33. utgave av EBUs årlige sangkonkurranse From Wikipedia, the free encyclopedia
Eurovision Song Contest 1988 var den 33. utgaven av Eurovision Song Contest, EBUs årlige sangkonkurranse for organisasjonens medlemmer. Konkurransen ble arrangert av den irske kringkasteren RTÉ lørdag 30. april 1988 i RDS Simmonscourt Pavilion i Dublin i Irland. Dette var tredje gang Irland arrangerte finalen, og andre gang konkurransen fant sted i RDS Simmonscourt Pavilion – første gang var i 1981. Programledere var Pat Kenny og Michelle Rocca.
Eurovision Song Contest 1988 | |
---|---|
Datoer | |
Finale: | 30. april 1988 |
Vertskap | |
Sted: | RDS Simmonscourt Pavilion, Dublin, Irland |
Programledere: | Pat Kenny Michelle Rocca |
Sjefdirigent: | Noel Kelehan |
Regi: | Declan Lowney |
Produsent: | Liam Miller |
Konkurransesjef: | Frank Naef |
Kringkaster: | Raidió Teilifís Éireann (RTÉ) |
Deltakelse | |
Deltakere: | 21 |
Vinner: | Sveits «Ne partez pas sans moi» Céline Dion |
Trakk seg: | Kypros |
Kart over deltakere
Deltakere Deltatt før, men ikke dette året | |
Eurovision Song Contest | |
◄ 1987 1989 ► |
Til sammen deltok 21 land i konkurransen. Opprinnelig var 22 land påmeldt, men Kypros måtte trekke seg noen uker før finalen. Årsaken var at det kypriotiske bidraget hadde vært offentliggjort tidligere, og dermed brøt konkurransereglene.
Avstemningen ble en av de mest spennende og nervepirrende i konkurransens historie. Lenge så Storbritannias «Go» ut til å vinne, men helt på tampen gikk Sveits forbi og vant med ett poeng. Sveits var representert av den da ukjente Céline Dion, som sang bidraget «Ne partez pas sans moi». Seieren var med på å lansere Dions internasjonale karriere, og hun ble senere en av verdens mestselgende artister gjennom tidene. Per 2024 er dette siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen, etter at franske sanger hadde dominert konkurransen tiårene før. Danmark ble nummer tre, Luxembourgs Lara Fabian ble nummer fire, mens Norge kom på femteplass. Det norske bidraget var «For vår jord», fremført av Karoline Krüger og komponert av Anita Skorgan og Erik Hillestad. Femteplassen var Norges fjerde beste plassering i konkurransen til da, og utenom seieren i 1985, var det Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966.
Etter Johnny Logans seier med «Hold Me Now» året før, var den irske kringkasteren RTÉ vert for tredje gang. Kanalen la finalen til hovedstaden Dublin, slik de også hadde gjort i 1971 og 1981. Som i 1981 var RDS Simmonscourt Pavilion vertsarena.
De 22 landene som deltok året før, meldte seg også på dette året. Kypros måtte imidlertid trekke seg fra konkurransen da det viste seg at låten deres, «Thimáme» fremført av Jánnis Dimitríou, hadde blitt sendt inn til den kypriotiske finalen i 1984. Dette var et brudd på både Kypros' og EBUs konkurranseregler.[1] Dermed sank deltakerantallet til 21 dette året.
Fremveksten av kommersielle tv-kanaler i Europa hadde gitt de europeiske allmennkringkasterne hard konkurranse om tv-seerne. RTÉ gjorde derfor flere endringer i produksjonen for å nå et yngre publikum. Scenen og dekoren var laget slik at arenaen så mye større ut enn den egentlig var.[1] For første gang ble det også brukt en digital poengtavle, i motsetning til fysiske poengtavler som hadde blitt brukt tidligere. Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa. Dette var den dyreste irske musikkvideoen til da.
Som programledere valgte irsk fjernsyn Michelle Rocca, modell og tidligere Miss Irland, og Pat Kenny, en velkjent journalist og nyhetsoppleser.
Startrekkefølgen ble avgjort ved loddtrekning høsten 1987.[2] Island ble trukket til å starte, mens Jugoslavia ble trukket til å avslutte showet. Norge fikk startnummer 15, mens Kypros fikk startnummer to. Da Kypros senere trakk seg fra konkurransen, rykket landene med startnummer 3–22 et «hakk frem», slik at de fikk startnummer 2–21.
Finalesendingen hadde et potensielt publikum på 600 millioner seere og ble kringkastet i Europa, Midtøsten, Sovjetunionen og Australia. De største forhåndsfavorittene til å vinne var Sveits, Tyskland, Storbritannia og, uvanlig nok, Norge.[2]
Showet åpnet med en kortfilm som skildret irsk landskap og historie, før Johnny Logan kom på scenen og fremførte fjorårsvinneren «Hold Me Now». Deretter kom programlederduoen Michelle Rocca og Pat Kenny på scenen. Sistnevnte holdt en kort introduksjon på irsk, før Rocca fortsatte på fransk. Til slutt avsluttet Pat Kenny med å ønske seerne velkommen på engelsk.
Konkurransen dette året sammenfalt med tusenårsjubileet til Dublin, som ble grunnlagt av norske vikinger. Programleder Pat Kenny bemerket humoristisk at han hadde snakket med den norske delegasjonen som «var langt triveligere enn deres forgjengere», og at nordmennene denne gang ikke hadde «plyndret et eneste kloster på vei hit». Han la imidlertid til: «Men hvem vet hva som skjer i morgen, dersom de ikke vinner!».[2]
Deretter kom en kortfilm som viste bilder av artistene og delegasjonene rundt om i Dublin i finaleuken. Etter filmen startet konkurransen, og hvert bidrag ble introdusert av en postkort-film som viste den respektive artisten i ulike irske miljøer.
Blant artistene var flere tidligere deltakere. Svenske Tommy Körberg hadde deltatt for Sverige i 1969, og slet denne gang med en kraftig halsinfeksjon dagene før finalen. Han var så syk at den svenske komponisten Py Bäckman måtte steppe inn på generalprøven kvelden før finalen.[3] Körberg klarte imidlertid å komme seg på bena til finalen, men stemmen bar preg av sykdommen under finalefremføringen.[4] Sverige endte på delt tolvteplass.
Tilbake var også den tyrkiske gruppen MFÖ som hadde deltatt tre år tidligere, og Portugals Dora som hadde deltatt i Bergen to år tidligere. Danske Hot Eyes var tilbake for tredje gang, etter å ha blitt nummer fire i 1984 og nummer elleve i 1985. Denne gang fikk Danmark en sterk tredjeplass med «Ka' du se hva' jeg sa'?'», danskenes beste plassering utenom seieren i 1963. Den danske kvinnelige vokalisten, Kirsten Siggaard, var også høygravid under sendingen og fødte en sønn bare tre uker senere.[1] Israelske Yardena Arazi hadde deltatt i 1976, og hun var programleder for konkurransen i 1979. Denne gang ble hun nummer syv med «Ben adam».
Sveits var på sin side representert av en nykommer – fransk-kanadiske Céline Dion. Hun hadde vunnet den sveitsiske finalen tidligere samme år med balladen «Ne partez pas sans moi». Det er ingen regler i Eurovision Song Contest som krever at artisten må komme fra det landet hen representerer. Dion vant konkurransen med ett eneste poeng foran Storbritannias «Go», etter en av de mest spennende avstemningene i konkurransens historie. Vinnersangen fikk ingen stor kommersiell suksess etter seieren, men Dion skulle få år senere bygge opp en svært suksessfull artistkarriere og ble til slutt en av verdens mest populære sangere.
En annen franskspråklig kvinnelig artist som senere fikk stor suksess, var belgiske Lara Fabian som representerte Luxembourg. Hun ble nummer fire, men fikk senere en internasjonal artistkarriere. I 2000 toppet hun den amerikanske Billboard-listen med «I Will Love Again».
Utdypende artikkel: Melodi Grand Prix 1988
Norge var representert av 18 år gamle Karoline Krüger som sang «For vår jord», komponert av Anita Skorgan med tekst av Erik Hillestad. Sangen vant en klar seier i den norske finalen, foran blant andre Jahn Teigens «Glasnost». I Eurovision Song Contest var den norske balladen blant favorittene til å vinne. Norge var det 15. bidraget ut på scenen, og Karoline Krüger sang «For vår jord» sittende ved et flygel. På scenen var også koristene Kari Iveland, Elisabeth Moberg, Frank Ådahl og Tor Endresen.[5] Endresen skulle delta i samme konkurranse i samme by ni år senere,[6] og Ådahl representerte Sverige to år senere, i gruppen Edin-Ådahl. I avstemningen fikk Norge til sammen 88 poeng og endte på femteplass. Utenom seieren i 1985, var dette Norges beste plassering siden tredjeplassen i 1966. Det norske bidraget fikk 12 poeng fra Storbritannia og 10 poeng fra Jugoslavia.[7]
Dirigent for Norge var Arild Stav, mens John Andreassen kommenterte finalen for NRK Fjernsynet og NRK P2.[8] Andreas Diesen leste den norske juryens poeng fra studio på Marienlyst i Oslo.
Pauseinnslaget var en musikkvideo med den irske rockegruppen Hothouse Flowers og ble filmet i elleve land i Europa – blant annet Norge. Opptredenen i Eurovision Song Contest satte fart i gruppens karriere i tiden etter.[9]
Etter pausenummeret startet avstemningen. Hvert land hadde en jury med 16 lekfolk mellom 16 og 60 år som bedømte de andre landenes sanger. Sangen som fikk flest jurystemmer, ble tildelt 12 poeng fra den nasjonale juryen. Andreplassen fikk 10, tredjeplassen 8, fjerdeplassen 7 og så videre ned til tiendeplassen som fikk 1 poeng. Altså ga hver jury 12, 10 og 8–1 poeng til sine ti favorittsanger. Det var ikke lov å stemme på bidraget fra sitt eget land. Oppsynsmann for avstemningen var Frank Naef fra EBU. Hvert land hadde en representant som leste opp juryens poeng via telefon på direkten under avstemningen.
Den norske juryen gjorde seg bemerket med å gi 10 poeng til Danmark og 12 poeng til Sverige. Den nabovennlige poenggivingen fikk programleder Pat Kenny til å sarkastisk bemerke: «And you are to be commended by the Swedes for your neighbourly gesture» (og dere skal berømmes av svenskene for deres nabovennlige gest).[10]
Avstemningen ble en av de mest spennende i konkurransens historie.[1] Flere land kjempet i teten, men utover i stemmegivningen utviklet det seg til en tett kamp mellom Storbritannia og Sveits. Mot slutten av ledet Storbritannia klart, men Sveits tok innpå. Før Jugoslavia som siste land skulle avgi poeng, ledet Storbritannia med fem poeng. Sveits fikk imidlertid seks poeng fra den jugoslaviske juryen, mens Storbritannia ikke fikk noen. Dermed vant Céline Dion med ett poeng foran britiske Scott Fitzgerald og «Go».[1]
Vinnersangen var komponert av tyrkisk-sveitsiske Atilla Şereftuğ, med tekst av sveitsiske Nella Martinetti. Dette var andre og foreløpig siste gang Sveits vant konkurransen. Første gang var med Lys Assia i 1956. Dette er per 2024 fremdeles siste gang en franskspråklig sang vant konkurransen; i tiårene i forveien hadde franske sanger dominert konkurransen.
Liste over deltakerne og det offisielle resultatet.[11] Tabellen er rangert etter startrekkefølge, plasseringen og poengsummen finnes i kolonnene til høyre.
Startnr. | Land | Artist | Sang | Språk | Norsk oversettelse | Plass | Poeng |
---|---|---|---|---|---|---|---|
01 | Island | Beathoven | «Þú og þeir (Sókrates)» | Islandsk | Du og dem (Sokrates) | 16 | 20 |
02 | Sverige | Tommy Körberg | «Stad i ljus» | Svensk | By i lys | 12 | 52 |
03 | Finland | Boulevard | «Nauravat silmät muistetaan» | Finsk | Smilende øyne er dem du husker | 20 | 3 |
04 | Storbritannia | Scott Fitzgerald | «Go» | Engelsk | Gå | 2 | 136 |
05 | Tyrkia | MFÖ | «Sufi» | Tyrkisk | – | 15 | 37 |
06 | Spania | La Década | «La chica que yo quiero (Made in Spain)» | Spansk | Jenta jeg elsker (Laget i Spania) | 11 | 58 |
07 | Nederland | Gerard Joling | «Shangri-la» | Nederlandsk | – | 9 | 70 |
08 | Israel | Yardena Arazi | «Ben adam» (בן אדם) | Hebraisk | Menneske | 7 | 85 |
09 | Sveits | Céline Dion | «Ne partez pas sans moi» | Fransk | Ikke dra uten meg | 1 | 137 |
10 | Irland | Jump the Gun | «Take Him Home» | Engelsk | Ta ham hjem | 8 | 79 |
11 | Tyskland | Maxi og Chris Garden | «Lied für einen Freund» | Tysk | Sang til en venn | 14 | 48 |
12 | Østerrike | Wilfried | «Lisa Mona Lisa» | Tysk | – | 21 | 0 |
13 | Danmark | Hot Eyes | «Ka' du se hva' jeg sa'?» | Dansk | Kan du se hva jeg sa? | 3 | 92 |
14 | Hellas | Afroditi Frida | «Klóun» (Κλόουν) | Gresk | Klovn | 17 | 10 |
15 | Norge | Karoline Krüger | «For vår jord» | Norsk | – | 5 | 88 |
16 | Belgia | Reynaert | «Laissez briller le soleil» | Fransk | La solen skinne | 18 | 5 |
17 | Luxembourg | Lara Fabian | «Croire» | Fransk | Tror | 4 | 90 |
18 | Italia | Luca Barbarossa | «Vivo (Ti scrivo)» | Italiensk | Lever (Skriver til deg) | 12 | 52 |
19 | Frankrike | Gérard Lenorman | «Chanteur de charme» | Fransk | Smørsanger | 10 | 64 |
20 | Portugal | Dora | «Voltarei» | Portugisisk | Jeg kommer igjen | 18 | 5 |
21 | Jugoslavia | Srebrna Krila | «Mangup» | Kroatisk | Slubbert | 6 | 87 |
Artist | Land | Deltok i | Merknader |
---|---|---|---|
Hot Eyes | Danmark | 1984, 1985 | |
Boulevard | Finland | 1987 | Som støtteband for Vicky Rosti |
Yardena Arazi | Israel | 1976, 1979 | I 1976 som del av gruppen Chocolate, Menta, Mastik, og i 1979 som programleder |
Reuven Gvirtz (støttevokalist) | 1979 | Som del av gruppen Milk and Honey | |
Yehuda Tamir (støttevokalist) | |||
Dora | Portugal | 1986 | |
Tommy Körberg | Sverige | 1969 | |
MFÖ | Tyrkia | 1985 |
Tavlen er ordnet etter stemmerekkefølgen i finalen.[12]
Deltakerland | Poenggivende land | Sum | Plass | ||||||||||||||||||||
---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
Island | 1 | 4 | 4 | 1 | 2 | 8 | 20 | 16 | |||||||||||||||
Sverige | 3 | 2 | 8 | 5 | 8 | 12 | 1 | 3 | 10 | 52 | 12 | ||||||||||||
Finland | 3 | 3 | 20 | ||||||||||||||||||||
Storbritannia | 1 | 5 | 10 | 12 | 10 | 10 | 5 | 7 | 10 | 10 | 10 | 6 | 5 | 12 | 8 | 12 | 3 | 136 | 2 | ||||
Tyrkia | 4 | 1 | 5 | 1 | 8 | 8 | 4 | 6 | 37 | 15 | |||||||||||||
Spania | 2 | 5 | 2 | 6 | 8 | 1 | 8 | 2 | 6 | 6 | 8 | 4 | 58 | 11 | |||||||||
Nederland | 6 | 6 | 7 | 7 | 2 | 6 | 12 | 12 | 5 | 7 | 70 | 9 | |||||||||||
Israel | 6 | 6 | 4 | 6 | 3 | 10 | 1 | 5 | 2 | 3 | 10 | 5 | 3 | 10 | 10 | 1 | 85 | 7 | |||||
Sveits | 7 | 12 | 5 | 10 | 10 | 8 | 10 | 4 | 10 | 12 | 10 | 8 | 4 | 1 | 7 | 1 | 12 | 6 | 137 | 1 | |||
Irland | 7 | 2 | 3 | 2 | 12 | 6 | 4 | 7 | 6 | 7 | 7 | 5 | 4 | 5 | 2 | 79 | 8 | ||||||
Tyskland | 8 | 5 | 1 | 3 | 5 | 6 | 6 | 4 | 2 | 8 | 48 | 14 | |||||||||||
Østerrike | 0 | 21 | |||||||||||||||||||||
Danmark | 10 | 3 | 4 | 1 | 12 | 6 | 1 | 4 | 4 | 12 | 10 | 7 | 12 | 6 | 92 | 3 | |||||||
Hellas | 3 | 7 | 10 | 17 | |||||||||||||||||||
Norge | 5 | 8 | 7 | 12 | 7 | 1 | 8 | 1 | 3 | 5 | 7 | 3 | 4 | 7 | 10 | 88 | 5 | ||||||
Belgia | 5 | 5 | 18 | ||||||||||||||||||||
Luxembourg | 4 | 10 | 12 | 7 | 5 | 12 | 12 | 1 | 2 | 2 | 6 | 8 | 2 | 4 | 3 | 90 | 4 | ||||||
Italia | 8 | 4 | 7 | 8 | 2 | 5 | 3 | 2 | 8 | 5 | 52 | 12 | |||||||||||
Frankrike | 2 | 3 | 8 | 2 | 2 | 3 | 3 | 7 | 3 | 5 | 1 | 2 | 10 | 1 | 12 | 64 | 10 | ||||||
Portugal | 4 | 1 | 5 | 18 | |||||||||||||||||||
Jugoslavia | 12 | 6 | 1 | 8 | 7 | 12 | 2 | 3 | 4 | 12 | 4 | 7 | 6 | 3 | 87 | 6 |
Hvert land ga 12 poeng til sin favoritt. Under er en oversikt over alle 12-poengere som ble avgitt under avstemningen.
Antall | Mottakerland | 12 poeng fra |
---|---|---|
3 | Danmark | Frankrike, Nederland, Østerrike |
Jugoslavia | Danmark, Island, Israel | |
Luxembourg | Finland, Irland, Sveits | |
Storbritannia | Belgia, Italia, Tyrkia | |
Sveits | Portugal, Sverige, Tyskland | |
2 | Nederland | Hellas, Luxembourg |
1 | Frankrike | Jugoslavia |
Irland | Spania | |
Norge | Storbritannia | |
Sverige | Norge |
Mens Noel Kelehan var sjefdirigent, hadde de fleste landene med sin egen dirigent. Under er en liste over deltakerlandenes dirigenter, listet etter startrekkefølgen.[13]
Land | Dirigent |
---|---|
Island | Hjálmar H. Ragnarsson |
Sverige | Curt-Eric Holmquist |
Finland | Ossi Runne |
Storbritannia | Ronnie Hazlehurst |
Tyrkia | Garo Mafyan |
Spania | Eduardo Leyva |
Nederland | Rogier van Otterloo |
Israel | Kobi Oshrat |
Sveits | Ingen dirigent |
Irland | Noel Kelehan |
Tyskland | Laszlo Bencker |
Østerrike | Richard Österreicher |
Danmark | Henrik Krogsgaard |
Hellas | Jorgos Niarkhos |
Norge | Arild Stav |
Belgia | Freddy Sunder |
Luxembourg | Alec Mansion |
Italia | Gianfranco Lombardi |
Frankrike | Jean-Claude Petit |
Portugal | Jaime Oliveira |
Jugoslavia | Nikica Kalogjera |
Hvert land hadde en talsperson som annonserte sitt lands poeng på engelsk eller fransk over telefon.[14] Under er talspersonene i samme rekkefølge som under avstemningen:
1. Island – Guðrún Skúladóttir[15]
2. Sverige – Maud Uppling[16]
3. Finland – Solveig Herlin[17]
4. Storbritannia – Colin Berry[18]
5. Tyrkia – Canan Kumbasar
6. Spania – Matilde Jarrín
7. Nederland – Joop van Os
8. Israel – Yitzhak Shim'oni[19]
9. Sveits – Michel Stocker[20]
10. Irland – John Skehan
11. Tyskland – Lotti Ohnesorge
12. Østerrike – Tilia Herold
13. Danmark – Bent Henius
14. Hellas – Fotini Giannoulatou[21]
15. Norge – Andreas Diesen
16. Belgia – Jacques Olivier
17. Luxembourg – Jean-Luc Bertrand
18. Italia – Mariolina Cannuli
19. Frankrike – Catherine Ceylac[22]
20. Portugal – Maria Margarida Gaspar
21. Jugoslavia – Miša Molk[23]
De fleste landene som overførte finalen, hadde kommentatorer som formidlet informasjon og hendelser direkte til seerne. Oversikt over kommentatorer og poengopplesere under Eurovision Song Contest 1988:[24]
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator |
---|---|---|---|
Belgia | BRTN | BRT TV1 | Luc Appermont[25][26] |
BRT Radio 2 | Julien Put og Herwig Haes[26] | ||
RTBF | RTBF1 | Pierre Collard-Bovy[26][27] | |
RTBF La Première | Patrick Duhamel og Stéphane Dupont | ||
Danmark | Danmarks Radio | DR TV | Jørgen de Mylius[28] |
DR P2 | |||
Finland | Yle | Yle TV1, Yle TV2 | Erkki Pohjanheimo[29][30] |
Frankrike | France Télévision | Antenne 2 | Lionel Cassan[27][31] |
Radio France | France Inter | Julien Lepers | |
Hellas | ERT | ET1 | Dafni Bokota[32] |
ERA 1 | Dimitris Konstantaras | ||
Irland | RTÉ | RTÉ 1 | Mike Murphy[33] |
RTÉ FM3 | Larry Gogan[34][35] | ||
Island | RÚV | Sjónvarpið | Hermann Gunnarsson[36][37] |
Rás 1 | |||
Israel | IBA | Israelsk fjernsyn | Ingen kommentator |
Reshet Gimel | Yigal Ravid | ||
Italia | Rai | Rai Tre | Daniele Piombi[38][39] |
Jugoslavia | JRT | TVB1 | Mladen Popović |
TVZ 1 | Oliver Mlakar[40] | ||
TVLJ1 | Marjeta Keršič Svetel[41] | ||
TVSa 1 | Ukjent | ||
Luxembourg | CLT | RTL Télévision | Fransk: Valérie Sarn[42] |
RTL plus | Tysk: Oliver Spiecker | ||
RTL | Fransk: André Torrent | ||
Nederland | NOS | Nederland 3 | Willem van Beusekom[26][43] |
Norge | NRK | NRK Fjernsynet | John Andreassen[8] |
NRK P2 | |||
Portugal | RTP | RTP1 | Margarida Andrade[44] |
Spania | TVE | TVE 2 | Beatriz Pécker[45][46] |
Storbritannia | BBC | BBC1 | Terry Wogan[47] |
BBC Radio 2 | Ken Bruce[48] | ||
Sveits | SRG SSR | SRG Sportkette | Tysk: Bernard Thurnheer[49] |
SSR Chaine Sportive | Fransk: Serge Moisson[31] | ||
SSR Canale Sportivo | Italiensk: Ezio Guidi[31] | ||
Sverige | SVT | TV2 | Bengt Grafström[50][16] |
SR | SR P3 | Kalle Oldby[16] | |
Tyrkia | TRT | TV1 | Bülend Özveren |
TRT Radyo 3 | Şebnem Savaşçı | ||
Tyskland | ARD | Erstes Deutsches Fernsehen | Nicole og Claus-Erich Boetzkes[51] |
Deutschlandfunk | Peter Urban | ||
Østerrike | ORF | FS1 | Ernst Grissemann[52][53] |
Hitradio Ö3 | Hans Leitinger |
Land | Kringkaster | Kanal | Kommentator |
---|---|---|---|
Australia | SBS | SBS TV | Brukte BBC-kommentaren til Terry Wogan. Vist i opptak dagen etter[54] |
Kypros | RIK | RIK TV | Dafni Bokota |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.