De joniske øyers forente stater
From Wikipedia, the free encyclopedia
De joniske øyers forente stater (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, Inoménon Krátos ton Ioníon Níson; italiensk: Stati Uniti delle Isole Ionie) var en stat og et protektorat underlagt Storbritannia i tiden mellom 1815 og 1864. Det var en etterfølgerstat til den septinsulære republikk («Republikken de sju øyer»). Denne staten, bestående av hva som i dag er De joniske øyer, ligger i dagens Hellas. De sju øyene ble avstått fra Storbritannia og gitt som britisk gave til den nykronede greske konge, Georg I,[1] og ble da en del av den selvstendige nasjonen Hellas.[2]
| Ἡνωμένον Κράτος τῶν Ἰονίων Νήσων Inoménon-Krátos ton Ioníon Níson | ||||
| Protektorat | ||||
| ||||
|---|---|---|---|---|
|
Flagg | ||||
 | ||||
| Hovedstad | Korfu | |||
| Språk | Gresk, italiensk | |||
| Religion | Gresk ortodoks | |||
| Styreform | Republikk | |||
| Lovgivende forsamling | Parlament | |||
| - Overhus | Senatet | |||
| - Underhus | Lovgivende forsamling | |||
| Historisk periode | Napoleonskrigene | |||
| - Wien-kongressen | 9. juni 1815 | |||
| - Protektorat etablert | 9. november 1815 | |||
| - Grunnlov | 26. august 1817 | |||
| - London-avtalen av 1864 | 29. mars 1864 | |||
| - Gitt tilbake til Hellas | 28. mai 1864 | |||
| Areal | ||||
| - 1864 | 2 659 km² | |||
| Innbyggere | ||||
| - 1864 est. | 236 000 | |||
| Befolkningstetthet | 88,8 /km² | |||
| Valuta | Obol (1818-1833) Lepton (1833-1864) | |||
| I dag en del av |  Hellas | |||
.svg){kind=small}
Forut de franske revolusjonskrigene hadde De joniske øyer vært underlagt republikken Venezia. Med oppløsningen av denne enheten i freden i Campo Formio i 1797, ble øyene annektert av den første franske republikk, og da opprettet som et fransk departement i Hellas. Mellom 1798 og 1799 ble franskmennene fordrevet av en felles russisk-osmansk flåte. Okkupasjonsmaktene opprettet den septinsulære republikk, underlagt Det osmanske rike, med dens sikkerhet garantert av det russiske keiserdømmet, og hadde en viss uavhengighet og selvstyre fra 1800 og fram til 1807.
De joniske øyer ble deretter okkupert på nytt av Frankrike etter freden i Tilsit i 1807 mellom keiser Napoléon Bonaparte, tsar Alexander I av Russland og kong Fredrik Vilhelm III av Preussen etter Frankrikes seier mot russiske styrker i slaget ved Friedland. 2. oktober 1809 beseiret Storbritannia den franske flåten utenfor øya Zakynthos og erobret Kefalonia, Kythira og Zakynthos. Britene tok Lefkada i 1810. Øya Korfu forble besatt av franskmennene fram til 1814.
Wienerkongressen besluttet å plassere De joniske øyer under eksklusiv «beskyttelse» av Storbritannia. Til tross for britisk militær administrasjon garanterte det østerrikske keiserrike kommersiell status likestilt til Storbritannia. Dette opplegget ble formalisert med ratifikasjonen av «Maitlandkonstitusjonen» den 26. august 1817 som opprettet en føderasjon av sju øyer med generalløytnant Thomas Maitland som dens første lord høykommisjonær av De joniske øyer.
Den 29. mars 1864 signerte representanter fra Storbritannia, Hellas, Frankrike og Russland Londontraktaten av 1864 som sikret overføringen av herredømmet til Hellas, noe som var ment å sikre styret til den nyinstallerte kong Georg I av Hellas. Således, den 28. mai, ved proklamasjon av lord høykommisjonæren, ble De joniske øyer endelig gjenforent med Hellas.[3]
De forente stater av De joniske øyers flagg var basert på det britiske blue ensign med Markusløven på flaggduken, noe som hadde vært et symbol på joniske flagg siden tiden under republikken Venezia.[4]
I henhold til den andre konstitusjon av republikken av 1803 skulle gresk være det fremste og offisielle språket, noe som var i kontrast til situasjonen under den septinsulære republikk.[5] Italiensk var fortsatt i bruk, men hovedsakelig i offisiell sammenheng grunnet øyenes fortid. Den eneste øya hvor italiensk hadde en utstrakt spredning var Kefallinia hvor en stor andel av befolkningen hadde venetiansk italiensk som førstespråk.[6]
De forente nasjoner av De joniske øyer var en føderasjon. De omfattet sju øyer som ble oppfattet som stater. Navnene som er oppgitt nedenfor er ikke de den gang offisielle navn, men hva som er gjeldende i dag:
Se: Liste over Lord-høykommissærer i De joniske øyers forente stater
Styret var organisert under ledelse av den britiske lord høykommisjonæren, utpekt av den britiske monarken etter råd fra den britiske regjeringen. Totalt sett var det ti briter som fungerte i denne posisjonen, inkludert William Gladstone som en ekstraordinær lord høykommisjonær.
De joniske øyer hadde et parlament med to kamre, og besto av et lovgivende organ og et senat.[8]
De britiske lord høykommisjonærene av De joniske øyer (i tillegg til den greske overgangsguvernøren, utpekt på et år for enosis (unionen/foreningen) med Hellas i 1864).[trenger referanse]
- James Campbell 1814–1816
- Thomas Maitland (1759–1824) 1815–1823
- Frederick Adam (1781–1853) 1823–1832
- Alexander Woodford (1782–1870) 1832–1832
- George Nugent-Grenville, 2. baron Nugent (1788–1850) 1832–1835
- Howard Douglas (1776–1861) 1835–1840
- James Alexander Stewart-Mackenzie (1784–1843) 1840–1843
- John Colborne, 1. baron Seaton (1778–1863) 1843–1849
- Henry George Ward (1797–1860) 1849–1855
- John Young, 1. baron Lisgar (1807–1876) 1855–1859
- William Gladstone (1809–1898) 1859–1859
- Henry Knight Storks (1811–1874) 1859–1863
- Greve Dimitrios Nikolaou Karousos, president av parlamentet (1799–1873) 1863–1864
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
