Slaget ved San Jacinto

Slaget ved San Jacinto ble utkjempet 21. april 1836 mellom Mexico og Republikken Texas som en del av Texasrevolusjonen. General Sam Houston beseiret med sine styrker på cirka 1 400 soldater, den 800 mann store meksikanske styrken under ledelse av president Antonio López de Santa Anna, ved elven San Jacinto. Slaget pågikk kun i cirka tyve minutter og de meksikanske tapene var 630 døde, 208 sårede og 562 ble tatt til fange. Tapene på Texas sin side var betydelig mindre; ni døde og 26 skadde.

Slaget ved San Jacinto
Konflikt: Texasrevolusjonen
Fra slaget ved Jacinto
Dato 21. april 1836 Sted Ved dagens La Porte Texas 29°44'57"N 95°4'53"V Resultat Avgjørende texansk seier
Stridende parter
Republikken Mexico	Republikken Texas
Kommandanter og ledere
Antonio López de Santa Anna Manuel Fernández Castrillón Juan Nepomuceno Almonte	Sam Houston
Styrker
1 200 mann en kanon	900 mann 2 kanoner
Tap
630 døde 208 sårede 730 krigsfanger	9 døde 26 sårede

Texasrevolusjonen
Gonzales – Goliad – Lipantitlán – Concepción – Grass Fight – Bexar – San Patricio – Agua Dulce – Alamo – Refugio – Coleto – San Jacinto

Den mexicanske presidenten, Santa Anna, ble tatt til fange dagen etter og ble holdt som krigsfange. Kort tid etterpå signerte han fredstraktaten som krevde at de meksikanske styrkene skulle forlate regionen og bane vei for den nye uavhengige Republikken Texas.

Sam Houston ved San Jacinto

San Jacinto-monumentet

Bakgrunn

I de første årene av den meksikanske uavhengighetskrigen kom mange anglo-amerikanere som nybyggere til Tejas, som den gang var en del av den meksikanske delstaten Coahuila y Tejas. I 1835 gikk de til opprør mot den meksikanske regjeringen ledet av general Santa Anna, etter at denne hadde satt ut den meksikanske forfatning av 1824 og etablert diktatorisk styre i Mexico. Samtidig som de inntok noen mindre utposter og sloss mot meksikanske militærgarnisoner, dannet texanerne sin egen foreløpige regjering og laget utkast til en texansk uavhengighetserklæring.

Hundrevis av frivillige fra USA strømmet til den unge republikken Texas for å støtte kolonisatorene. Det ble oppstilt to regimenter bestående av disse frivillige for å forsterke texanernes egen regulære hær. Andre frivillige, både tejanos som texianere (anglo-texanere), organiserte også kampgrupper for å forsvare forskjellige steder. Ved San Jacinto var da særlig Kentucky Rifles, et uniformert kompani som ble oppstilt i Cincinnati og det nordlige Kentucky av Sidney Sherman. De var de eneste styrkene i den texanske hæren som bar formelle uniformer. New Orleans Greys var et annet kompani som ble kommandert av regulære texanske offiserer, men var blitt oppstilt i USA der de kjempet i slaget ved Alamo og ble der revet opp.

I 1836 anførte Santa Anna personlig en stridsmakt på flere tusener meksikanske soldater til Texas for å slå ned oppstanden. Først marsjerte han inn i San Antonio de Béjar og beseiret en texansk styrke i slaget ved Alamo, før hans offensive høyre fløy under general José de Urrea knuste en annen texansk enhet i nærheten av Goliad. Santa Anna betraktet fangene som ble tatt som friskarer, og de fleste av dem, 350 texanere, ble henrettet.

General Houston, som kommanderte texanernes hovedstyrke, trakk seg imens langsomt tilbake østover. Presidenten David G. Burnet, som ikke var noen venn av Houston, oppfattet det slik at generalen ikke var villig til å etterkomme de gjentatte oppfordringer til å møte sine forfølgere i kamp. Burnett fryktet at meksikanerne ville rykke frem raskt og uten å møte noen motstand; derfor forlot han og den texanske regjering hovedstaden Washington-on-the-Brazos og krysset fort prærien mot Mexicogolfen, for å gjenetablere regjeringen i Galveston. Umiddelbart etter flyktet tusener av forskrekkede kolonister, både texians og tejanos. Dette ble i ettertid kjent som Runaway Scrape.

Houston marsjerte først i retning av Sabine River, som dannet grensen til De forente stater. Der hadde det samlet seg en forbundshær under general Pendleton Gaines for å beskytte Louisiana i tilfelle Santa Anna skulle prøve på å trenge inn i USA etter at han hadde nedkjempet de opprørske texanerne. Men snart snudde Houston styrkene i sørøstlig retning mot Harrisburg.

Santa Anna forfulgte Houston og planla en felle for ham, ved at han kombinerte tre marsjkolonner som han ville kaste mot Houstons stridskrefter og knuse den. Han holdt så imidlertid til side én kolonne som skulle ta den texanske regjering til fange, og en annen som skulle sikre forsyningslinjene. I mellomtiden anførte han personlig den siste kolonnen mot Houston. Santa Anna kom i kapp med ham den 19. april i nærheten av Lynch's Ferry, og etablerte stilling der elvene San Jacinto River og Buffalo Bayou møttes. Houston selv satte opp leir på den bortre siden av en gresslette, ikke fullt én kilometer unna.

Før slaget

Santa Anna trodde at han hadde tvunget Houston inn i et hjørne, og bestemte seg den 20. april å gi sine egne styrker en hviledag og først angripe den 22. april. Han mottok da også forsterkninger på 500 mann under general Martín Perfecto de Cos, og dermed disponerte Santa Anna om lag 1400 mann. Santa Anna posterte Cos på sin høyre flanke nær elvebredden, og hans eneste gjenværende kanon, en tolvpunder, i sentrum. Han lot anlegge en ca 1,5 meter høy barrikadevoll av forpakningsstykker som beskyttelse for sitt infanteri. Han plasserte kavaleriet på sin venstre flanke, og trakk seg så tilbake for å planlegge neste dags angrep.

Morgenen 21. april holdt Houston krigsråd, og de fleste av hans offiserer foretrakk å avvente Santa Annas eventuelle angrep. Men Houston bestemte seg i stedet for et eget overraskelsesangrep den samme ettermiddagen, fordi han fryktet at Santa Anna skulle klare å konsentrere sin spredte hær dersom han hadde mer tid. Han bestemte seg for å gå til angrep med sine om lag 800 mann mot Santa Annas styrker. Hovedangrepet skulle skje over åpent lende, der det texanske infanteri ville være i fare for meksikansk beskytning. Houston valgte dessuten et enda mer risikabelt grep, som tynnet ut hans styrker ytterligere. Han ville angripe meksikanerne med sitt kavalleri, men fra siden. Men også Santa Anna tok en risiko som skulle vise seg å ble en alvorlig feil — han forsømte å sette ut vakter og kurerer rundt om sine stillinger under siestaen.

Houston fikk fra den texanske krigsminister Thomas Jefferson Rusk samtykke til sin meget dristige plan. Rusk var blitt sendt på troppebesøk av president Burnet for å rådslå med Houston. Rundt klokken 15:30 oppstilte Houston sine menn i kamplinjer for det forestående angrep. De skulle rykke frem i skjul av trær og langsetter en lav ås som løp over det prærieavsnittet mellom de to hærene, slik at meksikanerne ikke skulle kunne oppdage dem for tidlig.

Slaget

Twin Sisters

En time etter, kl 16:30, etter at speideren Deaf Smith hadde meldt at Vince's Bridges stod i brann, slik at begge hærenes primære retrettvei var avskåret, rykket texanernes hovedkampgeledd fremover. General Houston anførte personlig infanteriet; han hadde 2. frivilligeregiment under oberst Sidney Sherman på sin ytterste venstre, og oberst Edward Burlesons 1. frivilligeregiment som det neste. I midten ble to små artilleriskyts under major George W. Hockley, rullet fremover. Disse var gaver fra borgerne i Cincinnati i Ohio og ble kalt Twin Sisters. De ble støttet av fire infanterikompanier under ledelse av kaptein Henry Wax Karnes. Oberst Henry Millards regiment av regulære texanske soldater utgjorde høyrefløyen. Helt i ytterste høyre rand forberedte 61 texanske kavallerister seg, under den rett før forfremmede oberst Mirabeau B. Lamar, på et ritt i bue og inn i meksikanernes venstre flanke.^[1] Lamar var dagen før angrepet fortsatt vanlig soldat, men under en kort fektning mot meksikanerne den 20. april ble han lagt merke til for sitt mot og sin store oppfinnsomhet, og direkte forfremmet til oberst.

Den texanske styrken krysset raskt og stille gjennom det høye gresset til det åpne feltet. Da texanerne var bare et par dusin meter fra den meksikanske leir, istemte de sine kamprop – Remember the Alamo! og Remember Goliad! – og stormet frem. De stanset bare noen meter før de fiendtlige rekkene og åpnet ild.

Hos meksikanerne utløste dette forvirring. Santa Annas hær bestod for det meste av profesjonelle soldater. Deres trening var å gå frem mot fiender på linjer og utveksle skuddsalver. De mexicanske soldatene var blitt helt overrumplet og rakk ikke å områ seg. General Manuel Fernández Castrillón forsøkte fortvilet å yte motstand, men ble snart skutt ned og drept. Hans menn flyktet i panikk og Santa Annas forsvarslinje brøt raskt sammen.

Det er en langt yngre legende uten hold i virkeligheten som vil ha det til at overraskelsesangrepet lyktes så godt fordi general Santa Anna var til sengs og koste seg i teltet med den såkalte «Yellow Rose of Texas», en kvinne av blandet rase som sympatiserte med texanerne og slik distraherte generalen.

Hundrevis av demoraliserte og forvirrede meksikanske soldater flyktet. Mange av dem havnet i morasset ved elvebredden og satt fast der. Bare noen få meksikanere holdt stand og forsøkte å slå texanerne tilbake. Deres trening hadde imidlertid ikke forberedt dem på nærkamp mot de godt bevæpnede texanere, ofte mann mot mann. General Juan Almonte kommanderte restene av den organiserte mexicanske motstanden, men kapitulerte også etter en ikke så lang tid med sine 400 gjenværende soldater. Resten av Santa Annas en gang så stolte hær brøt sammen i kaos. Etter kamper på bare 18 minutter hadde de texanske styrkene nedkjempet dem, drept 630 mexicanske soldater, såret 208 og tatt 730 til fange.^[2]

Under den korte, men heftige kampen ble Houston såret i venstre fotledd. Santa Anna klarte å unnkomme slagfeltet.

Konsekvenser

Ettersom Santa Anna verken kunne finnes blant døde eller fangede, ble det neste morgen sendt ut en letetropp bestående av James A. Sylvester, Washington H. Secrest, Sion R. Bostick og en mr. Cole. Da Santa Anna ble funnet, hadde han lagt av sin flotte uniform, og han utgav seg først for å være en vanlig soldat. Først da han kom inn i en annen fangegruppe, ble det åpenbart: De saluterte ham entusiastisk som El Presidente. Houston skånte hans liv, fordi han ønsket få avsluttet fiendtlighetene, og at han ville ved forhandling få Santa Anna og hans gjenværende styrker til å forlate Texas. Vicente Filisola ledet de meksikanske styrkenes retrett.

Den 14. mai undertegnet Santa Anna Velasco-traktatene, som forpliktet ham til å trekke seg og sine styrker ut av texansk mark, og i gjenytelse for sikkert leide tilbake til Mexico, gå inn for anerkjennelse av den nye republikken Texas.

Den frie tilbakeferden ble imidlertid ikke realisert, og Santa Anna var krigsfange i seks måneder. Under denne tiden ble han avsatt av sin regjering, og alle de avtaler han hadde undertegnet ble erklært for ugyldige. Til slutt bragte man ham til Washington, D.C., der han møtte president Andrew Jackson, ført han tidlig i 1837 i forsmedelse og skam fikk vende tilbake til Mexico.

Da var i mellomtiden den texanske uavhengighet blitt et fait accompli, selv om Mexico anerkjente den formelt først ved Guadalupe Hidalgo-traktaten, ved anslutningen av den amerikansk-meksikanske krig i 1848.

Referanser

1. Description of the Battle of San Jacinto Arkivert 2. mai 2007 hos Wayback Machine.
2. Casualty figures from tamu.edu Arkivert 2. mai 2007 hos Wayback Machine.