![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/00/Nagarjuna.jpg/640px-Nagarjuna.jpg&w=640&q=50)
Madhyamaka
From Wikipedia, the free encyclopedia
Mādhyamika (sanskrit; devanāgarī: माध्यमिक) eller madhyamaka (devanāgarī: मध्यमक, tibetansk: དབུ་མ་པ, umapa; wylie: dbu ma pa; tradisjonell kinesisk: 中觀派; pinyin: zhōngguān pài)[1] er et sanskritord som vanligvis oversettes med «middelveien». En mer presis oversettelse er «tilhørende det midterste».[lower-alpha 1] Et alternativt navn er śūnyavāda (शून्यवाद) eller «tomhetens vei».[2]
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/0/00/Nagarjuna.jpg/320px-Nagarjuna.jpg)
Madhyamaka er en buddhistisk filosofisk retning[3] som ble grunnlagt av den sørindiske buddhistmunken Nāgārjuna,[2] i det andre eller tredje århundre e.Kr. Flere store begavelser innenfor indisk filosofihistorie har tilhørt madhyamaka, deriblant Āryadeva (आर्यदेव, 3. århundre e.Kr.), Buddhapālita (बुद्धपालित, 470–550), Bhāviveka (ब्हाविवेक, 500–570), Candrakīrti (चन्द्रकीर्ति, 600–650), Śāntideva (शान्तिदेव, 685–763), Śāntarakṣita (शान्तरक्षित, 725–788) og Kamalaśīla (कमलशील, 740–795). Madhyamaka regnes som en av de første mahāyānaskolene innenfor buddhismen, sammen med tathāgatagarbha og yogācāra. I tibetansk buddhisme har madhyamaka spilt en sentral rolle helt opp til moderne tid, og er blitt bevart som selvstendig filosofisk skole som betraktes som høydepunktet i buddhistisk tenkning. I Tibet klassifiseres madhyamaka ved å oppdeles i underavdelingene rangtong og shentong; førstnevnte er i sin tur inndelt i retningene svātantrika og prāsaṅgika. Av sentrale personer i Tibet som har hatt betydning for madhyamakas utvikling kan nevnes Dölpopa Shérap Gyaltsen (དོལ་པོ་པ་ཤེས་རབ་རྒྱལ་མཚན, 1292–1361), Je Tsongkhapa (ཙོང་ཁ་པ།, 1357–1410, grunnleggeren av gelugpa) og Khenpo Shenga (གཞན་ཕན་སྣང་བ་, 1871–1927, nyingma og sakya).
Også i Kina, Korea og Japan har madhyamaka hatt utbredelse, selv om dens rolle som en separat skole bare har en historisk interesse. Østasiatisk madhyamaka var i Kina kjent som sān lùn zōng (三論宗), i Korea som samnon og i japansk buddhisme som sanron-shū (hiragana: さんろんむね). Kjente skikkelser i Kina var Kumārajīva (鳩摩羅什, 334–413), Sēngzhào (僧肇, 384–417) og Jízàng (吉藏, 549–643). I Japan ble skolen etablert i år 625, omkring hundre år før Naraperioden (710–794), men ble etter hvert absorbert av shingon (den japanske avleggeren av vajrayāna). Overdragelseslinjen i Japan døde ut i 1169.
Madhyamaka legger vekt på å vise at ikke bare alle ting, men også alle begreper, medregnet buddhismens grunnsetninger, er uten virkelig, evig eksistens. Alt er «tomt», og erkjennelse av dette fører til frelse. Skolen hevder at alle fenomener (धर्म, dharmas) er tomme (शून्यता, śūnyatā) for egen natur,[4] substans eller essens (स्वभाव, svabhāva) som gir dem en solid og uavhengig eksistens.[5] I stedet er de alle sammen gjensidig avhengig av hverandre (प्रतीत्यसमुत्पाद, pratītyasamutpāda). Men denne tomheten er i seg selv tom. Den har ingen eksistens i seg selv, og refererer heller ikke til noen transcendental realitet hinsides eller over fenomenene.[6][7][8]
Også buddhismen er «tom». Bak dette tilsynelatende paradokset ligger det faktum at den er en vei til opphevelse av verdens lidelse (दुक्ख, dukkha). Den er intet mål i seg selv og har ingen «egen eksistens» (svabhāva). Den er et verktøy hvis nytteverdi er gjensidig avhengig av (pratītyasamutpāda) og går parallelt med menneskets frigjørelse (मोक्ष, moksha).