From Wikipedia, the free encyclopedia
Aleksandr Nikolajevitsj Benois (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Бенуа - Aleksandr Nikolajevitsj Benua, født 21. apriljul./ 3. mai 1870greg. i St. Petersburg, død 9. februar 1960 i Paris) var en russisk kunstner, kunstkritiker og -historiker. Han var en av de som grunnla kunstnerbevegelsen Mir iskusstva. På moderne ballett- og scenekunst hadde han grunnleggende påvirkning.
| Aleksandr Benois | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Александр Николаевич Бенуа 21. apr. 1870[1][2][3][4]  St. Petersburg[5][6] | ||
| Død | 9. feb. 1960[7][8][1][2] (89 år) Paris[9][10][6] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, skribent, koreograf, kunsthistoriker, librettist, tegner, scenograf, exlibrisist, kunstkritiker, designer, dekoratør, regissør | ||
| Utdannet ved | Det keiserlige universitet i St. Petersburg (–1894) St. Petersburg gymnas nr. 2 | ||
| Ektefelle | Anna Karlovna Benois | ||
| Far | Nikolaj Benois[11] | ||
| Mor | Kamilla Cavos | ||
| Søsken | Leon Benois[12] Albert Nikolayevitch Benois[12] | ||
| Barn | Nikolaï Alexandrovitch Benois Hélène Clément-Benois | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet[13] Frankrike[14] | ||
| Gravlagt | Batignolles Cemetery | ||
Flere personer av Benois-slekten var ledende aktører i den russiske intelligentsiaen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Aleksandrs far Nikolaj Benois og broren Leon Benois var kjente arkitekter. Aleksandr satset på en levevei innom jus, han tok eksamen ved juridisk institutt på universitetet i St. Petersburg i 1894. Der ble han i praksis leder av den uformelle kunstnerkretsen Nevskij-pickwickianerne.
Tre år senere, under et opphold i Versailles, malte han en serie med akvareller som skildret franskekongen Ludvig XIV sine siste promenader. Pavel Tretjakov stilte ut akvarellene i 1897, de ble da lagt til merke av både Sergej Djagilev og Leon Bakst. Sammen grunnla de tre kunstmagasinet og -bevegelsen Mir iskusstva, med målsetning om å fremgi estetismen og art nouveau (jugendstil) i Russland.
Gjennom det første tiåret av det nye århundret holdt Benois frem med å redigere Mir iskusstva, men han drev også med kunstforskning. Han forberedte og fikk trykt flere monografier om 1800-tallets russisk kunst og om Tsarskoje Selo. Fra 1918 til 1926 styrte han galleriet med de gamle mestrene i Eremitasjen. Gjennom dette sikret han Eremitasjen brorens arvestykke, Leonardo da Vincis maleri «Madonna Benois». I 1903 fikk han trykt sine illustrasjoner til Pusjkins dikt Bronserytteren, verk som siden er anerkjent som et av landemerkene i sjangeren.
I 1901 ble Benois utnevnt til leder for sceneutformingen i Mariinskij-teatret. Etter dette viet han størsteparten av sin tid til teatermaling, -dekorasjon med videre. Kostymene og kulissene til Ballets Russes' oppsetninger av Les Sylphides (1909), Giselle (1910), og Petrusjka (1911) er betraktet som hans største prestasjoner. Selv om han i hovedsak arbeidet i lag med Djagilev og Ballets Russes, samarbeidet han på samme tid med Moskva kunstteater og andre kjente teatre i Europa.
Hans memoarer ble publisert i to bind i 1955.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
