bartre i furufamilien From Wikipedia, the free encyclopedia
Svartgran (vitenskapelig navn Picea mariana) er en art i slekten gran i furufamilien. Svartgrana vokser vilt i Nord-Amerika. Den er det viktigste massevirket i Canada, og har også økonomisk betydning i nordøstlige USA, spesielt i Minnesota.
Svartgran | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Picea mariana (Mill.) Britton et al. | |||
Populærnavn | |||
svartgran[1] | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Planter | ||
Divisjon | Karplanter | ||
Klasse | Nakenfrøede planter | ||
Orden | Bartrær | ||
Familie | Furufamilien | ||
Slekt | Picea | ||
Miljøvern | |||
Fremmedartslista:[2] | |||
LO — Lav risiko 2023 | |||
Økologi | |||
Habitat: | skogdannende, ofte på fuktige steder | ||
Utbredelse: | |||
Den er et forholdsvis lite tre som blir opptil 25 m høyt med en stammediameter på 25 cm. Krona er kjegleformet. Barken er rødlig brun og avskallende. Nålene er 6–15 mm lange, firkantet i snitt, blågrønne og med spalteåpninger på alle flater. Konglene er 15–25 mm lange og purpurfargete, og de blir glinsende rødbrune når de er modne.[3][4][5]
Arten er utbredt i et bredt belte fra nordlige Massachusetts til nordlige Labrador på atlanterhavskysten, vestover gjennom Canada til vestkysten i Alaska. Sørgrensa består av isolerte bestander i nordlige New Jersey, vestlige Connecticut, Pennsylvania, sørlige Michigan, sørlige Wisconsin, sørlige Minnesota og sørlige Manitoba, og fortsetter vestover gjennom Saskatchewan, Alberta og sentrale Britisk Columbia. Nordgrensa gjennom Canada og Alaska tilsvarer omtrent den arktiske tregrensa, men noen steder danner i stedet kvitgran, amerikalerk eller balsampoppel den arktiske tregrensa.[6]
Svartgran trives best på våt, organisk jord der den vokser i rene bestander. Den vokser også på mineraljord, men da i blandede bestander med andre treslag. Den danner skog sammen med kvitgran, balsamedelgran, banksfuru og amerikalerk. Andre trær den vokser sammen med er papirbjørk, vrifuru, amerikaosp, balsampoppel, tuja, svartask, kvitalm og rødlønn.[6]
Ofte er skogbunnen helt dekket med fjærmoser eller på noen steder begerlav. Vanlige busker i øst er på god jord topplønn, nebbhassel, gråor (subsp. rugosa), alaskakornell og bringebær (subsp. strigosus), og på dårligere jord lave bjørkearter, kvitlyng (var. latifolia), roselyng, grønlandspors, finnmyrt og Kalmia polifolia. I vest er blant annet grønnor (subsp. fruticosa), blokkebær og tyttebær vanlige. Blant de vanligste urtene er Mertensia paniculata, geitrams, nikkevintergrønn, linnea, canadaskrubbær, kryparalia, Lysimachia borealis og torvmyrull.[6]
Denne arten er plantet litt i Norge og er også funnet forvillet noen få steder. Den er langt mindre kresen på voksestedene enn den hjemlige slektningen gran, og det vil kunne få store økologiske konsekvenser om den skulle begynne å spre seg i næringsfattig myr, kystlynghei eller fjellbjørkeskog. I Fremmedartslista er den vurdert til lav risiko på grunn av begrenset invasjonspotensial og ingen kjent økologisk effekt.[2]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.