Den finske borgerkrigen

Den finske borgerkrigen (svensk finska inbördeskriget, finsk suomen sisällissota) var en borgerkrig i Finland som ble utkjempet fra 27. januar til 15. mai 1918 mellom styrker fra Finlands sosialdemokratiske parti, organiserte i den såkalte Finske sosialistiske arbeiderrepublikk, kalt «De røde», på den ene siden og styrker som var lojale til det konservative og borgerlige finske senatet (regjeringen), kalt «De hvite».

Den finske borgerkrigen
«De hvite» vant det avgjørende slaget om Tammerfors 16. mars–6. april, men byen ble lagt i ruiner
Dato 27. januar–15. mai 1918 Sted Finland Resultat Seier til De hvite Russisk tilbaketrekking Finland fra russisk til tysk innflytelsesområde
Stridende parter
De hvite Tyskland	De røde Russiske SFSR
Kommandanter og ledere
Carl Gustaf Mannerheim	Kullervo Manner Kustaa Salminen Eero Haapalainen Eino Rahja Ali Aaltonen Hugo Salmela
Styrker
80–90 000 finner 550 svenske frivillige 13 000 tyske	80–90 000 finner 4–10 000 russiske
Tap
3 414 drept i kamp 1 400–1 650 henrettet i fangenskap	5 199 drept i kamp 7–10 000 henrettet[trenger referanse] 2 000 savnede 11–13 500 døde i fangenskap[trenger referanse]

«De røde» fikk støtte fra det revolusjonære, bolsjevikiske styret i den nyetablerte russiske sovjetrepublikk, mens «De hvite» fikk støtte fra Det tyske keiserrike, fra finske veteraner som hadde tjenestegjort på tysk side i første verdenskrig, og fra svenske frivillige.

Borgerkrigen hadde sammenheng med de nasjonale og sosiale urolighetene i Europa under og etter første verdenskrig. Det russiske keiserdømmets sammenbrudd og tap i første verdenskrig med de etterfølgende revolusjonene i februar og oktober 1917 førte til at Russland mistet det militære grepet på Finland som hadde vært et storhertugdømme underlagt Russland siden erobringen av landet i finskekrigen mot Sverige i 1808 og 1809.

Det russiske sammenbruddet utover i 1917 førte til et tilsvarende sammenbrudd i Finland. De finske sosialdemokratene på venstresiden og de konservative på høyresiden knivet om å sikre seg lederskapet i den nye finske staten, og den politiske maktbalansen svingte fra venstre til høyre utover året. Begge partene samarbeidet med utenlandske krefter, særlig i Russland, og dette førte til at den nasjonale splittelsen stadig ble dypere.^{[trenger referanse]} Samtidig var det ikke etablert noen finsk politi- eller militærstyrke som hadde legitimitet til å sikre ro og orden.

Begge parter begynte derfor å bygge opp egne væpnede grupper, noe som førte til at det etterhvert ble etablert to rivaliserende militære organisasjoner. Med et stadig økende spenningsnivå og politisk usikkerhet, brøt det ut kamper mellom disse i januar 1918 og konfliktnivået eskalerte raskt og kom ut av kontroll.

Ved krigens utbrudd gikk frontlinjen gjennom det sørlige Finland fra vest til øst og delte landet i to. De røde kontrollerte store deler av det sørlige og folketette Finland, herunder byene Helsingfors, Tammerfors, Åbo, Björneborg og Viborg. Etter fire måneders blodige kamper endte krigen med seirer til De hvite styrkene, ledet av Carl Gustaf Mannerheim. De rødes nederlag i slaget om Tammerfors markerte avslutningen på borgerkrigen og De hvite marsjerte inn i Helsingfors uken etter.

Som følge av både de internasjonale politiske urolighetene og borgerkrigens utfall fikk Finland politisk uavhengighet fra Russland og skiftet fra å være under russisk politisk innflytelse til tysk innflytelse. Det konservative senatet prøvde i 1918 å etablere et monarki med den tyske landgreven Fredrik Karl av Hessen som konge, men etter det tyske nederlaget i første verdenskrig senere samme år endte Finland i 1919 som en demokratisk republikk.

Borgerkrigen er den mest kontroversielle og følelsesladde hendelsen i det moderne Finlands historie. Om lag 37 000 mennesker døde i forbindelse med konflikten, i tillegg til tap i kampene, var det utstrakt terror fra begge sider og høy dødelighet i fangeleirene både under og etter konflikten. Det store antallet summariske henrettelser fra De hvite rettet mot mistenkte motstandere førte til internasjonale protester, blant annet fra Storbritannia og USA.

Norsk helsepersonell deltok bak linjene og i regi av Røde Kors. Legen Harald Natvig tok mange fotografier under oppholdet og dokumenterte blant annet summariske henrettelser.^[1][2] Natvigs fotoserie av henrettelsene 17. mars 1918 etter slaget om Länkipohja er noe av de mest kjente fra krigen. Harald Grieg arbeidet på et feltsykehus og var samtidig korrespondent for Tidens Tegn.^[2][3]

• 
  Frontlinjene ved den finske borgerkrigens utbrudd i januar-februar 1918. De røde områdene ble kontrollert av De røde, de hvite områdene av De hvite. Kartet viser også jernbanelinjer.
• 
  Frontene ved i slutten av mars før den hvite offensiven mot Tammerfors
• 
  Den tyske intervensjonen (grå piler) og de siste offensivene
• 
  Falne soldater etter slaget om Tammerfors fra 8. mars til 6. april
• 
  Røde offiserer til hest
• 
  Styrker fra De hvite
• 
  Soldater fra Det tyske keiserriket med maskingevær i Helsingfors. Det røde hovedkvarterets flagg ligger i gaten foran dem
• 
  Fangeleir på Sveaborg, en kystbefestning utenfor Helsingfors.
• 
  En hvit offiser skyter røde soldater som fortsatt er i live etter en henrettelse 17. mars 1918.

  Foto: Harald Natvig

Referanser

1. https://www.nrk.no/urix/finske-arvi-om-krig-og-kjaerlighet-i-100-ar-1.13553558
2. https://www.aftenposten.no/kultur/i/jPKVJL/Morten-Jentoft-skriver-om-nordmenn-i-finsk-krigshelvete
3. Ylikangas, Heikki (1993). Tie Tampereelle. Porvoo: WSOY. pp. 103–146. ISBN 951-01889-7-2.

Litteratur

• Jentoft, Morten (2018). Finland 1918: den finske borgerkrigen og nordmennene som var vitne til den. Oslo: Gyldendal. ISBN 978-82-05-51111-8.

Eksterne lenker

• (en) Civil war of Finland – kategori av bilder, video eller lyd på Commons