Robert Michels
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Robert Michels (1876–1936) var en tysk, naturalisert italiensk, sosiolog som var påvirket av sosiologer som Vilfredo Pareto, Gaetano Mosca og Max Weber.
| Robert Michels | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 9. jan. 1876[1][2][3][4] Köln[5] | ||
| Død | 2. mai 1936[2][6] (60 år) Roma[7] | ||
| Beskjeftigelse | Sosiolog, universitetslærer, filosof | ||
| Utdannet ved | Ludwig-Maximilians-Universität München Universitetet i Leipzig Martin-Luther-Universität Halle-Wittenberg | ||
| Parti | Sozialdemokratische Partei Deutschlands Partito Nazionale Fascista Partito Socialista Italiano | ||
| Nasjonalitet | Tyskland Kongedømmet Italia | ||
Michels kom fra en kjøpmannsfamilie i Köln.[8][9] Etter privattimer gikk han på Collège Français i Berlin fra 1885 til 1889 og flyttet deretter til Carl Friedrich-Gymnasium i Eisenach, hvor han ble uteksaminert i 1894. I 1895 fullførte han ett års militærtjeneste ved militærskolene i Hannover og Weimar. Fra 1896 til 1900 studerte han historie og politisk økonomi ved Sorbonne i Paris og ved universitetene i München, Leipzig, Halle an der Saale og Torino. Ved universitetet i Halle hørte han bl.a. forelesninger av Theodor Lindner (1843–1919), hans senere svigerfar.
I 1900 tok han doktorgraden med avhandlingen «Om forhistorien til Ludvig XIVs invasjon av Holland», og giftet seg med Gisela Lindner.
I 1901 sluttet Michels seg til Partito Socialista Italiano (PSI) i Italia og i 1903 SPD i Marburg, som han uten hell stilte for et sete i Reichstag i valgkretsen Alsfeld i Vogelsberg (Storhertugdømmet Hessen) samme år. Han var delegat ved de sosialdemokratiske partikonferansene i 1903 (i Dresden), 1904 (i Bremen) og 1905 (i Jena). Erfaringene fra disse partikonferansene formet arbeidet hans. På grunn av sin deltakelse i sosialistisk agitasjon ble han nektet habilitering i Tyskland. Max Weber var blant dem som forgjeves engasjerte seg for Michels.
Michels er mest kjent for boka Politiske partier (Zur Soziologie des Parteiwesens in der modernen Demokratie) der han hevder at ethvert organisert samfunn nødvendigvis vil bli styrt av en elite. Michels hevdet at selv organisasjoner som ideologisk var mot all elitekontroll likevel ville utvikle en oligarkisk elite, i det han presenterte det som har blitt oligarkiets jernlov: “Den som sier organisasjon, sier oligarki". Han testet denne antagelsen ved å undersøke organisasjoner som i utgangspunktet skulle stå fjernt fra all elitisme. Han tok for seg tre europeiske sosialistpartier før første verdenskrig og konsentrerte seg særlig om det tyske partiet, som han hadde grundig personlig kjennskap til. Disse partiene hadde som må å bevare likhet og demokrati i sin indre organisering; de betraktet lederskapet som tjenere for et masseparti.
Michels pekte på at radikale sosialistbevegelser ble avradikalisert når de vokste i størrelse. En effektiv massebevegelse forutsatte et fulltids lederskap og et permanent partiapparat. Disse partiledrene ville gradvis miste kontakten med sin proletariske bakgrunn, erverve en eksklusiv ekspertise, kontrollere informasjon og kontaktnett og utvikle en småborgerlig livsstil. Slik ville partiledelsen bli mer opptatt av sin egen sosiale revolusjon enn av bevegelsens.
Michels kritiserte det han oppfattet som Karl Marx' materialistiske determinisme. Michels lånte fra Werner Sombarts historiske metoder. Fordi Michels beundret italiensk kultur og var fremtredende i samfunnsvitenskapene, kom han i kontakt med Luigi Einaudi og Achille Loria. De lyktes i å skaffe Michels et professorat ved Universitetet i Torino i 1907,[10] hvor han underviste i økonomi, statsvitenskap og sosioøkonomi til 1914. Deretter ble han professor i økonomi ved Universitetet i Basel i Sveits, en stilling han hadde til 1928.[9] Han underviste også ved Universitetet i Messina i 1921.[10]
I 1924 meldte han seg inn i fascistpartiet, ledet av Benito Mussolini, tidligere direktør for det italienske sosialistpartiets avis Avanti!. Michels var overbevist om at den direkte koblingen mellom Benito Mussolinis karisma og arbeiderklassen på en eller annen måte var det beste middelet for å realisere en reell lavere sosial klasseregjering uten politisk byråkratisk formidling. I 1928 ble han professor i økonomi og doktriners historie ved universitetet i Perugia[11] og holdt av og til forelesninger i Roma.
Han ble syk i Bordeaux og døde kort tid etter i Roma den 3. mai 1936.[10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
