From Wikipedia, the free encyclopedia
Russisk litteratur er den litteratur som er skrevet på russisk i Russland eller av russiske emigranter og dissenterer, og til russiskspråklig litteratur i flere uavhengige nasjoner som tidligere var en del av historiske Russland eller det tidligere Sovjetunionen. Før 1800-tallet var frøene til den russiske litterære tradisjonen sådd av diktere, dramatikere og forfattere som Gavrila Derzjavin, Denis Fonvizin, Alexander Sumarokov, Vasili Trediakovski, Nikolaj Karamzin og Ivan Krylov.
Først tidlig på 1800-tallet kom russisk litteratur i dialog med Vest-Europa, særlig Frankrike, og ble en del av verdenslitteraturen. Fra og med 1830-tallet gikk russisk litteratur gjennom en enestående gullalder som begynte med poeten og romanforfatteren Aleksandr Pusjkin, karakterisert som Russlands nasjonalskald, og kulminerte i to av de største romanforfatterne i verdenslitteraturen, Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij, og i tillegg dramatikere og forfattere som Anton Tsjekhov og Ivan Turgenev. På 1900-tallet besto de mest fremstående navnene i russisk litteratur internasjonalt anerkjente poetene Alexander Blok, Sergej Jesenin, Anna Akhmatova, Marina Tsvetajeva, Osip Mandelstam, Boris Pasternak, Josif Brodskij, Vladimir Majakovskij og prosaforfattere som Maksim Gorkij, Ivan Bunin, Vladimir Nabokov, Mikhail Sjolokhov, Mikhail Bulgakov, Andrej Platonov, og Aleksandr Solzjenitsyn. Flere av disse var også fikk også Nobelprisen i litteratur. Fornyere av den moderne science-fiction-sjangeren var brødrene Arkadij og Boris Strugatskij samt forfattere av fantastisk prosa som Nick Perumov, Sergej Lukjanenko og Max Frei. Internasjonalt innflytelsesrike litteraturteoretikere var navn som Roman Jakobson, Viktor Sjklovkij, Michail Bachtin og Jurij Lotman.
Tre store brudd med tradisjonen deler den russiskspråklige litteraturhistorien i fire epoker: gammelrussisk, imperial russisk, sovjetisk og ettersovjetisk litteratur. Peter den stores nye politikk orienterte Russland mot Vest-Europa førte til et slikt brudd at man på 1800-tallet feilaktig trodde den russiske litteraturen hadde oppstått bare hundre år tidligere. Vissarion Belinskij, den mest innflytelsesrike litteraturviteren på 1800-tallet gikk så langt som å forslå et nøyaktig år for russisk litteraturs begynnelse: 1739. Den russiske revolusjon i 1917 med bolsjevikenes statskupp gjorde med et slag «offisiell» russiskspråklig litteratur til et propagandainstrument for Sovjetunionen. I og med Mikhail Gorbatsjovs maktovertagelse i 1985 og Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 ble det litterære klimaet endret radikalt. Alle disse litterære skillelinjene skjedde brått og ikke gjennom gradvise endringer, det sistnevnte var ellers det vanlige i kulturhistorien. Årsaken var at endringen skjedde på grunn av omstendigheter utenfor litteraturhistorien, i samfunnet og samfunnsstrukturene.[1]
Den kyivrussiske perioden strekker seg fra kristningen av Russland i år 988 og til mongolenes invasjon på 1200-tallet. Kristendommen ble spredd fra gresktalende Østromerriket, og uten latin som kirkespråk ble Russland kulturelt isolert fra Vest-Europa. Istedenfor latin ble et slavisk standardspråk, kirkeslavisk, benyttet ved siden av gammelrussisk (gammeløstslavisk). De eldste tekstene fra kyivrussiske perioden var også utgangspunktet for ukrainsk og hvitrussisk litteratur.[1] Den eldste russiskspråklige litteraturen var religiøs, preget av oversettelser av bysantinsk religiøs litteratur, men i Kyivriket ble også Nestorkrøniken skapt, og Igor-kvadet.
Gammelrussiske krøniker fikk et omfang i Russland som overgikk det meste av tilsvarende litteratur i resten av Europa. De første russiske krøniker ble skrevet av prester og munker i Kyiv og Novgorod under fyrst Jaroslav den vise på 1000-tallet, og de siste som handlet om erobringen av Sibir som ble skrevet langt innpå 1600-tallet. Foruten å fortelle om russisk historie har mange av dem også litterær verdi, mange av dem preget av dramatisk oppbygning og ble en skattekiste for senere forfattere.
Igor-kvadet stiller i en særklasse, skrevet på gammelt østslavisk språk og betraktes som Russland nasjonalepos, til tross for strid om både datering og forfatterskap. Heltekvadet i rytmisk prosa om fyrst Igor i 1185 mot polovetsere (kiptsjakere eller kumanere) på de sørrussiske steppene er en tragisk fortelling hvor Igor ble tatt til fange og hæren hans utslettet. Diktet følger handlingsgangen til krønikene, men med adskillige dramatiske digresjoner. Hovedfortellingen er preget av fargerike bilder, malt opp med bred pensel og antydningens kunst, foruten høystemte enetaler, som Igors hustru Jaroslavna:
Da mongolene på 1200-tallet invaderte russisk område ble landet ytterligere isolert fra Vest-Europa. Impulsene fra europeisk renessanse kom aldri til Russland. Da Moskva på 1400-tallet ble sentrum i det russiske riket ble litteraturen knyttet enda tettere opp til staten og kirken. Med Konstantinopels fall for muslimene ble Moskvas posisjon desto viktigere for den østlige kirken. Munken Theofilos av Pskov skrev en gang mellom 1514 og 1521 en panegyrisk epistel til storfyrste Vasilij III hvor han la sitt håp i at etter Konstantinopels fall ville Moskva stå fram som det tredje Roma. Moskvariket bestilte dessuten en rekke encyklopediske verk og lovverk. Til disse regnes den enorme Velikiye Minei-Cheti («Store martyrfortegnelse») fra 1552, og Ulozheniy («Lovboken»).[1]
Daniel den innstengtes bønner, skrevet i form av epistler en gang på 1200-tallet, er et eksempel på åndelig litteratur. De såkalte helgenbiografene utgjorde en populær sjangre i gammelrussisk litteratur. Livet til Aleksander Nevski fra begynnelsen av 1300-tallet utgjør et velkjent eksempel. Andre russiske verker er Zadonshchina (eller Regionen bortenfor elven Don) som var en fortelling om slaget ved Kulikovo i 1380; Det kyiviske synopsis, utgitt i Kyiv i 1674, var den første slaviske historiebok og den beholdt sin popularitet fram til midten av 1800-tallet; og En reise bortenfor de tre hav var en reisebeskrivelse til og i India på siste halvdel av 1400-tallet, skrevet av Afanasij Nikitin.
I tillegg til krønikene og biografene fantes det en rik muntlig poesi som var en sammensmeltning av kristne med førkristne tradisjoner. Den lyriske diktningen var knyttet til årstidene, viser om våren, viser som ledsaget arbeidet på markene, viser for solverv og viser for nyår. Versemålet kalles for byliner, og betyr «det som har hendt», noe som ikke må blitt forstått bokstavelig. Levninger av mytologisk emner betyr antagelig at mange av dem er svært gamle, og de sang også om overdrevne eller oversanselige emner. Noen av visene var korte, mens andre var lange epos på flere tusen vers. De hadde ikke rim, men sterk rytmisk betoning, antagelig sunget til musikkinstrumenter. Det finnes tre sykler: Kyiv-bylinene, Novogorod-visene og Det moskovittiske epos.
Middelalderens russiske litteratur hadde i stor grad en religiøs karakter og benyttet seg av tilpasset form for kirkeslavisk språk med mange sørslaviske elementer. Det første verk på dagligdags og vanlig muntlig russisk, selvbiografien til erkeprest Avvakum, ble skrevet på midten av 1600-tallet.
Det moderniseringen av Russland, vanligvis assosiert med Peter den store og Katarina II den store, besto av en reform av det russiske alfabetet og en økende toleranse for tanken om å benytte seg daglig russisk for litterære hensikt. Forfattere som Antiokh Kantemir, Vasilij Trediakovskij, og Mikhail Lomonosov tidlig på 1700-tallet gjorde veg for poeter som Gavrila Derzjavin, dramatikere som Alexander Sumarokov og Denis Fonvizin, og prosaforfattere som Aleksandr Radistjev og Nikolaj Karamzin, den sistnevnte er ofte blitt kreditert som skaperen av det moderne litterære russiske språket.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
