Liste over romerske keisere
Wikimedia-listeartikkel From Wikipedia, the free encyclopedia
Remove ads
Remove ads
Romerske keisere styrte og hersket over Romerriket og utøvde makt over rikets borgere og militærapparat. Romerriket ble utviklet da Den romerske republikk invaderte, først de italiske rikene på Den italienske halvøya, deretter invaderte og okkuperte det meste av dagens Europa og deler av nordlige Afrika og vestlige Asia.

Under republikken ble regioner av Romerriket styrt av provinsguvernører som var autorisert og svarte til Senātus Populusque Rōmānus («Senatet og folket i Roma»).[1] Roma og dets senat var styrt av et mangfold av magistrater – hvor konsulene var de mektigste. Republikken ble avsluttet som system og det romerske keiserriket ble opprettet da disse magistratene ble juridisk og praktisk underlagt én borger med makt over alle andre magistrater. Augustus, den første keiser (om enn ikke i navnet) var omhyggelig på å opprettholde fasaden av et fortsatt republikansk styre, krevde ingen særskilt tittel for seg selv og sin posisjon,[2] og kalte konsentrasjonen av magistratenes makt for princeps senatus («den som går foran» eller «senats første mann»).[2] I keisertiden ble navnet gitt til keiseren, derav prinsipatet. Denne typen med regjering varte i rundt 300 år, og er således kalt for prinsipatets tidsalder. Det moderne begrepet keiser er avledet fra cæsar (første stavelse «c» ble sannsynligvis uttalt som «k» på klassisk latin), og stammer fra familienavnet til Gaius Julius Cæsar, den romerske diktatoren.[3] Endringen fra å kun være et familienavn til å bli en keiserlig tittel stammer fra 68/69, det såkalte fire keisernes år.[4] Det førte til et autokratisk keiserlig enevelde.
Framveksten av mektige barbariske stammer langs Romerrikets grenser, og utfordringen disse utgjorde for forsvaret av de utstrakte grensene samt de ustabile keiserlige etterfølgelsene, fikk Diokletian til å eksperimentere med å dele keiserlige titler og ansvar blant flere enkeltpersoner – en delvis tilbakevending til føraugustinske romerske tradisjoner. For bortimot to århundrer deretter var det ofte flere enn én keiser på samme tid, de delte jevnlig administrasjonen av de enorme områdene som Romerriket besto av. Historikeren Henry Moss advarte om at «selv om det er viktig å huske at i øynene til de samtidige var Romerriket fortsatt en udelelig enhet. Det er feil for oppfatningen på den tiden å snakke om «østlige» og «vestlige» riker; de to halvdelene av Romerriket ble forstått som «den østlige eller vestlige delene» (partes orientis vel occidentis).»[5] Delingen av Romerriket ble befestet og endelig med Theodosius den stores død i 395 (se Vestromerriket og Østromerriket).[6] Det siste påskuddet for en slik deling ble formalisert ved den østromerske keiseren Zenon etter Julius Nepos' død i 480 (drept av sine egne soldater).
De gjenværende tusen årene av romersk historie er i praksis historien om Østromerriket (i ettertid også kalt «Det bysantinske riket», etter hovedstaden Bysants som senere endret navn til Konstantinopel etter Konstantin den store).[7] Østromerriket ble styrt fra Konstantinopel, men opprettholdt krav på de i stadig mer urolige og ustabile områdene i vest. Etter 480 førte gjentatte krav på den keiserlige tittelen som Augustus (eller Basileus for gresktalende) til innbyrdes krig, skjønt eksperimentet med å utnevne juniorkeisere (nå kalt for cæsarer) indikerte vanligvis at den påtenkte etterfølgeren ble utnevnt. Arveprisen, for å bruke et moderne begrep. Vestromerrikets endelige undergang fant sted i 476. Østromerriket og en rekke av keisere fortsatte videre i øst fram til Konstantin XI Palaiologos' død og de muslimske osmaneres erobring av Konstantinopel i 1453.[8]
Remove ads
Legitimitet
Keiserne listet i denne artikkelen er de som generelt betraktes som «legitime» keisere, og som opptrer på publiserte keiserlister.[9][10][11] Betegnelsen «legitim» (lovlig) er benyttet av de fleste forfatterne, men vanligvis uten en klar definisjon. Dette er kanskje ikke overraskende da keiserverdigheten i seg selv var uklart juridisk definert. I Augustus’ opprinnelig formulering kom princepsene som ble valgt enten fra det romerske senatet eller fra folket i Roma, men ganske snart ble det militæret som kom til bli anerkjent som «folket». En person kunne bli utropt som keiser av sine soldater eller av «mobben» i gatene, men i teorien var det nødvendig å bli bekreftet av senatet. Press, tvang og makt, som hyppig skjedde, er underliggende i denne formuleringen. I tillegg hadde en sittende keiser makt til å navngi sin etterfølger og ta ham med seg inn i regjeringen som lærling. I slike tilfeller hadde senatet ingen rolle i utvelgelsen, skjønt kunne likevel ha det om en etterfølger manglet makt eller innflytelse til å hevde seg mot rivaliserende kandidater. I middelalderen (eller den bysantinske perioden) var selve definisjonen av senatet blitt så vag og uklar at det bidro til komplikasjonene.[12]
Listen over legitime keisere er derfor delvis påvirket av subjektive vurderinger av dem som setter dem samme, men også delvis av historisk konvensjon. Mange av de «legitime» keiserne listet her ble keisere ved egenmektig tilegnelse (tronran), og mange «illegitime» fordringshavere hadde et legitimt krav på posisjonen. Historisk er de følgende kriteriene benyttet for å utlede listene:
- Et hvert individ som ubestridt styrte over hele imperiet ved et gitt tidspunkt er en «legitim» keiser.
- Et hvert individ som var nominert (innstilt) som arving eller med-keiser av en legitim keiser, og som etterfulgte å styre i sin egen rett, er en legitim keiser.
- Hvor det er tallrike fordringshavere og ingen var legitime arvinger er fordringshaveren som ble akseptert av det romerske senatet den legitime keiseren, i det minste under prinsipatet.
Eksempelvis var Aurelianus, som kom til tronen ved å ta den ved makt, den eneste og udiskutable herskeren i tiden mellom 270-275 e.Kr., og var således en legitim keiser. Gallienus, som ikke kontrollerte hele Romerriket og ble plaget av andre fordringshavere, var den legitime arvingen av den legitime keiser Valerianus. Claudius Gothicus som tok keisertronen med makt, og heller ikke kontrollerte hele riket, var likevel den eneste av fordringshaverne som ble akseptert av senatet, og er derfor den legitime keiseren. Tilsvarende, under året med de fire keiserne, var alle fordringshavere, om enn ikke ubestridte, ved et tidspunkt akseptert av senatet og er derfor inkludert. Vekselvis, under året med de fem keiserne, ble hverken Pescennius Niger eller Clodius Albinus akseptert av senatet og er således ikke inkludert. Det er noen få eksempler hvor enkeltindivider ble gjort til med-keisere, men aldri utøvde makt eller innflytelse i deres egen rett (vanligvis et barn av en keiser); disse keiserne er legitime men ikke inkludert i keiserlisten, og er i denne artikkelen listet sammen med den såkalte seniorkeiseren.
Remove ads
Keisere etter 395
Etter 395 er listen over keisere i øst basert på de samme generelle kriteriene, med det unntak at keiseren kun hadde ubestridt kontroll over den østlige delen av riket, eller var den legitime arvingen av Østromerriket.
Situasjonen i var i vest mer kompleks. Under de siste årene av Vestromerriket (395–480) var den østlige keiseren betraktet som seniorkeiseren, og den vestlige keiseren var kun legitim om han ble anerkjent som det av den østlige keiseren. Dessuten opphørte den vestlige keiseren å være en relevant figur etter år 455, og det var derfor tidvis ingen fordringshaver til tronen i det hele tatt. Alle vestlige keisere etter år 455 tatt med i denne listen, selv om de ikke ble anerkjent av de østlige keiserne.[13] En del av disse teknisk sett ikke legitime keiserne er inkludert på keiserlistene mens andre er det ikke. Eksempelvis var Romulus Augustus teknisk sett en tronraner som styrte kun over den italienske halvøya og var aldri lovmessig anerkjent. Imidlertid er han av historikere på 1700- og 1800-tallet tradisjonelt sett betraktet som «den siste romerske keiser», og er det betraktet som en overgang mellom historiske epoker da han ble veltet av Odovakar. Av den grunn er han vanligvis inkludert på keiserlisten. Imidlertid har moderne historieforskning klart å bekrefte at Romulus Augustus’ forgjenger, Julius Nepos, fortsatte å styre som keiser over andre besittelser i Vestromerriket og som en gallionsfigur for Odovakars styre i Italia fram til Nepos’ død i år 480. Ettersom spørsmålet om hva som utgjør en keiser kan være uklart og tvetydig, og dateringen av «Vestromerrikets fall» er vilkårlig. Denne listen har således detaljer om begge figurer.
Remove ads
Keisere av Romerriket
Principatet
- Se hovedartikkel, Principatet
Det julo-claudiske dynasti
- Se hovedartikkel, det julo-claudiske dynasti
De fire keiseres år og det flaviske dynasti
- Se hovedartikler, de fire keiseres år og flaviske dynasti
Nerva-antoninske dynasti
- Se hovedartikler, nerva-antoninske dynasti og de fem store
De fem keisere og det severiske dynasti
- Se hovedartikler, severiske dynasti og året med de fem keisere
Krisen i det tredje århundret og det gordianske dynasti
- Se hovedartikler, Krisen i det tredje århundret
Dominatet
- Se hovedartikkel, Dominatet
Tetrarkiet og det konstantinske dynasti
- Se hovedartikkel, Tetrarkiet
Det valentinianske dynasti
Det theodosiske dynasti
Ved Theodosius' død i 395 ble romerriket delt mellom hans to sønner Arcadius og Honorius. For fortsettelsen se:
Remove ads
Se også
Referanser
Eksterne lenker
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Remove ads