en steinfrukt From Wikipedia, the free encyclopedia
Morell eller søtkirsebær (Prunus avium) er et løvfellende tre med steinfrukt. I samme planteslekt finner man blant annet også hegg, plomme og kirsebær. Morelltreet kommer opprinnelig fra Kina, der det har blitt dyrket i over 4 000 år.[1] I Norge har morelltreet blitt dyrket siden midt på 1700-tallet.[2] Den ville formen forekommer i Europa og tilstøtende områder og har gitt opphav til frukttrærne som dyrkes i alle tempererte strøk.
| Morell | |||
|---|---|---|---|
 Et blomstrende morelltre
| |||
| Nomenklatur | |||
| Prunus avium L. | |||
| Populærnavn | |||
| morell, søtkirsebær, fuglebær | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | planter | ||
| Gruppe | karplanter | ||
| Gruppe | blomsterplanter | ||
| Orden | roseordenen | ||
| Familie | rosefamilien | ||
| Underfamilie | Amygdaloideae | ||
| Slekt | kirsebærslekten | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk | ||
| Utbredelse: | |||
 | |||
Følgende beskrivelse gjelder den viltvoksende formen, subsp. avium. De dyrkede formene regnes til subsp. duracina og subsp. juliana og avviker i noen trekk.[3]
Arten vokser fort, men lever kort, 100–150 år. Den blir 15–32 m høy, med en stammediameter på 90–120 cm. Det er som regel en enkelt, rett stamme, og rotskudd forekommer sjelden. Krona er kjegleformet med glisne, kransstilte greiner på unge trær. Eldre trær har en bredere og tettere krone.[3][4][5]
Barken er glatt og purpurgrå på unge trær. På eldre trær blir den gråbrun med horisontale furer og flasser av. Hvis stammen får sår, dannes det en harpikslignende, ravfarget gummi uten lukt. Bladene er 5–15 cm lange, 3–8 cm brede og grovt enkelt- eller dobbelttannete med 8–15 par sidenerver. Bladstilken er 2–3,5 cm lang, og lengst opp på stilken sitter to røde kjertler som er ekstraflorale nektarier. Bladfargen er lysegrønn om våren, mørkegrønn om sommeren og skifter til gul, oransjerød, skarlagenrød eller rosa om høsten.[3][6]
Blomstringstiden er i mai. De hvite blomstene er 2–2,5 cm i diameter og sitter 2–5 sammen. Trærne er som regel ikke selvpollinerende. Pollineringen gjøres hovedsakelig av honningbier, ville bier og humler. Frukten er 1–2 cm i diameter, rødsvart, glatt og med saftig, bittersøtt fruktkjøtt. Morell er diploid med 2n = 16 kromosomer.[3][6][7]
Morell er utbredt i de tempererte løvskogene i Europa. Utbredelsen strekker seg sørover til Nord-Afrika, østover til Vest-Asia og nordover til Skandinavia og De britiske øyer. Ved nordgrensen er det vanskelig å avgjøre hvilke bestander som er naturlige, og hvilke som er naturaliserte. Utbredelsen begrenses i sør av tørre somre og i nordøst av kalde vintre. I Norge finnes morell i lavlandet over store deler av Sør-Norge og nordover til Helgeland.[3][8]
Arten vokser opptil 2 000 moh. i Elburzfjellene i Iran, opptil 1 700 moh. i Alpene og opptil 1 900 moh. i sørøstlige Frankrike. Den kan vokse på mange typer jord, men foretrekker dyp, næringsrik jord med tilstrekkelig fuktighet. Rotsystemet er grunt. Arten er lyskrevende og vokser som en pionerplante i skogkanter og åpne steder i skogen. Den finnes i flere av de mellomeuropeiske løvskogtypene, som lind-lønneskog i raviner, eik-agnbøkskog, bøkeskog og or-almeskog langs elver.[3]
Bærene etes, og frøene spres av fugler som duer, stær, troster og nøtteskrike, og pattedyr som rødrev, grevling og villsvin. Skogmus og markmus kan angripe røttene. Larvene til brun høstmåler beiter på bladene, mens larvene til kirsebærflue og kirsebærsnutebille finnes i bærene. Unge trær er utsatt for beiting fra forskjellige drøvtyggere.[3]
Morell er det viktigste europeiske tømmertreet i rosefamilien. Trevirket er rett, finkornet og lett å bearbeide med rosabrun kjerneved og lysere yteved. Det brukes i møbler, musikkinstrumenter, parkett og til dreiing. Det meste av hogsten går til å produsere finér. Den europeiske produksjonen er for liten til å dekke behovet, og mye av virket som selges som kirsebær, er egentlig romhegg (P. serotina) importert fra Nord-Amerika.[3][7]
Kirsebær som dyrkes for bærene, omfatter to arter: søtkirsebær, som i Norge blir kalt for moreller, og surkirsebær, som vi her kaller kirsebær. Det finnes en rekke sorter av begge artene. Det finnes også en krysning av de to artene, hybridkirsebær (P. × gondouinii), med flere sorter. Kirsebær som dyrkes for blomstringen, tilhører som regel andre arter, for eksempel japankirsebær (P. serrulata).
Betegnelsen morell er egentlig navnet på en gammel surkirsebærsort som opprinnelig skal ha stammet fra Château de Moreilles i Frankrike. På andre språk og i norsk faglitteratur brukes ordet morell om en varietet av surkirsebær (Prunus cerasus var. austera) som har mørk farge og farget saft. Den vanlige norske betydningen er derimot søtkirsebær (Prunus avium).
Søtkirsebær kan dyrkes i Sør-Norge, men regnes som mer krevende enn surkirsebær. Frost i blomstringstiden gjør ofte stor skade på avlingene. Søtkirsebær er vanligst på Østlandet, i Hardanger og i Valldal på Sunnmøre. Populære sorter i Norge er 'Werder', 'Holmabær', 'Emperor Francis', 'Early Rivers', 'Van', 'Merton Premier', 'Merton Glory' og 'Schmidt'. Alle sortene er selvsterile og må pollineres av andre sorter. Søtkirsebær er, som navnet sier, søte og blir som regel spist i fersk tilstand. De egner seg ikke så godt til konservering som surkirsebær.[9][10]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
