Remove ads
National Hockey League (NHL; fransk: Ligue nationale de hockey, LNH), er Nord-Amerikas største ishockeyliga med 32 lag, sju fra Canada og 25 fra USA. Den er i dag verdens mest prestisjefylte ishockeyliga.
| National Hockey League Ligue nationale de hockey | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Tidligere navn | National Hockey Association | ||
| Forkortelse | NHL | ||
| Idrett | Ishockey | ||
| Stiftet | 26. november 1917 | ||
| Første sesong | 1917–18 | ||
| Land |  USA (25)  Canada (7) | ||
| Hovedkvarter | New York | ||
| Verdensdel(er) | Nord-Amerika | ||
| Antall lag | 32 | ||
| Internasjonale cup | Stanley Cup | ||
| Regjerende mester | Florida Panthers (2024) | ||
| Offisiell nettside | nhl.com | ||
 NHL 2024/25 | |||
Remove ads
National Hockey League ble stiftet 26. november 1917 i Hôtel Windsor i Montréal (Québec) i Canada som en etterfølger av National Hockey Association. National Hockey League begynte med fem lag: Ottawa Senators, Quebec Bulldogs, Montreal Canadiens, Montreal Wanderers og Toronto Arenas.
Med en utvidelse i 1924-1925 kom to nye lag: Montreal Maroons og Boston Bruins, som det første laget fra USA i Canadas National Hockey League, og med dette ble ligaen internasjonal. I 1925-1926 ble New York Americans og Pittsburgh Pirates tatt opp i ligaen og i 1926-1927 ble New York Rangers, Chicago Black Hawks og Detroit Cougars tatt opp i ligaen. Med disse nye lagene besto ligaen av 10 lag. Sluttspillet har siden oppstarten i 1917 hatt ulike format.[1].
Original Six
Utdypende artikkel: Original Six
På grunn av depresjonen og andre verdenskrig besto ligaen i 1942 av bare seks lag: Montreal Canadiens, Toronto Maple Leafs, Detroit Red Wings, Chicago Black Hawks, Boston Bruins og New York Rangers. Fra 1942 og fram til 1967 besto fortsatt ligaen av disse seks lagene, de såkalte Original Six. Navnet er misvisende, siden det er bare de to canadiske lagene som faktisk var med i NHL fra begynnelsen i 1917.
Utvidelser etter Original Six
På midten av 1960-tallet var det ønskelig med en større tilstedeværelse i USA, både for å kunne sikre bedre TV-avtaler, men også for å møte utfordringen fra Western Hockey League som en fryktet planla å bli en seniorliga i konkurranse med NHL og utfordre kampen om Stanley Cup. Dette ansporet klubbene i NHL å gjennomføre sin første utvidelse siden 1920-årene, da en i 1967 doblet antall lag i NHL, med virkning fra sesongen 1967-1968. De nye lagene som kom til var Los Angeles Kings, Minnesota North Stars, Philadelphia Flyers, Pittsburgh Penguins, California Seals (etter diverse flyttinger ble først Minnesota North Stars, og fra 1992/93-sesongen til Dallas Stars) og St. Louis Blues.[2] Dette møtte stor kritikk fra Canada at alle de nye lagene var fra USA,[3] og NHL svarte med å legge til Vancouver Canucks i 1970, sammen med Buffalo Sabres, som ligger i grenseområdene mellom USA og Canada.[4] To år senere kom den nydannede World Hockey Association (WHA) og dette førte til at NHL også tok opp New York Islanders og Atlanta Flames (flyttet i 1980 og ble Calgary Flames) for å holde den rivaliserende ligaen unna disse områdene.[5] I 1974, ble Washington Capitals og Kansas City Scouts (som i 1976 flyttet til Colodado og ble Colorado Rockies, og i 1982 til New Jersey og ble New Jersey Devils) tatt opp i ligaen, som da hadde økt til 18 lag.[6]
Syv år med rivalisering mellom NHL og WHA, gjennom både juridiske konflikter og kamp om spiller, førte til at det økonimiske grunnlaget for begge ligaene ble ødelagt. Dette endte med en avtale i 1979, hvor WHA la ned sin virksomhet, mens NHL tok opp lagene Winnipeg Jets, Edmonton Oilers, Hartford Whalers og Quebec Nordiques.[7] Klubbeiere i NHL gikk opprinnelig mot denne avtalen, men etter en massiv boikott av Molson Brewery av canadiske fans gjorde at Montreal Canadiens, som var eid av Molson, skiftet standpunkt, sammen med Vancouver Canucks. I den neste avstemningen ble planen godtatt av NHL-klubbene.[8]
Utover på 1990-tallet ble ni nye lag tatt opp i ligaen: San Jose Sharks (1991), Tampa Bay Lightning (1992), Ottawa Senators (1992), Mighty Ducks of Anaheim (1993), Florida Panthers (1993), Atlanta Thrashers (1997) (dagens Winnipeg Jets) og Nashville Predators (1998), samt fra sesongen 2000-2001, da Columbus Blue Jackets og Minnesota Wild ble tatt opp i ligaen. 23 lag var da fra USA, mens 7 lag var fra Canada. Det har gjennom de siste tiårene vært en utvikling sørover, ved at lag har flyttet og etablert seg i Sørstatene, for øvrig i takt med den demografiske utviklingen i USA og (for de canadiske lagene) lavere skatter i USA. Dette ble søkt motvirket ved utvidelsen med Minnesota og Columbus, og senere i 2011 ved at Atlanta Thrashers ble flyttet til Winnipeg i Canada, og navnet Winnipeg Jets gjenoppsto etter at det tidligere laget fra 1972 hadde i 1996 flyttet til Phoenix og fikk navnet Phoenix Coyotes.
Den neste utvidelsen forsterker imidlertid ytterligere utviklingen sørover da det 21. juli 2015 ble bekreftet at NHL hadde mottatt søknader om opptak fra eiergrupper i Québec by og Las Vegas for nye, mulig lag,[9] og 22. juli 2016 bekreftet NHLs kommisjonær Gary Bettman utvidelse med det 31. laget med hjemmebase i Las Vegas,[10] Det nye laget har fått navnet Vegas Golden Knights og vil spille i Pacific Division som det åttende laget i Western Conference fra og med sesongen 2017-2018. Da vil tre av NHLs fire divisions ha åtte lag, mens Central Division fortsatt vil ha bare syv. Hjemmearenaen vil være den nybygde T-Mobile Arena med en publikumskapasitet på 17 500, beliggende på Las Vegas Strip i forstaden Paradise.
Sesongen 2021/22 ble NHL utvidet med et lag fra Seattle, Seattle Kraken, og NHL bestod av 32 lag.
Kvinner i NHL
Mellom 1952 og 1955 var Marguerite Norris styreleder i Detroit Red Wings, og var den første kvinne i en ledende stilling i NHL og første kvinne som fikk sitt navn inngravert på Stanley Cup. I 1992 ble Manon Rhéaume den første kvinnen som spilte en kamp i en av de profesjonelle nordamerikanske sportsligaene, da hun var målvakt for Tampa Bay Lightning i en treningskamp mot St. Louis Blues, og stoppet syv av ni skudd.[11][12] I 2016 ble Dawn Braid ansatt som skøytetrener i Arizona Coyotes, og ble den første kvinne i en fulltids sportsstilling i NHL.[13]
Remove ads
Ved tre anledninger har lockout i lønnskonflikt ført til spillestans i NHL. Sesongen 1994-1995 ble det bare spilt 48 kamper. Da lønnsavtalen som kom i stand det året løp ut, ble det ny lockout, som varte hele sesongen 2004-2005. Begge konfliktene dreide seg mest om innføring av lønnstak for klubbene. Eiere av lagene, representert ved NHL, ville knytte spillerlønninger opp mot totale inntekter for organisasjonen ved å introdusere lønnstak (salary cap) for hvert enkelt lag. Eierne argumenterte for at slike tiltak måtte innføres for å sikre klubbene kontroll over kostnadene i en tid da mange klubber slet økonomisk. NHL var også den eneste store ligaen i Nord-Amerika uten lønnstak på dette tidspunktet og eierne så ingen grunn til at dette skulle fortsette. Spillerforeningen NHLPA hadde, på sin side, lovet sine medlemmer å aldri godta et lønnstak for klubbene da dette i praksis ville bety drastiske lønnskutt for spillerne. NHLPA argumenterte for at det nåværende systemet representerte et fritt marked der spillerne selv kunne forhandle med klubbene og der klubbene selv bestemte hvor mye de ville bruke på lønninger. Først i juli 2005 ble en ny avtale inngått, og alle klubber har et bestemt lønnstak å forholde seg til. Lønnstaket utregnes som en prosentandel av totale inntekter for NHL i forrige sesong, og utgjorde for 2005-2006-sesongen 54 prosent. Da arbeidsavtalene utløp i september 2012 innførte NHL lockout av spillerne.[14] Eierne ønsket å redusere spillernes andel av det hockey-relaterte overskuddet fra 57 til 47 prosent.[15] Kampene inntil 14. januar 2013 ble kansellert.[16][17][18][19] I januar 2013 kom det i stand en foreløpig avtale som gjorde at sesongen lot seg spille med 48 kamper i stedet for de planlagte 82.[20] [21]
Remove ads
Grunnserien
I grunnspillet, spilles det 82 kamper, 41 hjemme og 41 borte. Tilsammen avvikles det 1230 kamper i grunnspillet, som løper fra første uken av oktober til midten av april. Fra 2013 består Eastern conferende av 16 lag med åtte lag i hver divisjon, og Western conference av 14 lag med syv lag i hver divisjon.
Lagene i Eastern conference spiller 30 kamper innen egen geografisk baserte divisjon, fire eller fem mot hver av de syv andre i sin divisjon, og 24 kamper mot de andre lagene i den andre divisjonen i samme conference, tre kamper mot hvert lag.
Lagene i Western conference spiller 28 eller 29 kamper mot lagene i egen geografisk baserte divisjon, fire eller fem mot hver av de seks andre lagene, og 21 eller 22 kamper mot de syv lagene i den andre divisjonen i samme conference, tre kamper mot hver av de andre lagene, og i tillegg ekstra kamp mot et lag fra den andre divisjonen i tilsammen fire kamper.
Alle lag spiller mot hvert lag i den andre conference to ganger, hjemme og borte.
Alle kamper i grunnserien skal ha en vinner, og denne får to poeng, uavhengig av om denne seieren kommer etter full tid, fem minutter overtid (sudden death) eller straffeslag. Dersom et lag holder til uavgjort ved full tid, men taper i overtid/straffeslag, får taperen et poeng. Det laget som får mest poeng i hver divisjon, blir kåret som mester av denne. Det laget som får flest poeng i grunnserien har siden 1985 blitt tildelt Presidents' Trophy og er garantert hjemmelagsfordel gjennom hele sluttspillet. Plasseringen og poengsummen hvert lag oppnår, er bestemmende for deltakelse og ranking innen det påfølgende sluttspillet.
Ingen lag rykker ned til lavere divisjoner, tvert i mot får de dårligst plasserte lag fordeler under den årlige draftingen hvor lagene tegner kontrakt med nye spillere. Slik utjevnes lagenes styrke over tid, og man unngår at noen lag ødelegger spenningen ved å bli bedre og bedre på bekostning av de andre lagene.
Ny divisjonsinndeling fra 2013–2014-sesongen
Etter at Atlanta Thrashers ble solgt og flyttet til Winnipeg, under navnet Winnipeg Jets, beholdt laget plassen i den daværende Southeast Division sesongen 2011–2012, til tross for den store geografiske avstanden til de andre lagene i denne divisjonen. Denne plasseringen og hele divisjons- og conferenceinndelingen var oppe til vurdering med sikte på mulig ny struktur fra og med sesongen 2012–2013, men det ble ikke enighet om ny struktur.[22][23][24]
5. desember 2011 godkjente styret i NHL («NHL Board of Governors») en omstrukturering conference-oppsettet, som fjernet dagens to conference, seks division oppsett og foreslo i stedet fire conferences basert hovedsakelig på geografi. To av disse ville ha hatt åtte lag og de to andre vil ha syv lag.[25] Dette var et oppsett som bedre kunne tatt hensyn til de ulike tidssonene i Nord-Amerika, og dermed med hensiktsmessig særlig for TV-seere. Hvert lag ville her ha spilt enten 36 eller 38 kamper innen egen conference (avhenging av om de er i en syv-, eller åttelags conference), og to kamper (hjemme/borte) mot hver av lagene fra de andre conferencene.
6. januar 2012 ble det meldte at forslaget møtte motstand fra spillernes fagforening NHLPA, som fryktet at forslaget kunne slå skjevt ut og at det var vanskelig å forholde seg til forslaget før det forelå et forslag til terminliste, slik at en kunne se hvordan det artet seg i praksis. Forslaget ble derfor i første omgang utsatt til tidligst sesongen 2013–14.[26][27]
Etter forhandlinger mellom NHLs ledelse og NHLPA, ble det lagt fram et felles forslag i februar 2013, som modifiserte det første forslaget ved at både Columbus Blue Jackets og Detroit Red Wings ble flyttet til «Øst», og Winnipeg Jets til «Vest». Planen ble også endret ved at en gikk tilbake til to conferences med fire divisions.[28] 7. mars 2013 ga NHLPA eb offisiell støtte til omstruktureringsplanen[29] og denne ble vedtatt 14. mars 2013 av NHLs Board of Governors slik at den ble innført fra og med 2013–2014-sesongen. Divisjonene ble gitt navnene Pacific Division, Central Division, Atlantic Division og Metropolitan Division.[30]
De tre øverste lagene går til sluttspillet, med to wildcard i hver conference, slik at en får et sluttspill på 16 lag som tidligere.[31]
- Seattle Kraken fra 2021/22
Sluttspill
Fram til 2014
Tidligere ble lagene rangert etter hvilken plassering de hadde i sin conference etter endt grunnserie. Plasseringen i hver conference ble bestemt av lagets totale antall poeng. Dersom to eller flere lag avsluttet sesongen med likt antall poeng ble plasseringen avgjort etter hvilket lag som hadde vunnet flest kamper. Dersom to eller flere lag fortsatt sto likt skulle plassering bestemmes etter hvilket lag som hadde flest poeng fra oppgjør lagene imellom. Ved tilfeller der lagene fortsatt sto likt etter disse vurderingene skal lagenes totale målforskjell avgjøre. Deltakerne i sluttspillet var divisjonsvinneren og de to neste lagene i hver divisjon, og i tillegg får to wildcard-lag delta, som er de to neste lagene med høyest poengsum, slik at det deltok åtte lag fra hver conference i sluttspillet.
De åtte beste lagene i hver conference spilte mot hverandre i conference-kvartfinale, semifinale og finale. Det best seedede laget i hver conference spilte sluttspillkamper mot det svakest seedede laget (1–8, 2–7, 3–6 og 4–5). I alle sluttspillkamper måtte det seirende laget slå motstanderen fire ganger, såkalt «best-av-syv». I hver kampserie spiller det best seedede laget hjemme i de to første kampene, det svakest seedede spiller hjemme i kamp 3 og 4, deretter har det best seedede laget hjemmekamp i eventuelt kamp 5 og 7.
Til slutt møttes hver conference-vinner i en ny finalerunde, den såkalte Stanley Cup-turneringen, som ofte ble spilt fram til midten av juni mellom vinnerne av henholdsvis Western Conference og Eastern Conference. Her ble også det laget som gjorde det best i grunnserien seedet høyest, og fikk hjemmebanefordelen.
Fra 2014
Etter at NHL etablerte den nye divisjonsinndeling fra 2013–2014-sesongen, med 16 lag i Eastern Conference, fordelt med åtte lag i hver av de to divisjonene Atlantic Division og Metropolitan Division, og med 14 lag Western Conference fordelt på de to divisjonene Pacific Division og Central Division med syv lag hver, ble også formatet for Stanley Cup-sluttspillet endret. Tidligere var dette basert på confernceplasseringer, men er fra 2014-sluttspillet en divisjonsbasert kvalifisering. De tre beste lagene fra hver divisjon er kvalifiserte til sluttspillet i innen gjeldende conference. De resterende to sluttspillplassene i hver conference blir tildelt såkalte wildcard-lag, som er de to beste lagene i hver conference som ikke lyktes å nå en sluttspillplass gjennom sin divisjon.
Hver sesong avsluttes med et sluttspill som utspilles i perioden fra midten av april til midten av juni. Det er en utslagningsturnering hvor det spilles best av syv kamper, og hvor det på hvert nivå kjempes om troféer i henhold til hvilken division og conference man vinner. Seedingen er slik at divisjonsvinnerne i hver conference spiller mot et wild card-lag, mens nr 2 og 3 i hver divisjon spiller mot hverandre.
I alle sluttspillkamper måtte det seirende laget slå motstanderen fire ganger, såkalt «best-av-syv». I hver kampserie spiller det best seedede laget hjemme i de to første kampene, det svakest seedede spiller hjemme i kamp 3 og 4, deretter har det best seedede laget hjemmekamp i eventuelt kamp 5 og 7.
Vinnerne i denne runden møtes så innen hver divisjon, og kårer en divisjonsvinner, og divisjonsvinnerne møter hverandre i en conference-finale. Vinneren av Eastern Conference får Prince of Wales Trophy, og vinneren av Western Conference får Clarence S. Campbell Bowl. De to conferencevinner møtes til slutt i Stanley Cup-finalen. Her seedes det laget som gjorde det best i grunnserien høyest, og dette laget får hjemmebanefordelen.
NHL i Europa
I sesongen 2007/2008 ble det for første gang spilt NHL-kamper i Europa, da sesongen startet med at regjerende mester Anaheim Ducks spilte to kamper i London mot Los Angeles Kings 29. og 30. september 2007. Lagene vant hver sin kamp, begge endte 4-1. Det har etter hvert blitt en tradisjon at NHL-sesongen åpnes med kamper i Europa. Både Helsingfors, Praha og Stockholm har vært vertskap for kampene.
NHL Winter Classic
Hver vinter på nyåret arrangeres en kamp utendørs, på en fotball- eller baseballarena. Winter Classic ble spilt første gang i 2008 og er blitt arrangert hvert år siden, med unntak av lockout-sesongen 2013.
Remove ads
- Noter
- En stjerne (*) viser en endring på grunn av merkevare, ref det enkelte lags artikler for mer informasjon. Edmonton, Hartford (nå Carolina), Quebec (nå Colorado) og Winnipeg (nå Phoenix) ble en del av NHL i 1979, men ble alle stiftet i 1972. Montreal ble stiftet i 1909.
Remove ads
Hver sommer fordeler NHL-klubbene rettighetene til yngre (18-21 år gamle) spillere mellom seg i den såkalte draften. Førstevalget avgjøres ved et vektet lotteri der det laget som var dårligst sist sesong får størst sjanse til å vinne lotteriet. Vinneren av lotteriet kan flyttes fem plasser opp i forhold til sist sesongs plassering, slik at det bare er fem lag som har sjanse til å få førstevalget et gitt år. Deretter velger man spillere etter klubbenes plassering sist sesong. De regjerende Stanley Cup-mesterne velger sist. Under draften avholdes det sju runder, slik at hver klubb har ett valg i hver runde. Disse valgene kan man bytte bort i forbindelse med spilleroverganger. Dersom en spiller blir valgt i draften betyr det at det kun er det laget som valgte ham som har lov til å skrive kontrakt med spilleren innenfor en gitt tidsperiode.
En rekke nordmenn har blitt draftet, sist ble Sondre Olden valgt av Toronto Maple Leafs i tredje runde i 2010.[32]
Remove ads
Ni norske spillere har kamper for NHL-lag.[33] Tabellen gjelder regulær sesong, sluttspill kommer i tillegg.
| Spiller | Tidsrom | Kamper | Mål | Assists | Poeng | Klubber |
|---|---|---|---|---|---|---|
| Mats Zuccarello[34] | 2010– | 795 | 192 | 410 | 602 | NY Rangers, Dallas Stars og Minnesota Wild |
| Espen Knutsen[35] | 1997–2004 | 207 | 30 | 81 | 111 | Anaheim og Columbus |
| Ole-Kristian Tollefsen[36] | 2005–2010 | 163 | 4 | 8 | 12 | Columbus og Philadelphia |
| Andreas Martinsen[37][38] | 2015–2019 | 152 | 9 | 14 | 23 | Colorado, Montreal Canadiens og Chicago Blackhawks |
| Patrick Thoresen[39] | 2006–2008 | 106 | 6 | 18 | 24 | Edmonton og Philadelphia |
| Jonas Holøs | 2010–2011 | 39 | 0 | 6 | 6 | Colorado |
| Anders Myrvold | 1995–2004 | 33 | 0 | 5 | 5 | Colorado, Boston, NY Islanders og Detroit |
| Emil Martinsen Lilleberg | 2024 | 37 | 0 | 5 | 5 | Tampa Bay Lightning |
| Bjørn Skaare | 1978–1979 | 1 | 0 | 0 | 0 | Detroit |
(Statistikk sist oppdatert per 8. januar 2024)
- Espen Knutsen ble i 2002 eneste nordmann som har spilt NHL All-Star-kamp, hvor han også scoret.[40]
- Patrick Thoresen ble i 2008 første nordmann som har spilt i Stanley Cup-sluttspillet, da han fikk 2 poeng på 14 kamper for Philadelphia.
- Mats Zuccarello har 31 målpoeng på 60 kamper i seks sluttspill for New York Rangers, og han har 42 målpoeng på 13 kamper i ett sluttspill med Dallas Stars.[34]
16 andre norske spillere har blitt draftet: Knut Walbye, Åge Ellingsen, Ole Eskild Dahlstrøm, Tommie Eriksen, Vegar Barlie, Jarl Espen Ygranes, Tore Vikingstad, Marius Holtet, Scott Winkler, Mats Frøshaug, Sondre Olden, Steffen Søberg, Lars Volden, Markus Søberg, Mathias Emilio Pettersen og Ole Julian Bjørgvik Holm.[41]
Remove ads
- Se Stanley Cup
- 1918 – Toronto Arenas
1919– ikke spilt ferdig på grunn av spanskesyken- 1920 – Ottawa Senators
- 1921 – Ottawa Senators
- 1922 – Toronto St. Patricks
- 1923 – Ottawa Senators
- 1924 – Montreal Canadiens
- 1925 – Victoria Cougars (WCHL)
- 1926 – Montreal Maroons
- 1927 – Ottawa Senators
- 1928 – New York Rangers
- 1929 – Boston Bruins
- 1930 – Montreal Canadiens
- 1931 – Montreal Canadiens
- 1932 – Toronto Maple Leafs
- 1933 – New York Rangers
- 1934 – Chicago Blackhawks
- 1935 – Montreal Maroons
- 1936 – Detroit Red Wings
- 1937 – Detroit Red Wings
- 1938 – Chicago Blackhawks
- 1939 – Boston Bruins
- 1940 – New York Rangers
- 1941 – Boston Bruins
- 1942 – Toronto Maple Leafs
- 1943 – Detroit Red Wings
- 1944 – Montreal Canadiens
- 1945 – Toronto Maple Leafs
- 1946 – Montreal Canadiens
- 1947 – Toronto Maple Leafs
- 1948 – Toronto Maple Leafs
- 1949 – Toronto Maple Leafs
- 1950 – Detroit Red Wings
- 1951 – Toronto Maple Leafs
- 1952 – Detroit Red Wings
- 1953 – Montreal Canadiens
- 1954 – Detroit Red Wings
- 1955 – Detroit Red Wings
- 1956 – Montreal Canadiens
- 1957 – Montreal Canadiens
- 1958 – Montreal Canadiens
- 1959 – Montreal Canadiens
- 1960 – Montreal Canadiens
- 1961 – Chicago Blackhawks
- 1962 – Toronto Maple Leafs
- 1963 – Toronto Maple Leafs
- 1964 – Toronto Maple Leafs
- 1965 – Montreal Canadiens
- 1966 – Montreal Canadiens
- 1967 – Toronto Maple Leafs
- 1968 – Montreal Canadiens
- 1969 – Montreal Canadiens
- 1970 – Boston Bruins
- 1971 – Montreal Canadiens
- 1972 – Boston Bruins
- 1973 – Montreal Canadiens
- 1974 – Philadelphia Flyers
- 1975 – Philadelphia Flyers
- 1976 – Montreal Canadiens
- 1977 – Montreal Canadiens
- 1978 – Montreal Canadiens
- 1979 – Montreal Canadiens
- 1980 – New York Islanders
- 1981 – New York Islanders
- 1982 – New York Islanders
- 1983 – New York Islanders
- 1984 – Edmonton Oilers
- 1985 – Edmonton Oilers
- 1986 – Montreal Canadiens
- 1987 – Edmonton Oilers
- 1988 – Edmonton Oilers
- 1989 – Calgary Flames
- 1990 – Edmonton Oilers
- 1991 – Pittsburgh Penguins
- 1992 – Pittsburgh Penguins
- 1993 – Montreal Canadiens
- 1994 – New York Rangers
- 1995 – New Jersey Devils
- 1996 – Colorado Avalanche
- 1997 – Detroit Red Wings
- 1998 – Detroit Red Wings
- 1999 – Dallas Stars
- 2000 – New Jersey Devils
- 2001 – Colorado Avalanche
- 2002 – Detroit Red Wings
- 2003 – New Jersey Devils
- 2004 – Tampa Bay Lightning
2005– ikke spilt på grunn av lockout- 2006 – Carolina Hurricanes
- 2007 – Anaheim Ducks
- 2008 – Detroit Red Wings
- 2009 – Pittsburgh Penguins
- 2010 – Chicago Blackhawks
- 2011 – Boston Bruins
- 2012 – Los Angeles Kings
- 2013 – Chicago Blackhawks
- 2014 – Los Angeles Kings
- 2015 – Chicago Blackhawks
- 2016 – Pittsburgh Penguins
- 2017 – Pittsburgh Penguins
- 2018 – Washington Capitals
- 2019 – St. Louis Blues
- 2020 – Tampa Bay Lightning
- 2021 – Tampa Bay Lightning
- 2022 – Colorado Avalanche
- 2023 – Vegas Golden Knights
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads