den nordligste delen av det afrikanske kontinentet From Wikipedia, the free encyclopedia
Nordlige Afrika er den nordligste subregionen på det afrikanske kontinentet. Den avgrenses av Middelhavet i nord, Rødehavet i øst og Atlanterhavet i vest, og separeres fra subsaharisk Afrika ved ørkenen Sahara i sør.
.svg)
_(30765760583)_(cropped_to_focus_on_old_town).jpg)
_in_the_Suez_canal_1981.jpg)
Nordlige Afrika dekker et landareal på 7 769 438 km² med 264 205 998 innbyggere i juli 2023.[1][2]
Følgende sju stater inngår:
| Land: | Folketall[3] | Areal km²[4] | Hovedstad | Offisielle språk |
|---|---|---|---|---|
 Egypt |
112 716 598 | 1 002 450 | Kairo | Arabisk |
 Sudan |
48 109 006 | 1 886 068 | Khartoum | Arabisk og engelsk |
 Algerie |
45 606 480 | 2 381 741 | Alger | Arabisk og berbisk |
 Marokko |
37 840 044 | 446 550 | Rabat | Arabisk og berbisk |
 Tunisia |
12 458 223 | 163 610 | Tunis | Arabisk |
 Libya |
6 888 388 | 1 759 540 | Tripoli | Arabisk |
 Vest-Sahara |
587 259 | 266 000 | El Aaiún | Arabisk |
| Sum | 264 205 998 | 7 905 959 |
Fransk er også mye brukt, særlig i Algerie, Marokko og Tunisia.
Marokko har annektert størstedelen av Vest-Sahara og bygget en mur. Den saharawiske arabiske demokratiske republikk, ledet av frigjøringsbevegelsen Polisario, kontrollerer den østlige delen, og påberoper seg hele landet.
Nordlige Afrika er en del av den arabiske verden. Benevnelsen Maghreb inkluderer Vest-Sahara, Marokko, Algerie, Tunisia og Libya, mens Egypt regnes som en del av Midtøsten. Sinaihalvøya i Egypt en del av Asia, noe som gjør Egypt til et transkontinentalt land.
Største byområder, med estimert innbyggertall i 2023:[5]
Det spanske plazas de soberanía på sørkysten av Middelhavet er omgitt av Marokko på land.
De spanske Kanariøyene og portugisiske Madeira ligger i Nord-Atlanteren nordvest for det afrikanske fastlandet.
Geografisk sett blir Mauritania og, mer sjelden, Asorene noen ganger inkludert.
Atlasfjellene, som strekker seg over store deler av Marokko, nordlige Algerie og Tunisia, er en del av fjellkjeden som strekker seg gjennom mye av Sør-Europa. De faller tilbake mot sør og øst, og blir dermed et steppelandskap før det møter Sahara-ørkenen som dekker mer enn 90 % av regionen. Sedimentene fra Sahara ligger over et eldgammelt område med krystallstein, hvorav noen er mer enn fire milliarder år gamle.
Befolkningen i Nord-Afrika blir vanligvis delt inn på en måte som stort sett samsvarer med de geografiske hovedregionene i Nord-Afrika: Maghreb, Nilen og Sahara. Nordvest-Afrika skal angivelig ha vært befolket med berbere siden begynnelsen av historisk tid, mens den østlige delen av Nord-Afrika har blitt hjemmet til egyptere, abessiniere (etiopiere) og nubier (sudanesisk opphav), selv om oldtidens egyptere hadde mye kontakt med berbere og proto-berbere i den vestlige delen av ørkenen. Som en følge av den muslimsk-arabiske striden på 600-tallet, gjennomgikk regionen en prosess med arabisering og islamisering som har preget dens kulturelle situasjon i ettertid. Spørsmål om etnisk identitet avhenger normalt av en tilknytning til arabisk nasjonalisme og/eller Islam, eller av innfødte kulturer og religioner. nordafrikanere varierer stort i sine fremtonende trekk; alt fra lys til mørk hudfarge.
Menneskene i Maghreb og Sahara snakker ulike dialekter berbisk og arabisk, og dyrker nesten utelukkende islam. De arabiske og berbiske språkgruppene er fjernt relatert, siden begge tilhører de afroasiatiske språkene. Sahara-dialektene er helt klart mer konservative enn de ved kystbyene (se tuareg-språkene). Gjennom årene har berbere blitt inspirert av andre kulturer som de kom i kontakt med: nubier, grekere, fønikere, egyptere, etiopiere, romere, vandaler, arabere og nylig europeere. Kulturene i Maghreb og Sahara kombinerer derfor innfødt berbisk, arabisk og elementer fra nabodeler av Europa, Asia og Afrika. I Sahara er forskjellen på den fastboende oasebefolkningen og de nomadiske beduinene og tuaregene spesielt stor.
De forskjellige folkeslagene i Sahara blir normalt kategorisert etter etnisk-språklige trekk. I Maghreb, hvor arabere og berbere ofte integreres, kan disse forskjellene være mindre. Noen berbiskspråklige nordafrikanere kan gå under definisjonen «araber», avhengig av de sosiale og politiske omstendighetene, selv om et stort antall berbere (eller imazighen) har fått tilbake en tydelig kulturell identitet, som på 1900-tallet har fått klart etnisk samsvar med berbisk historie og språk. Arabiskspråklige nordvestafrikanere, uavhengig av etnisk bakgrunn, identifiserer seg ofte med arabisk historie og kultur, og har ofte felles syn som arabere. Derimot kan, og kan ikke, dette ekskludere stolthet av og identifisering med berbere og/eller andre deler av deres arv. Berbiske aktivister (politiske og kulturelle) blir ofte kalt for berberister, og kan ofte anse nordvestafrikanere som hovedsakelig berbere, enten de snakker berbisk eller arabisk som morsmål (se også arabisert berber).
Den sudanesiske delen av Nilen har sitt opphav i de antikke sivilisasjonene i Egypt og kongedømmet Kusj. Egyptere har, gjennom flere århundrer, endret sitt språk fra egyptisk til moderne egyptisk-arabisk (begge er afroasiatiske språk), mens de har holdt på den nasjonale identiteten som historisk sett skilte dem fra andre mennesker i samme region. De fleste egyptere er Sunnimuslimer, og en betydelig minoritet holder fast ved koptisk kristendom — som har sterke historiske bånd med den Etiopisk-ortodokse kirken. I Nubia, deler av Egypt og Sudan, har en stor bestanddel av befolkningen holdt på det urgamle nubiske språket, men har sluttet seg til islam. Den nordlige delen av Sudan hovedsakelig hjem til arabiske muslimer, mens lenger nedover Nilen begynner områdene til de ikke-muslimske nilotene og nubaene. Sudan er det største og mest mangfoldige landet i Nord-Afrika.
Nord-Afrika hadde tidligere en stor andel jøder blant befolkningen, hvorav mange utvandret til Frankrike eller Israel da de nordafrikanske landene ble uavhengige. Et mindre antall dro til Canada. Før den nyere dannelsen av Israel, var det omtrent 600 000—700 000 jøder i Nord-Afrika, inkludert både sefardiske jøder (flyktninger fra Frankrike, Spania og Portugal fra renessansetiden) og innfødte Mizrahiske jøder. Idag er det mindre enn 15 000 gjenværende i regionen, nesten alle i Marokko og Tunisia (se jødenes utmarsj fra arabiske land).
De mest kjente landene fra oldtiden i vestlige Nord-Afrika er Karthago og Numidia. Karthagenerne var av fønikisk opphav, og en romersk myte om deres opphav sier at dronning Dido, en fønikisk prinsesse, ble gitt landområder av en lokal hersker etter hvor mye land hun kunne dekke med et stykke kuskinn. Hun fant ut en genial måte for å utvide kuskinnet til en stor størrelse, og fikk dermed kontroll over et stort område. Hun ble også avvist av den trojanske prins Aeneas, ifølge Vergil, og skapte dermed et historisk uvennskap mellom Karthago og Roma, og Aeneas skulle senere legge grunnlaget for Roma. Karthagenerne var en handelsmakt og hadde en sterk marine, men var avhengige av leiesoldater for å styrke bakketroppene. Karthagenerne utviklet et imperium i Spania og Sicilia, hvor den sistnevnte var årsaken til den første punerkrigen med romerne. I mer enn en hundreårsperiode ble alle karthagenske territorier erobret av romerne, noe som førte til at de karthagenske nordafrikanske territoriene ble til den romerske provinsen i Nord-Afrika i 146 f.Kr.. Dette skapte spenning — og senere konflikt — mellom Numidia og Roma. De numidiske krigene er kjent for å være starten på både Gaius Marius og Lucius Cornelius Sulla sine karrierer, og for å ha strukket den konstitusjonelle byrden på den romerske republikk; Marius krevde en profesjonell hær, noe som var motstridende med de tidligere romerske verdiene, for å overvinne den talentfulle militære lederen Jugurtha. Nord-Afrika forble en del av Romerriket, som kom opp med kjente navn som Augustus av Hippo, helt til udugelig lederskap fra romerske kommandører tidlig på 400-tallet tillot vandalene, et germansk barbarisk folkeslag, å krysse Gibraltarstredet hvorpå de overvant det usolide romerske forsvaret. Tapet av Nord-Afrika blir ansett som den forårsakende hendelsen til Vestromerrikets fall, siden Afrika tidligere hadde vært en viktig kornprovins som opprettholdt den romerske velstanden, på tross av de barbariske inntogene, og velstanden gjorde at de kunne bygge nye hærer. Å ta tilbake Nord-Afrika var av overordnet prioritet for Vestrommerriket, men de var frusterte over vandalenes seire og at de måtte bruke sin energi på å forsvare seg selv fra hunerne. I 468 f.Kr. kom det siste forsøket fra romerne, med bistand fra bysantinerne, men dette forsøket på å erobre Nord-Afrika endte med at de ble drevet tilbake. Heretter var det «ingen vei tilbake» for Vestrommerriket, i historisk perspektiv, og den siste romerske keiseren ble avsatt i år 475 av østgoternes øverstkommanderende, Odoacer, som ikke så noe poeng i å ta tilbake Nord-Afrika. Handelsrutene mellom Europa og Nord-Afrika holdt seg intakte helt til fremveksten av muslimene.
Den arabisk-islamske erobringen nådde Nord-Afrika i 640 e.Kr. Innen år 670 hadde mesteparten av Nord-Afrika falt under muslimsk herredømme. Innfødte berbere startet deretter en respons i form av regjeringer på steder som Fez, Marokko og Sijilimasa. I det ellevte århundre ble det dannet en reformistisk bevegelse som kalte seg for Almoravidene, startet en jihad mot kongerikene lenger sør i savannen. Denne bevegelsen befestet troen på islam, og åpnet for videre inntrenging i det subsahariske Afrika. Etter middelalderen var området løst kontrollert av Det osmanske riket, med unntak av Marokko. Etter 1800-tallet ble det kolonisert av Frankrike, Storbritannia, Spania og Italia. Under andre verdenskrig, fra 1940 til 1943, var området preget av felttoget i Nord-Afrika. På 50- og 60-tallet hadde alle nordafrikanske stater oppnådd uavhengighet. Det strides fortsatt over Vest-Sahara mellom Marokko og den Algerie-støttede frigjøringsbevegelsen Polisario.
Beskyttede daler i Atlasfjellene, daler og elvemunninger ved Nilen, og Middelhavets kyst er de beste landbruksområdene. Disse byr på et bredt spekter av verdifull avling, inkludert korn, ris og bomull, og skoger med seder og korkeik blir dyrket. Typiske middelhavsavlinger som oliven, fiken, dadler og sitrusfrukter trives også i disse områdene. Dalene rundt Nilen er spesielt fruktbare, og mesteparten av Egypts befolkning lever like ved elven. Andre steder er det nødvendig med vanning for at muligheten for avling skal være til stede, spesielt i ørkenområdene.
Mange nordafrikanske nomader, som f.eks. beduinene, opprettholder en tradisjonell, prestelig livsstil i ørkenens utkantområder, hvor de flytter sine horder med sauer, geiter og dromedarer fra sted til sted – og de krysser landegrenser for å finne tilstrekkelige gressområder.
Økonomiene i Algerie og Libya ble totalforandret etter at det ble oppdaget olje- og gassreservater i ørkenen. Marokkos største eksportvarer er fosfater og landbruksprodukter. I Egypt og Tunisia er turistindustrien det viktigste i økonomien. Egypt har den mest varierte industrien, da de importerer teknologi for å utvikle elektronikk- og ingeniørindustri, samtidig som de opprettholder sitt rykte som høykvalitetsleverandør av bomullsvarer.
Oljerigger står spredt over ørkenområdene i Libya og Algerie. Libysk olje er høyt prissatt på grunn av dens lave svovelinnhold, noe som betyr at den forurenser mindre enn andre oljetyper.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
