realiserte, målbevisste voldelige handlinger From Wikipedia, the free encyclopedia
Terrorisme (også kalt en terroraksjon, et terrorangrep, en terrorhandling eller et terroranslag) kan beskrives som realiserte, målbevisste, voldelige handlinger rettet mot sivile (ikke-militære) mennesker eller mot myndigheter eller deres installasjoner til tider og steder som ellers ville vært fredelige. Handlinger av en slik art blir gjerne fulgt opp med trusler om nye hendinger. Handlingene utføres av personer eller grupper med en agenda som ikke faller sammen med de styrendes, og vil ofte ta sikte på å oppnå at noe skal endres i en bestemt retning.
Nøyaktighet: Denne artikkelens nøyaktighet er omstridt. Opplysningene i artikkelen bør sjekkes mot kilder. |
Viktig opprydning: Denne artikkelen dekker et viktig tema, men har for dårlig standard og trenger en opprydning for å ordne dette. Mangler som er blitt anført: Artikkelen inneholder en blanding av akademiske definisjoner og subjektive vinklinger. I tillegg er mange referanser kun til "avis+dato", og en del av lenkene er døde. |
Et viktig trekk ved terrorisme er at tilfeldige ofre brukes til å skape frykt hos andre for å påvirke en tredjepart. Jan Oskar Engene nevner at hatkriminalitet, der gjerningspersonen har holdning til offeret, fungerer på samme måte som terrorisme ved at ofrene representerer en gruppe som gjerningspersonen ønsker å skremme eller påvirke.[1] CIA legger vekt på at volden er overlagt og politisk motivert rettet mot ikke-militære for å påvirke tilskuerne. Fordi volden har til hensikt å påvirke tilskuerne, velges ofte mål som har symbolverdi slik at terrorhandlingen får mye oppmerksomhet.[2]
Terrorforskern Alex P. Schmid og Albert J. Jongman definerer terrorisme slik:
en fryktinngytende metode for gjentatt voldelig aksjon, utøvd av (semi-)klandestine individer, grupper eller statsagenter, av idiosynkratiske, kriminelle eller politiske årsaker der – i motsetning til mord – de direkte målene for volden ikke er de endelige målene. De umiddelbare menneskelige voldsofrene velges enten tilfeldig (mulige mål) eller selektivt (representanter eller symbolske mål) i en populasjon av mål og fungerer som medium for budskapet. Trusler og voldelig kommunikasjon mellom terrorister eller terroristorganisasjoner, (mulige) ofre og mål brukes for å manipulere de endelige målene (publikum), ved å gjøre dem til et mål for terror, et mål for krav eller et mål for oppmerksomhet, avhengig av om hovedhensikten er skremsel, tvang eller propaganda.[3]
Anders Romarheim ved Institutt for forsvarsstudier definerer terrorisme slik:
Terrorisme er en ikke-statlig aktørs systematisk bruk av vold og ødeleggelse – eller trusler om dette – mot ikke-stridende med sikte på å skape en tilstand av frykt, få oppmerksomhet om en politisk sak og å påvirke atferden også til andre enn de direkte ofrene for terroraksjonen.[4]
I Norge ble terrorhandlinger tidligere definert i den nå opphevede lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven av 1998) § 3 nr 5: Ulovlig bruk av, eller trussel om bruk av, makt eller vold mot personer eller eiendom, i et forsøk på å legge press på landets myndigheter eller befolkning eller samfunnet forøvrig for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål.[5] Loven er nå erstattet av lov om nasjonal sikkerhet, som også har kortformen «sikkerhetsloven».
Norsk straffelov definerer terrorhensikt som mål om å 1) forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, 2) skape alvorlig frykt i samfunnet, eller 3) tvinge offentlige myndigheter eller mellomstatlige organisasjoner til noe av vesentlig betydning for stater eller mellomstatlige organisasjoner.[6] Bestemmelsen viderefører definisjonen fra straffeloven av 1902, slik den ble etter lovendring i 2002.[7]
I USA bruker CIA en definisjon fra US Code Title 22 § 2656f(d):
Begrepet ’terrorisme’ betyr overlagt og politisk motivert vold mot ikke-kjempende mål utført av sub-nasjonale grupper eller hemmelige agenter, vanligvis for å påvirke tilskuere.»[8]
De jødiske selotene omtales ofte som historiens første terrorister. I tiden før Kristi fødsel kjempet de mot det romerske imperiets okkupasjon. En annen tidlig form for terrorisme var grupper av assasiner, en muslimsk sjiittisk sekt på 1100- og 1200-tallet med feste rundt om i Midtøsten. Assassinerne brukte snikmordet som våpen, medlemmene deres ble sendt ut i små grupper som tok livet på hærførere i som truet befestningene deres.
Begrepet terrorisme ble først brukt på slutten av 1700-tallet i forbindelse med den franske revolusjonen og jakobinernes skrekkregime regime de la terreur. Maximilien de Robespierre var en av jakobinernes ledere og han mente at forsvaret av revolusjonens høye ideal mot dets ytre og indre fiender krevde terror. Da ordet terrorisme ble innført i Académie française i 1798 var det forbundet med det statlige skrekkveldet som etterfulgte den franske revolusjonen.
På 1800-tallet ble terrorismen først og fremst forbundet med små opposisjonelle grupper som benyttet vold for å oppnå sine politiske mål. De flittigste terroristene i denne perioden var anarkister. Volden var framfor alt rettet mot politikere og andra ledere, såvel russiske tsarer som amerikanske presidenter ble drept. Medlemmene i den russiske revolusjonære gruppen Narodnaja Volja (Folkets vilje) brukte stolt ordet terrorisme. De anså at tsaren og det daværende politiske systemet var umoralsk og at det var berettiget å bruke vold mot regimet.[9] I 1881 drepte de tsar Alexander II, men gruppen mislyktes med å starte den revolusjonen de drømte om. Gruppens metoder skulle likevel inspirere andre som håpte at det skulle være mulig å forandre de politiske vilkårene med radikale metoder. En av disse var den serbiske studenten Gavrilo Princip som var med i den serbiske nasjonalistiske gruppen Svarte hånd. I juni 1914 drepte han Østerrike-Ungarns tronarving Franz Ferdinand, et attentat som ble den utløsende årsaken til første verdenskrig.[9]
Under andre verdenskrig opererte fremgangsrike statsstøttede terrorgrupper hvorav mange var geriljaer, partisangrupper og motstandsbevegelser som ble organisert og utrustet av de allierte. Den britiske Special Operations Executive utviklet mange av de taktikker og teknikker som benyttes av terroristgrupper idag.[10]
I kampen for en jødisk stat i Palestina utførte de jødiske organisasjonene Irgun og Lehi terrorhandlinger. Blant annet tok de livet av den svenske FN-forhandleren Folke Bernadotte.[11]
De ikkeeuropeiske motstandsbevegelsene utviklet seg etter krigen ofte til nasjonalistiske terroristgrupper eller geriljagrupper som kjempet for avkolonisering. Under den kalde krigen benyttet begge sidene seg av terroristgrupper for å krige gjennom mellommenn. Et eksempel på dette er måten CIA medvirket til å bygge opp flere av dagens islamske terrorgrupper gjennom trening i Afghanistan.[12]
En variant av terrorisme som oppsto på 1960-tallet var flykapringer. I 1969 utgjorde kapringene nær 50 % av alle internasjonale terrorangrep det året. I 1973 ble det installert metalldetektorer på flyplassene, og få år senere hadde antallet kapringer blitt redusert med over 90 %.[13] På 1970-tallet ble terrorismen en hverdagskost i Vest-Europa gjennom den tyske Den røde armé-fraksjonen (Baader-Meinhof-ligaen), IRA, ETA og De røde brigader. Grupper som PLO og PKK var aktive i Midtøsten. Blodig statsterrorisme ble brukt av Kambodsja og Iran og mange land i Afrika, Midtøsten og Sør-Amerika har vært rammet av terror både fra staten og separate terrorgrupper. Israel og Palestina har siden den tiden blitt rammet av tilbakevendende terrorisme og statsterrorisme. Det første større selvmordsangrepet i moderne tid var bombingen av den Irakiske ambassaden i Beirut 1981.[12] Islamistisk terrorisme var ukjent før 1970-tallet. Israel støttet i hemmelighet det islamistiske Hamas mot ikke-religiøse PLO.[2]
Omkring år 2000 har blant annet Den irske republikanske armé (IRA) i Storbritannia og Nord-Irland samt Euskadi ta Askatasuna (ETA) i Spania fortsatt sin politiske kamp ved hjelp av terrorisme i Europa. Også attentat utført av religiøse sekter, som for eksempel japanske Aum Shinrikyō som spredde saringass i Tokyos tunnelbanesystem 20. mars 1995, regnes normalt som terrorhandlinger. Dette til tross for at det politiske målet har vært noe uklart. En reduksjon av den internasjonale terrorismen fant sted i årene før de østeuropeiske kommunistregimenes fall, men samtidig økte den internasjonale islamistiske terrorismen. Mot midten av nittitallet hadde antallet drepte per år økt til flere enn noensinne tidligere. Etter en ny reduksjon i terrorens omfang mot slutten av 1990-tallet,[13] inntraff angrepene den 11. september 2001 i nordøstre USA. Angrepene er historiens alvorligste terrorhandling og også den som har fått mest mediadekning og oppmerksomhet. Fire passasjerfly ble kapret, hvorav to ble flydd inn i World Trade Center i New York og et ble fløyet inn i Pentagon. Nær 3 000 mennesker døde, 6 200 ble skadet og fly, bygninger og infrastruktur til en verdi av mange milliarder dollar ble ødelagt. Terroristene var islamister og en majoritet av kaprerne var saudiarabiske statsborgere. Gruppen ble ledet av Mohammed Atta. Osama bin Laden og hans terroristnettverk al-Qaida tok på seg det ultimate ansvaret for handlingen.
Etter terrorangrepet 11. september 2001 innledet USA krigen mot terror. Krigen retter seg mot terrororganisasjoner og stater som USA mener støtter terrorisme. Innen EU var det tidligere kommet til en enighet om den Europeiske konvensjonen om undertrykking av terrorisme (1977) og TREVI-systemet (1976)[14] for samarbeide mellom europeiske land. I dag defineres samarbeidet mot terrorismen gjennom den tredje søylen i Maastricht-traktaten (1992). Et annet trinn for samarbeid mot terrorismen var Tokyo-konferansen (1986) som hadde som mål å få med Sovjetunionen i det internasjonale samarbeidet mot terrorismen. I årene etter 2001 har samarbeidet mot terrorismen blitt betydelig intensivert og en rekke tiltak, deriblant flere som tidligere ble ansett som utenkelige, har blitt innført. De siste årene har en rekke terrorangrep rammet verden, til tross for disse tiltakene. Byer som London, Moskva, Madrid, Bombay og Oslo har blitt rammet av spesielt alvorlige angrep. Områder og land som India, Pakistan, Tsjetsjenia, Colombia, Algerie, Indonesia og Irak er spesielt utsatte.
Ifølge Global Terrorism Index 2014 report forekom det 10 000 terrorattentat i 2013, en økning på 44% sammenlignet med foregående år, og nesten 18 000 mennesker døde. Militante grupper som Den islamske stat, Al-Qaida, Boko Haram og Taliban sto bak de fleste dødstallene. Irak var det landet som ble hardest rammet av terrorisme. Ifølge en FN-rapport fra 2012 krever 50% av terrorangrepene ingen tap av liv, og det er 40 ganger flere som myrdes enn som dør i terrorangrep.[15]
Den norske forskeren på terrorisme Jan Oskar Engene deler terrorisme inn i fire ulike: statsterrorisme, statslojal terrorisme eller vigilanteterrorisme, revolusjonære terrorregimer og statsutfordrende terrorisme.[16]
Statsviteren Jan Oskar Engene beskriver fire hovedideologier bak ikke-statlig terrorisme:[1]
Thomas Hegghammer ved FFI sier at terrorisme er kjennetegnet ved at gjerningspersonen ikke har et personlig forhold til ofrene som er symboler på et større publikum. Ifølge Hegghammer kalles voldshendelser som er klart politisk motivert ofte for hatkriminalitet selv om det burde vært omtalt som terrorisme. Dette kan i USA dels være motivert av rettsregler der beviskravene ved terrorismeanklager er strengere.[23]
I Europa mellom 2010 og 2014 var sannsynligheten for å bli drept i en terroraksjon 0,0018 per 100.000 innbygger (0,0000018 %) ifølge Robert Muggah. I 2015 og 2016 var tallene henholdsvis 0,034 og 0,027. Til sammenligning er mordraten i Storbritannia omkring 0,9 per 100.000 og 4,9 per 100.000 i USA.[24]
Omkring 85 % av terrorisme er innenlandsk. På 1970- og 1980-tallet var det langt flere drepte i terrorangrep i Vest-Europa enn på 1990- og 2000-tallet.[25] For perioden 1950 til 2004 er Norge et land med lite terrorisme i europeisk sammenligning. I perioden 2005 til 2011 ble det registrert 79.316 terrorangrep i verden, over halvparten av disse hadde ingen omkomne, 25 % av angrepene tok ett liv, 2 % av angrepene to 10 eller flere liv. Av de 152 angrepene i 2005 til 2011 som tok minst 50 liv var halvparten i Irak. Tall for 18 vesteuropeiske land for 1950 til 2004 viser at separatister sto for 80 % av angrepen, med ytre venstre 8,5 % og ytre høyre 6,5 %. Regnet etter antall døde står ytre høyre for mer terrorisme enn ytre venstre i denne perioden, ved at ytre høyre har noe færre men mer dødelig angrep. Av 4955 terrordrap i Europa i årene 1965 til 2005 står nasjonalister/separatister og deres motstandere ("vigilante") for 80 %, ytre venstre for 7,3 %, og ytre høyre (inkludert nynazister) for 12,9 % av drapene.[1]
Separatistisk terrorisme i Spania og Frankrike utgjør 64 % av det samlede antall angrep i EU-landene i 2010. I 2010 var det tre islamistiske angrep i EU, ett i Sverige og to knyttet til Jyllands-Posten, mens det ikke ble registrert angrep fra ytre høyre det året. Engene nevner at det lave antallet angrep i EU-statistikken kan skyldes at terrorisme blir klassifisert som ekstremisme. De tyske avisene Der Tagesspiegel og Die Zeit fant 137 drap begått av høyreekstreme i perioden 1990 til 2010 i Tyskland, mens det offisielle tall viste 47 drap. Drapsofrene var ofte innvandrere, politiske motstandere på venstresiden og hjemløse, blant annet de såkalte kebabdrapene.[1][26]
Den høyreekstreme terrorismen er preget av grupper med kort levetid, mens separatistiske grupper har stått for den klart største terrorvirksomheten i Europa. Vold fra ytre høyre har vært dominert av drap begått av nynazister.[1] I Russland var det på 10 år fra 2004 til 2014 omkring 600 drap begått av høyreekstreme, men de virkelige tallene kan være høyere.[27] Ifølge forskeren Tore Bjørgo er det i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland flere dødsofre for høyreekstrem vold enn vold utført av jihadister. Bjørgo uttalte i 2015 at det voldelige angrepet på en skole i Trollhättan, som fant sted 22. oktober 2015, burde regnes som terror fordi angrepet var politisk motivert og hadde en bredere målgruppe enn de tilfeldige ofrene.[28][29]
Norge har blitt oppfattet som et land med lite terrorisme.[30] Lars Gule ble arrestert i Libanon i 1977 for å ha vært med på å planlegge, sammen med DFLP, en terroraksjon i Israel. Gule ble i Libanon dømt for ulovlig besittelse av sprengstoff.[31] Påtalemyndigheten i Norge reiste ikke straffesak mot Gule ved såkalt påtaleunnlatelse.[32][33]
Erling Folkvord avslørte i sin bok om AKP(m-l)s historie at representanter for Røde Armé Fraksjon oppsøkte AKP med ønske om samarbeid, noe som imidlertid ble avvist av AKP. Ifølge Finn Sjue ble venstreorienterte i Norge forsøkt vervet til terrorisme og tilbudt opplæring i bruk av bomber på 1970-tallet. Ifølge Tore Bjørgo skyldes fraværet av venstreterrorisme i Norge AKPs stalinistiske struktur der avvik fra partiets linje ble kvalt i fødselen.[34]
De ti årene før 1992 ble det utført 125 «terroraksjoner mot innvandrere» i Skandinavia med bruk av sprengladninger, brannbomber eller skytevåpen. Av disse tilfellen var 28 i Norge følge Tore Bjørgo. Disse angrepene var kjennetegnet ved at ofrene ble valgt ut som representanter for en gruppe (innvandrere, asylsøkere), ikke som privatpersoner.[35] En krangel som ender med knivstikking er ikke terrorisme, derimot er det terrorisme når en brannbombe slenges inn i et butikklokale eller en dynamitt plasseres ved et asylmottak, ifølge Bjørgo.[36]
En mye omtalt sak med forbindelse til strafferettens definisjon av terrorisme har vært utvisningsrettssaken mot Mullah Krekar, som tidligere ledet den irakisk-kurdiske opprørsorganisasjonen Ansar al-Islam. Etter om lag 20 år i rettsapparatet ble han våren 2020 utlevert til Italia.[37]
Politiets sikkerhetstjenestes vurderinger av terrortrusler mot Norge gjelder i dag (2014) i hovedsak islamistiske grupper (islamistisk terrorisme).[38] Politiets sikkerhetstjeneste har ansvar for å forebygge og etterforske terrorisme i Norge (politiloven § 17 b første ledd nr. 5).
I lov om straff § 131 er «terrorhensikt» definert.[6] Terrorhensikt foreligger dersom en handling begås for:
Av de 65 registrerte terrorangrepene i USA i 2017 hadde 37 høyreorienterte motiver, 11 var islamistiske, 11 var venstreorienterte og 11 var ukjent.[103] Sannsynligheten for at en amerikaner i løpet av livet skal bli utsatt for et dødelig angrep av utenlandsk terrorist anslås til 1:45.800. Dette er noe mer sannsynlig enn å bli truffet av lyn eller å bli påkjørt av bus eller trikk, og langt mindre sannsynlig enn drukne (1:1200) eller bli drept med skytevåpen (1:600).[104]
År | Antall | Drept |
---|---|---|
2003 | 33 | 0 |
2004 | 9 | 0 |
2005 | 20 | 0 |
2006 | 6 | 1 |
2007 | 8 | 0 |
2008 | 18 | 2 |
2009 | 11 | 18 |
2010 | 14 | 4 |
2011 | 10 | 0 |
2012 | 20 | 7 |
2013 | 20 | 23 |
2014 | 29 | 26 |
2015 | 38 | 54 |
2016 | 64 | 68 |
2017 | 65 | 95 |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.