From Wikipedia, the free encyclopedia
Bernt Balchen (født 23. oktober 1899 i Tveit kommune i dagens Kristiansand, død 17. oktober 1973 i Mount Kisko, New York, USA) var en norskfødt amerikansk flyger, flypioner, oppdagelsesreisende og offiser. Balchen ble amerikanske statsborger i 1931 ved eget vedtak i Kongressen etter å ha deltatt på Richard Byrds ekspedisjoner.[6]
| Bernt Balchen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 23. okt. 1899[1][2][3] Tveit | ||
| Død | 17. okt. 1973[1][2][3] (73 år) Mount Kisco | ||
| Beskjeftigelse | Oppdagelsesreisende, offiser, flyger | ||
| Nasjonalitet | Norge USA | ||
| Gravlagt | Æresgravlunden i Arlington (1973)[4] | ||
| Utmerkelser | 18 oppføringer
Distinguished Flying Cross
Legionær av Legion of Merit Air Medal Harmon Trophy Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden Kongressens gullmedalje Deltagermedaljen National Aviation Hall of Fame (1973)[5] Aviation Hall of Fame and Museum of New Jersey Army Distinguished Service Medal Legion of Merit Soldier's Medal American Campaign Medal European-African-Middle Eastern Campaign Medal World War II Victory Medal St. Olavs Orden 1939–1945 Star Honorary Member of the American Polar Society | ||
Balchen ble født på gården Myren på Drangsholt i Tveit kommune nær Kristiansand. Han var sønn av kommunelege Lauritz Balchen (f. Kristiansand 1869) og Dagny Balchen (f. 1879). Fornavnet fikk han etter sin farfar, Bernt Balchen (f. Øvrebø/Vennesla i 1832).
Bernt Balchen regnes som en av pionerene innen polarflyving.[7] Balchen meldte seg i 1918 som frivillig i den finske borgerkrigen, og kjempet under Carl Gustaf Mannerheim.[8] Han tok militært flysertifikat ved Marinens Flygeskole i Horten i 1921. Deretter var han flyver i Marinens flygevåpen.
I 1925 var han flyver på Amundsen/Ellsworth redningsaksjon til Spitsbergen. I 1926 søkte han permisjon og dro til Svalbard for å være reserveflyver og en del av bakkemannskapet i Ny-Ålesund da Roald Amundsen skulle dra mot Nordpolen med luftskipet «Norge». På Svalbard møtte Balchen Richard E. Byrd og bistod ham med å reparere flyet «Josephine Ford», en Fokker Trimotor om skulle brukes på luftferden mot Nordpolen. Det karakteriseres som «generøst» at Roald Amundsen lånte ut et ekspedisjonsmedlem til en konkurrent. Det var da også lenge ansett at Byrd var den første som fløy over Nordpolen, mens Amundsen/Nobile ekspedisjonen bare ble nr 2.
Det er senere, blant annet ut fra Balchens observasjoner som øyenvitne og erfaring bak spakene på «Josephine Ford», dokumentert at Byrd kan ha bløffet og ikke nådde frem til Nordpolen 9. mai 1926, slik han påstod. Første overflyving av den geografiske nordpol skjedde derfor klokken 0125 natt til den 12. mai 1926 med luftskipet «Norge». Om bord var den 16 mann store besetningen med blant annet Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth, Umberto Nobile og Oscar Wisting.
Byrd inviterte imidlertid Balchen til USA under sin mellomlanding på tilbaketuren etter forslag fra Russel Owen, som var med Byrd som korrespondent for The New York Times. I 1926 reiste Balchen til USA.[9] Et nært samarbeid med Byrd som varte i mange år startet. Balchens første oppgave var å presentere flyet «Josephine Ford», som stod på utstilling. Sammen med Floyd Bennett, som hadde ført «Josephine Ford» for Byrd, dro han så på en stor USA-turné med flyet den 7. oktober. Turnéen var sponset av Guggenheim Foundation og varte til 23. november. Deretter ble flyet plassert på permanent utstilling hos Ford i Detroit.
Det var planen at Bennet skulle være flyver også på Byrds neste ekspedisjon, men han døde plutselig. Anthony Fokker, den legendariske flydesigneren og produsenten, insisterte på at Balchen skulle ta Bennets plass – og slik ble det. Siden Charles Lindbergh allerede hadde krysset Atlanterhavet i fly, valgte Byrd en litt annen vinkling for å være først ute på sitt område. I 1927 fløy derfor Balchen verdens første post- og passasjerfly over Atlanteren. Byrd var passasjer. Dårlig vær og lavt skydekke gjorde landingen i Paris umulig etter gjentatte forsøk. Drivstoffet begynte også å ta slutt så de ble enige om å returnere til kysten av Frankrike og lande flyet på en strand. Alle strendene var fulle av fiskebåter så de hadde ikke annet valg enn å lande flyet på sjøen. Fokker F.VII Trimotor var ikke designet for å lande på vann. Mirakuløst kom ingen av besetningsmedlemmene til skade, mye takket være Balchens dyktighet som pilot. Flyet var totalvrak.
I 1928 fløy Balchen til Grennly Island nord for Newfoundland for å redde mannskapet på det tyske flyet «Bremen», som hadde krasjlandet under en atlanterhavsflyvning.
Den 28. og 29. november 1929 var han førsteflyver ombord på flyet «Floyd Bennett», en Ford Trimotor, som tok Richard E. Byrd til Sydpolen. Dette var første gang Sydpolen ble overfløyet.[10] Balchen hadde på oppdrag av Byrd søkt råd av den norske polfareren Roald Amundsen i forkant av ekspedisjonen. Byrd valgte å følge mange av rådene til Amundsen, bl.a. fløy Balchen og Byrd Amundsens rute frem til polpunktet. Flyturen over Sydpolen og tilbake til basen tok 18 timer og 40 minutter. Til sammenligning hadde Amundsen brukt 99 dager med ski og hundesleder i 1911.[11]
I 1931 vedtok Kongressen en lov som gjorde Balchen til amerikansk statsborger. Fra midten av 1930-tallet til 1948 hadde Byrd og Balchen bare sporadisk kontakt.
Fra 1939 da andre verdenskrig startet og et par år fremover, hadde han ansvaret for å forsyne britiske styrker i England og Singapore med fly. I september 1941 ble Bernt Balchen utnevnt til offiser i det amerikanske flyvåpen. Han ble sjef for Task Force 8. Han etablerte og ledet den militære flybasen Bluie West 8 på sørvestkysten av Grønland. Herfra organiserte han flere allierte operasjoner mot Norge og Skandinavia. Han fløy også selv flere spektakulære tokt for å redde havarerte flymannskap fra den visse død i isødet. Balchen var stasjonert på Grønland i to år.
I 1943 hadde Balchen fått graden oberst og ble forflyttet til 8th Air Force som opererte mot Norge og Sverige, blant annet med våpen- og utstyrsslipp til motstandsbevegelsen i Norge. Flyene han hadde under sin kommando sørget også for at 4.399 nordmenn og andre flyktninger ble fløyet ut av Sverige slik at de kunne delta aktivt på alliert side. Det var knapt med transportfly og de allierte prioriterte forsyninger til Milorg lavt. Balchen startet derfor sommeren 1944 en slipptjeneste med seks gamle B-24 Liberator-fly. Disse fløy i alt 64 tokt til det okkuperte Norge.
Han organiserte også «Operasjon Balder», flyvninger med norske mannskaper fra Sverige til Storbritannia. Fra november 1944 til august 1945 ledet også Balchen innflyving av mat, medisiner og polititropper til Finnmark fra Kallax flyplass i Luleå i Nord-Sverige.
I en periode før og etter andre verdenskrig var han sjefinspektør og direktør i DnL (Det Norske Luftfartsselskap), som siden ble den norske delen av SAS. I 1948 ble Balchen bedt om å komme tilbake til aktiv tjeneste i USAF. Han ble sjef for 10th Rescue Squadron i Alaska og rådgiver for det amerikanske flyvåpenet i arktiske spørsmål. I mai 1949, mens Balchen var sjef for 10th Rescue Squadron i Alaska, fløy han en C-54 fra Fairbanks via Nordpolen til Thule i Grønland. Balchen ble dermed den første i verden som fløy over begge polene. 16. september 1949 fløy han som førstemann i verden nonstop fra Anchorage i Alaska over Nordpolen til Skandinavia.
Balchen ble overført til flyvåpenets hovedkvarter i Pentagon (HQ USAF) i 1951 for å delta i oppbygningen av forsvaret av nordområdene og utviklingen av systemer for tidlig varsling av ballistiske rakettangrep (BMEWS). Etter at han forlot USAF i 1956 hadde Balchen fortsatt spesialoppdrag for luftforsvaret samt for fly- og energiindustri som konsulent frem til sin død.
Balchen mottok mens han levde en rekke ordener. For sin innsats som flypioner mottok han i 1930 Kongressens gullmedalje fra USA, og Harmontroféet i 1956. For sin krigsinnsats mottok han Distinguished Flying Cross og Distinguished Service Medal, den norske Deltagermedaljen og ble i 1945 utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden. Han mottok også Bronze Star Medal, Air Medal, Legion of Merit, Soldier's Medal with Oakleaf Cluster, den amerikanske National Defense Service Medal med stjerne, samt flere kampanjemedaljer.
Han ble også hedret med Norsk Aero Klubbs hederstegn og var æresmedlem i American Polar Society.
Bernt Balchen døde av kreft 18. oktober 1973 i Mount Kisko, New York. Han er gravlagt på Arlington æreskirkegård i Washington D.C. 23. oktober 1999, hundreårsdagen for Balchens fødsel, avduket kong Harald V en statue til minne om Bernt Balchen i Østerhavna i Kristiansand.
På gravstenen hans står denne teksten Balchen selv har skrevet: «Today goes fast and tomorrow is almost here. Maybe I have helped a little in the change. So I go on to the next adventure looking to the future but always remembering my teammates and the lonely places I have seen that no other man saw before…»
Balchen er også minnet ved at han har fått en plass i National Aviation Hall of Fame i Dayton, Ohio blant de fremste pionerer innen amerikansk flyvning og luftfart. På Luftforsvarets skolesenter Kjevik er Bernt Balchen minnet med et bronserelieff på gråsten som er en gave fra «Sons of Norway» til Luftforsvaret.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
