amerikansk poet og skribent From Wikipedia, the free encyclopedia
Richard Nathaniel Wright (født 4. september 1908, død 28. november 1960) var en afroamerikansk forfatter av romaner, noveller og politisk sakprosa. Mye av den han skrev behandlet etnisk problematikk og rasisme, særlig de historiske forholdene til afroamerikanere og hans forfatterskap bidro med å redefinere diskusjonene om raseforholdene i Nord-Amerika på midten av 1900-tallet. Som med forfattere som stiller seg i frontlinjen var mange av hans bøker kontroversielle.
| Richard Nathaniel Wright | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Richard Nathaniel Wright 4. sep. 1908[1][2][3][4]  Natchez[5][6] Roxie[7] | ||
| Død | 28. nov. 1960[1][2][3][4] (52 år) Paris | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, romanforfatter, selvbiograf, novelleforfatter, skribent,[8] dramatiker[9] | ||
| Utdannet ved | Lanier High School | ||
| Parti | CPUSA (1933–1945)[10] | ||
| Nasjonalitet | USA[11] | ||
| Gravlagt | Crématorium-columbarium du Père-Lachaise[12][13] Grave of Wright | ||
| Språk | Engelsk[14][15][16] | ||
| Utmerkelser | Spingarn-medaljen (1941)[17] Guggenheim-stipendiet (1938)[6] | ||
| Sjanger | Selvbiografi | ||
| Viktige verk | Uncle Tom's Children, Nigger, Black Boy, The Outsider | ||
| Påvirket av | Gertrude Stein, Sinclair Lewis | ||
| IMDb | IMDb | ||
Wright var født på plantasjen Rucker i Roxie i Mississippi som den første av to sønner av Ella Wilson, lærerinne i barneskolen, og Nathaniel Wright, en analfabet og forpakter av gårdsjord. I slutten av 1912 flyttet familien til Memphis i Tennessee hvor faren forlot familien noen måneder senere. I 1914 da moren ble syk ble Wright og hans bror plassert i midlertidig omsorg i Settlement House, et hjem for foreldreløse drevet av metodister. I 1916 ble guttene forent med sin mor, og de flyttet til Jackson i Mississippi for å bo sammen med deres bestemor, Margaret Wilson.
Senere flyttet familien inn med Wrights tante og onkel i Elaine i Arkansas, men da en rasist myrdet Wrights onkel, Silas Hoskins, i 1916, flyttet de videre igjen. De flyktet til West Helena i Arkansas hvor de levde i frykt i leide rom i flere uker.[18] I 1917 tok moren familien til Jackson i flere måneder, men vinteren 1918 kom de igjen tilbake til West Helena. I 1919 fikk moren et hjerneslag, noe som forverret situasjonen. Wright valgte motvillig å meve med sin onkel Clark og tante Jody i Greenwood i Mississippi hvor han kunne være nær sin mor, men de restriksjoner som hans onkel og tante påførte ham brakte ham på kanten av nervøst sammenbrudd. Til sist fikk han lov til å reise til Jackson for å leve med bestemor Wilson.
Wright levde med sin bestemor på morsiden i Jackson fra begynnelsen av 1920 og fram til slutten av 1925. Her følte han seg kvalt av sin tante og bestemor som forsøkte å tvinge ham til å be jevnlig slik at han skulle finne Gud. Han truet senere med å forlate hjemmet da bestemor Wilson ville nekte ham å jobbe på lørdager, som var adventistenes sabbat. Barndomsstridene med tanten og bestemoren etterlot ham med en fastlåst og uforsonlig fiendskap mot religiøse løsninger på hverdagslivets problemer.
I en alder av femten år hadde Wright skrevet sin første fortelling, «The Voodoo of Hell's Half-Acre». Den ble utgitt i Southern Register, en lokal svart avis. I 1923 hadde Wright utmerket seg i grunnskolen og ble valgt til den som skulle holde elevens avgangstale på Smith Robertson junior high school. Bestemt på å ikke bli kalt en «onkel Tom» nektet han å avlevere rektors omsorgsfylte tale formet for ikke å fornærme de hvite administrative. I september det samme år hadde Wright latt seg registrere for matematikk, engelsk og historie ved den nye Lanier High School i Jackson, men han måtte slutte å være tilstede ved klassene etter noen få uker for å tjene penger til familien. Hans barndom i Memphis og Mississippi formet hans varig oppfatning av amerikansk rasisme.[19]
Wright flyttet til Chicago i 1927. Etter til sist ha sikret seg en jobb som kontormedhjelper i posten benyttet han fritiden med å lese andre forfattere og studere deres stil. Da hans jobb ble fjernet ved Herbert Hoovers politikk under den store depresjonen ble han tvunget til å leve på sosialen i 1931. I 1932 begynte han å delta på møtene i John Reed Club, en marxistisk klubb for forfattere og intellektuelle, oppkalt etter journalisten John Reed. Da klubben ble dominert av kommunistpartiet etablerte Wright et vennskapelig forhold til flere partimedlemmer. Særlig interessert i de litterære kontaktene ved møtene ble Wright offisielt medlem av kommunistpartiet på slutten av 1933, og som revolusjonær poet skrev han tallrike proletariske dikt, eksempelvis «I Have Seen Black Hands», «We of the Streets», «Red Leaves of Red Books», og andre i The New Masses og andre venstreorienterte magasiner.
En maktkamp innenfor Chicago-gruppen av John Reed Club førte til oppløsning av klubbens lederskap. Wright ble fortalt at han måtte støtte klubbens partimedlemmer om han skulle være medlem.[20] Ved 1935 hadde Wright fullført sin første roman, Cesspool, først utgitt som Lawd Today i 1963, og i januar 1936 ble hans fortelling «Big Boy Leaves Home» akseptert for utgivelse i New Caravan. I februar begynte Wright å jobbe sammen med National Negro Congress, en organisasjon opprettet av kommunistpartiet i 1935, og i april satt han i styret av South Side Writers' Group. Blant medlemmene var også Arna Bontemps og Margaret Walker. Wright overrakte en del av hans kritiske essay og poesi til gruppen for kritikk og leste høyt fra sine noveller. I 1936 reviderte han Cesspool. Via klubben redigerte Wright Left Front, et magasin som kommunistpartiet la ned i 1937 til tross for Wrights gjentatte protester.[21]
Gjennom hele denne perioden bidro Wright også til magasinet New Masses. Mens han først var fornøyd med de positive forholdene til de hvite kommunistene i Chicago, ble han senere ydmyket i New York av en del som ikke ville tilby husrom for Wright grunnet hans hudfarge.[22] Det som var verre var at en del svarte kommunister fordømte den artikulerte og dannete Wright som en borgerlig intellektuell og antok at han hadde høyere utdannelse og var blitt assimilert med det hvite samfunnet. Faktisk var Wright hovedsakelig selvlært etter å ha blitt tvunget til forlate skolen etter gymnaset.[23]
Wrights insisterte at unge kommunistiske skribenter måtte få plass slik at de kunne kultivere sine talenter og hans eget arbeidsforhold med en som både var kommunist og svart nasjonalist førte til en offentlig oppvask med partiet og den ledende afroamerikanske kommunisten Buddy Nealson.[24] Wright ble truet med kniv av sine kamerater, fordømt som troskist på gaten av streikere og fysisk angrepet da han forsøkte å delta i første mai-toget i 1936.[25]
I 1937 flyttet Richard Wright til New York hvor han knyttet nye bånd med medlemmene av kommunistpartiet der. Han arbeidet på et prosjekt for en guidebok for New York, New York Panorama (1938), og skrev bokens essay om Harlem. Han ble Harlem-redaktøren i Daily Worker, kommunistavisen i New York. Wright var lykkelig over at hans første år i New York betydde at han kunne hengi seg til former for skriving. I løpet av sommeren og høsten hadde han skrevet over 200 artikler for Daily Worker og bidratt på å redigere det kortvarige litterære magasinet New Challenge. Dette året var en milepæl for Wright ettersom han møtte og utviklet et vennskap med Ralph Ellison som kom til å vare i mange år. Han fikk også førsteprisen på 500 dollar fra magasinet Story for novellen «Fire and Cloud».[26]
Etter å ha mottatt prisen tidlig i 1938 la han manuskriptet til Lawd Today på hyllen og avsatte sin litterære agent John Troustine. Isteden forsøkte han få Paul Reynolds, den velkjente agenten til Paul Laurence Dunbar, til å representere seg. I mellomtiden hadde Story Press tilbudt forlaget Harper alle Wrights noveller for en bokutgivelse, og Harper var villig til å utgi boken.
Wright fikk nasjonal oppmerksomhet for samlingen med fire noveller kalt Uncle Tom's Children (1938). Han baserte en del av fortellingene fra lynsjing i sørstatene, men alle handlet om rasefordommer og hvites brutalitet. Utgivelsen og den velvillige mottagelsen forbedret Wrights status i kommunistpartiet og gjorde det mulig for ham å etablere en rimelig grad av finansiell stabilitet. Han ble utpekt til redaksjonen av New Masses, og Granville Hicks, en prominent litteraturkritiker og kommunistsympatisør, introduserte ham for venstreorienterte i Boston. Ved 6. mai 1938 hadde godt salg av boken sikret ham nok penger til å flytte til Harlem hvor han begynte å skrive på romanen Native Son (1940).
Novellesamlingen skaffet ham også et stipend fra Guggenheim, noe som gjorde det mulig å fullføre Native Son. Den ble valgt av bokklubben Book of the Month Club som deres første bok av en afroamerikansk forfatter. Bokens hovedperson, Bigger Thomas, representerte de begrensninger som samfunnet la på afroamerikanere og som bare kunne skaffe seg egenerkjennelse ved å begå avskyelige handlinger. Først drepte Bigger en hvit pike og deretter sin svarte venninne. Han er ikke bare et offer for den sosiale overklassens undertrykkelse av massene, men også i striden mellom hvite og svarte. Boken ble en verdenssensasjon og i Norge ble den utgitt under tittelen Nigger og som en kritiker kalte for «En amerikansk tragedie skrevet av en neger».[27]
Wright ble kritisert for hans konsentrasjon på vold og brutalitet. I tilfellet Native Son ble det klaget at han portretterte en svart mann på et slikt vis at den tilsynelatende bekreftet hvites verste frykt. Perioden etter utgivelsen av Native Son var en travel tid. I juli 1940 dro han til Chicago for å drive undersøkelser for en folkeminnefortelling om svarte som skulle følge en rekke fotografier utvalgt av Edwin Rosskam. Mens han var Chicago besøkte han utstillingen American Negro Exhibition sammen med Langston Hughes, Arna Bontemps og Claude McKay.
Han dro deretter til Chapel Hill i Nord-Carolina hvor han og Paul Green samarbeidet på en teaterutgave av Native Son. I januar 1941 mottok Wright den prestisjefylte Spingarn-medaljen for prestasjoner som afroamerikaner. Teaterutgaven av Native Son ble satt opp på Broadway med Orson Welles som regissør og fikk gode anmeldelser i mars 1941. En billedbok med fotografier nesten utelukkende fra Sikkerhetsadministrasjonen av bønder (Farm Security Administration, en del av New Deal under depresjonen for å bekjempe fattigdom blant småbønder) og med tekst fra Wright ble utgitt i oktober 1941: Twelve Million Black Voices: A Folk History of the Negro in the United States. Boken ble også godt mottatt.
Wrights delvis selvbiografiske Black Boy (1945) beskrev hans tidlig liv fra Roxie og fram til Chicago, hans strid med sin familie av syvendedagsadventister, hans vanskeligheter med hvite arbeidsgivere og sosiale isolasjon. American Hunger, utgitt etter Wrights død i 1977, var opprinnelig ment å ha vært andre bind av Black Boy. Library of America, et ideelt forlag dedikert til utgivelser av klassikere, klarte å sette boken sammen fra Wrights etterlatte papirer. Denne boken forteller detaljert om Wrights involvering med John Reed Club og det amerikanske kommunistpartiet som han forlot i 1945. Boken antyder at han oppga sitt medlemskap tidligere, men hans utmelding ble ikke gjort offentlig før i 1944. I bokens restaurerte form sammenligner de dogmene og intoleransen til organisert kommunisme, «borgerlige» bøker og tidligere medlemmer som ble fordømte med tilsvarende trekk hos fundamentalistisk organisert religion. Wright var skarpt misfornøyd med utrenskingene i Sovjetunionen, men han oppga ikke troen på at venstreorienterte demokratiske prosesser som løsningen på politiske problemer.
Wright flyttet til Paris i 1946 og ble fast amerikansk landflyktig.[28] I Paris ble han venn med Jean-Paul Sartre og Albert Camus. Hans eksistensialistiske fase er beskrevet i hans andre roman, The Outsider (1953), som beskrev en afroamerikaners deltagelse med kommunistpartiet i New York. Han ble også venner med to andre afroamerikansk landflyktige forfattere, Chester Himes og James Baldwin, skjønt vennskapet med sistnevnte endte i fiendskap etter at Baldwin utga sitt essay «Everybody's Protest Novel» (samlet i boken Notes of a Native Son) hvor han kritiserte Wright stereotypbeskrivelse av Bigger Thomas til tross for at han hevdet at han likte romanen. I 1954 utga Wright en mindre roman, Savage Holiday. Etter å ha blitt fransk statsborger i 1947 begynte han å reise rundt i Europa, Asia og Afrika. Disse erfaringene ble grunnlaget for en rekke sakprosabøker som blant annet One was Black Power (1954), en kommentar på de framvoksende nasjonene i Afrika.
I 1949 bidro Wright til den antikommunistiske antologien The God That Failed. Hans essay hadde blitt utgitt i Atlantic Monthly tre år tidligere og var avledet fra en del som ikke kom med i Black Boy. Han ble invitert til å delta i Kongressen for kulturell frihet, noe han avslo da han mistenkte (korrekt) at den hadde tilknytning til CIA. Både CIA og FBI hadde Wright under overvåkning siden 1943. Grunnet mccarthyismen ble Wright svartelistet av Hollywood på 1950-tallet, men i 1950 spilte Wright selv rollen som tenåringen Bigger Thomas (Wright var da 42 år) i en argentinsk filmutgave av Native Son.
I 1955 besøkte Wright Indonesia for en konferanse og nedtegnet sine observasjoner i The Color Curtain: A Report on the Bandung Conference. Han var begeistret for muligheten av å møte nylig undertrykte nasjoner. Andre verker var blant annet White Man, Listen! (1957), romanen The Long Dream i 1958, foruten en samling med noveller, Eight Men, utgitt i 1961, kort tid etter hans død. Hans tekster handlet hovedsakelig om fattigdom, raseri og protester fra svarte amerikanere i nord- og i sørstatene.
Hans agent Paul Reynolds sendte overveiende negativ kritikk av Wrights manuskript på fire hundre sider, «Island of Hallucinations», i februar 1959. Til tross for det skrev Wright et utkast i mars på en roman hvor Fish ble frigjort fra rasistiske behandling og ble en dominerende figur. Ved mai 1959 ønsket Wright å forlate Paris og leve i London. Han følte at fransk politikk hadde blitt økende underdanig for amerikansk press. Den fredfylte parisiske atmosfæren han hadde følt var blitt istykkerrevet av krangling og angrep fra fiender av ham selv og andre afroamerikanske forfattere.
Den 26. juni 1959, etter et selskap som markerte den franske utgivelsen av White Man, Listen!, ble Wright syk, offer for et ondartet angrep av amøbisk dysenteri, antagelig smittet under hans besøk på Gullkysten. Ved november 1959 hadde hans hustru funnet en leilighet i London, men Wrights sykdom, og «fire kranglinger om dagen» med britisk innvandringsmyndigheter endte hans ønske om å leve i England.
Den 19. februar 1960 fikk Wright høre fra Reynolds at New York-premieren av teaterversjonen av The Long Dream hadde fått så dårlige anmeldelser at den ble nedlagt. I tillegg fikk Wright ytterligere problemer med å få The Long Dream utgitt i Frankrike. Disse tilbakeslagene forhindret ham å fullføre Island of Hallucinations, noe han måtte for å få tilsagn fra forlaget Doubleday.
I juni 1960 spilte Wright inn en rekke diskusjoner for fransk radio som handlet hovedsakelig om hans bøker og litterære karriere. Han dekket også den rasistiske situasjonen i USA og verden for øvrig, og særlig fordømte USAs politikk overfor Afrika. I slutten av september, for å dekke utgiftene for hans datter Julias flytting fra London til Paris for å begynne på universitetet Sorbonne skrev han en rekke vaskesedler på plateomslag for Nicole Barclay, direktør for det største plateselskapet i Paris.
Til tross for hans finansielle vanskeligheter nektet Wright å gjøre kompromiss med sine prinsipper. Han nektet å delta i en rekke programmer for kanadisk radio ettersom han mistenkte amerikansk kontroll. Av samme grunn avslo han en invitasjon fra Kongressen for kulturell frihet til å reise til India for å snakke ved en konferanse til minne om Leo Tolstoj. Fortsatt interessert i litteratur hjalp han Kyle Onstott å få boken Mandingo (1957) utgitt i Frankrike. Hans siste utbrudd av energi skjedde 8. november 1960 i hans polemiske forelesning, «Situasjonen for svarte artister og intellektuelle i USA», gitt for studenter og medlemmer av den amerikanske kirke i Paris. Wright argumenterte at det amerikanske samfunnet reduserte de mest militante medlemmene av det svarte samfunnet til slaver når som helst de ønsket å sette spørsmålstegn ved den etniske status quo. Han tilbød som bevis de ødeleggende angrepene fra kommunistene på hans roman Native Son og kranglingen med James Baldwin og som andre forfattere søkte med ham.
Den 26. november 1960 snakket Wright entusiastisk om Daddy Goodness med Langston Hughes og ga ham manuskriptet. Wrights amøbisk dysenteri som han hadde blitt smittet av fra sitt besøk i Afrika i 1957 forverret seg til tross for tallrike behandlinger. Hans helse hadde forfalt kraftig i løpet av de tre årene etter at han ble syk.[29] Han døde i Paris av et hjerteanfall 52 år gammel. Han ble gravlagt i gravlunden Le Père Lachaise. Hans datter Julia hevdet at hennes far hadde blitt myrdet.[30]
Et antall av Wrights bøker har blitt utgitt etter hans død. En del av hans mest kontroversielle avsnitt om rase, sex og politikk var blitt fjernet eller utelatt før den opprinnelige utgivelsen. I 1991 ble utvidete utgaver av Native Son, Black Boy og andre av hans verker utgitt. I tillegg ble hans lange novelle, Rite of Passage (1994) utgitt for første gang.
I sine siste år av sitt liv ble Richard Wright forelsket i haikudiktning og skrev over 4000 av slike dikt. I 1998 ble en boksamling med 817 av hans favoritthaikuer utgitt, Haiku: This Other World. En samling av hans reiseskildringer ble utgitt av Mississippi University Press i 2001. Ved sin død etterlot Wright en uferdig bok, A Father's Law. Den handlet om en svart politimann og den sønnen han mistenkte for å ha begått et mord. Wrights datter Julia Wright utga denne romanen i januar 2008. Three Books from Exile, en samleutgave med Wrights politiske tekster ble utgitt med følgende titler: Black Power; The Color Curtain; og White Man, Listen!
Wright giftet seg med Dhima Rose Meadman, en danselærer i moderne dans av russisk-jødisk avstamning i 1939, men de skilte lag et år senere. I 1941 giftet han seg med Ellen Poplar, datteren av innvandrere av polsk-jødisk avstamning og medlem av kommunistpartiet i Brooklyn. De fikk to døtre, Julia Wright i 1942 og Rachel Wright i 1949.[31]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
