From Wikipedia, the free encyclopedia
Det har vært ulv i Europa i hundretusener av år. Alle tilhører arten Canis lupus, den mest dominerende ulvearten i verden, men det finnes flere underarter. I Eurasia/Afrika er det avdekket minst fire linjer.
I motsetning til skrekkulven (Aenocyon dirus) og andre dyr fra megafaunaen ser det ikke ut til at ulven økte størrelsen mye i løpet av siste istid, men heller sosiale ferdigheter som gjorde dem i stand til å jakte effektivt i store flokker når det var nødvendig, og i par eller alene når byttedyrene ble færre. Når isen smeltet og megafaunaen forsvant, var det lett for ulven å tilpasse seg, og den ble en av de meste utbredte rovpattedyrartene. Som topp-predator kunne ulven «kontrollere» økosystemet under seg.
Ved slutten av siste istid var ulven utbredt over store deler av Europa, og etterhvert som isbreene smeltet fulgte den reinflokkene inn i nye områder. Problemet for ulven var at samtidig med dens utvikling, utviklet en annen sosial, tilpasningsdyktig topp-predator seg – mennesket. Ulv og mennesker har en så lik sosial struktur at ulvevalper kan adopteres inn i en menneskeflokk og tilpasses familiens/stammens behov for hjelp på jakt og med vakthold og lignende. Man vet ikke akkurat når de første ulvene ble temmet, men det hendte trolig for omkring 40 000–20 000 år siden. Man regner at tamhunden var domestisert for cirka 15 000 år siden. De første tamme ulvene utviklet imidlertid seg gradvis, gjennom selektiv utvelgelse, til de mange hunderasene vi har i dag.
Likheten gjorde også mennesker og ulver til direkte konkurrenter og de jaktet også på hverandre. Trolig var forholdet nokså jevnbyrdig i starten, men etterhvert som menneskenes samfunnsutvikling akselererte etter istiden, ble ulvene liggende etter, og med oppfinningen av skytevåpen var slaget tapt for ulven over store områder. På De britiske øyer ble den siste ulven skutt på midten av 1700-tallet og ved slutten av 1800-tallet var ulven utryddet i store deler av Vest-Europa. Bestander av ulv overlevde i sentral-/søreuropeiske og russiske skog- og fjellområder.
Lavmålet for den europeiske ulvebestanden var på slutten av 1960-tallet, da de skandinaviske ulvene var nærmest utryddet. Det sto ikke stort bedre til i resten av Europa. Unntaket var i Romania, der Nicolae Ceausescu holdt liv i en stor rovdyrbestand med ulv, brunbjørn og gaupe[1] for å ha noe å jakte på sammen med sine kamerater.[2]
Vendepunktet kom på 1970-tallet med fredning og ny miljøbevissthet blant befolkning og politikere. Hvis ulven får sjansen, vil den øke raskt i antall og spre seg vidt. Erfaringer fra Yellowstone nasjonalpark i USA demonstrerer potensialet, der 31 ulver som ble satt ut i årene 1995-97(?), har formert seg til over 700. Ulvens tilbakekomst førte også til at det høye vidjetreet i 2020 var tilbake i Yellowstone.[3] Men mens Yellowstone er villmark, kan det samme ikke sies om store deler av Europa. Her har reetableringen møtt betydelig motstand, og selv om ulv kan tilpasse seg de fleste forhold når den får være i fred, er den dårlig tilpasset et moderne samfunn med trafikkfarlige veier.
For å inspirere og lede arbeidet med reintroduksjon av ulv ble Wolf Spesialist Group stiftet i 1981.[4]
Antall ulv i Russland er usikkert, men det er anslått at det er rundt seksti tusen ulv i Russland, derav tjue tusen på europeisk side, vest for Uralfjellene. Bestanden er stabil eller økende. I sovjettiden førte kommunistene krig mot ulvene, med en effektiv organisering av ulvejakta og bruk av helikoptre og andre hjelpemidler fra det militære arsenalet. Dette systemet brøt sammen med kommunistregimet.
På begynnelsen av 1800-tallet var det store ulvebestander i Norge og de skandinaviske landene. I Fana som i dag er en bydel i Bergen, opprettholdt Fanas sogneråd den gamle ordningen med «Willums-toll» som bøndenes gave til de fattige, fra den tiden «da Landet var plaget med Udyr», dvs. ulver, «der stærkt grasserede» nettopp i Fana. I 1719 ble det samlet inn penger i Birkeland kirke til de fattige, til kirken og til Skt. Jørgens gård i Bergen, i håp om at Gud til gjengjeld ville jage bort ulvene, som påførte husdyrene stor skade.[5]
Antallet gikk sterkt ned frem mot 1850. Den sterke avgangen skyldes flere faktorer: «ulvepesten» slo til rundt 1840, og i 1845 startet en statlig utrydningskampanje med innførsel av skuddpremie på flere rovdyr og store rovdyrbestander, sammen med et sterkt befolkningspress (jakt, press på utmark) som førte til at de viktigste byttedyrene som elg, rådyr og hjort ble så godt som utryddet.
Bestandsnedgangen fortsatte til den siste skandinaviske ulven døde engang på 1960-tallet, og ulven ble fredet rundt 1970. Nærmeste ulvebestand var i Russland (Sovjetunionen) hvor ulv vandret over grensen til Finland og til dels Finnmark. En livskraftig finsk/russisk bestand etablerte seg i Sørøst-Finland. Fra denne bestanden kunne en ny skandinavisk bestand bygges. Problemet var at ungulver på vandring måtte ta seg gjennom store reindriftsområder hvor de «forsvant». Dette gjentok seg med «kjente» ulver, og i desperasjon startet svenske myndigheter og organisasjoner i 1971 Projekt-VARG,[6] hvor utsetting av ulv i Dalarna og Värmland ble anbefalt. Prosjektet ble lagt ned i 1977, etter mye bråk.
På slutten av syttitallet dukket flere ulver opp i Sør-Norge/Sverige, blant annet den «kjente» Vegårdsheiulven og det første kjente paret etablerte seg på svensk side øst for Finnskogen. Enkelte koblet dette sammen med Projekt-VARG og mente at ulvene var blitt satt ut. Trass i at ulven har stort reproduksjonspotensial (30% pr år) var bestanden lite livskraftig på grunn av innavl, inntil en ny finsk/russisk hannulv kom med friskt blod og ga en sterk bestandsøkning utover 1990-tallet. Senere har bestandsutviklingen stagnert noe, grunnet tyvjakt hevder mange, men i (2004 var det rekordyngling med antagelig over 13 ynglinger i den svensk/norske bestanden.
For å unngå innavl, må bestanden tilføres nytt blod fra moderbestanden. Den siste kjente kontakten i 1992 vitaliserte bestanden, og i januar 2002 slo en finsk/russisk hannulv, John, seg ned i Nord-Sverige, midt i et reinbeiteområde. Det ble så mye bråk at myndighetene helst ville bli kvitt John. 15 måneder senere ble det stille fra senderen hans.[7] Tidlig i 2005 dukket det opp tre finsk/russisk ulver i nord/midt-Sverige, den ene nær Sundsvall, og en hannulv som markerer revir nær det lille tettstedet Ringvatnet, hvor han la sin elsk på tispene. Hva som skjer med disse ulvene, er usikkert. I februar 2005 ble den tredje av disse skutt nær Pajala i svensk Lappland,[8] samme dag som fellingstillatelse ble gitt på Ringvatnvargen som ble skutt to dager senere.[9]
Ifølge Scandulv er innavlsituasjonen i den sørskandinaviske bestanden kritisk, med ulver som er nærmere beslektet enn helsøsken. For eksempel var alfahannen i Koppangsflokken far til alfatispa på bildet til høyre.[10]
I Danmark finnes ingen spor etter ulv fra stein-, bronse- eller jernalderen, bortsett fra i Trelleborg. Men i middelalderen ble ulver et slikt problem for danske bønder at ordet «ulv» ikke måtte sies mellom jul og helligtrekonger; og om sommeren når dyrene gikk ute på beite, skulle ulver omtales med noanavnet «Vårherres jakthunder». I den strenge vinteren 1357 krysset ulver det islagte Øresund fra Skåne, slik at Valdemar Atterdag ved forordning påla folk å dra på ulvejakt.[11] I Roskilde lot han fremstille «ulvegarn» til dette bruk. Siden dro han til Jylland der han plaget «både høy og lav» (dvs. adel og almue) med påbud om å jage ulver. Ettersom Christian 2. opphevet ulveskatten for Sjælland i 1513, er det trolig fordi ulven var utryddet der.[12]
Ulvefoged var lederen for ulvejaktene, bøndene skulle da møte bevæpnet og adlyde hans instrukser. Og en «ulvsbyll» ble navnet på en kreftbyll.[13] Ulv ble brukt i arrangerte dyrekamper, slik Christian 4. beskriver i et brev fra 1593: «Tre jakthunder hisset på en ulv. Ulven drev dem med stor tapperhet tilbake. Hvis du kommer om et par dager, skal jeg fornøye deg med samme skuespill.»[14]
Ulven ble utryddet på Grønland på 1930-tallet, men vendte tilbake til i begynnelsen av 80-tallet og ble første gang observert i 1984. De nye ulvene vise seg å være to arktiske ulver — (Canis lupus arctos) – fra Ellesmere Island i Canada. I 2018 ble antallet grønlandske ulver - med betydelig forbehold - satt til rundt 200 individer.[15]
Forskning viser at moskusfe utgjør 65-75% av næringsinntaket,[16] men det er usikkert om ulven er skyld i en markert nedgang i moskusbestanden etter ulvens tilbakekomst.
Ifølge beregninger kan de ha vært over 6000 ulver på De britiske øyer, men bestander på øyer er utsatte, og siste ulv skal ha blitt skutt i det skotske høylandet året 1743. I dag er det flere organisasjoner som arbeider for i reintrodusere ulv til høylandet som har en stor hjortebestand, og er relativt tynt befolket. En godseier i området ønsker å gjerde inn et stort areal som kan slippe ulver i, og la ulvene spre seg «naturlig» fra dette området. Planene er ikke populære blant britiske jegere og sauebønder.
Etter å ha vært utryddet i mer enn femti år vandret ulv inn i sørøst Frankrike fra Italia på begynnelsen av 90-tallet. I dag er det 30-50 ulver i området og konfliktene i forhold til landbruk er så store at myndighetene har gitt fellingstillatelse på fem ulver.
Nå i 2019 har bestanden økt til rundt 500 ulver slik at det er gitt fellingstillatelse for 100 dyr.
I siste istid isolerte store breer ulvene i Italia fra resten av Europa, etter istiden førte menneskeskapte- og geografiske forhold til at isolasjonen fortsatte og den italienske ulven utviklet seg til å bli så forskjellig fra ulv andre steder i Europa at mange mener den kan regnes som en underart.
Ulven forsvant fra Alpene i 20-årene, men noen få individer overlevde i sentrale områder i fjellkjeden Appenninene. Utover 70-tallet ble forholdene bedre for ulvene, fraflyttingen fra landsbygda minsket konfliktene med bøndene, reintroduksjon av hjortedyr ga mer mat, og fredning i 1976 ga en vis beskyttelse. Fra et lavmål på 100 dyr i 1972 har bestanden økt til om lag 500 dyr i dag, og ulv fra Italia har vandret inn i Frankrike og etablert seg der.
Dagens bestand er stabil eller i svak vekst og blir betegnet som «passende», men noe kontroversielt er det at tilveksten på 20% årlig taes ut ved krypskyting. For myndighetene er denne reguleringen ubekvem, men samtidig praktisk fordi de slipper bråket en offentlig regulert jakt vil føre med seg, ulvemotstanderne får utløp for sin motstand og ulvebestanden holdes på et nivå som er levedyktig genetisk, i forhold til byttedyr og konfliktnivå.
Italia dras ofte fram i norsk debatt som eksempel på at det er mulig å ha en positiv sameksistens med ulver, men det gjelder stort sett bare nasjonalparken Abruzzo nær Roma. Her er det landsbyer som lever av ulve- og naturturister. I andre deler av Italia er det velkjente konflikter mellom beitebruk og rovdyr. Og selv i Abruzzo er halvparten av om lag 50 ulvene holdt inne i en innhegning for å beskytte stammen mot hybridisering med hund.
Portugal og Spania har en egen underart av ulv. Iberisk ulv — (Canis lupus signatus) er en liten ulveart som bruker samme nisje som f.eks. prærieulv og sjakal. Bestanden på om lag 3000 individer er utsatt, men ikke truet.
Ulvebestanden i Bulgaria settes offisielt til rundt 2.300 individer, selv om studier tyder på at det virkelige antallet bare er rundt tusen individer. Bestanden holdt seg stabil i årene 1997-2005.[17]
I de rumenske Karpatene finner man de største rovdyrbestandene i Europa utenfor Russland. Anslagene er usikre, men 3000 ulver, 6000 bjørner og 2000 gauper er et utgangspunkt.
Ved slutten av den andre verdenskrig var det store rovdyrbestander over hele landet som ble utsatt for en massiv statlig utryddelseskampanje. Rovdyrene ble utryddet over det meste av landet unntatt i fjellområdene i nordvest – Karpatene. Her gjorde terrenget utryddelsen vanskelig, og bjørn ble senere fredet for å gi landets diktatorer muligheter til troféjakt sammen med sine venner. Lokalbefolkningen fikk beslaglagt jaktvåpen, og ble strengt straffet ved ulovlig jakt. Diktatorene hadde et system av jakthytter hvor bjørn ble fôret for å gi ekstra god jakt. De andre rovdyrene hadde ikke samme beskyttelese, men undertrykkingen av befolkningen i området, gjorde jakt vanskelig. Etter kommunistregimets fall i 1992? ble rundt en tredjedel av bestandene tatt ut, noe som antagelig var nødvendig i forhold til områdets bæreevne.
Romania blir ofte trukket fram som et eksempel på sameksistens mellom mennesker og rovdyr. Saueholdet er tilpasset nærvær av rovdyr, gjetere vokter dyrene sammen med hunder, og sauene blir samlet i innhegninger om kvelden. Denne driftsformen gir lite tap til rovdyr, og ligner mye på den driftsformen vi hadde i Norge for 200 år siden. Som produksjonssystem har driftsformen den ulempen at den avgrenser beitemulighetene så mye at produksjon av lammekjøtt er vanskelig, og hovedproduktene er melk (ost) og ull. Gjeting er også avhengig av svært billig arbeidskraft, og mange frykter at de tradisjonelle driftsformene vil forsvinne etterhevert som Romanias økonomi blir modernisert og integrert med resten av Europa.
Et usikkerhetsmoment er jaktturisme som gir gode inntekter, men ikke nødvendigvis til lokalbefolkningen. Det blir hevdet at mye av inntektene går til personer sentralt i viltforvaltningen, det samme miljøet som har kontroll med jakttillatelser, og jakt- og bestandstall. Et annet moment er om økt jakt på rådyr, hjort og andre byttedyr har senket bæreevnen for rovdyr, flere tilfeller der sultne ulveflokker har trukket inn til landsbyer for å finne mat tyder på det. En motvekt til dette er rovdyrturisme som er satt i gang av flere miljøvernorganisasjoner for å gi inntekter til lokalbefolkningen fra rovdyrbestandene.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
