From Wikipedia, the free encyclopedia
Felttoget i Nord-Afrika eller Ørkenkrigen foregikk under den andre verdenskrig i ørkenene i Nord-Afrika fra 10. mai 1940 og varte i tre år fram til 16. juni 1943. Hva som sto på spill for Storbritannia og de allierte var kontrollen over Suezkanalen, en vital livslinje for det britiske koloniriket, og av de verdifulle oljereservene i Midtøsten. Oljen i særdeleshet hadde blitt en kritisk strategisk råvare grunnet den økende mekaniseringen av moderne hærstyrker. Storbritannia i særdeleshet var avhengig av olje fra Midtøsten.[1]
I denne tiden mellom 1940 og 1943 presset aksemaktene og de allierte hverandre fram tilbake over ørkenen.[2] I begynnelsen av krigen hadde Libya vært en italiensk koloni i flere tiår og britiske styrker hadde vært i Egypt siden 1882. De to hærene i Libya og Egypt havnet i stridigheter straks fascistiske Italia erklærte krig mot de allierte i 1940 og italienerne invaderte Egypt i september 1940. I desember 1940 satte britene, sammen med indiske styrker, et motangrep, og tok til fange rundt 130 000 italienere.[2] Adolf Hitlers svar var sende det nyopprettede Afrikakorpset til unnsetning., ledet av general Erwin Rommel, som i under dette felttoget fikk tilnavnet «Ørkenreven».[3] De tyske styrkene rykket framover gjennom Libya til Egypt.
I 1942 var de kommet til El Alamein, ca. 240 km nordøst fra Kairo, hvor de ble slått tilbake av en overlegen britisk styrke ledet av feltmarskalk Bernard Montgomery. Etter at kampene hadde rast fram og tilbake i Libya og deler av Egypt hadde til slutt styrkene fra Det britiske samveldet drevet aksemaktene tilbake til Tunisia. Landganger nordvest i Afrika av britiske og amerikanske styrker, ledet av general George Patton, fanget aksen mellom to fronter og drev de ut av området.
I perioden 1940–1943 var dette det eneste området hvor de vestallierte var i kamp med tyske og italienske bakkestyrker.
I et forsøk på å fange de tyske styrkene i en knipetangsmanøver gikk amerikanske styrker i land i Vichy-okkupert Fransk Nordafrika uten å vente noen motstand. De fikk seg en overraskelse da vichystyrkene ga kraftig motstand i Oran og Marokko. I Alger hadde et kupp ledet av den franske motstandsbevegelsen lykkes i nøytralisere den franske XIX Armékorps før landsettingen ved å arrestere de høyeste offiserene. Landsettingen i Algerie møtte altså ingen motstand, og byen ble tatt på den første dagen, med hele overkommandoen for vichyholdt Afrika.
Etter tre dagers samtaler klarte general Mark Clark, en av Eisenhowers assistenter, å overtale admiral François Darlan, øverstkommanderende for vichystyrkene, til å slutte å gjøre motstand. Betingelsen var at Darlan skulle forbli øverstkommanderende, men nå for en fri fransk administrasjon.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
