Aleksandr Pusjkin
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Aleksandr Sergejevitsj Pusjkin (russisk: Александр Сергеевич Пушкин; født 26. maijul./ 6. juni 1799greg. i Moskva, død 29. januarjul./ 10. februar 1837greg. i St. Petersburg) var en russisk forfatter, av mange regnet som Russlands største dikter og grunnlegger av den moderne russiske litteratur.[21] Pusjkin var banebrytende med sin bruk av folkelig språk i verkene sine, og han la grunnen for en ny fortellerteknikk som blandet drama, romantikk og satire, og som siden har vært et karakteristisk trekk for russiske forfattere og russisk litteratur.
| Aleksandr Pusjkin Александр Пушкин | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 26. mai 1799[1][2][3][4] Moskva[5][6][7][3] | ||
| Død | 29. jan. 1837[1][2][4] (37 år) St. Petersburg[5][7][8][9] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker,[10][11][12] prosaforfatter, dramatiker,[12] litteraturkritiker, oversetter, historiker, romanforfatter, librettist,[11] boksamler, kommentator, skribent,[11][12][13] barnebokforfatter, dramaturg, essayist,[12] duellant, forfatter[14] | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Tsarskoje Selo-gymnaset (1811–1817) | ||
| Ektefelle | Natalja Pusjkina (1831–1837) (bryllupssted: Greater Church of the Ascension, avslutningsårsak: personens død)[15][16] | ||
| Far | Sergei Lvovitsj Pusjkin[15][3] | ||
| Mor | Nadetsjda Pusjkina[15] | ||
| Søsken | Olga Sergejevna Pavlisjeva Lev Sergejevitsj Pusjkin[17][3] | ||
| Barn | Marija Pusjkina Natalja Aleksandrovna Pusjkina[15] Aleksandr Aleksandrovitsj Pusjkin[18] Grigorij Aleksandrovitsj Pusjkin | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet | ||
| Gravlagt | Svjatohirsk kloster[19] | ||
| Morsmål | Russisk | ||
| Språk | Russisk,[20] fransk | ||
| Medlem av | Arsamas-foreningen Grønne lampe | ||
| Pseudonym | Александр НКШП, Иван Петрович Белкин, Феофилакт Косичкин, P., Ст. Арз. (Старый Арзамасец), А. Б. | ||
| Periode | Romantikken | ||
| Sjanger | Prosa, opinionsjournalistikk, kritikk, historisk roman, verseroman, røverroman, kortroman, eventyr, skuespill | ||
| Debuterte | 1814 | ||
| Aktive år | 1814–1837 | ||
| Viktige verk | Jevgenij Onegin, Kommandantens datter, Boris Godunov, Ruslan og Ludmila, Profeten, The Tale of the Priest and of His Workman Balda, The Tale of the Fisherman and the Fish, The Tale of the Dead Princess and the Seven Knights, The Tale of the Golden Cockerel | ||
| Påvirket av | John Keats, Voltaire, Dante Alighieri, Johann Wolfgang von Goethe, Friedrich Schiller, William Shakespeare, Lord Byron, Percy Bysshe Shelley | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Pusjkins far stammet fra en av Russlands eldste adelsfamilier. Moren hans var sønnedatter av Ibrahim Petrovitsj Gannibal (også kjent under navnet Abram Hanibal), en afrikaner, trolig fra Kamerun eller Abessinia (Etiopia). Gannibal ble i barndommen tatt som slave og senere gitt i gave fra tsarens utsending i Konstantinopel, og han ble Peter den stores adoptivsønn. Oldefaren ble general og adelsmann under navnet Hanibal. På barndomsbilder er Pusjkins afrikanske trekk i utseendet tydelige.[21] Gannibal ble også omtalt som «Peter den stores araber». Pusjkin skriver i et dikt at Gannibal ble kjøpt av en russisk skipper for en flaske rom. Gannibal skal ha vært sønn av en etiopisk høvding og skal ha blitt tatt til fange av osmanske styrker, som tak ham med til Istanbul. Den russiske ambassadøren kjøpte Gannibal fri og ga ham som gave til Peter den store. Gannibals sønn, Ivan Ibrahimovitsj, ble offiser i tsarens marine og kommanderte en russisk flåte i krig mot den osmanske marinen, blant annet ved Navarino.[22]
Pusjkin ble født i Moskva og publiserte sine første dikt da han var femten. Han ble uteksaminert fra det første årskullet ved tsarens lyceum i Tsarskoje selo i nærheten av St. Petersburg. Etter avsluttet utdanning, kastet han seg inn i den livlige ungdomskulturen i hovedstaden. I 1820 ga han ut sitt første lengre dikt, Ruslan og Ludmila, som ble svært kontroversielt på grunn av sitt tema og stil.
Pusjkin fikk tidlig et engasjement for sosiale reformer og sto frem som talsmann for litterære radikalere.[trenger referanse] Dette ergret tsarregimet, og de fikk ham flyttet fra St. Petersburg. Han havnet først i Chișinău, der han ble til 1823. Her skrev han, etter en sommervisitt til Kaukasus og Krym, Fangen i Kaukasus og Kilden i Bachtschisaraj, to dikt som gjorde ham viden kjent i Russland. Samme år flyttet Pusjkin til Odesa i dagens Ukraina, der han igjen kom i konflikt med regimet, som sendte ham i eksil til morens eiendom Mikhailovskoje i nærheten av Pskov i 1824-1826. Han fikk imidlertid lov å besøke tsar Nikolai I for å søke om benådning, noe som også ble innvilget. Uheldigvis for Pusjkin hadde enkelte medlemmer i dekabristopprøret i 1825 eksemplarer av hans verk, og disse ble brukt som påskudd for sensur og til å begrense Pusjkins bevegelsesfrihet. Han hadde på denne tiden skrevet stykket Boris Godunov, et av hans mest kjente stykker, men publiseringen ble utsatt i ytterligere fem år på grunn av myndighetenes inngripen.
I 1831 ble han kjent med den andre store forfatteren i Det russiske imperiet på den tiden, Nikolaj Gogol. De to ble gode venner og støttespillere. Pusjkins prosa ble sterkt influert av Gogols komedier.[trenger referanse]
Senere ble Pusjkin og hans kone, Natalja Gontsjarova, som han giftet seg med i 1831, del av hoffsosieteten. Da tsaren tildelte Pusjkin den laveste rangen i hoffet, ble poeten sint.[trenger referanse] At tittelen ble tildelt ham i den hensikt at hans kone skulle kunne komme inn på hoffball trodde han ikke på, og så det heller som en måte å fornedre ham på.[trenger referanse] På grunn av rykter om at hans kone skulle ha hatt et forhold med Georges d'Anthès, anså Pusjkin sitt omdømme som så truet at han utfordret den påståtte elskeren til en pistolduell i 1837.[trenger referanse] Begge ble såret i duellen, og Pusjkin døde to dager senere av skadene.
Regimet fryktet en politisk demonstrasjon ved Pusjkins rekviemmesse, og denne ble derfor flyttet fra Isakskatedralen til en mindre kirke nær dikterens bolig. Om natten ble kroppen hans diskret ført videre til morens eiendom Mikhailovskoje, og han ble begravet ved Svjatogorskij-klosteret like i nærheten.
Pusjkins verk viser klare tegn på innflytelser fra blant andre Voltaires satirer, Lord Byrons poesi og Shakespeares tragedier.[trenger referanse] Store deler av Pusjkins forfatterskap blir regnet som mesterverk. Kritikere trekker ofte fram diktet Bronserytteren og dramaet Stengjesten, et teaterstykke om Don Juans fall.[trenger referanse] Pusjkin selv foretrakk verseromanen Jevgenij Onegin, som han skrev på gjennom store deler av livet.[trenger referanse] Onegin startet en ny trend i russiske romaner der man følger noen få hovedpersoner, men hvor historien gjennomgår voldsomme variasjoner i tone og fokus.
Trolig på grunn av sin innflytelse på revolusjonære gjennom moderne russisk historie var han en av få førrevolusjonære forfattere som unngikk bolsjevikenes kritikk mot borgerlig litteratur.[trenger referanse] Han fikk til og med en by oppkalt etter seg da Detskoje Selo (f.d. Tsarskoje Selo) byttet navn til Pusjkin i 1937.
Pusjkins verk har inspirert til mange musikkverk av kjente russiske komponister. Tsjajkovskijs operaer Eugen Onegin fra 1879 og Spardame (1890) ble bedre kjent utenlands enn i Russland, mens Musorgskijs monumentale Boris Godunov anses som en av Russlands største og mest velskrevne operaer noensinne.[trenger referanse] Pusjkins Boris Godunov er inspirert av William Shakespeare.[21]
Tolstoj og Dostojevkskij anså Pusjkin som Russlands utvilsomt fremste forfatter. Tolstoj var forbløffet over Pusjkins evne til å utnytte det rike russiske språket med en kompleks grammatik. Vladimir Nabokov sa at Pusjkins dikt ikke kan sammenliknes med noe annet enn Mozarts musikk.[21]
Gjendiktning på norsk av Pusjkins dikt finnes i Olav Rytter: Min bauta og andre dikt; Oslo:Samlaget, 1973 ISBN 82-521-0266-2
.jpg)
