Esseerne

Esseerne (hebraisk: אִסִּיִים‬, Isiyim; gresk: Ἐσσηνοί, Ἐσσαῖοι, eller Ὀσσαῖοι, Essenoi, Essaioi, Ossaioi; muligens «de beskjedne», «ydmyke», eller «fromme»)^[1] var en jødisk sekt under den andre tempelperioden som var virksom fra 100-tallet f.Kr. til 100-tallet e.Kr. De er omtalt av den jødisk-hellenistiske filosofen Filon i Alexandria. Den jødiske historikeren Josefus har nedtegnet at esseerne eksisterte i store antall over hele romerske Judea, men de var færre i antall enn fariseerne og saddukeerne, to andre betydelig jødiske sekter på samme tid. Esseerne bodde i ulike byer, men samlet seg i fellesskap viet til frivillig fattigdom, daglig neddykking i rituelle bad (mikvé) og askese (prestene praktiserte sølibat). Deres opprinnelse synes å være en radikal gruppe som i tiden under Johannes Hyrkanos skilte seg ut fra fariseerne, ledet av en skikkelse som i ettertiden er kun kjent som «Rettferdighetens lærer».^[2]

Levninger av bygninger ved Qumran.

En av de smittefarlige mikvé i Qumran.

Grotte 4 ved Qumran hvor nitti prosent av Dødehavsrullene ble funnet.

Den første kjente referansen til sekten er gitt av den romerske forfatteren Plinius den eldre (død ca. 79 e.Kr.) i Naturalis Historia.^[3] Plinius nevner i noen linjer at esseerne ikke eide penger, hadde eksistert i tusenvis av generasjoner, og at deres presteklasse («grublere») giftet seg ikke. I motsetningen til Filon, som ikke nevnte noen særskilt geografisk lokalisering for esseerne annet enn hele Israels land, plasserer Plinius dem et sted over En-Gedi, en oase ved siden av Dødehavet.^[4]

Josefus har gitt en detaljert omtalte av esseerne i Den jødiske krig (ca 75 e.Kr.), med en kortere beskrivelse i Den jødiske oldtid (ca 94), og i hans selvbiografi, Livet til Flavius Josefus (ca. 97). Han hevdet at han hadde førstehånds kunnskap: I ung alder studerte han de fremste religiøse sektene, fariseerne, saddukeerne og esseerne. Han foretrakk de siste da han i tre år bodde i ødemarken som disippel av en eneboer ved navn Bannus. Han forlot denne asketiske retningen da han var nitten år gammel og dro til Jerusalem hvor han slo seg sammen med fariseerne, som han senere kritiserte kraftig.^[5] Han gir den samme informasjonen om fromhet, sølibat (noe som gikk i imot jødisk lov), fravær av personlig eiendom og penger, troen på fellesskapet, og streng overholdelse av sabbaten. Han la til esseernes rituelle nedsenking i vann hver morgen, at de spiste sammen etter bønn, henga seg til veldedighet og gavmildhet, forbød uttrykk for raseri, studerte bøkene til de eldre, bevarte hemmeligheter og var omhyggelig med navnene til englene i deres hellige skrifter.

Esseerne praktiserte en slags kommunisme der medlemmene avla taushetsløfte. Ingen fikk eie noe, verken bolig eller trell, jord eller husdyr. Det de tjente, ble overlatt til en forvalter som besørget innkjøp av det de trengte. Ekteskap ble regnet som forkastelig, likeså standsforskjeller og slaveri. De var soldyrkere og rettet hver morgen bønner til solen. Avføring kvittet de seg med innendørs for å unngå å «besudle» sollyset.^[6] Dette var årsak til at det ble bygget en lukket latrine rundt 500 meter fra esseernes boplass. Funnet av latrinen i 2006 avdekket at mennene ble smittet av sin egen avføring, og derfor hadde kortere levetid enn sine samtidige. Likfunn i området viser at bare få av mennene nådde en alder av førti år. Mens beduinenes avføring tørket under ørkensolen som hinder for farlige bakterier, virket esseernes latrine som veksthus for smittestoff. Det rituelle badet i mikvé etter toalettbesøk utsatte mennene for enda mer smitte, fordi det oppsamlede regnvannet i sisternene bare ble skiftet ut om vinteren i regntiden. Typisk ble vannet stående i ni måneder, mens hundrevis av mennesker daglig vasket seg i det etter å ha vært på do.^[7] Da de også hadde anlagt en latrine for hele boplassen, der de grov avføringen ned i ørkenjorden, ynglet mikroorganismer og bakterier. Sammenlagt fungerte stedet som en giftig søppelfylling.^[8]

Esseerne fikk ny omtale i moderne tid som resultat av oppdagelsen av Dødehavsrullene i 1946, skjult i huler ved Wadi Qumran og vanligvis antatt å ha tilhørt esseerne. Likevel bestrider flere forskere at det var esseerne som skrev Dødehavsrullene,^[9] og andre forskere^[10] argumenterer for sannsynligheten at flere forskjellige sektene brukte Qumran som et hemmelig lagringssted for å hindre at tekstene skulle bli funnet av romerne og ødelagt. Rachel Elior har stilt spørsmål om esseerne i det hele tatt har eksistert grunnet manglende kildemateriale, unntatt de nevnte skribentene fra antikken.^[11][12][13]

Referanser

1. Kohler, Kaufmann (1906): «Essenes», Jewish Encyclopedia
2. Trimm, James: The Origin of the Essenes, Nazarene Judaism
3. Plinius den eldre: Historia Naturalis. V, 17 eller 29; i andre versjoner V, (15).73. Sitat: «Ab occidente litora Esseni fugiunt usque qua nocent, gens sola et in toto orbe praeter ceteras mira, sine ulla femina, omni venere abdicata, sine pecunia, socia palmarum. in diem ex aequo convenarum turba renascitur, large frequentantibus quos vita fessos ad mores eorum fortuna fluctibus agit. ita per saeculorum milia—incredibile dictu—gens aeterna est, in qua nemo nascitur. tam fecunda illis aliorum vitae paenitentia est! infra hos Engada oppidum fuit, secundum ab Hierosolymis fertilitate palmetorumque nemoribus, nunc alterum bustum. inde Masada castellum in rupe, et ipsum haut procul Asphaltite. et hactenus Iudaea est.» Oversettelse til engelsk.
4. Barthélemy, D.; Milik, J.T.; de Vaux, Roland; Crowfoot, G.M.; Plenderleith, Harold; Harding, G.L. ([1955] 1997): «Introductory: The Discovery», Qumran Cave 1. Oxford: Oxford University Press, ISBN 0-19-826301-5, s. 5.
5. Maier, Paul L. (1998): Forordet til Josefus hovedverk: En sammenfatning av Den jødiske oldtid og Den første jødiske krig, Hermon Forlag, s. 8
6. Hartvig Frisch: Europas kulturhistorie II (s. 113), Gyldendal forlag, 1963
7. Allan Sørensen: «Jødisk sekt utryddet av egne toaletter» Kristeligt Dagblad 21. november 2006
8. https://forskning.no/religionshistorie-historie/dodehavsrullene-skjuler-fortsatt-mange-historier/411055 Lasse Biørnstad: «Dødehavsrullene skjuler fortsatt mange historier», 27. juni 2016]
9. Newman, Hillel (2006): Proximity to Power and Jewish Sectarian Groups of the Ancient Period. A Review of Lifestyle, Values, and Halakha in the Pharisees, Sadducees, Essenes, and Qumran Brill, ISBN 978-90-04-14699-0.
10. Collins, John J. (22. oktober 2012): «Dead Sea Scrolls: What Have We Learned?», Huffington Post
11. Ilani, Ofri (13. mars 2009): «Scholar: The Essenes, Dead Sea Scroll 'authors,' never existed», Haaretz.
12. McGirk, Tim (16. mars 2009): «Scholar Claims Dead Sea Scrolls 'Authors' Never Existed», Time.
13. «Rachel Elior Responds to Her Critics», Jim West. 15. mars 2009. Arkivert fra originalen den 21. mars 2009.

Eksterne lenker

• «Essenes», Jewish Encyclopedia
• «Essenes», Catholic Encyclopedia

• «Essenes», tematisk kompilert sammenligning av paralleller i de antikke kildene
• «Essenes», The Digital Dead Sea Scrolls