Aleksandr Benois

Aleksandr Nikolajevitsj Benois (russisk: Алекса́ндр Никола́евич Бенуа - Aleksandr Nikolajevitsj Benua, født 21. april^jul./ 3. mai 1870^greg. i St. Petersburg, død 9. februar 1960 i Paris) var en russisk kunstner, kunstkritiker og -historiker. Han var en av de som grunnla kunstnerbevegelsen Mir iskusstva. På moderne ballett- og scenekunst hadde han grunnleggende påvirkning.

Aleksandr Benois
Født		Александр Николаевич Бенуа 21. apr. 1870[1][2][3][4] St. Petersburg[5][6]
Død		9. feb. 1960[7][8][1][9] (89 år) Paris[10][11][6]
Beskjeftigelse		Kunstmaler, skribent, koreograf, kunsthistoriker, librettist, tegner, scenograf, exlibrisist, kunstkritiker, designer, dekoratør, regissør, kostymedesigner
Utdannet ved		Det keiserlige universitet i St. Petersburg (–1894) St. Petersburg gymnas nr. 2
Ektefelle		Anna Karlovna Benois
Far		Nikolaj Benois[12]
Mor		Kamilla Cavos
Søsken		Leon Benois[13] Albert Nikolayevitch Benois[13]
Barn		Nikolaï Alexandrovitch Benois Hélène Clément-Benois
Nasjonalitet		Det russiske keiserdømmet[14] Frankrike[15]
Gravlagt		Batignolles Cemetery
Aleksandr Benois på Commons

I det tyske kvarter, 1911

Liv og arbeid

Flere personer av Benois-slekten var ledende aktører i den russiske intelligentsiaen på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Aleksandrs far Nikolaj Benois og broren Leon Benois var kjente arkitekter. Aleksandr satset på en levevei innom jus, han tok eksamen ved juridisk institutt på universitetet i St. Petersburg i 1894. Der ble han i praksis leder av den uformelle kunstnerkretsen Nevskij-pickwickianerne.

Tre år senere, under et opphold i Versailles, malte han en serie med akvareller som skildret franskekongen Ludvig XIV sine siste promenader. Pavel Tretjakov stilte ut akvarellene i 1897, de ble da lagt til merke av både Sergej Djagilev og Leon Bakst. Sammen grunnla de tre kunstmagasinet og -bevegelsen Mir iskusstva, med målsetning om å fremgi estetismen og art nouveau (jugendstil) i Russland.

Gjennom det første tiåret av det nye århundret holdt Benois frem med å redigere Mir iskusstva, men han drev også med kunstforskning. Han forberedte og fikk trykt flere monografier om 1800-tallets russisk kunst og om Tsarskoje Selo. Fra 1918 til 1926 styrte han galleriet med de gamle mestrene i Eremitasjen. Gjennom dette sikret han Eremitasjen brorens arvestykke, Leonardo da Vincis maleri «Madonna Benois». I 1903 fikk han trykt sine illustrasjoner til Pusjkins dikt Bronserytteren, verk som siden er anerkjent som et av landemerkene i sjangeren.

I 1901 ble Benois utnevnt til leder for sceneutformingen i Mariinskij-teatret. Etter dette viet han størsteparten av sin tid til teatermaling, -dekorasjon med videre. Kostymene og kulissene til Ballets Russes' oppsetninger av Les Sylphides (1909), Giselle (1910), og Petrusjka (1911) er betraktet som hans største prestasjoner. Selv om han i hovedsak arbeidet i lag med Djagilev og Ballets Russes, samarbeidet han på samme tid med Moskva kunstteater og andre kjente teatre i Europa.

Hans memoarer ble publisert i to bind i 1955.