From Wikipedia, the free encyclopedia
Balbinus (latin: Decimus Caelius Calvinus Balbinus Pius Augustus;[1][2] født ca. 165, død 29. juli 238) var romersk keiser i fellesskap med Pupienus i tre måneder i 238, året med de seks keisere. Hans keisertid var kort og upopulær, og endte med at han ble myrdet sammen med sin kollega.
| Balbinus DECIMVS CAELIVS BALBINVS PIVS AVGVSTVS | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ca. 165 | ||
| Død | 29. juli 238 Roma Myrdet | ||
| Beskjeftigelse | Politiker  | ||
| Embete |
| ||
| Far | Caelius Calvinus | ||
| Nasjonalitet | Romerriket | ||
| Navn før tiltredelse | Decimus Caelius Calvinus Balbinus Pius | ||
| Navn som keiser: | Decimus Caelius Calvinus Balbinus Pius Augustus | ||
| Regjerte | 22. april – 29. juli 238 sammen med Pupienus (i opposisjon til Maximinus Thrax) | ||
| Forgjenger | Gordian I og Gordian II | ||
| Etterfølger | Gordian III | ||
Se også liste over romerske keisere | |||
Lite er kjent om Balbinus før han ble opphøyd til keiser. Historikeren Johannes Zonaras hevder at Balbinus var rundt seksti år da han ble keiser i 238, noe som betyr at han ble født i 178, i slutten av styret til Marcus Aurelius. De fleste moderne forskere tviler på dette og argumenterer for at han var noe yngre.[3] 170 eller 165 er antagelig mer sannsynlige datoer.[4] Han var sønn, enten ved fødsel eller ved adopsjon, av en høytstående romer ved navn Caelius Calvinus, et medlem av presteskapet Salii, og derfor en patrisier.[4] Calvinus er kjent for å ha oppnådd å bli konsul og var guvernør av Kappadokia i 184. Det er mulig at denne mannen var sønn av Gaius Caelius Secundus som var konsul i 157.[3] Han kom uansett fra en framstående familie.
Balbinus' egen karriere er uklar. I henhold til den greske historikeren Herodianus var Balbinus guvernør av flere romerske provinser, noe som kan ha inkludert Asia i 201/202. Dette guvernørembetet ble kun gitt til tidligere konsuler, noe antyder at han allerede hadde oppnådd denne posisjonen en gang rundt 200, hvilket betyr at han da var meget ung. Det upålitelige verket Historia Augusta hevder at han også var guvernør av Africa, Bitynia, Galatia, Pontus, Trakia, og Gallia, men om det er tilfelle, var det ingen av disse som innebar viktige militære plikter.[3]
I henhold til Edward Gibbon, som baserte seg på lesningen av Herodianus og den upålitelige teksten Historia Augusta, var Balbinus «en beundret taler, en poet av fornem omdømme, og en klok magistrat... Hans fødsel var edel, hans skjebne velhavende, hans opptreden liberal og vennlig...»[5]
Da far og sønn Gordian I og Gordian II ble erklært keisere i provinsen Africa (dagens Tunisia og vestlige Libya), oppnevnte det romerske senatet en komité på tjue menn i Jupitertempelet, blant dem også Balbinus, for å samordne operasjonene mot den eksisterende keiseren Maximinus Thrax, som var dårlig likt. De to selvutnevnte keiserne i Africa, som senatet godkjente, ble nedkjempet og drept innen en måned. I frykt for hevnen til Maximinus Thrax, som da reiste mot Italia og Roma, utnevnte senatet to av sin egne, Pupienus (Marcus Clodius Pupienus Maximus) og hans kollega Balbinus, som nye keisere den 22. april 238.[2] «Ettersom den ene var seksti og den andre syttifire år, hadde de begge oppnådd alderens full modenhet og erfaring», slik Gibbon valgte å uttrykke det.[5] Disse to medkeisere var noe nytt i romersk historie. Med tidligere medkeisere, slik tilfellet var med Marcus Aurelius og Lucius Verus, hadde det vært en klar forståelse av at den ene av de to var den eldste og fremste keiseren. Balbinus og Pupienus var likestilte, begge delte til og med posisjonen som pontifex maximus.[4]
Valget var ikke like godt mottatt blant folket i Roma, og det utløste opptøyer. For å dempe gemyttene ble de tvunget til adoptere den unge tenåringen Gordian III, nevø av den døde Gordian II, som deres cæsar (tronarving). Opptøyene fortsatte i byen og hvor folket i Roma gikk til angrep på soldatene til den keiserlige vaktstyrke. For å vise verden at bedre tider var nært forestående, ble andelen sølv i romerske mynter kortvarig forbedret.[3] Innlemmelsen av Gordian III var et slu trekk, ikke bare var tenåringen populær, men det ga også de to keiserne tilgang til Gordians betydelige familieformue som ble populistisk delt ut blant befolkningen i Roma.[4]
Balbinus var antagelig tidlig i syttiårene, slik Gibbon skrev, og den aldrende keiserens kvalifikasjoner for å styre er ukjente, unntatt formodentlig at han var en seniorsenator, rik og med gode forbindelser. Mens Pupienus marsjerte til Ravenna for å overvåke krigsforberedelsene for å konfrontere Maximinus Thrax, ble Balbinus værende igjen i Roma. Hans nærvær hadde antagelig vært ment å roe befolkningen, men han klarte ikke å opprettholde offentlig orden. To senatorer, Gallicanus og Maecenas, fikk en gruppe fra pretorianergarden drept. Senator Gallicanus gikk så langt som å opprette en egen styrke, bestående av gladiatorer. I kaoset brøt det også ut brann som førte til stor skade.[4]
Det slag som var utsett for Pupienus og hans tropper skjedde aldri. Byen Aquileia i nordlige Italia nektet å åpne portene for keiser Maximinus og hans sultende soldater. De slo tilbake hans forsøk på å storme byen, og da han beleiret den, fikk hans soldater nok, gjorde mytteri og drepte keiseren og hans sønn.[4]
Med Pupienus' tilbakekomst til Roma, burde uroen i byen ha dempet seg, men det var bare midlertidig. Enigheten mellom de to keiserne begynte å smuldre opp. Balbinus' omdømme og autoritet hadde fått skade under urolighetene i hovedstaden, og han følte antagelig sin situasjon truet av kollegaens triumferende tilbakekomst. Dog ble det lagt planer om å bekjempe barbarene. Balbinus skulle ta seg av goterne ved Donau og Pupienus føre krig mot perserne. Før planene ble satt ut i livet, begynte keiserne å krangle, og på den nittiniende dagen av deres styre, ble de oppsøkt av pretorianergarden og drept den 29. juli 238.[2] Senatet annonserte damnatio memoriæ, offentlig fordømmelse.[3]
Balbinus' sarkofag har gitt denne keiseren en nisje i romersk historie av keiserlig kunst. Antagelig mens han holdt tittelen som keiser, fikk Balbinus gjort en marmorsarkofag for seg selv og sin hustru (hvis navn ikke er kjent). Den ble oppdaget i fragmenter i nærheten av Via Appia og restaurert. Dette er det eneste eksempelet på en romersk keisersarkofag av denne typen som har overlevd. På lokket er det liggende figurer av Balbinus og hans hustru, figuren av keiseren har også et fint portrett av ham. Sarkofagen er i dag oppbevart ved Museo di Pretastato (ved katakombene til Praetextatus) i Parco della Caffarella (Caffarellas park) nær Via Appia ved Roma.[6]
I historien om deres felles styre ble Balbinus framstilt som en sivil leder og Pupienus som en militær leder, men på siden av sarkofagen er han framstilt i full militær uniform. Den keiserlige paret står i sentrum av sarkofagens front og folder hender, noe som symboliserer deres ekteskap. Fortuna (lykken) holder en cornu copiæ (overflødighetshorn). Virtus (mot og militær styrke) står ved siden av keiserinnen. Til venstre ende står de tre gratier, gudinner som symboliserer skjønnhet, nåde, og lykke. Dette er dyder som er assosiert med kvinner, ikke menn. Det kan antyde at Balbinus bestilte sarkofagen for sin hustru. Det er mulig at han selv tenkte å bli lagt i den, men hans mordere kastet fra seg det torturerte liket av ham i gatene og han ble antagelig aldri skikkelig gravlagt.[7]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
