Khariter (gresk: Χάριτες. khárites, entall Χάρις, kháris; «ynde», «nåde») er en betegnelse for tre eller flere mindre gudinner i gresk mytologi som representerte sjarm, skjønnhet, natur, menneskelig kreativitet og fruktbarhet. Den vanlige listen, fra den yngste til den eldste er Aglaia («Prakt»), Evfrosyne («Munter»), og Talia («Glede»). I romersk mytologi var de kjent som gratier eller egentlig gratiæ, derav engelske graces. I en del varianter var Kharis en av gratiæ og var ikke entallsformen av flertallsnavnet.
Kharitene var vanligvis betraktet som døtre av Zevs og Eurynome, skjønt det ble også sagt at de var døtre av Dionysos og Afrodite, eller av Helios og najaden Aigle. Andre mulige navn på deres mor sammen med Zevs var Eurydome, Eurymedousa, og Euanthe.[1]Homer forteller at de var del av følget til Afrodite. Kharitene ble også assosiert med den greske underverden og med de eleusinske mysterier.
Elven Kifisos i nærheten av Delfi var hellige for dem.
Selv om kharitene vanligvis utgjorde tre stykker, var Kleta, ikke Talia den tredje i henhold til tradisjoner i Sparta. Også andre navn ble nevnt, inkludert Auxo, Hegemone, Peitho, Faenna, Kharis eller Kale, og Pasitea. Et antikk vasemaleri bevitner følgende navn: Antheia, Eudaimonia, Paidia, Pandaisia, Pannykhis; og alle navnene viser til kharitene som beskyttere av festligheter og festivaler.
Geografen Pausanias (200-tallet e.Kr.) stoppet i sin bok Beskrivelse av Hellas (bok 9.xxxv.1–7) for å fortelle om de ulike oppfatningene av kharitene som hadde utviklet seg i de forskjellige delene av det greske fastlandet og i Jonia:
«Boioterne sier at Eteokles var den første mann som ofret til kharitene. Dessuten er de på det rene med at han etablerte tre som antallet til kharitene, men de har ingen tradisjon på hvilke navn han ga dem. Lakedaimonerne sier de imidlertid at kharitene er to stykker, og de ble opprettet av Lakedaimon, sønn av Taygete, som ga dem navnene Kleta og Faenna. De er passende navn for kharitene, akkurat slik som de som ble gitt av athenerne som fra gammelt av har dyrket to khariter, Auxo og Hegemone... Det var fra Eteokles av Orkomenos at vi lærte skikken med å be til tre khariter. Og Angelion og Tektaos, sønner av Dionysos, som gjorde bildet av Apollon for [øya] Dilos, la tre khariter i hans hånd. Igjen, i Athen, foran inngangen til Akropolis, er kharitene tre i tallet; ved deres side er de feirete mysteriene som ikke må bekjentgjøres til de mange. Pamfos (Πάμφως eller Πάμφος) var den første vi kjenner som sang om kharitene, men hans poesi inneholder ingen kunnskap om enten deres antall eller om deres navn. Homer (han refererer også til kharitene) gjør den ene til hustruen til Hefaistos, og ga henne navnet Ynde. Han sier også at Søvn var en elsker til Pasithia, og i talen til Søvn er det dette verset:
Sannelig, han ville gi meg en av de yngre kharitene.
Derav har en del antatt at Homer kjente til eldre kharitene. Hesiod i Theogonien (skjønt forfatterskapet er tvilsomt, dette diktet er et godt vitnemål) sier at kharitene er døtre av Zevs og Eurynome, og gir dem navnene Eufrosyne, Aglaia og Talia. Diktet Onomakritos samstemmer med denne redegjørelsen. Antimakos, mens han oppgir verken deres antallet eller navn, sier at de er døtre av Aigle og Solen. Den elegiske poeten Hermesianax er uenig med sine forgjengere og gjør Persuasion også til en av kharitene.»[2]
I kunstframstillingen av kharitene skrev Pausanias:
«Hvem det var som først representerte kharitene nakne, om det var i skulpturen eller i maleriet, har jeg ikke oppdaget. I løpet av den tidligere periode har skulptører og malere unektelig på samme vis vist dem drapert. Ved Smyrna, eksempelvis, i helligdommen til Nemesis, har bildene over blitt dedikert kharitene i gull, arbeidet til Bupalos; og i musikkhallen i samme by er det et portrett av en kharis, malt av Apelles. Ved Pergamon er det likeledes i kammeret til Attalos I andre bilder kharitene gjort av Bupalos; og nær hva som er kalt for Pythiom er det et portrett av kharitene som er malt av Pythagoras fra Paros. Også Sokrates, sønn av Sofroniskos, gjorde bilder av kharitene for athenerne som står foran inngangen til Akropolis. Sokrates er også kjent for å ha ødelagt sine egne verk da han utviklet seg dypere inn i sitt liv i filosofien og søkte inn i bevisstheten grunnet hans ikonoklastiske holdning over kunst og dens like. Alle disse er på samme vis tildekket, men senere kunstnere, jeg kjenner ikke til årsaken, har endret måten å portrettere dem. Unektelig viser dagens skulptører og malere kharitene nakne.»[3]
I løpet av renessansen inspirerte den romerske statuegruppen av de tre khariter, gratiæ, i Piccolominibiblioteket i Duomo di Siena, katedralen i Siena, de fleste etterløperne.
Også poeter har latt seg inspirere av gratiene; best kjent er kanskje MiltonsL'Allegro, henvendt til Eufrosyne.[4]
En gruppe på tre trær i den amerikanske statsparken Calaveras Big Trees State Park i California har blitt kalt for "Three Graces" etter de mytologiske kharitene.[5]
De tre khariter, maleri i Pompeii, ca 100-tallet e.Kr.
Pausanias: Beskrivelse av Hellas, bok 9.xxxv.1–7. Engelsk oversettelse i Perseus Digital LibraryArkivert 2. oktober 2009 hos Wayback Machine.. Norsk oversettelse av Wikipedia for anledningen.
Smith, William (1873): «Charis» i: Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology, London
Fisher, Nick (2010): «Kharis, Kharites, festivals, and social peace in the classical Greek city» i: Rosen, Ralph M. & Sluiter, Ineke (red.): Valuing Others in Classical Antiquity, Leiden, Brill, Mnemosyne Supplements, 323
(en)Gratiae – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
.jpg)
