fugleart From Wikipedia, the free encyclopedia
Vaktel (Coturnix coturnix) er en hønsefugl i fasanfamilien og inngår i slekten vaktler (Coturnix), som ellers teller fem nålevende arter. Arten er utbredt i store deler av Afrika og det vestlige og sentrale Eurasia. Den hekker også såvidt i Norge, men her regnes den som sjelden. Arten regnes hovedsakelig for å være trekkfugl, men trekket er komplekst og noen plasser er den også en regulær standfugl.
| Vanlig vaktel | |||
|---|---|---|---|
| |||
| Nomenklatur | |||
| Coturnix coturnix (Linnaeus, 1758) | |||
| Synonymi | |||
| Tetrao coturnix | |||
| Populærnavn | |||
| vaktel[1] | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Hønsefugler | ||
| Familie | Fasanfamilien | ||
| Slekt | Vaktler | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
ver 3.1  LC —
Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
 VU —
Sårbar | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, åpne enger, dyrket mark | ||
| Utbredelse: | den gamle verden | ||
 | |||
Det har vært uklart om arten skal betraktes som monotypisk eller polytypisk.[4] IOC World Bird List anerkjenner fem underarter,[5] noe vi følger her. Birds of the World anerkjenner fire, men hevder samtidig at en full revidering av taxonet er nødvendig og behandler den enn så lenge som monotypisk.[6]
Vaktel er nært et med engvaktel (C. japonica), kanskje også gressvaktel (C. pectoralis).[6] Registreringer fra Nordvest-Bangladesh referer normalt til nominatformen, men det er mer trolig at beskrivelsene egentlig referer til engvaktel.[6] Rasene ragonierii (Toscana i Nord-Italia) og parisii (trolig Sardinia) er synonymiserte med nominatformen.[6] Rasen africana har blitt introdusert til både Réunion og Mauritius, men kan være utdødd på Mauritius.[6]
Vaktel blir 16–20 cm lang og har et vingespenn på 32–35 cm.[6] Hannen veier 70–140 g, hunnen 70–155 g.[6] I felt er den tilnærmet umulig å skille fra engvaktel, men den vokaliserer annerledes. Arten har ei gulbrun lengdestripet kryptisk fjærdrakt og er vanskelig å få øye på i naturen, fordi den ofte gjemmer seg i høyt gress. Arten har lange vinger sammenlignet med andre hønsefugler, og den regnes som en trekkfugl.
Arten foretrekker åpne habitater, inkludert dyrket mark, helst i jevnt eller svakt bølgende landskap, og den unngår generelt skogkledde områder og våtmarker, selv om den ser ut til å kreve vannkilder i svært varme områder. Opptrer normalt opptil 1 000 moh, men mye høyere enkelte steder. I Ladakh er den registrert til 3 600 moh, og den har hekket i over 3 000 moh i Bhutan og opp i 2 300 moh i Tyrkia. I Afrika er arten registrert opp til 3 000 moh i høylandet i Kenya, 2 400 moh på Réunion, 2 300 moh på Komorene (hvor den opptrer i åpen trehei, opp til cirka 2 000 moh på Madagaskar, og i Sentral-Asia opp til 2 990 moh i Tadsjikistan. Foretrekker tett urtedekke som er mindre enn 1 m høyt. I Nordøst-Tanzania hekker arten sammen med harlekinvaktel (C. delegorguei) og forekommer på høyere bevokste og mindre nedbrutte gressletter. Arten unngår bar jord, men under trekk forekommer den på nesten alt av ugressdekke, inkludert langs kysten.[6]
Vaktel er utbredt i det meste av Europa, men bare sør i Fennoskandia, og langt østover i Asia, samt i Afrika. Arten gjester også øyer som Socotra, Seychellene, Island og Færøyene, og på sistnevnte har den til og med hekket.[6]
Vaktel hekker bare i begrenset antall i Norge. Arten ble oppskalert fra nær truet i 2015 til sårbar på Norsk rødliste for arter 2021.[3] Den er sporadisk utbredt på Øst- og Sørlandet, samt i Møre og Trøndelag, og det har vært enkelte observasjoner så langt nord som i Troms. Her trives arten best i nærheten av dyrket mark og i enger i lavlandet. I 2018 ble det bare observert cirka 179 individer i Norge.[3]
Vaktelen legger normalt 8–13 egg i Europa og 5–7 i Afrika, med et snitt på ett egg i døgnet.[6] Eggene er omtrent en femtedel av et hønseegg og kan benyttes på samme måte. Redet er 11–12,5 cm i diameter og plasseres rett på bakken, ofte godt skjult i bunnvegetasjon eller høyt gress.[6] Inkubasjonen tar til når siste egget er lagt, og det tar 17–20 døgn og utføres av hunnen alene. Avkommet får flygedyktig fjærdrakt etter 16–19 og blir uavhengige etter 50–70 dager.[6]
Vaktelegg har fyldig, rund smak og regnes som en delikatesse i mange deler av verden, inkludert i Asia, Europa og Nord-Amerika. I motsetning til hønseegg har vaktelegg ganske skjørt og seigt skall, som lett går i småbiter under avskalling. I det japanske kjøkken blir vaktelegg noen ganger brukt rå eller tilberedt som tamago (også kalt tamagoyaki, japansk brettet omelett) til sushi, og vaktelegg inkluderes også ofte i såkalte bentolunsjer. I Norge er det mest vanlig å spise vaktelegg som en ingrediens i en annen matrett.
Prisen på vaktelegg er svært varierende, så det kan lønne seg å sjekke på forhånd. Vaktelegg selges ofte i forpakninger på 12 egg, men både 6, 10, 18, 20, 24, 30 og 60-pakninger finnes. Likeledes selges det vaktelegg i større kvanta, som bulk. Ett vaktelegg veier gjerne rundt 12–15 g, iberegnet skallet, noe som tilsvarer rundt 1/5 av vekten til et normalt hønseegg. For bløtkokt vaktelegg er koketiden cirka 2 minutter. For smileegg er den cirka 2 minutter og 30 sekunder. Eggene må i begge tilfeller umiddelbart over i kaldt vann, så kokeprosessen stopper. Gjør man ikke det blir eggene hardkokte.
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[7] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).[8][9][10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
