Jernalderen i Norge
kulturepoke From Wikipedia, the free encyclopedia
Jernalderen i Norge regnes som perioden mellom ca. 500 f.Kr.–1030 e.Kr. Som kulturepoke regnes den fra slutten av bronsealderen til begynnelsen av historisk tid. Det vil si det tidsrommet fra jernet fortrenger bronsen som material i redskaper og våpen, og fram til skriftlige kilder (og ikke kun arkeologisk materiale) blir de vesentlige kilder for vår viten.
- Se også den generelle artikkelen om jernalderen
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
|
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Jernet fra myrene ga menneskene nye muligheter. Den raskt voksende befolkningen trengte større næringsgrunnlag og med bedre redskaper ryddet de ny jord hjemme. Havgående skip ble bygget og flere kunne reise på handels- og krigstokt til andre land.
Jernalderen i Norge regnes som perioden ca. 500 f.Kr. – 1050 e.Kr. Denne deles gjerne i to epoker, som igjen ofte deles i perioder:
- Eldre jernalder: 500 f.Kr. – 550 e.Kr.
- Førromersk jernalder (før omtalt som Keltisk jernalder) 500 f.Kr. – 0
- Romersk jernalder 0 – 400 e.Kr.
- Folkevandringstiden 400 – 550 e.Kr.
- Yngre jernalder: 550 – 1050 e.Kr.
- Merovingertiden 550 – 793 e.Kr.
- Vikingtiden 793 – 1066 e.Kr.
Før vikingtiden vet man lite eller ingenting om hvor mange mennesker som bodde i Norge. Men, man vet at mange gårder ble ryddet i perioden 300-600 e.Kr. På Sørlandet og Vestlandet ble mange av disse avfolket på 600-tallet, enten som følge av pest, matmangel eller krigerske handlinger. På 700-tallet startet en ny ekspansjonsperiode i de samme områdene. På Østlandet, i Trøndelag og Nord-Norge økte befolkningen jevnt gjennom hele perioden.
Mellom år 800 og 1000 regner man med et folketall på mellom 100 000 og 300 000. Befolkningen vokser sterkt gjennom hele perioden, til tross for omfattende utvandring. Denne veksten fortsetter inn i middelalderen. Den blir fulgt av omfattende nyrydning og økende jordbruksproduksjon.
De eldste spor etter fast bosetning finner vi fra tiden rundt Kristi fødsel, såkalte kretstun, der husene ligger i en ring omkring et tun. Tydelige gårdsanlegg finner vi først på 300-tallet. Bosetning i hellere ser ut til å ha tatt slutt på 600-tallet.
På Spangereid i Vest-Agder ble det i 2001 utført utgravinger ved førstekonservator og fylkesarkeolog Frans-Arne Stylegar. Utgravningene indikerer at det i gammel tid gikk en kanal (Spangereidkanalen) over eidet. Det ble funnet en 12 meter bred og 2 meter dyp kanal fra omkring år 700.
Den politiske samlingen av Norge tok til på slutten av 800-tallet, men allerede før den tid hadde det eksistert småriker og rettsfellesskap i flere deler av landet. Den territorielle samlingen begynte for alvor med Harald Hårfagre, som styrte over Sør-Vestlandet og indirekte over resten av landet gjennom andre høvdinger.
Olav Tryggvason fikk herredømme over Trøndelag, og Olav Haraldsson over Opplandene. Det var likevel først etter 1035, da danskekongen Knut den mektiges imperium brøt sammen, at norske konger kunne hevde et varig herredømme over norsk territorium.
Jakt, fangst, fiske
Introduksjonen av jern som materiale i våpen og redskaper fikk stor betydning for jakt, fangst og fiske. Spyd og piler av jern var langt mer presise og effektive enn de gamle våpnene.
Fra eldre jernalder finner vi også store anlegg av ledegjerder og dyregraver for drivfangst av rein i høyfjellet. Anleggene ligger gjerne i tilknytning til vann, og det antas at reinen er blitt drevet ut i vannet og drept mens den svømte. Slike anlegg er blant annet funnet ved Langevatn og Finnsbergvatnet på Hardangervidda.
I eldre jernalder var det sammenhengende bosetning langs hele norskekysten. Hovednæringen for de fleste kystboerne var fangst og fiske. En lang rekke funn av fiskeredskap forteller om denne virksomheten. Store fiskekroker av jern og tunge dypvannssøkker forteller om fiske etter torsk, lange og kveite.
Allerede i vikingtiden var sesongfiske utbredt. Skreifisket i Lofoten hadde stort omfang, likeledes ser det ut til at det ble fisket mye sild. Begge disse fiskeslagene ble viktige handelsvarer.
Eldre jernalder, særlig tiden etter Kristus, var en ekspansjonstid for jordbruket. Over hele Sør-Norge ble det ryddet jord for åker og eng. Viktigst var korndyrkingen, og bygg og havre var de vanligste sortene. Det ble også dyrket lin mange steder og ulike urter.
De vanligste redskapene til jorddyrkingen var hakke og trespade, men også ard. Introduksjonen av jernet fikk stor betydning for jordbruksutviklingen. Fra vikingtiden finner vi således primitive plogskjær som til en viss grad vendte jorden. Det er antatt at vikingene lærte plogen å kjenne i England. Til kornskjæring bruktes jernsigder som skiller seg lite fra dem som ble brukt helt opp i forrige århundre.
I yngre jernalder førte folkeøkningen til ny fart i nyrydningen. Samtidig ble jordbruket intensivert. Blant annet ble åkrene gjødslet kraftigere enn før.
De vanligste husdyrene var hest, ku, sau, gris og høns. Til husdyrholdet var man svært avhengig av beiting og fôrsanking i utmarka. Det er funnet både stuttorver og lauvkniver fra jernalder som vitner om denne driftsformen. Fra yngre jernalder regner man også med at seterdriften ble utbredt i Norge.
Det nye metallet, jernet, ble først importert fra Mellom-Europa. Etterhvert fikk den lokale jernutvinningen større omfang, og omkring Kristi fødsel var Norge trolig selvberget med jern. Jernutvinning ble etterhvert en viktig næringsveg som særlig sysselsatte dem som bodde opp mot høyfjellet.
Også videreforedlingen av jernet til våpen, redskap, smykker og annet ble av stor betydning. Jernredskapene var en teknologisk nyvinning som økte produktiviteten og introduserte helt nye arbeidsområder. Båtbyggingen er eksempel på dette, og redskap og nagler av jern gjorde det mulig å bygge store, havgående skip. Dette var en forutsetning for vikingferdene.
Bedre samferdselsmidler, særlig skip, gjorde at handelen både innen- og utenlands ble sterkt utvidet i jernalderen. Før jernproduksjonen var tilstrekkelig utbygd, ble jernet importert fra keltiske høvdingdømmer i Mellom-Europa.
I Romersk jernalder (ca. 0–400 e.Kr.) oppsto det en utstrakt handel med de romerske provinsene. I Norge finner vi spor etter dette i gravfunn fra denne perioden: Romerske gullmynter, sverd, glassbeger, kjeler, øser og statuetter av bronse.
I folkevandringstiden (400–570) gikk Vest-Romerriket i oppløsning og handelsveiene ble lagt om. Vestlandet, som tidligere hadde vært en mellomstasjon for handelen nordfra, mistet nå denne posisjonen, og i merovingertiden (570–800) handlet trøndere og nordlendinger lenge direkte med Danmark og Frankerriket.
I yngre jernalder ser vi tegn til en økende handel på Nordkalotten og østover. I vikingtiden (800–1030) gikk det en handelsvei til Finnmark og videre østover, inn i Kvitsjøen til Bjarmeland. En annen rute gikk østover til Birka i Mälardalen, mens handelen sørover til Europa ofte gikk via Hedeby i Sønderjylland. Fra Østersjøen seilte handelsmenn opp de store elvene til Svartehavet. Videre gikk det handelsveier over havet til vesterhavsøyene og De britiske øyer.
Nordmennenes handelsvarer var for det meste fangstprodukter, men antakelig også produkter av kleberstein og jern. Som betaling mottok de mynter og edle metaller, men også fine klær, glass, smykker og andre kostbare varer.
 |
Utdypende artikkel: Samisk jernalder
Ifølge arkeologer kan jernet ha kommet senere i bruk på Nordkalotten enn i resten av Norge og Skandinavia.[1]. I nyere språkforskning har det blitt avdekket et stort substrat-leksikon for samiske språk. Dette leksikonet har opprinnelse i et utdødd paleoeuropeisk urspråk, som ut fra lingvistiske dateringer ble brukt av befolkingen som bodde i Sapmi før samene immigrerte inn i området fra enten Sør-Finland eller Karelen. Denne migrasjonen skjedde ifølge språkforskerne i folkevandringstiden i jernalderen (rundt år 500).[2] Både hustyper, bosetningsmønster og gravskikk i førromersk jernalder (fra ca. 500 f.Kr.–år 0) i Øst-Finnmark og på Kola viser at en avansert kulturform befant seg i dette området i denne perioden.[trenger referanse]
Det er ikke funnet spor etter lokal jernutvinning. Det er derfor mulig at jernredskap har vært innført ferdigprodusert fra andre områder og var sjeldne og kostbare. Det eldste funnet av jernredskap i Finnmark kommer fra graver på Kvalnes og Barsnes på Veineshalvøya innerst i Varangerfjorden. I gjennom hele middelalderen var fiske og fangst fremdeles hovednæringen blant samer, men det finnes urnordiske lånord for ull, åker, korn, ljå og skav i samiske dialekter. Dette tyder på at jordbruk og husdyrhold i alle fall har vært kjent i deler av Sameland allerede i folkevandringstiden, og at det har vært kontakt mellom samer og nordmenn allerede da.[trenger referanse]
Den første mulige skriftlige beretning om samene gjøres av romeren Tacitus i år 98. I sin bok Germania nevner han et folk han kaller «Fenni», men om det dreiet seg om samer er uvisst. Mest kjent er likevel Ottars beretning til kong Alfred av England i år 890. Han bruker betegnelsen Finnas om samene og beskriver dem som pelsjegere, fuglefangere og fiskere langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya. Han forteller også at samene ble beskattet, antakelig i Hålogaland. De rikeste samene betalte så mye som 15 mårskinn, fem reinhuder, ti sekker dun, en bjørnefell, en kjortel av oterskinn og to 40 m lange skipsreip.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
