtale mellom Roma og Kartago som indikerte en deling av maktinnflytelse og handelsaktiviteter. Dette er den første kjente kilde som antyder at Kartago hadde fått kontroll over Sicilia og Sardinia, foruten også Emporia og området sør for Kapp Bon i Afrika. Kartago kan også ha signert avtalen med Roma, den gang en makt i et ubetydelig bakevje ved Middelhavet, ettersom Roma hadde inngått avtale med fokaiaerne og Kumae, og som ga støtte til den romerske kampen mot etruskerne på denne tiden. Kartago hadde tilsvarende avtaler med etruskerne, og puniske og greske byer på Sicilia.
Mot slutten av 500-tallet f.Kr. hadde Kartago erobret de fleste av de gamle fønikiske kolonier, det vil si Hadrumetum, Utica og Kerkouane, underkastet en del av de libyske stammene, og hadde tatt kontroll over det meste av den nordafrikanske kysten fra dagens Marokko til grensen mot Kyrenaika. Det var også krigføring i forsvar av de puniske koloniene og handelen. Imidlertid er det kun detaljer fra kampene mot grekerne som har overlevd, noe som framstiller Kartago som «besatt av Sicilia».
Øya Sicilia som lå ved dørstokken til Kartago, ble en arena hvor konflikten mellom grekerne og kartagerne. Fra de tidligste tider hadde både grekere og fønikere blitt tiltrukket av den store øya. De etablerte en rekke kolonier og handelsposter langs øyas kyst. Mindre slag og trefninger hadde blitt utkjempet mellom disse bosetningene i århundrenes løp. Kartago hadde kjempet i minst tre greske angrep, i 580 f.Kr., 510 f.Kr. og en krig hvor byen Heraclea Minoa ble ødelagt. Gelo, hersker av Gela og Siracusa hadde kjempet i den siste krigen og hadde sikret vilkår for grekerne.
Den puniske dominansen av Sicilia ved 500 f.Kr. besto av byene Motya, Panormos og Soluntom. Ved 490 f.Kr. hadde Kartago inngått avtaler med de greske byene Selinos, Himera, og Zankle på Sicilia. Gelo, tryannen av greske Siracusa, støttet delvis av andre greske bystater, hadde forsøkt å forene øya under hans styre siden 485 f.Kr. Da Theron fra Acragas, svigerfar av Gelo, avsatte tyrannen i Himera i 483 f.Kr. besluttet Kartago å blande seg inn ved innsetningen av tyrannen i Rhegion, som var svigerfar til den avsatte tyrannen av Himera.
Hamilcar forberedte den største puniske oversjøiske hærtoktet til dags dato, og etter tre år med forberedelser seilte han mot Sicilia. Dette angrepet sammenfalt med angrepet til Xerxes I av Persia mot det greske fastlandet i 480 f.Kr., noe som har ført til en spekulasjon om en mulig allianse mellom Kartago og Persia mot grekerne, men det finnes ingen antydninger eller dokumentasjon på eksistensen av en slik allianse. Den puniske flåten gikk rett inn i storm, og i et påfølgende slaget ved Himera ble den puniske hæren beseiret og Hamilcar
drept. Motstanden var den forente hæren til Himera, Akragas og Syracuse under ledelse av Gelo. Kartago inngikk fredsavtale med grekerne og betalte en stor erstatning på 2000 sølvtalenter, men tapte ingen områder på Sicilia.
Kartagos nederlag hadde langtrekkende konsekvenser, både politisk og økonomisk. Politisk ble den gamle regjeringen bestående av adelen ble kastet og erstattet av den kartagiske republikk. «Kongen» ble fortsatt valgt, men deres makt begynte å erodere og senatet og «rådet til de 104» fikk økt makt over politikken og shofetene fikk økt innflytelse. Økonomisk ble skipshandelen med Midtøsten kuttet av grekerne fra Hellas,[25] og Magna Graecia stengte ute kartagiske handelsfolk. Dette førte til utviklingen av handelen med Vesten og handel via landbaserte karavaner mot Østen. Gisco, sønn av Hamilcar, ble forvist, og i de neste 70 årene gjorde kartagerne ingen dokumenterte utfall mot grekerne, heller ikke ga de støtte til sine tidligere allierte på Sicilia eller til etruskerne som da var lukket inne i en kamp med grekerne, eller sendte støtte til greske fiender av Siracusa, som da hadde slått seg opp som den ledende greske byen på Sicilia. Basert på dette fraværet fra greske affærer, er det antatt at Kartago var blitt forkrøplet etter nederlaget ved Himera.[26]
Om Kartago var blitt forkrøplet var byen ikke ubevegelig. Fokuset endret seg til ekspansjon i Afrika og på Sardinia, og ved å utforske Afrika og Europa for nye markeder. Sønnesønnene til Mago I, Hannibal, Hasdrubal og Sappho (sønner av Hasdrubal), skal etter sigende ha hatt en framtredende plass i disse aktiviteten,[27] men detaljene mangler, Ved 450 f.Kr. hadde Kartago sluttet å betale tributt til libyerne,[28] og en rekke av festninger ble bygd på Sardinia for å sikre punisk kontroll over øyas kystlinje.
Hanno, sønn av Hamilcar, som kanskje også er den berømte Hanno sjøfareren,[29] som plasserer hans ekspedisjon en gang rundt 460–425 f.Kr., og Himilkon, som kan være den samme som Himilkon sjøfareren,[30] og som plasserer hans ekspedisjon en gang etter 450 f.Kr. Hanno sjøfareren seilte nedover langs Afrikas kyster så langt som til Kamerun, og Himilkon sjøfareren utforsket den europeiske atlanterhavskysten så langt opp som til England i søken etter tinn. Disse ekspedisjonene skjedde på en tid da Kartago var på høyden av sin makt.[31] Om sjøfarerne Hanno og Himilkon faktisk var beslektet med Mago, da hadde Kartago reist seg ganske raskt fra nederlaget. Om de ikke var fra magoniodslekten, da kan disse ekspedisjonene ha skjedd før 500 f.Kr. og Kartago kan ha vært forkrøplet i 700 år.
Kartago hadde ingen kjent andel i aktivitetene til den sicilianske høvdingen Duketios på Sicilia mot Siracusa, heller ikke i krigene mellom Akrages og Siracusa, eller kampene til etruskerne mot Siracusa og Kumae. Kartagos flåte er ikke dokumentert for å ha deltatt i det knusende nederlaget til den etruskiske flåten i sjøslaget ved Kumae i 474 for grekerne. Kartago stilte seg utenfor Peloponneskrigen i Hellas, og nektet å gi hjelp til Segesta mot Selinunt i 415 f.Kr. og Athen mot Siracusa i 413 f.Kr. Det er ikke kjent om noen militær aktivitet som Kartago har deltatt i Afrika eller Iberia i løpet av denne tiden. I 410 da Segesta igjen ble angrepet Selinunt, ba de atter om hjelp fra Kartago, og denne gangen besluttet det kartagiske senatet å sende hjelp.
Ved 410 f.Kr. hadde Kartago erobret det meste av dagens Tunisia, styrket og grunnlagt nye kolonier i Nord-Afrika, og hadde sponset Mago Barcas reise tvers over ørkenen i Sahara. Det samme året rev de iberiske koloniene seg løs og kuttet av Kartagos viktigste tilgang til sølv og kobber.
Valgkonge Hannibal Mago (sønn av Gisco og sønnesønn av Hamilcar, som hadde dødd ved Himera i 480 f.Kr.) ledet en liten styrke til Sicilia for å gi støtte til Segesta, og beseiret hæren til Selinunt i 410 f.Kr. Hannibal Mago invaderte Sicilia med en større styrke i 409 f.Kr., gikk i land ved Motya og stormet Selinunt (dagens Selinunte) som ble erobret før Siracusa kunne forhindre det. Hannibal angrep deretter og ødela Himera til tross for at Siracusa deltok. 3000 greske fanger skal ha blitt henrettet etter kampen for å hevne Hamilcars død ved Himera, og byen ble fullstendig jevnet med jorda. Kartagerne angrep ikke Siracusa eller Akragus, men reiste tilbake til Afrika med krigsbyttet, og en fred falt over Sicilia som varte i tre år.
Til gjengjeld for greske angrep på de kartagiske besittelsene på Sicilia i 406 f.Kr. ledet Hannibal Mago et andre angrep, kanskje med mål om erobre hele Sicilia. Kartagerne forflyttet seg først mot Akragas, men i løpet av beleiringen ble de kartagiske styrkene herjet av en pest som også Hannibal Mago bukket under for. Hans slektning og etterfølger, Himilkon (sønn av Hanno),[32] greide derimot å erobre Akragus og deretter erobre byene Gela og Kamarina, samtidig som han jevnlig beseiret hærene til Dionysios, den nye tyrannen i Siracusa. Himilkon gikk til sist inn i en fredsavtale med Dionysios. Et nytt pestutbrudd kan ha forsaket dette. Avtalen tillot grekerne å vende tilbake til Selinunt, Akragus, Kamarina og Gela, men de måtte betale tributt til Kartago. De elymiske og sikelske byene ble holdt frie fra både kartagisk og gresk dominans, og Dionysios fikk bekreftet sin posisjon som tyrann av Siracusa. Da den kartagiske hæren vendte hjem fraktet de også med seg pesten.
Dionysios hersket i 38 år og var opptatt i fire kriger mot Kartago med varierende resultater. I 398 f.Kr., etter å ha bygget opp sin makt i Siracusa mens Kartago var herjet av pesten, brøt han fredsavtalen. Hans soldater massakrerte kartagiske handelsmenn i Siracusa, og deretter beleiret han, erobret og ødela den kartagiske byen Motya på den vestlige delen av Sicilia samtid som rundlurte hjelpen fra Himilkon i en lur strategi. Himilkon, som hadde blitt valgt til «konge», svarte besluttsomt året etter og ledet en hær som ikke bare tok tilbake Motya, men erobret også Messina, før han kunne beleire Siracusa etter at hans slektning Mago hadde knust den greske flåten utenfor Catana. Beleiringen møtte stor suksess gjennom hele 397 f.Kr., men året etter herjet pesten igjen i den kartagiske hæren og den falt sammen da grekerne fra Siracusa angrep. Himilkon måtte betale ydmykende 300 talenter til Dionysios for trygg reise for kartagiske borgere. Han forlot sine leiesoldater og seilte tilbake til Kartago, kun for å begå selvmord etter å ha tatt fullt ansvar i offentligheten for nederlaget. Etter hans død ble «kongenes» makt i stor grad begrenset, og makten til oligarkiet som styrte gjennom «De eldres råd» og det nyskapte «Rådet til de 104» økte tilsvarende.[33]
Pesten som ble ført med fra Sicilia herjet Kartago og et alvorlig opprør i Afrika kom på samme tid. Kartago ble beleiret og dens flåte var avgjørende i å skaffe forskninger til byen. Himilkon ble etterfulgt av sin slektning Mago som var opptatt med å slå ned opprøret mens Dionysios forsterket sin makt på Sicilia. Det neste sammenstøttet med Kartago skjedde i 393 f.Kr. Mago i et forsøk å gi hjelp til sikelene som ble angrepet fra Siracusa ble beseiret av Dionysios. Kartago ga Mago nye styrker i 392 f.Kr., men før han kunne angripe hæren til Dionysios, skiftet sikelene side. Den kartagiske hæren ble utmanøvrert av Dionysios, og en fredsavtale ble snart inngått. Den tillot Kartago å beholde sine besittelser i Sicilia samtidig som den ga Siracusa frie tøyler overfor sikelene. Avtalen varte i ni år.
Dionysios begynte den neste krigen i 383 f.Kr., men detaljene for de første fire årene av sammenstøtene er ikke tilgjengelige. Kartago sendte en styrke under Mago til sørlige Italia for første gang for å hjelpe de italienske grekerne mot Siracusa i 379 f.Kr. Hærtoktet hadde suksess, men i løpet av den samme tiden gjorde både libyerne og sardinianerne opprør, og atter en gang herjet en pest over Nord-Afrika. Stillstanden på Sicilia ble brutt da Dionysios ikke bare beseiret, men også drepte Mago i slaget ved Cabala i 378 f.Kr. Mago ble den siste shofet som personlig ledet soldatene i slag. Magonidenes dyansti endte med hans sønn Himilkons død.
Kartago innledet fredsforhandlinger som trakk ut i et helt år. Dionysios hadde konsolidert sine erobringer i løpet av denne tiden og angrep kartagiske byer på Sicilia. Han ble til sist beseiret i slaget ved Cronium på Sicilia i 376 f.Kr. av Himilkon, sønn av Mago. Kartago greide ikke å følge opp sin seier, men slo seg til tåls med en erstatning på 1000 talenter og fikk tilbake sine kartagiske besittelser på Scilia.[34] Hvordan Kartago slo ned opprøret i Afrika og på Sardinia er ikke kjent.
Dionysios innledet fiendskap på nytt i 368 f.Kr. og etter innledende suksess i å beleire Lilybaeum ble hans flåte beseiret ved Drepanum, noe som førte til krigen havnet i stillstand og ble avsluttet av hans død i 367 f.Kr. Kartagos besittelser vest for elven Halycas forble sikre. Hanno, en rik aristokrat, hadde kommandoen på Sicilia, og han og hans familie kom til å spille en ledende rolle i Kartagos politikk i de neste femti årene. Kartago hadde gått inn i en allianse med etruskerne mens Tarentum og Siracusa hadde inngått en lignende avtale.
I en maktkamp fikk Hanno til sist til å avsette sin rival Suniatus, lederen av Det eldres råd, gjennom en rettslig prosess og fikk ham henrettet.[35] Da Sicilia var sikker, rettet Kartago hærtokt mot Libya, Spania og Mauritania, som etter hvert ga Hanno tittelen «Magnus», det vil si «den store»,[36] sammen med stor rikdom, mens Hamilcar og Gisco, hans sønner, tjente med heder på hans krigstokt. Imidlertid var Hannos mål å få total makt og planla å få kastet De eldres råd, men hans plan mislyktes, og det førte til hans egen henrettelse, sammen med sin sønn Hamilcar og det meste av familien. Gisco ble derimot landsforvist.[37]
Kartago og Roma, nå blitt en betydelig makt i midtre Italia, inngikk en andre avtale i 348 f.Kr.[38] Romerne fikk tillatelse til å drive handel i Sicilia, men ikke å bosette seg der, og Iberia, Sardinia og Libya var forbudt for romersk utnyttelse, handel og bosetning. Romerne måtte tilbakelevere alle bosettere som de hadde tatt til fange. Kartagerne forpliktet seg å være venner med latinerne og levere tilbake til romerske byer hva som var tatt i Latium, og ikke tilbringe en natt på romerske område med våpen. Avtalen viste også at fønikiske kolonier i Iberia var for lengst inn under kartagisk herredømme ved 348 f.Kr. Den latinske liga, et forbud på 30 landsbyer og stammer i Latium, ble for øvrig lagt inn under den romerske republikk ved 338 f.Kr.
Da Dionysios I av Syrakus til sist døde brøt det ut maktkamp mellom Dion, Dionysios II av Syrakus, og andre. De kartagiske besittelsene på Sicilia ble sikret da Siracusa begynte å miste sitt hegemoni over de andre byene grunnet at de indre politiske konfliktene eskalerte til krig. Kartago hadde gjort lite i tiden 366-346 f.Kr. for å blande seg inn, men i 343 f.Kr. ble det besluttet å motsette seg Timoleon. Den kartagiske hæren og flåten greide ikke å forhindre at han tok makten i Siracusa. Mago, den kartagiske kommandanten, hadde fordelen av antall, støtte fra allierte grekere, og ble selv tillatt komme inn til Siracusa, men han forkludret det slik at han begikk selvmord framfor å møte Rådet av de 104 i Kartago.
En ny ekspedisjon, ledet av Asdrubal og Hamilcar, ble sendt fra Kartago for å hevne angrep fra Siracusa, men ble knust i slaget ved Krimisos i 341 f.Kr. av en kombinert gresk hær. Gisco, sønn av Hanno den store, ble kalt hjem og valgt som «konge», men han oppnådde lite og etter at Timoleon hadde erobret en del greske byer som var allierte med Kartago ble det inngått fredsavtale i 338 f.Kr. Denne etterlot de kartagiske besittelsene på Sicilia uendret,[39] men Siracusa sto fritt til å handle med andre byer på Sicilia.
Mens Kartago var opptatt på Sicilia hadde Makedonia fått vekst under Filip II og ikke minst sønnen Aleksander den store, og først hadde de greske bystatene var blitt erobret og siden hadde Akamenide-dynastiet i Perserriket falt. Hele det fønikiske fastlandet i Midtøsten hadde underkastet seg Aleksander, unntatt Tyr som ble beleiret og herjet i 332 f.Kr., men de kartagiske borgerne i byen hadde blitt spart. Kartago sendte to delegasjoner til Aleksander, en i 332 f.Kr. og enda en i 323 f.Kr., men lite ble oppnådd. Aleksander holdt på å samle en flåte i Kilikia i Lilleasia med den hensikt å angripe Kartago, Italia og Iberia da døde. Invasjonen av Vesten kom aldri i gang. Den krigen som kom mellom diadokene, en betegnelse for de hærførerne og statsmennene som etterfulgte Aleksander den store, endte med en tredeling av Aleksanders rike: Makedonia, Selevkidriket i Syria og Ptolemeerdynastiet i Egypt. Handelsforbindelser ble gjenopptatt med Egypt, noe som ga Kartago sjøveistilgang til de østlige markedene som hadde vært kappet av siden 480 f.Kr.
I 315 f.Kr. hadde Agathokles, den nye tyrannen av Siracusa, erobret byen Messene (dagens Messina), I 311 f.Kr. angrep han kartagiske besittelser på Sicilia og brøt vilkårene for den nåværende fredsavtalen, og beleiret Akragas. Hamilcar, sønnesønn av Hanno den store,[40] ledet den kartagiske svaret og oppnådde stor suksess. Ved 310 f.Kr. kontrollerte han bortimot hele Sicilia, og blokkerte Siracusa.
I desperasjon ledet Agathokles i all hemmelighet en hærstyrke på 14 000 soldater til Afrika i håpet på å redde sitt styre ved et motangrep mot selveste Kartago. Han herjet kartagiske besittelser i Afrika, og Hamilcars soldater ble tilbakekalt fra Sicilia og under felles ledelse mellom Hanno og Bomilcar, to politiske rivaler, ble de beseiret av Agathokles. Hanno ble drept under slaget. Ophellas, en av diadokene og en nær venn av Aleksander, kom fra Kyrene med kanskje 10 000 soldater for å støtte Agathokles. Ophellas var gitt løftet om at alle erobringer i Afrika skulle tilfalle ham og at Agathokles kom til å nøye seg med Sicilia. Ophellas ble mottatt med alle tegn på vennskap og de to hærene slo leir ved siden av hverandre, men ikke mange dager varte før Agathokles grep muligheten til å angripe sine nye allierte og Ophellas ble drept i forvirringen. Ophellas' hær sto uten en hærfører og stilte seg da under Agathokles' banner. Selv om grekerne til sist greide å erobre Utica, motsto Kartago angrepene, og blokaden av Siracusa ble opprettholdt.
På Sicilia hadde Hamilcar ledet et nattlig angrep på Siracusa som feilet og førte til han selv ble tatt til fange og henrettet. Agathokles var tilbake på Sicilia i 308 f.Kr. og klarte å beseire den kartagiske hæren og således løftet blokaden. Han dro atter tilbake til Afrika, hvor Kartago sto imot og beseiret grekerne etter å ha overlevd et kuppforsøk fra Bomilcar. Agathokles forlot hæren sin og flyktet i all hemmelighet tilbake til Sicilia. Det ble inngått en ny fredsavtale som delte Sicilia mellom greske og kartagiske besittelser.
Kartago og Roma signert en ny avtale i 306 f.Kr., i henhold til den greske historiker Filinos fra Akragas. Hovedtrekket i denne avtalen var enigheten om at romerne ikke skulle blande seg inn i affærene på Sicilia og Kartago skulle likeledes ikke påføre sin innflytelse på hendelsene i Italia. Historikeren Polybios mente derimot at denne avtalen var en forfalskning.
Mellom 280 og 275 f.Kr. gikk greske Pyrrhos fra Epirus til to store krigstokt under den hensikt å beskytte og utvide innflytelsen til makedonerne i det vestlige Middelhavet: den ene krigen var mot den voksende makten til den romerske republikk i sørlige Italia, og den andre var mot kartagerne på Sicilia.
Den greske byen Tarantas i sørlige Italia som romerne kalte Tarentum (dagens Taranto) hadde angrepet og herjet byen Thurii (også nevnt som Thurium) og forvist den romerske garnison som var blitt installert der i 282 f.Kr. Innstilt på krig hadde Tarantas appellert til Pyrrhos som til sist kom over med en hær og beseiret romerne i slaget ved Heraclea (280 f.Kr.) og slaget ved Asculum (279 f.Kr.). Midt i Pyrrhos' krigføring i Italia mottok han sendemenn fra de sicilianske byene Akragas, Siracusa, og Leontinoi som ba om militær støtte til å fjerne kartagisk dominans over øya.[41]
Kartago hadde angrepet Siracusa og beleiret byen etter å ha erobret Akragus. Mago, den kartagiske admiralen, hadde 100 skip som blokkerte byen. Pyrrhos gikk med på å intervenere, og seilte mot Sicilia. Mago oppga beleiringen og Pyrrhos befestet de sicilianske byene med en hær som etter sigende skal ha bestått av 20 000 infanterister, 3000 kavalerister og 20 krigselefanter, støttet av rundt 200 skip. Innledningsvis var Pyrrhos' krig på Sicilia en suksess, og presset kartagerne tilbake og erobret festningsbyen Eryx, selv om han ikke var i stand til å erobre Lilybaeum (dagens Marsala).[42] Etter en beleiring på to måneder trakk Pyrrhos seg tilbake.
Etter disse tapene forsøkte Kartago å få til en fredsavtale, men Pyrrhos nektet om ikke kartagerne trakk seg helt ut av Sicilia og oppga sine krav til øya. I henhold til Plutark hadde Pyrrhos til hensikt å erobre selve Kartago og begynte forberedelsene til det. Den hensynsløse behandlingen av de sicilianske byene under forberedelsene, og henrettelsen av to sicilianske ledere, førte til et slikt fiendskap mot grekerne at Pyrrhos trakk seg tilbake til sørlige Italia.[43] Flåten til Pyrrhos ble beseiret av Kartago og grekerne mistet 70 skip i slaget.
Pyrrhos' krig i Italia ble resultatløse og han trakk seg til sist tilbake til Epirus. For Kartago betydde det å vende tilbake til status quo. For Roma betydde derimot at ved Pyrrhos' mislyktes å forsvare koloniene i Magna Graecia kunne Roma angripe og underlegge dem innenfor sitt rike, og således komme nærmere fullføringen av å erobre Italia. Romas dominans av den italienske halvøya, og at Roma kunne måle sin militære styrke med hell mot sterke utenlandske styrker, kom til føre til at Roma gikk til krig mot Kartago.
Da Agathokles døde i 288 f.Kr. sto en stor gruppe italienske leiesoldater som hadde vært i hans tjeneste sto brått uten ansettelse. Framfor å forlate Sicilia angrep de og erobret byen Messana. De kalte seg selv mamertinene, «sønner av Mars», og kom til å terrorisere sine nærmeste omgivelser.
Mamertinene ble en voksende trussel for både Kartago og Siracusa. I 265 f.Kr. besluttet Hiero II, tidligere general hos Pyrrhos og den nye tyrannen i Siracusa, å ta et endelig oppgjør med dem. I møte med en stor og overlegen styrke delte mamertinene seg i to fraksjoner, den ene ville overgi seg til Kartago, men den andre vil søke støtte hos Roma. Resultatet ble at det ble sendt ambassadører til begge byene.
Mens den romerske senatet diskuterte hva som var den beste beslutningen, ble kartagerne raskt enig om å sende en garnison til Messana. Kartagerne ble sluppet inn i byen, og en kartagisk flåte seilte til byens havn. Imidlertid begynte de straks etterpå å starte forhandlinger med Hiero. Alarmert av dette sendte mamertinene enda et sendebud til Roma med bønn om hjelp til å få forvist kartagerne.
Hieros innblanding hadde ført Kartagos militære styrker direkte over den smale kanalen med vann som skilte Sicilia fra Italia, Messinastredet, og tilstedeværelsen av flåten ga kartagerne effektiv kontroll over stredet. Det representerte også en åpenbar trussel mot Roma og romernes interesser i Italia. Det romerske senatet var ikke i stand til å ta en beslutning og foretrakk at folket stemte over om de skulle delta eller ikke.
Det romerske angrepet på de kartagiske styrkene ved Messinastredet utløste den første krigen i Punerkrigene. «Puner» var det latinske navnet på kartagerne. I løpet av det neste århundret ble det tre militære konflikter mellom Roma og Kartago som var avgjørende for kursen til den vestlige sivilisasjon. Disse krigene omfattet en kartagisk invasjon av Hannibal, som via en dramatisk reise gjennom Spania, Frankrike og over Alpene, kom nær til å gjøre ende på Romerriket. En til sist seier for romerne ble vendepunktet som kom til å bety at sivilisasjonen i antikkens middelhavsverden gikk via sørlige Europa framfor nordlige Afrika.
Kort tid etter den første punerkrig måtte Kartago forholde seg et større opprør fra leiesoldatene sine som endret det interne politiske landskapet i Kartago og som førte til at familien Barkid kom til makten. Det fikk sin påvirkning på Kartagos internasjonale ståsted da Roma dro fordel av hendelsene i denne krigen til erobre Sardinia og Korsika.
Kartagos undergang kom i slutten av den tredje punerkrig i 146 f.Kr. Til tross for den innledende romerske tapene i sin flåte som begynnelsen på rekke stridigheter og at Roma på kanten av nederlag etter femten år med okkupasjon og krigføring over det meste av Italia ved Hannibal, var slutten på krigen at kartagernes makt brøt sammen og byen Kartago ble fullstendig ødelagt av romerne under ledelse av Scipio Aemilianus.
Romerne trakk krigsskipene ut av havnen og brente dem, og dro deretter fra hus til hus og enten drepte folk eller la dem slaveri. Byen ble deretter brent ned, og på denne måten ble den redusert til ruiner og grus.
Siden 1800-tallet har historikere skrevet at byen Kartago ble saltet ned for å forsikre seg at ingen avling kunne høstes fra jorden. Det er ingen bevis fra antikken som understøtter dette.[44] Bakgrunnen til den historiske myten har vist seg å være en helt annen. Elementet med saltingen er derfor antagelig en moderne oppfinnelse, kanskje modellert på den bibelske fortellingen om Sikem i Dommernes bok 9:45.[45] Ritualet med symbolsk å salte jorden for en ødelagt by er nevnt i antikke kilder, men ikke særskilt for Kartago.[46]
Da Kartago falt ble dens nærmeste rival Utica, en romersk alliert, gjort til hovedstad for regionen og erstattet Kartago som det ledende sentrum for punisk handel og lederskap. Byen Utica hadde fordelen av å ligge strategisk lokalisert ved Tunisinnsjøen og ved utløpet av den elven som i dag heter Medjerda, Tunis' eneste elv som strømmer året igjennom. Imidlertid førte kornproduksjon i de tunisiske høydedragene til at store mengder silt eroderte inn i elven. Disse siltmengdene ble akkumulert i havnen inntil den ikke lenger kunne nyttegjøres. Romerne ble av den grunn tvunget til å oppbygge Kartago.
Den nye byen Kartago ble bygget på det samme landområdet, og ved 100-tallet e.Kr. hadde den vokst til den nest største byen i den vestlige delen av Romerriket. På høyden var dens befolkning på rundt 500 000 mennesker. Den ble sentrum for den romerske provinsen Africa og var Romerrikets «brødkurv» grunnet kornproduksjonen her. For en kort tid ble Kartago hovedstad for en usurpator, Domitius Alexander, i årene 308-311 e.Kr. Senere ble Kartago en sentrum for den tidlige kristendom. Tertullianus retorisk adresserte den romerske guvernør med det fakta at de kristne i Kartago som i går bare hadde vært noen få, nå «hadde fylt hvert eneste sted blant dere».[47]
Se artikkelen Kartago og Tunisias historie for historien til byen og omgivelsene etter at det kartagiske riket var over.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
