From Wikipedia, the free encyclopedia
Seloter (fra gresk: ζηλωτής, zelotes; hebraisk: קנאי, kanai) var en politisk bevegelse på 100-tallet e.Kr. under jødedommen under det andre tempelet i Jerusalem som forsøkte å hisse opp eller oppfordre folket i den romerske provinsen Judea mot romere og det romerske styret. De aktet å forvise romerne og deres okkupasjon fra Det hellige land med våpenmakt, mest kjent under den første jødisk-romerske krig (66–70). Josefus benyttet betegnelsen «fjerde sekt» eller «fjerde jødiske filosofi» (= ideologi) under denne perioden.
Betegnelse «selot» er en vanlig oversettelse av det hebraiske ordet קנאי, kanai, ofte benyttet i flertallsform, קנאים, kana'im, betyr en som er nidkjær på vegne av Gud. Begrepet er avledet fra gresk ζηλωτής, zelotes, i betydningen «tilhenger» eller «ivrig, nidkjær beundrer».[1][2] Begrepet har gått inn i norske språk som synonymt med «fanatiker», særlig i religion som «blind trosivrer», men også i politikk.[3]
I sitt verk Den jødiske krig (ca. 75)[4] hevdet den jødiske historikeren Josefus at det var tre framtredende jødiske sekter i Judea på hans tid: fariseere, sadukeere, og esseerne. Selotene var da den «fjerde sekt», grunnlagt av den jødiske lederen Judas av Galilea (også omtalt som Judas av Gamala) som i år 6 e.Kr. gikk mot Kvirinius’ folketelling grunnet hans skattereform, kort tid etter at Romerriket gjorde tetrarkiet til Herodes Arkhelaos til en romersk provins. Judas oppfordret jødene til ikke å registrere seg hos romerne, og de som likevel gjorde det, fikk sine hus brent ned og buskapen sin stjålet av hans tilhengere. Disse hendelsene er diskutert av Josefus og omtalt i Apostlenes gjerninger. To av sønnene til Judas av Galilea, Jakob og Simon, var involvert i et opprør og ble henrettet av Tiberius Alexander, prokurator (forvalter) av provinsen Judea fra 46 til 48.[5]
I henhold til Josefus var selotene «enig i alle andre med fariseiske forestillinger; men de hadde en ukrenkelig tilknytning til frihet, og sa at Gud er deres eneste hersker og herre.»[6]
I henhold til Jewish Encyclopedia var Judas «ansett som grunnleggeren av selotene», men «I de opprinnelige kildene er det imidlertid ingen slik identifikasjon klargjort noen steder, og spørsmålet er knapt stilt i forholdet mellom sikarierne, de som fremmet den fjerde filosofi, og selotene. Josefus selv i hans generelle oversikt over de ulike gruppene av frihetskjempere (Den jødiske krig, 7:268–70) listet sikarierne først, mens han derimot nevner selotene sist.»[7]
Det var under lederskapet til Judas og hans sønner at selotene ble et aggressivt og ubøyelig politisk parti som ikke inngikk kompromisser og ikke ville ha fred med Roma. Det var de som ville tvinge fram «himmelens kongerike», det vil si et religiøst kongerike styrt av Gud, ved «makt og vold».[7] Da opprøret mot romerne brøt ut, var det et forbund av bondebanditter som ble til selotene og som utfordret autoriteten til yppersteprestene og ledende fariseere, inkludert Josefus. Moderne forskere har tendert til å samle mange, og til dels svært ulike opposisjonelle jødiske grupper sammen under betegnelsen «seloter». Den gruppen som Josefus kalte seloter, og som selv kalte seg det og som var ledet av Judas fra Galilea og hans sønner, var de som kom til å spille en rolle i opprøret mot romerne.[8]
-en.svg)
Fra Josefus' rapport synes det som om opprinnelsen til selotene kan dateres til vinteren 67-68 da de romerske troppene var i begynnelsen av å gjenerobre Judea. Innledningsvis hadde det jødiske opprøret vært vellykket, romernes forsøk på å ta Jerusalem ble slått tilbake, og det var først sommeren og høsten 67 at jødisk motstand i Galilea var blitt slått ned.[8] Med Galilea sikret vendte Vespasianus oppmerksomheten mot Judea fra nordvest og etter hvert som romerne avanserte, flyktet stadig større antall av jødiske bønder foran og slo seg sammen i røverbander. De inntok og samlet seg i Jerusalem. De truet yppersteprestene som styrte byen, men som etter hvert mistet kontrollen til selotene.[9] Flyktninger til Jerusalem kom i mer enn en bølge. Josefus noterte at «Nye bander fra landet slapp inn i byen og slo seg sammen med den langt større banden innenfor, som mistet ingen muligheter for skjendige forbrytelser.» (Den jødiske krig, 4.138)[10]
Josefus kom med en meget nedsettende framstilling av deres aktiviteter i Jerusalem forut for romernes ødeleggelse av byen som han karakteriserte som et «terrorregime». Johannes fra Gush Halav (Gisj i øvre Galilea) hadde bekjempet romerne i Galilea, sluppet unna, og i henhold til Josefus kommet til Jerusalem og hans fanatiske tro på at romerne ikke kunne storme Jerusalems byer inspirerte byens menn.[11] Johannes forsøkte å gjøre seg til konge av Jerusalem, men ble utfordret i april 69 av Simon Bar Giora. De ble på sin side utfordret av en tredje fraksjon ledet av Eleazar ben Simon. Selotene utkjempet en innbyrdeskrig om makten. Isteden for å samarbeide om forsvaret av byen under en hærfører, ble styrkene splittet opp i seksjoner, hver ledet av adskilte og uforsonlige høvdinger. For å tvinge de mer fredfylte borgerne av Jerusalem til å handle satte selotene i sitt sinne kornlageret i brann, forsyninger som var absolutt nødvendige for å overleve romernes beleiring.[7]
Den romerske beleiringen av Jerusalem, ledet av Titus, sønn av Vespasianus, var over den 30. august 70.[12] Det store tempelet ble brent ned og ødelagt, og romerne stormet byen og herjet den nedre delen. De av opprørslederne som overlevde den romerske stormingen ble ført til Roma i kjettinger. Titusbuen, som feiret den romerske plyndring og ødeleggelse av Jerusalem og templet står fortsatt i Roma. Byens erobring var fullført den 8. september 70.
I Talmud er selotene framstilt som ikke-religiøse, det vil si at de ikke fulgte religiøse ledere, og ble også karakterisert som בריונים, biryonim, det vil si «ubehøvlet, ville» eller «brutale, voldsmenn». De ble fordømt for deres aggresjon, deres mangel på vilje til kompromiss for å redde overlevende fra Jerusalem da byen var beleiret, og deres blinde militarisme mot rabbinernes meninger i forhold til å søke fredsavtale med romerne. I henhold til en tradisjon støttet rabbinerne i begynnelsen opprøret fram til selotene begynte innbyrdeskrigen, og fra det tidspunktet forsvant alle håp om å stå imot romernes angrep mot Jerusalem.[13]
Selotene fikk skylden for å ha bidratt til Jerusalems fall og den påfølgende ødeleggelsen av tempelet, og for å ha påført gjengjeldelse og kveletak på Judea. I henhold til Den babylonske Talmud (Talmud Bavli)[14] ødela biryonim tiår verd av mat og brensel i det beleirede Jerusalem, noe som tvang jødene til bekjempe romerne ut av desperasjon. Denne hendelsen førte direkte til at den lærde og respekterte Johanan ben Zakai rømte byen, skjult i en kiste, og som deretter møtte Vespasianus til forhandlinger. Det førte til at opprettelsen av rådet i Jamnia[15] som frambrakte tekstsamlingen Misjná som bidro til at rabbinsk jødedom overlevde ødeleggelsene.[16] Selotene fremmet vold mot romerne og deres jødiske samarbeidspartnere, sadukeere, ved å drive plyndring for forsyninger og med andre aktiviteter for å støtte deres sak.[17]
En særskilt gruppe av fanatiske ekstremister, kanskje en undergruppe av selotene, var sikarierne, hebraisk סיקריים, siqari'im, kjent på latin som sicarii, i betydningen «voldsmenn» eller «knivstikkere», grunnet deres mål om å drepe jøder som de mente sto i veien for deres opprop om total krig mot Roma. Disse kan være hva Talmud karakteriserte som biryonim. Sikarierne bar sicae, korte sverd eller dolker, skjult under kappene,[18] og ved offentlige forsamlinger trakk de fram dolkene for å stikke ned romere eller jøder som ble bedømt som altfor «romerske», og deretter å skjule seg i mengden.[19]
I henhold til historikeren Hayim Hillel Ben-Sasson, kjempet sikarierne «for en revolusjon av samfunnet mens selotene i Jerusalem la mindre vekt på det samfunnsmessige aspektet» og sikarierne «knyttet seg aldri til en særskilt familie og utropte aldri noen av sine ledere som konge». Begge grupper var derimot i opposisjon til prestefamiliene som drev tempelet i Jerusalem.[5]
En av de apostlene som ble valgt av Jesus, omtalt i Lukasevangeliet[20] og i Apostlenes gjerninger[21] var Simon, omtalt som «Simon seloten». Det er mulig at Simon hadde tilhørt selotbevegelsen, kanskje også noe av de andre apostlene.
Mark R. Fairchild har foreslått at også apostelen Paulus kan ha vært en selot,[22] noe som kan ha vært den drivende kraft bak hans forfølgelse av kristne, inkludert steiningen av Stefanus, den første kristne martyr, før han selv ble konvertert til kristendommen, og hans hendelse i Antiokia selv etter konverteringen.[23] Det er likevel mulig at betegnelsen «selot» i denne forbindelsen, ikke henviste til gruppen, men til dens betydning, å være «nidkjær i sin tro», som i Paulus’ brev til galaterne, når han skrev «brant enda sterkere av iver», avhengig av oversettelse.[24]
Selotenes kollektive selvmord er i dag en del av den israelske nasjonalromantikken. Blant annet sverger soldater fra forskjellige enheter av det israelske forsvaret sin troskapsed på Masadaklippen, [25] og bar mitzva feires ofte der.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
