spesialisert transportfartøy From Wikipedia, the free encyclopedia
Obeliskskipet er et spesialisert transportfartøy fra det gamle Egypt og Romerriket i antikken for frakt av obelisker. Lite er kjent om disse transportfartøyene som bare i noen få tilfeller ble skildret for ettertiden. De meste tydeligste avbildninger av en enorm pram for frakt av obelisker er å finne i dronning Hatshepsuts (1508-1458 f.Kr) gravtempel i Deir el-Bahri som har utsøkte relieffer som er bevart for ettertiden. Et obeliskskip var dimensjonert for å frakte de store obeliskene, antagelig to stykker ved siden av hverandre og kunne ikke seile for egen kraft, da det ikke hadde årer eller seil, men var avhengig av å bli trukket av en rekke andre skip.
I dag står åtte obelisker fra oldtidens Egypt i Roma, men ikke på sine opprinnelige steder. Den første av obeliskene, den 263 tonn tunge Flaminian-obelisken,[1] ble fraktet fra Heliopolis – dagens Kairo – i 10 f.Kr., mens den siste, den 455 tonn tunge Lateranobelisken, ble fraktet fra Karnak.[2]
De egyptiske obeliskene (fra fra gresk obeliskos)[3] er frittstående, høye, slanke og kvadratisk formede monumentale søyler med pyramideformet topp[3] på opptil 30 meter, den største av disse veier bortimot 500 tonn. De var opprinnelig kultsymboler for den egyptiske solguden Ra,[4] åpenbart falliske symboler,[5] og stammet fra «benben»-steinen i egyptisk mytologi med en pyramidetopp, den såkalte pyramidion, (den lille pyramide), som symbolet på verdens skapelse.[6] De meste imponerende eksempler på disse egyptiske obelisker er skåret eller hogd ut som en sammenhengende stein, en såkalt monolitt i polert granitt.
Den eldste tempelobelisk som fortsatt står i vår tid er den som var reist av farao Senusret I (1971-1926 f.Kr) i det tolvte dynasti ved Heliopolis. Den er ca. 20 meter høy. Man vet om at omtrent 28 oldtidsobelisker har overlevd fram til moderne tid. I tillegg ligger en ikke fullført obelisk etterlatt i steinbruddet ved Aswan. Denne granittobelisken er 43 meter lang og 3 meter tykk i den nedre enden med en vekt på 110 tonn.[7][8]
Den meste kjente obelisken som står i dag, er den prominente obelisken på Petersplassen i Roma, Vatikanobelisken. Den er 25,5 meter høy og veier omtrent 455 tonn. Den ble flyttet av keiser Caligula fra Egypt i år 37 e.Kr.[9] Den største obelisken ligger litt bortgjemt på plassen foran Laterankirken i Roma, Lateranobelisken, med en høyde på 32,18 m.[2]
Det var også obelisker som rett og slett var for store og mektige for datidens teknologi. I steinbruddet i Aswan ligger det en uferdig obelisk, antagelig fra Det nye riket i det 18. dynasti. Den er på 41 meter, ferdig uthugd på tre sider, men aldri gjort ferdig. Antagelig var lengden og vekten, ca 1000 tonn, i meste laget, både for transport og reisning av obelisken.[10]
Allerede i set gamle riket i Egypt (2686-2181 f.Kr) kunne egypterne transportere tyngre gjenstander, hovedsakelig ved hjelp av sleder, belter og tauruller.[11] Ni svære røde granittblokker på tilsammen 400 tonn ble fraktet til kongens gravkammer inne i den store Kheopspyramiden ca. 2551 f.Kr.[12][13]
Fra det gamle rikets tid har man flere bevarte beretninger om diverse sjøfartøyer deriblant lekterfartøyer under slep, betegnet som «satj», omtalt av embetsmannen Ueni som «åtte-ribbede skip» med åtte spanter. En andre type, et «weskhet» skip som et bredt og rommelig fraktfartøy med seil var også beskrevet. Det var oppgitt å være seksti egyptiske alen langt og tretti alen bredt (32 meter langt og 16 meter bredt). I gravbiografien til Weni (Abydos) er det oppgitt en del detaljer om begge skipene, som begge var bygget av akasietømmer fra Wawat i Nubia av nubiere.[14]
Fra det femte dynastiet har relieffer funnet på en steinblokk vist skip under slep med et par 10,5 meter lange steinblokker. Denne skipstypen som lå dypt i vannet minnet om de første havgående fartøyene fra det gamle riket med rette stevner, men av robust konstruksjon med åpent dekk. På dekket var det mulig å observere et par transportsleder fastmontert til fartøyet under en tripodmast i hvilestilling på et par gafler. Teksten på steinblokken fra farao Unas' (2375-2345 f.Kr) tid forklarte at lasten var granittblokker[15] fra Elefantine til Unas-pyramiden på Saqqara.[16]
De fleste fartøyene for tungtransport i det gamle Egypt ble buksert av flere åredrevede fartøyer, men det hendte at seil var brukt på veien oppover Nilen til steinbruddene.
Den første skildringen av et spesialisert transportfartøy for frakt av obelisker er fra beretningen om embetsmannen og arkitekten Ineni,[14] som hadde ansvaret for større byggeprosjekter under faraoene Amenhotep I, Thutmosis I, Thutmosis II og Thutmosis III samt dronning Hatshepsut i 18. dynasti (1550-1292 f.Kr). Allerede i Thutmosis Is regjeringstid (1506-1493 f.Kr) hadde Ineni ansvaret for byggingen av to store obelisker, og dette er gjengitt i gravskriften fra fra hans grav i Teben:
Jeg overvåker transporten av to obelisker - - - bygde det mektige fartøyet, 120 alner langt, 40 alner bredt, for å transportere disse obelisker.
Inskripsjonen slår fast at han bygde et slikt lastefartøy særskilt for transporten av obeliskene til Thutmosis I. Dimensjonene til fartøyet ble oppgitt å være 120 kubitt langt og 40 kubitt bredt. Hvilket vil utgjøre en størrelse på 63 ganger 21 meter.[17] En lignende størrelse kan antas for lekterne til Unas og Hatshepsut, bygget i tømmer av sedertre fra Libanon og lokal akasie.[14] Landström betegner at dette obeliskskipet var 2 m dyptgående, veide 800 tonn uten last og med last 1500 tonn. Hvis det ble bygd på samme måte som små egyptiske skip besto det av 30 cm tykke treplanker tappet til hverandre. «Vanntrykket holdt bunnen sammen, og tre lag gjennomgående bjelker holdt de høye fribordene sammen, mens et helt system av spente trosser støttet skroget langskips.»[18] For å trekke det enormt store skipet ble det benyttet 27 andre skip i tre rekker. Hver av dem med 30 roere, foruten rormenn og annet mannskap.[18]
Fra dronning Hatshepsuts gravtempel er antikkens eneste avbildning av et obeliskskip funnet som relieffer på en vegg som skildret hvordan transporten av to obelisker foregikk.[18] Deler av relieffene på veggen er forsvunnet, deriblant tekstene som skulle forklare begivenheten og det store skipet. Det eneste man har av tekstene er få fragmenter:
Hatshepsuts obeliskskip kan være det samme som obeliskskipet til hennes far Thutmosis I, eller at det gamle obeliskskipet kan ha blitt brukt som modell eller ombygd i tråd med nyere krav for større lasteevne. Embetsmannen og arkitekten Ineni var fremdeles en meget sentral person i dronningens regjeringstid. Respekten for hans person skal ha vært så stor lenge etterpå at Hatshepsuts navn og gjerninger ikke var meislet bort i hans gravmæle mer enn tjue år etter dronningens død.
Dronning Hatshepsut som i begynnelsen regjerte som medregent for sin stesønn Thutmosis III rundt 1479 f.Kr, var den første egyptiske kvinne som fikk guddommelig status som farao, en tittel som var forbeholdt menn. Hun klarte å alliere seg med det mektige presteskapet rundt Amon. Disse fikk til gjengjeld en rekke byggeprosjekter som gave. Hundrevis av storslåtte byggeverk var reist i løpet av hennes regjeringstid, deriblant flere obelisker til ære for gudene i Karnak.
Obeliskskipet i dronning Hatshepsuts tid skulle dermed frakte de største obelisker som det overhodet var mulig å transportere nedover Nilen, og én obelisk som har blitt bevart, er nå å finne i Karnak. Den hadde blitt beskyttet av stesønnen som reiste en mur rundt den, de andre hadde blitt ødelagt. Den gjenstående obelisken er omtrent 30 meter høy med en vekt på rundt 350 tonn.
Flere obelisker var blitt ødelagt i ettertiden av Thutmosis IIIs etterfølgere, deriblant hans sønn Amenhotep II. Sønnen ble samkonge med sin far ca. 1430 f.Kr. Fra dette tidspunktet begynte man å meise bort tekster om dronningens regjeringstid og forsøkte å utradere alle minnesmerker over Hatshepsut.
En tekst som ble funnet i 1970 tolkes ifølge Landström som at det var to enorme obelisker, 108 alner høye (57 meter), som var reist av dronningen. Om disse skulle ha de samme proporsjoner som Karnak-obelisken så skulle vekten være på 1200 tonn, tilsammen om lag 2400 tonn for begge obelisker.
Det stiliserte relieffet av det store fartøyet og bukserfartøyene kan ha blitt forvrengt med vilje for å vise hva slags transport man hadde på skipet, det er to obelisker liggende med den flate enden mot hverandre. Det betyr at det blir bare spekulasjoner om hva slags obelisker som kan ha blitt fraktet på skipet, og størrelsesforholdet mellom gjenstandene på relieffet er ikke pålitelige. Den mest pålitelige tolkningen av avbildningen er at man hadde to obelisker liggende side om side, de mange utvendige trosser for å motstå hogging langs fartøyets lengderetning er en indikasjon på et bredt skip som lå høyt på vannet.
I 1934 ble boken «Studien zur Geschicte des antiken Seewesens» utgitt i Leipzig, Tyskland av August Köster om hans studier av antikkens skip. Köster tok utgangspunkt i obelisken på tretti meters høyde og sammenlagt vekt på 748 tonn for et par obelisker, og relieffets lengde/høyde-proporsjoner for sine beregninger av den aktuelle størrelsen.
Han beregnet høyden på skroget midtskips til 6 meter med en tykkelse på bordleggingen på 40 cm og bjelkenes dimensjoner på 60 x 30 cm utenfor skrogssiden om skipet var bygd med lokale treemner. Deretter konkluderte Köster med at prammen skulle være 84 meter langt og 28 meter bredt. Dødvekten på obeliskskipet skulle være på 1130 tonn, med last på 1502 tonn med dybde på 2 meter ned i vannet. Basert på relieffet med to obelisker langs lengderetningen mellom stevnene mente Köster at det var to tretti meter lange obelisker pluss 24 meter ekstra, dermed skulle skipet være 84 meter langt med et deplasement på 2664 tonn.
En dansk forfatter, Carl V. Sölver, har utgitt flere artikler på tidsskriftet The Mariner’s Mirror (MM 26, 33, 34, 39, 55) om de egyptiske obeliskskipene fra 1940- og 1950-årene. Sølver kom med den nå aksepterte teorien om at relieffet egentlige var misvisende fordi kunstneren ønsket å vise at lasten besto av to obelisker. En lite kjent avbildning av et obeliskskip funnet på en tekst annetsteds viste bare en obelisk med spissen vendt mot forstevnen.
Med dette som utgangspunktet sluttet Sölver seg til den konklusjonen om at skipets bredde med plass til to obelisker side om side, kunne observeres ved å telle opp antallet trosser som var spent over lasten mellom stevnene. Relieffet fra dronningens gravtempel viste fem massive trosser som var spent over sju til åtte gaffelstøtter med kraftige tverrgående stokker reist over lasten.
Sölver beregnet seg fram til følgende data for Hatshepsuts skip; en lengde på 63 meter, bredde på 25 meter, høyde midtskips 6 meter, bordleggingens tykkelse på 30 cm, dødvekt på 800 tonn, deplasement med last på 1500 tonn. Største dybde ned i vannet på 2 meter.
G.A. Ballard har i sine artikler om obeliskskipet i The Mariner’s Mirror (MM 6, 12, 13, 23, 33) kommet til den samme konklusjonen om hvor stor prammen skulle være; lengde på 63 meter, hvorav over 35 meter langs vannlinjen og bredde på 21 meter ved vannlinjen.
Et nytt tekstfunn om lasten på obeliskskipet hevdet at disse to obelisker i virkeligheten skulle være 108 alner eller 57 meter høye. Bare biter av disse eksisterer i dag etter å ha blitt ødelagt. Dessverre vet man ikke hvor store disse ødelagte obelisker egentlig var, de som hadde forsøkt å utradere alt om dronning Hatshepsut var meget grundige i sine ødeleggelser.
Om man skulle akseptere Sölvers hypotese om størrelsen på obeliskskipet som opprinnelig er basert på frakt av tretti meter høye obelisker, vil det være et enormt skip med utrolige proporsjoner; lengde 95 meter, bredde 32 meter, dødvekt omkring 2500 tonn, deplasement med last 7300 tonn, dybde omkring 3 meter ned i vannet i Nilen.
Kösters hypotese som gikk ut på hva relieffet viser, mente at det ville ha en utrolig lengde på 140 meter.
Landström rekonstruerte utseendet av obeliskskipet basert på relieffet i sin bok «Egyptiska Skepp 4000-600 f.Kr» med de to 57 meter høye obelisker som utgangspunkt, men måtte konstaterte at ethvert rekonstruksjonsforsøk basert på relieffet og ufullstendige opplysninger aldri ville klare å gjengi det korrekte bildet. Sluttresultatet var et umåtelig stort skip med et 95 meter langt skrog som skulle være 9,5 meter høyt midtskips. Detaljene om prammens konstruksjon har blitt bevart på relieffet og er generelt ansett for å være lettere å tolke.
Tre synlige rekker av utstikkende endestykker på de gjennomgående bjelker kunne observeres på skroget. Dette betyr at man hadde forsterket konstruksjonen med bedre tverrskips styrke med 22 bjelker per rekke låst fast mellom bordgangene fra relingen nedover til vannlinjen, dermed tilsammen 66 tverrgående bjelker formodentlig av sedertre istedenfor lokale treemner. For- og akterstevner var nesten visket bort på relieffet, og kunne ikke rekonstrueres med absolutt sikkerhet utover grove skisser. Massive trosser var bundet rundt endene for å spenne sammen endene på skroget som på havgående skip under ekspedisjonen til Punt i Hatshepsuts regjeringstid, et konstruksjonstrekk som hadde eksistert helt siden det gamle rikets tid.
Nesten samtidige havgående fartøyer i det gamle Egypt fram til slutten på det nye rikets tidsregning hadde ikke indre avstivning i lengderetningen, og dermed var ekstra sårbart mot sagging- eller hogging-fenomenet. Det oppstår bøyespenninger på skipsskroget når det er i vannet, om man har mer last foran og akter i skipet, kan det bøye seg under vekten, dvs. hogging. Det motsatte tilfellet er om man har mer last i midten av skipet og mindre foran og akter, dvs. sagging. Skroget måtte ha tilfredsstillende styrke i lengderetningen, og det var ikke mulig å ha kjøl på obeliskskipet. Egypterne hadde sine egne løsninger på dette, og det er den utvendige trossen som ble spent mellom stevnene ovenpå galger eller gafler.
Obeliskskipet hadde ikke én, men mange utvendige trosser fra forstevnen mot en tverrgående stokk reist mellom to «gaffelstøtter», deretter seks andre fram til akterstevnen over det åpne lasterommet som de to obelisker var lagt på. Et komplisert system med minst fem trosser var brukt for å spenne sammen stevnene på skroget og dermed stabilisere det på langs. Dessverre er det ikke gode detaljer om dette systemet på relieffet, slik at det kom en rekke tolkninger på hva og hvordan dette var utformet. Sölvers tolkning av dette systemet gikk ut på at man hadde meget kraftige trosser midtskips mellom de to innerste gaffelstøtter som trossene fra stevnene sluttet mot, men det er bare en hypotese.
Som de fleste elvefartøyer i Nilen hadde ikke prammen kjøl, men var flatbunnet, med hjelp av vanntrykket som skulle holde sammen undervannsskroget. Forholdene på den relative rolige floden med nedgående strøm med muddergrunn og sandbanker gjorde kjølen overflødige, den flate og glatte bunnen var mest hensiktsmessig. Obeliskskipet hadde fire store stevnror, to på hver side, som er nesten like lange som den mindre båten langs forskipet på relieffet. Landströms rekonstruksjonen indikerte en lengde på 18 meter.
Storparten av relieffene på veggen i gravtemplet ble opptatt av et stort antall fartøyer i tillegg til det enslige obeliskskipet. Fra forstevnen på prammen går tre slepetau til de tre siste bukserfartøy i en flåte på ti fartøyer med et utseende tatt fra «Punt-skipene» med kjøl, deretter løper slepetauet fra skip til skip langs rekken av bukserfartøyene. Sammenlagt 27 til 30 skip hadde tatt obeliskskipet under slep, hvert av disse hadde tretti roere med hver sin åre.
G.A. Ballard, Sölver og Edouard Naville kom med sine tolkninger av systemet om hvordan tretti skip kunne buksere et enslig storskip, men disse er omstridte. Slepetauet går først til det siste skipet, ble fastgjort på akterstevnen ved stevnrorene og ført opp til en slags mast uten rigging, deretter til forstevnen. Men hvordan man kunne koble sammen ti fartøyer med ett slepetau er ikke mulig å få et tilfredsstillende svar på.
Nedover Nilen var det enkelt å flyte nedover så lenge man hadde akterskipet mot strømmen, men det var viktig å kunne kontrollere skipets bevegelser med stevnror eller styreårer så man ikke mistet styringen. De mange bukserfartøyene egentlig skulle bare ha det store obeliskskipet under kontroll så lenge det var i fart med strømmen.
Den første beretningen om transport av obelisker fra Egypt som krigsbytte har blitt funnet på tekstene fra den assyriske kongen Asurbanipal (ca. 668-627 f.Kr). Det gamle Egypt etter det nye rikets kollaps hadde blitt kastet ut i en langvarig forfallsperiode preget av okkupasjon og selvstendige styrer i den tredje mellomepoken (1070-664 f.Kr) i det gamle Egypts tidsregning. Det kom til krig mellom Assyrerriket og Egypt fra cirka 671 f.Kr. Etter flere kriger fikk den nye assyrerkongen, Asurbanipal, herredømmet over det egyptiske riket og innsatte et nytt dynasti, det seksogtyvende dynastiet.
Dessverre er det ikke kjent hvordan transporten av de to obeliskene til Assyria foregikk, bare denne teksten forklarte at man hadde transportert et par obelisker som krigsbytte til Mesopotamia der riket Assyria med hovedstaden Ninive lå. En kanal eksisterte formodentlig mellom Nilen og Rødehavet i det nye rikets tid siden Seti Is regjeringstid (1290-1279 f.Kr). Denne kanalen gikk fra Nilen langs Wadi Tumilat til Heroopolis ved havnestedet Pithom mot Bittersjøene. Derfra kunne obeliskskipet seile ut i Rødehavet langs den arabiske kysten og rundt Den arabiske halvøya fram til munningen av Tigris.
Romerne hadde en meget stor fascinasjon for den svunne fortiden av det gamle Egypt, og forsynte seg med egyptisk kunst og egyptiske gjenstander både som trofeer og som et uttrykk for den sterke interessen. En form for egyptomani hadde festet sitt grep på Romerriket i flere århundrer, man hadde for vane å kopiere egyptisk stil inkludert pyramider og obelisker. Flere egyptiske obelisker ble deretter transportert til Roma og andre steder i Romerriket. Publius Victor kom med påstander om at man på et tidspunkt hadde 6 store og 42 mindre obelisker bare i storbyen Roma.
Den første obelisken som ble tatt og ført over Middelhavet fra Egypt til den romerske hovedstaden Roma var i år 20 f.Kr eller 10 f.Kr. etter ordre fra den romerske keiser Augustus (27 f.Kr til 14. e.Kr). Transporten fra Egypt var beskrevet av Plinius den eldre i hans store encyklopediske verk Naturalis Historiae:
Fra hans tid er to obelisker satt opp av keiseren i Roma, obelisken som ble brukt som viser i et stort solur på Marsmarken, og obelisken i hippodromen Circus Maximus som markerte et vendepunkt, spina. Dette var begynnelsen på den romerske anvendelsen av obelisker. Begge var hentet fra Heliopolis, den førstnevnte ble pekeren i det største soluret, Solarium Augusti, fra antikken som man kjente til. Den er nå i Piazza Montecitorio med en høyde på 22 meter. Den andre obelisken ble flyttet til Piazza del Popolo av pave Sixtus V i 1589, den har en høyde på 24 meter og en vekt på 263 tonn.
Utdypende artikkel: Caligulas storskip
Keiser Caligula fikk i år 37 e.Kr en stor obelisk på 25,5 meters høyde brakt fra Egypt til Roma for å sette den oppe i en ny hippodrom der Vatikanet nå ligger. Den nye anvendelsen av obelisker var som vendepunkt, spina, for banen hvor konkurransene i krigsvognkjøring fant sted til allmenn underholdning. Denne hippodromen skal ha vært stedet der apostelen Peter led martyrdøden, og deretter begravet på Vatikan-høyden i 67 e.Kr. I 1587 ble obelisken slept til ett nytt sted der den ble satt opp foran Peterskirken.
Plinius den eldre har i sitt historieverk Naturalis Historiae også referert til transporten av obelisken fra Egypt til Roma, dessuten omtalt den som en enestående hendelse med et stort skip eller en gigantisk lekter. Lekteren som fraktet den store obelisken hadde en ekstra stor mast som armene til fire menn ikke kunne favne rundt. Hundre og tyve linseskjepper var nødvendig som ballast for å gi lekteren stabilitet.
Den romerske keiseren Konstantius II (337-361) fikk to obelisker transportert fra Teben i Øvre Egypt nedover Nilen til Alexandria der et stort skip var gjort i stand. Den ene obelisken ble deretter overført til skipet i år 357 for transport videre til Roma. Fra historikeren Ammianus Marcellinus er en beskrivelse av skipet og transporten bevart i hans historieverk «Res Gestae Libri XXXI», opprinnelig i 31 bøker, men de første tretten bind har forsvunnet. De overlevende atten bøker dekker perioden fra 353 til 378.
Obeliskskipet i år 357 var en meget stor åredrevet farkost med tre hundre roere, som fraktet den største obelisken som noensinne har blitt overført fra Egypt med en imponerende høyde på 32,18 meter og en vekt på 230 tonn (455 tonn) i dag. Den kan ha vært litt høyere ettersom den hadde kollapset og blitt brutt i tre stykker i senere tid. Sixtus V som satte den opp på nytt foran Laterankirken i 1588, hadde forkortet denne obelisken med 4 meter.
Skipet seilte over Middelhavet frem til munningen av elven Tiber, ble deretter tatt under slep oppover den svingete elven fram til tre mil fra storbyen Roma. Der ble obelisken ført på landet til en slede og deretter trukket fram til Circus Maximus.
Den gjenstående obelisken i Alexandria som var fraktet dit fra Teben i år 357 ble senere hentet til Østromerrikets hovedstad av keiser Theodosius den store (379-395).
Som østromersk keiser beordret han i år 390 transporten fra Alexandria av obelisken med et skip som underveis kom ut for en storm i Egeerhavet. Detaljene om dette obeliskskipet er dessverre ikke kjent, men beretningen om denne begivenheten gikk ut på at skipet led havari ved å drive på land i nærheten av Athen på det greske fastlandet. Men lasten gikk ikke tapt, og ble senere berget sammen med skipet.
Obelisken ble reist på hippodromen i Konstantinopel som en spina. Den var opprinnelige på tretti meter høyde, men er forkortet til bare 18,54 meter i høyde, muligens fordi den nedre delen av obelisken hadde blitt ødelagt. Det kan ha hendt under skipsforliset ved Athen. Den står fortsatt i dagens Istanbul.
.jpg)
Den egyptiske visekonge Muhammed Ali som senere titulerte seg som khediv av Egypt, skjenket to obelisker i Luxor til Frankrike i 1829 som gest. En ekspedisjon dro fra Toulon for å undersøke disse to obelisker i året 1831, og man hadde besluttet å bare motta den ene av de to obelisker fra inngangen til templet i Luxor. Den valgte obelisken i rød granitt er 23 meter høy og veier over 250 tonn. Størrelsen og vekten på obelisken ble en meget stor utfordring for franskmennene som hadde tekniske begrensninger på sine transportmidler.
Den franske marinen bygde en flatbunnet pram egnet for seilas på den grunne elven Nilen med interne lasterom, som var rigget som en tremastet skonnert. Dette fartøyet under navnet «Luxor» forlot havnen i Toulon den 15. april 1831, seilte over Middelhavet og nådde Alexandria den 3. mai. Ved Rosette passerte det franske skipet elvemunningen, og deretter dro videre etter hvert som flommen steg så dypgangen ikke skulle bli et problem for ferdselen oppover Nilen til Luxor. «Luxor» nådde bestemmelsesstedet ca. 270 meter fra templet i Luxor der obelisken var tatt ned og forberedt for frakt.
Forstevnen på prammen som var vendt mot land, ble saget av og løftet så sleden med obelisken ved hjelp av gangspill kunne føres inn i lasterommet. Etterpå ble forstevnen satt på fartøyet som med stor møye ble ført nedover floden fram til havet. For å kunne passere den grunne elvemunningen med lasten ombord ble to massive treprammer, såkalte «kameler» forbundet med skipet for å løfte det og fordele vekten på vannet. Bruk av «kameler» har vært kjent i flere århundrer fra meget grunne havnesteder som i Nederland.
Ferden fra Luxor til Alexandria var overstått den 25. januar 1833, men «Luxor» måtte vente på et bukserfartøy fram til den 1. april det samme året. Dampkorvetten «Sphinx» tok prammen under slep og førte den fra den ene havn til den andre under store vansker, man nådde først Toulon den 10. mai, deretter dro man videre til Gibraltar og Le Havre i løpet av sommeren. «Luxor» kom til munningen av Seinen den 14. september.
Bestemmelsesstedet for obelisken, havnen utenfor Place de la Concorde i Paris, ble nådd den 23. desember 1833. Ekspedisjonen hadde tatt to og et halvt år, teknisk sett var transporten meget krevende. Tre år senere, 25. oktober 1836, ble obelisken reist på Concordeplassen.
I 1819 tilbød Muhammed Ali den berømte obelisken «Kleopatras nål» som en minnestein over admiral Nelsons seier under slaget på Nilen i 1798, der det franske ekspedisjonskorpset mistet sin flåte etter ankomsten i Egypt. Selv om den britiske regjeringen tok imot gesten, avslo man fra å finansiere bekostningen av transporten til London. Det britiske militæret hadde på egen hånd allerede i 1801 ønsket å ta den nevnte obelisken, som hadde falt ned fra pidestallen under et jordskjelv som rammet Alexandria i året 1301, som krigsbytte, men var forhindret etter ordre fra regjeringen i London.
Historien om «Kleopatras nål» begynte allerede rundt 1468 f.Kr, da kong Thutmosis III (1479-1426 f.Kr) hadde reist et par obelisker lagd av rød granitt i Heliopolis, som var omtrent 21 meter høye med en vekt på 224 tonn. To århundrer senere ble inskripsjoner om militære begivenheter hogd inn i obeliskene av Ramses II (1279-1213 f.Kr) fra hans kriger, deriblant det kjente slaget ved Kadesj. Obeliskene ble flyttet til Alexandria og satt opp i den romerske bydelen Caesareum av den romerske keiseren Augustus i 12 f.Kr. Disse var oppført mot et tempel som tidligere var bygd av Kleopatra til ære for Marcus Antonius. Der sto disse to obeliskene i mange hundre år, fram til den arabiske historikeren Abd-el-latif (1162-1231 e.Kr) så disse under sitt besøk i Alexandria. Han var meget sterkt interessert i det gamle Egypt fra oldtiden, og er en av de første pionerene innenfor arkeologi i historien.
Det er fra Abd-el-latif, som også var kjent som Abdallatif eller «al-Baghdadi», vi har noen av de første egyptologiske nedskrivelser, som blant annet gav obeliskene den vage betegnelsen «faraos nåler». Etter dette tidspunktet, muligens under det store jordskjelvet i året 1301, som ødela store deler av bymuren, falt den ene obelisken ned og ble liggende på bakken, hvor den senere ble dekket med sand og jord. Denne obelisken ble oppdaget og utgravd av de britiske soldatene som hadde gått på land for å ødelegge det franske ekspedisjonskorpset Napoleon måtte forlate for å redde Frankrike. Dermed ble navnet «Cleopatra’s needle» tatt i bruk om denne obelisken som var oppdaget.
Etter seirene under slaget ved Alexandria den 21. mars 1801 og beleiringen av Alexandra fram til 2. september 1801 som hadde tvunget den franske hæren til overgivelse, ønsket britene å ta med seg den oppdagede obelisken som et monument over sine seire i Egypt. En av de erobrede franske fregattene, «El Corso», var kjøpt og gjort i stand for frakt av den store obelisken som skulle trekkes inn på en slede gjennom akterskipet. Fregatten fikk en stor og massiv plattform av tømmerstokker for å kunne tåle vekten av obelisken ovenpå kjølen. Men den britiske regjeringen gav ordre om å stoppe arbeidet gjennom sin øverstkommanderende i Middelhavet.
Etter å ha fått obelisken som gave skjenket av den egyptiske herskeren Muhammed Ali i 1819, var britene opptatt av spørsmålet om hvordan transporten til London skulle skje, men ofte strandet forslag og planer i møte med spørsmålet om utgiftene. Underlig nok ville ikke regjeringene gjennom tiårene finansiere transporten til et land med sterk egyptomani, så en britisk forretningsmann skaffet fram den da betydelige sum på 10 000 pund i 1877 som privat initiativ til transportprosjektet.
Transportprosjektet ble startet av general Alexander, William James Erasmus Wilson og ingeniøren John Dixon med en kontrakt om hvordan man kunne bygge en farkost for 7000 pund. Farkosten representerte et meget imponerende stykke ingeniørkunst fra slutten på 1800-tallet ved å være en slags krysning mellom en lekter og en sylinder som skulle bukseres over åpent hav med den tunge lasten. Det var et merkelig fartøy konstruert av vanntette jernplater i sylindriske form med loddrette og skarpe ender, delt i ti skotter og skulle være minst 93 fot (28 meter) langt og 15 fot (4,9 meter) i diameter.
«Cleopatra» hadde meget dårlig sjødyktighet, som rullet voldsomt i bølgene og var nesten umulig å slepe etter seg. Etter at obelisken var gjort i stand for transport, ble den innkapslet i sylinderen som var oppført på stedet i Alexandria. Etter ferdigstillelsen ble «Cleopatra» rullet ut i vannet, men traff en skarp klippe som skar seg gjennom jernplatene og delvis oversvømte lekteren med vann. Etter å ha blitt berget ble lekteren reparert og ombygd i en flytedokk. To lensepumper, slingrekjøl, et ror og et dekkhus med en brygge som ført fram til en bølgebryter samt en kort mast for seil var tilføyd.
Den 21. september 1877 dro en skonnertrigget damper, S/S «Olga», ført av kaptein Booth, ut på havet med «Cleopatra» på slep fra byen Alexandria med en besetning på ni menn ombord, inkludert kaptein Henry Carter. Lekteren hadde fått 20 tonn ballast av jern slik at deplasementet medregnet obelisken kom på 270 tonn. Seilasen gjennom Middelhavet var preget av rolig vær, men allerede da hadde «Cleopatra» store problemer. Den var meget vanskelige å slepe ettersom den viste seg umulig å styre selv med hjelp av bukserfartøyet. Men hellet var med Booth og Carter som bare hadde rolige og stille vær både på Middelhavet og Atlanterhavet.
Først utover i Biscayabukten begynte det å blåse opp, og sjøen ble etter hvert røffere med bølger som brøt seg over lekteren som dermed kom ut av kontroll. Det var den 14. oktober 1877 katastrofen skjedde, det kom storm som veltet «Cleopatra» over på siden i grov sjø. Ballasten hadde forskjøvet seg, og Carter hadde besluttet å forlate skipet. Men redningsbåten ble knust mellom bølgene og skipssiden, og da Booth skulle sende over en båt til dem, kantret den og forsvant i bølgene sammen med seks mann. Etter den stormfulle natten klarte Booth å berge alle mennene fra «Cleopatra», etter å ha ført sitt skip ved siden av lekteren. Men «Cleopatra» forsvant i bølgene.
Fire dager senere observerte flere spanske fiskebåter den etterlatte lekteren i fri drift, og den skotske damperen S/S «Fitzmaurice» fra Glasgow tok den på slep til den spanske byen Ferrol senere på dagen. Booth og Carter var i den tro at «Cleopatra» hadde sunket, og hadde dratt videre til Falmouth. Rederiet forlangte 5000 pund i belønning for å ha berget lekteren, men til slutt gikk man med på et krav på 2000 pund etter Admiralitetsrettens inngripen.
Den største og sterkeste slepebåten i Storbritannia, S/S «Anglia», en hjuldamper på 257 tonn deplasement dro til Ferrol for å hente «Cleopatra». Kaptein David Glue tok lekteren på slep og dro ut i havet den 16. januar 1878. Ferden til Thames foregikk uten problemer for Glue, som kunne seile fram til Gravesend den 21. januar, bare få dager senere. Ankomsten ble bivånet av skolebarn i byen som hadde skolefri. Disse sammen med store deler av byen så slepebåten med «Cleopatra» i slep.
Senere på året, den 12. september, ble obelisken reist på sin pidestall på Victoria Embankment i London. Den dag i dag står Kleopatras nål utenfor hjertet av storbyen mot elven Thames.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
