Abhisamayalankara
ornamentet av erkjennelser, hellig tekst / From Wikipedia, the free encyclopedia
Abhisamayālaṃkāra (sanskrit; devanāgarī: अभिसमयलण्करा, tibetansk: མངོན་རྟོགས་རྒྱན་, Ngöntok Gyen, wylie: mngon rtogs rgyan), ordrett «ornamentet av erkjennelser», er en hellig tekst innenfor tibetansk buddhisme. Den er organisert i åtte kapitler og 273 vers,[1] og oppsummerer den store prajñāpāramitāsūtraen i form av åtte erkjennelser (alaṃkāras) og 70 emner.[1]
Forfatterskapet er uklart. Det er blitt tilskrevet både Maitreyanātha (ca 270-350 e.Kr.) og Asaṅga (ca 315-390 e.Kr.) i det nordvestlige India, som begge tilhørte skolen Yogācāra. Flere retninger innenfor tibetansk buddhisme betrakter teksten som en av «Maitreyas fem avhandlinger» (བྱམས་ཆོས་སྡེ་ལྔ་, wylie: byams chos sde lnga). Disse avhandlinger ble angivelig forfattet av bodhisattva Maitreya i Tuṣitahimmelen og kanalisert ned til Asaṅga.
Abhisamayālaṃkāra studeres innenfor alle de fire hovedretninger av tibetansk buddhisme: Nyingma, sakya, kagyu og gelugpa. I de tre første studeres alle de fem tekstene som tilskrives Maitreyanātha. Innenfor Gelugpa, eller «gulhattene», spiller teksten en mye større rolle enn i de tre første skolene. Der er den et av 12 grunnleggende verk innenfor den akademiske graden geshe lharampa. Graden dekker de fem emnene abhidharma, prajñāpāramitā, mādhyamaka, buddhistisk logikk og vinaya. I skriftene til Tsongkhapa (1357–1419), grunnleggeren av Gelugpa, blir teksten omtalt som en grunntekst i tradisjonen Lam Rim, «trinnene på stien», som ble grunnlagt av Atisha (980–1052).
Dens fremtredende rolle i Tibet kan skyldes kommentaren til Haribhadra, som var elev av Śāntarakṣita, en innflytelsesrik indisk misjonær i Tibet. Det skal ha eksistert 21 gamle indiske eksegeser til denne teksten. I Tibet ble det skrevet kommentarer av alle fire hovedretningene. Teksten er fraværende i den kinesiske buddhistiske kanon, men ble oversatt til kinesisk på 1930-tallet.