From Wikipedia, the free encyclopedia
Pierre-Auguste Renoir (født 25. februar 1841 i Limoges i Frankrike, død 3. desember 1919 i Cagnes) var en fransk maler og skulptør. Filmskaperen Jean Renoir var hans sønn.
| Pierre-Auguste Renoir | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Pierre Auguste Renoir 25. feb. 1841[1][2][3][4]  Limoges (Haute-Vienne)[5][6] | ||
| Død | 3. des. 1919[1][7][8][9] (78 år) Cagnes-sur-Mer[5][10] | ||
| Beskjeftigelse | Kunstmaler, billedhugger, illustratør, grafiker, tegner, bygningstegner, grafiker, porselensmaler | ||
| Utdannet ved | École nationale supérieure des Beaux-Arts (1862–1864) Académie Suisse | ||
| Ektefelle | Aline Renoir (1890–) | ||
| Partner(e) | Lise Tréhot (1866–) Frédérique Vallet-Bisson | ||
| Barn | Pierre Renoir Jean Renoir[11] Claude Renoir Lucienne Bisson Jeanne Tréhot | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[12][13][14] | ||
| Gravlagt | Essoyes (1922–) | ||
| Medlem av | Ligue de la patrie française | ||
| Utmerkelser | Ridder av Æreslegionen (1901)[15] Offiser av Æreslegionen (1911)[15] Kommandør av Æreslegionen (1919)[15] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Pierre-Auguste Renoir kom fra en familie av arbeiderklassen. Faren var skredder, og moren tilskjærer. Da Pierre-Auguste var tre år gammel (1845) flyttet familien til Paris og fant seg et bosted nær Louvre, som den gang ennå ikke var blitt museum, men huset både kontorer og boliger.
Som 13-åring begynte han i lære som porselensmaler. Allerede som 15-åring behersket han dette så godt at han ble tiltrodd ansvaret for utførelsen av svært krevende maleoppdrag som bare var egnet for de svært erfarne. Han ble lønnet godt, og kunne til og med bidra til foreldrenes livsopphold.
På denne tid slo imidlertid mekanisk fargetrykk av porselen inn, og avdelingen måtte stenge da han var 17 år gammel.
Renoir måtte dermed tjene til livets opphold med dekorasjonsmaling av markiser og annet, som kolorering av våpenskjold.
Renoir regnes blant de fremste impresjonistene. Han er kjent for sine motiver med unge kvinner, barn, blomster og landskaper. Blant hans mest kjente verk er Moulin de la Galette, Teaterlosjen og La Grenoullière. Han startet karrieren som porselensmaler. 1862–64 gikk han på École des Beaux-Arts. På denne tiden traff han Camille Pissarro, Alfred Sisley og senere Claude Monet, og malte sammen med de to siste ved La Grenouillere og i Argenteuil. 1867–69 malte han ofte sammen med Monet i Paris, og hans første impresjonistiske landskaper er fra denne tiden.
Etter krigen 1870–71 ble hans interesse for Eugène Delacroix vakt. Hans søken etter fargens frigjøring sammen med Monet og hans interesse for Édouard Manets samtidsskildring fikk uttrykk i flere bilder, f.eks. i Losjen (1874), som direkte vitner om Manets innflytelse. Andre sentrale verker fra denne perioden er Le Moulin de la Galette (1876) og Roernes frokost (1881).
I 1881 drog han til Algerie, deretter Italia, hvor han særlig interesserte seg for Rafael. Man finner i denne perioden spor etter hans klassiske interesser; linjen fikk større betydning, konturen større vekt. På tilbakeveien til Frankrike møtte han Paul Cézanne og malte ved l'Estaque. I denne såkalte «Ingreske» perioden skapte han verker som Les Grandes Baigneuses (1884–87) og Etter badet (1885, Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet, Oslo). I slutten av 1880-årene gikk han igjen tilbake til en mer malerisk form og rikere, ofte rødtonet koloritt.
Han ble rammet av leddgikt og oppholdt seg mye i Sør-Frankrike; i 1903 bosatte han seg i Cagnes-sur-Mer på Rivieraen. Hans kunst gikk inn i en ny fase, koloritten ble lysere, konturen mer oppløst, motivene enda mer solfylt enn tidligere. Barna og hushjelpen Gabrielle tjente særlig som modeller i denne perioden.
Etter hvert ble sykdommen verre, og etter 1912 kunne han ikke lenger bruke føtter og hender, men fortsatte å male med penselen bundet til armen. Fra 1907 arbeidet Renoir også med skulptur og keramikk; med italieneren Guino som utførende modellør skapte han 1916 fra sin rullestol skulpturen Den seirende Afrodite og relieffet Paris' dom (begge i Nasjonalmuseet/Nasjonalgalleriet, Oslo).
.jpg)
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
