Formel 1-sesongen 2014 var den 65. sesongen av FIAsFormel 1-verdensmesterskap. Sesongen startet 16. mars i Australia og ble avsluttet 23. november i Abu Dhabi. Tjueto førere og elleve konstruktører konkurrerte over nitten løp om verdensmestertittelen i henholdsvis førermesterskapet og konstruktørmesterskapet. Sesongen ble dominert av Mercedes-teamet, som sikret seg konstruktørmesterskapet med klar margin. Mercedes-førerne Lewis Hamilton og Nico Rosberg kjempet om tittelen i førermesterskapet, og det var først i det siste løpet i Abu Dhabi at Hamilton tok seieren i mesterskapet.
Cosworth valgte å ikke bygge en motor i henhold til det nye 2014-regelverket.[50] Denne avgjørelsen førte til at Marussia, som var det eneste laget som brukte Cosworth-motorer i 2013-sesongen, måtte skaffe seg en ny motorleverandør.[51] De valgte Ferrari, som ble ny motorleverandør for laget fra og med 2014.[26]
Scuderia Toro Rosso inngikk en avtale med Renault for motorer i 2014, og avsluttet dermed samarbeidet til Ferrari, som har levert motorer til laget siden 2007.[38]
Williams, som i to sesonger hadde hatt Renault som motorleverandør, byttet til Mercedes i det som beskrives som en «langsiktig avtale».[48] Avtalen ble inngått etter at Renault kunngjorde at de ønsket å redusere til tre kundelag,[52] men den franske produsenten bestemte seg senere for å levere motorer til fire lag.[23]
I 2011 etablerte Craig Pollock, tidligere teamsjef for British American Racing, selskapet Propulsion Universelle et Recuperation d'Energie (PURE), og signaliserte at han i 2014 hadde til hensikt å gå inn som motorleverandør i F1, med full støtte fra FIA.[53] På grunn av problemer med finansieringen ble imidlertid utviklingen av motoren suspendert i juli 2012, og selskapet klarte ikke å sikre seg noen kunder.[54]
Førerendringer
Felipe Massa forlot Ferrari etter 2013-sesongen etter åtte år som fører for dem.[55] Han gikk til Williams,[49] hvor han erstattet Pastor Maldonado, som igjen gikk til Lotus F1, hvor han overtok setet til tidligere verdensmester Kimi Räikkönen.[24] Han gikk tilbake til Ferrari, som han kjørte for fra 2007 til 2009.[15] Med Räikkönen og Fernando Alonso som lagkamerater var dette første gang siden 1954 at Ferrari hadde to tidligere verdensmestere i stallen.
Kamui Kobayashi vendte tilbake til Formel 1 med Caterham, etter å ha kjørt i World Endurance Championship i 2013.[11] Som lagkamerat fikk han den mangeårige GP2-føreren Marcus Ericsson, som dermed ble den første svenske føreren i Formel 1 siden Stefan Johansson kjørte i 1991-sesongen.[11] Dette medførte at både Giedo van der Garde og Charles Pic sto uten seter, og begge ble senere reserveførere for andre team; van der Garde for Sauber,[61] og Pic for Lotus.[62]
Endringer under sesongen
Kamui Kobayashi ble vraket av Caterham før Belgias Grand Prix. Han ble erstattet av tyske André Lotterer, som debuterte i Formel 1, og har vært testfører for Jaguar i 2002. Med sine 32 år ble Lotterer den eldste debutanten i Formel 1 siden 37 år gamle Giovanni Lavaggi debuterte i Tysklands Grand Prix 1995. Kobayashi fikk tilbake setet sitt før Italias Grand Prix. Caterham hadde planer om å erstatte Kobayashi med Rubens Barrichello for de tre siste løpene av sesongen, men dette ble det ikke noe av da laget gikk konkurs med tre løp igjen av sesongen. Før sesongavslutningen i Abu Dhabi klarte Caterham å skaffe seg nok midler til å delta, men etter at Marcus Ericsson valgte å forlate laget i forbindelse med en overgang til Sauber for neste sesong, ble han byttet ut med Will Stevens, som debuterte i Formel 1.
Alexander Rossi skulle egentlig erstatte Max Chilton hos Marussia før Belgias Grand Prix, men laget ombestemte seg i siste liten og Chilton fikk likevel kjøre. Før Russlands Grand Prix skulle Rossi erstatte Jules Bianchi, som ble svært alvorlig skadet etter et krasj i Japans Grand Prix, men Marussia valgte å stille med kun én bil kjørt av Chilton. Etter Russlands Grand Prix gikk laget konkurs, og dermed kunne ikke de delta resten av sesongen.
Følgende nitten Grand Prix-løp ble arrangert i 2014.[5][63][64]
Etter et fravær på ti år var Østerrikes Grand Prix tilbake på kalenderen. Løpet ble kjørt på Red Bull Ring,[64][67] som også var åsted for Østerrikes Grand Prix fram til 2003, da banen het A1-Ring.
Bahrains Grand Prix ble kjørt som et kveldsløp i flomlys, som Singapores Grand Prix.[68] Beslutningen om dette ble tatt som en måte å markere løpets 10-årsjubileum.[69]
Tysklands Grand Prix ble i 2014 kjørt på Hockenheimring, i henhold til løpsdelingsavtalen med Nürburgring som ble inngått i 2008, og som innebærer at de to banene arrangerer løpet annethvert år hver.[70]
Indias Grand Prix ble ikke holdt i 2014. Løpsarrangørene ønsket å få flyttet løpet fra oktober til april, men var bekymret over å kjøre to løp så tett på hverandre. De kom derfor fram til en avtale med Bernie Ecclestone hvor løpet ikke vil bli kjørt i 2014 men vil returnere til kalenderen i 2015 på en dato tidlig i sesongen.[4]
Koreas Grand Prix og Mexicos Grand Prix var med på den provisoriske kalenderen som ble utgitt i september 2013, men ble senere fjernet fra den endelige kalenderen som ble publisert i desember.[5][71]
Det nye Russlands Grand Prix kom inn på kalenderen mot slutten av sesongen, med et løp som ble kjørt på Sotsji Autodrom, som går rundt olympiaparken i Sotsji.[72][73] Dette er første gang landet er vertskap for en Formel 1-runde.[2]Den internasjonale olympiske komité hadde varslet at de ville sørge for at løpet ble utsatt til 2015 hvis de følte at byggingen av banen og fasilitetene forstyrret forberedelsene til Vinter-OL 2014,[74] men de olympiske anleggene ble fullført og konkurransene gikk uforstyrret av arbeidet med banen.
Teknisk regelverk
Den viktigste endringen til 2014-sesongen var utvilsomt introduksjonen av en ny motorformel, med turboladede motorer tilbake i sporten for første gang siden 1988. De nye motorene var 1,6 liters V6-motorer med en 8-trinns halvautomatisk girkasse.[1] Reglene bestemmer en motorvinkel på nitti grader, og en turtallsgrense på 15 000rpm. Hver enkelt motor må vare minimum 4 000 km før de blir byttet ut, i motsetning til 2 000 km for fjorårets motorer.[76]
Energigjenvinningssystemet, som fra 2009 til 2013 var kjent som KERS, og som fra 2014 ble kalt ERS-K,[77] ble innlemmet i motorens design, og bruken av det ble økt. Dets funksjon som en kilde til ekstra motorkraft vil bli større i og med innføringen av et varmebasert energigjenvinningssystem (ERS).[78][79] ERS-enheten gjenvinner spillvarme fra den eksosdrevne turboen, gjennom bruk av en elektrisk enhet kalt «Heat Motor Generator Unit». Energien fra spillvarmen lagres som elektrisk energi til den blir brukt i en komplementær elektromotor som er koblet direkte til hovedmotorens drivsystem (kalt «Kinetic Motor Generator Unit»), for derved å levere den ekstra motorkraften på den mest direkte og effektive måten.[79][80] Kombinert med ERS-K gir det førerne 161 hk (120 kW) ekstra i 33 sekunder per runde, sammenlignet med de tidligere KERS-enhetene, som ga førerne 80 hk (60 kW) ekstra i seks sekunder per runde.[76]
Det ble tillatt å bruke elektroniske bremseenheter for å håndtere bremsene på bakhjulene, ettersom den økte kraften fra ERS-K-enhetene vil gjøre reguleringen av bremsebalansen mye vanskeligere enn tidligere.[77]
Av hensyn til sikkerheten krevde 2014-reglene at bilenes neseparti skal være langt lavere enn tidligere. Det skulle nå være maksimalt 185mm over bakken,[81] sammenlignet med 550mm som var tillatt i 2012, og 625mm før det igjen.[82] Reglene ble endret i juni 2013 for å forby bruken av «trinnvise neser» som ble brukt i 2012 og 2013, for derved å tvinge konstruktørene til å designe bilen med en reelt lavere nese i stedet for den midlertidige løsningen.[83] De opprinnelige reglene, som ble publisert i august 2011, krevde også en rekke andre endringer beregnet på å redusere marktrykk, hovedsakelig gjennom smalere frontvinger og en lavere vinkel på hovedplanet på bakvingen. Disse endringene ble imidlertid formelt skrinlagt i desember 2012,[84] men kravet om en nesehøyde på maks 185mm ble beholdt.[85] Den planlagte reduksjonen i bredden på frontvingen fra 180cm til 165cm ble senere gjeninnført.[86]
Det var ikke lenger være mulig å bruke en bjelkevinge bak på bilen. Dette var en liten vinge av karbonfiber som var montert over diffuseren og designet for å generere lavt trykk når lufta passerte over den, noe som muliggjorde større kontroll over luftstrømmene som ble styrt inn over diffuseren.[87]
For å fremme drivstoffeffektivitet ble flyten av drivstoff begrenset til 100kg per time over 10 500 rpm,[79] mens det under 10 500 rpm måtte brukes en formel for drivstofflyten basert på det aktuelle turtallet.[88]
Førerne måtte nå kunne returnere til depotet for egen maskin etter at målflagget er passert. Dette ble gjort for å hindre at førerne stopper langs banen etter målpassering for å bevare den obligatoriske drivstoffprøven på én liter som kreves for å bestå den tekniske kontrollen etter løpet.[89]
Posisjonen til eksosrøret ble endret slik at det nå var vinklet oppover mot bakvingen i stedet for nedover mot diffuseren, slik at det ble ekstremt vanskelig å bruke praksisen med å blåse eksosgasser mot diffuseren for å øke marktrykket.[76]
Bilenes minimumsvekt ble økt fra 642 kg til 691 kg på grunn av den økte vekta av motoren, energigjenvinningsenhetene og de noe tyngre 2014-dekkene.[89]
Flere konstruktører hadde tidligere utnyttet et smutthull i regelverket som tillot dem å bruke kamerafestene foran til å oppnå aerodynamiske fordeler gjennom å plassere dem like bak midten av frontvingen. Fra 2014 ble dette smutthullet stengt, ved at det ble krevd at kamerafestene skal ligge 325-525mm over bilens gulv.[77]
Øvrig regelverk
I 2014 vil testing i sesongen igjen bli tillatt. På fire av banene i Europa ble det holdt en to-dagers test i uka etter Grand Prix-løpet på banen.[90] Dessuten måtte teamene dedikere en av disse dagene til å hjelpe dekkleverandøren Pirelli med utviklingen av dekkene deres.[91] Reglene ble senere justert slik at teamene fikk mulighet til å velge hvilke baner de skulle teste på under sesongen. Bilene ble også klassifisert som «nåværende», «tidligere» eller «historisk», og FIA fastsatte grenser for hvilke biler som kunne brukes og betingelsene for testingen.[92] Den årlige «Young Driver Test», som har vært holdt etter sesongslutt for å gi teamene mulighet til å vurdere unge førere, vil bli avviklet.
Straffesystemet bli endret i 2014, med henblikk på å forbedre kjørestandarder. Det vil bli innført et system med straffepoeng,[93] hvor overtredelser ga førerne et forhåndsbestemt antall straffepoeng basert på alvorlighetsgraden. Disse poengene ble lagt sammen etter hvert, og en fører ville bli ekskludert fra neste løp hvis han fikk tjue straffepoeng.[94] Enhver fører som blir ekskludert fra et løp vil også få ytterligere fem straffepoeng når de er tilbake etter eksklusjonen, for å motvirke ytterligere overtredelser. Straffepoengene vil forbli på førerens lisens i tolv måneder, og vil da bli slettet.[92]
I tillegg til de eksisterende straffemulighetene kunne løpsledelsen nå gi fem-sekunders straffer. Dette ble innført for situasjoner hvor en straff er berettiget, men hvor de eksisterende straffene, som en gjennomkjøringsstraff eller en stop/go-straff, ble ansett som for strenge, eller hvor en slik straff ville endre utfallet av et løp radikalt hvis de ble brukt retroaktivt etter løpet, hvor førerne som ble straffet kunne miste mesterskapspoeng for mindre overtredelser av reglene.[92] Førerne kan ta disse straffene før et normalt depotstopp, ved at føreren stopper i depotet, men må vente fem sekunder før det kan gjøres noe arbeid på bilen.[89] Førere med gjennomkjørings- eller stop/go-straffer vil fremdeles ikke kunne ta en slik straff i forbindelse med depotstopp, men må ta disse i en separat gjennomkjøring i depotstrekket.
Reglene for utrygg utkjøring fra depot («unsafe pit release»), det vil si når en bil slippes ut fra et teams depotområde til depotstrekken rett inn i kjørefeltet foran en annen bil, ble omskrevet slik at førere som blir sluppet ut på en utrygg måte får en gridstraff til neste løp, i stedet for en gjennomkjøringsstraff som tidligere.[92]
Hver fører ville bare kunne bruke fem motorer i løpet av sesongen i 2014, ned fra åtte i 2013. Ved bruk av en sjette motor må føreren starte løpet fra enden av depotstrekket, i stedet for en gridstraff på ti plasser som i tidligere sesonger har vært brukt for overskridelse av motorkvoten.[95] Motorenheten ble videre oppdelt i individuelle komponenter, som turboen, ERS-enheten og KERS-batteriet, og førerne vil bli tildelt fem av hver komponent per sesong. Hvis føreren overskrider denne kvoten for en enkelt komponent vil de bli ilagt en gridstraff på ti plasser.[96] De vil få ytterligere en gridstraff på fem plasser hvis de overskrider kvoten på fem enheter for noen av de andre komponentene etter at den opprinnelige straffen på ti plasser er ilagt, for derved å hindre at teamene skifter flere komponenter i motorenheten etter å ha blitt ilagt en gridstraff.[92] Hvis en slik gridstraff resulterer i at en fører blir flyttet forbi nederste rad på griden, vil den gjenværende del av straffen bli overført til neste løp. Hvis en fører for eksempel kvalifiserer på nittendeplass og får en gridstraff på fem plasser, så vil han falle ned till tjueandre og sisteplass i det løpet, og så vil den resterende straffen på to plasser bli ilagt i neste løp. Disse straffene kan bare overføres til neste løp, og vil ikke akkumuleres.[96]
Etter flere høyt profilerte hendelser som involverte dekk gjennom 2013-sesongen, og som kulminerte i en serie av eksplosive utblåsninger under Storbritannias Grand Prix, vedtok FIA en resolusjon som ga dem rett til å endre dekkspesifikasjonene med umiddelbar effekt hvis det skulle være behov for det.[77]
Fartsgrensen i depotstrekket ble redusert fra 100 km/t til 80 km/t.[95]
Den første fritrenings-omgangen under en løpsweekend ble utvidet med tretti minutter til to timer, og teamene oppmuntres til å bruke rookie-førere her, som et alternativ til den tidligere Young Driver Test. Teamene vil også få et ekstra sett med dekk til den første treningsomgangen for hvert Grand Prix. Det ekstra dekksettet vil bare være tilgjengelig de første tretti minuttene av omgangen, for å oppmuntre til mer kjøring under fritreningen.[97]
Førerne ble fra 2014 tildelt permanente startnummere for hele sin karriere, og det ble innført et system lik det som brukes i MotoGP. Nummer 1 vil bli reservert for den regjerende verdensmesteren, og førerne står fritt til å velge hvilket som helst nummer mellom 2 to 99. Mesterens «vanlige» startnummer vil bli reservert mens han bruker nummer 1. Reglene sier videre at førerens startnummer må være klart synlig, både på bilen og på hjelmen.[92] Det tidligere startnummersystemet var basert på stillingen i konstruktørmesterskapet foregående sesong.
Førere som ikke deltar i en kvalifiseringsomgang vil bli tildelt gridposisjoner basert på den kvalifiseringsomgangen de skulle deltatt i og tidene deres fra den tredje fritreningsomgangen.[92] For eksempel, hvis to kvalifiserer til, men ikke deltar i Q3, så vil de starte løpet fra niende og tiendeplass, og rekkefølgen vil bli avgjort av tidene deres fra FP3. Reglene ble omskrevet ettersom gridposisjonene for førere som ikke hadde satt rundetider eller ikke forlatt depotet tidligere ble bestemt av startnumrene.
FIA vil innføre et «Pole-trofé», en pris utenom mesterskapet som vil bli tildelt den føreren som i løpet av sesongen kvalifiserer i pole position flest ganger.[92]
I 2011 innførte FIA et system med «portforbud», hvor personell fra teamene ble nektet adgang til banen i de seks timene før dagens første omgang, og teamene fikk for hver sesong fire «jokere», det vil si et unntak fra regelen som tillot dem å bli innenfor banegrensene for å fullføre arbeid på bilen også inn i de forbudte timene uten å bli straffet. Som følge av innføringen av nytt motorreglement ble regelen revidert for 2014, og antall unntak i løpet av sesongen ble økt til seks.[89]
Det siste løpet i sesongen vil gi dobbelt antall poeng til førerne, i et forsøk på å holde kampen om mesterskapet levende så lenge som mulig.[98]