From Wikipedia, the free encyclopedia
Romersk Syria ble tidlig en provins under Romerriket, annektert av den romerske republikk i 64 f.Kr. ved Pompeius i den tredje mithridatiske krig som følge av nederlaget til den armenske kong Tigranes.[1] Senere, etter Bar Kokhba-opprøret i 135 e.Kr., ble provinsen Syria slått sammen med provinsen Judea, således opprettet den langt større provinsen Syria Palaestina. Av alle de østlige provinsene var Syria den rikeste.[2]
Syria var en framgangsrik hellenistisk stat. Romerne erstattet grekerne og Selevkidedynastiet og fikk tretten driftige byer som blant annet Damaskus, Palmyra (dagens Tadmur), og Bosra i det fruktbare landskapet Hauran i sørlige Syria, sør for Damaskus. Under keiser Hadrian var Syrias byer betydelige handelssentre og Hauran var områdets brødkurv.[2]
Historikernes oppfatning av romersk Syria tidlig på 1900-tallet var at romerne overtok et velutviklet hellenistisk samfunn, eksempelvis med Theodor Mommsen: «For romerne i Syria var det ikke mye igjen å gjøre for å øke den urbane utvikling».[3] Årsaken er at Syria ikke opplevde den samme endringen i materiell kultur på tilsvarende som romersk Britannia, Gallia og Spania. Istedenfor å bringe romersk sivilisasjon, la romerne, som de nye herskerne, et administrativt-militært lag på toppen av et sosialt og kulturelt komplekst samfunn.[4] I lys av nyere arkeologiske funn og ny vurdering av tidligere bevis, har moderne historikere gått bort fra dette synet.
På den tiden romerne ankom Syria var regionen delt inn i småkongedømmer, og noen få bystater. Innledningsvis ble den eksisterende maktstrukturen beholdt, men over det neste århundret ble de ulike områdene annektert og lagt direkte under en romersk guvernør. Makten ble overført fra en aristokratisk lokal institusjon styrt av en høvding til en romersk administrator.[5] Undersøkelser har indikert at Hauran i sør og regionen på kalksteinplatået i nordvestlige Syria ble først gang bosatt i romersk tid i stor skala siden bronsealderen.[5]
Etter å ha gjort en folketelling og undersøkelse av landet, innførte romerne et skattesystem basert på den mulige avlingen, hvilket forble kjernen i landets skattesystem fram til 1945. Romerne reiste en del av de fremste bygninger i riket, foruten akvedukter, brønner, og romerske veier. En del var fortsatt i bruk i moderne tid.[2]
Lokaliseringen av regionen som slagmark for den sene romerske republikk, og senere ved å grense mot mektige fiender som partiere og persere, sikret store militære styrker i mange byer i Syria. Syria tjente som militærbase for å rette angrep mot Partia (en historisk region i dagens nordøstlige Iran), inn i Judaea og andre steder. Hele fire romerske legioner var stasjonert i Syria på et tidspunkt: Legio III Gallica, VI Ferrata, X Fretensis, XII Fulminata, IIII Scythica og XVI Flavia.[6] Militæret er ofte oppfattet av historikere som en betydelig spredning og blanding av nye måter og ideer, hvilket antagelig også skjedde i Syria. Tilstedeværelsen av den romerske hæren kan knyttes til ny materiell kultur som bestemte mynter og romersk bad ved Dura Europos.[7][8] På 100-tallet e.Kr. var det i den syriske hæren som gjorde mulig statskuppet og maktovertagelsen til Vespasian.
Samtidig som romersk Syria fungerte som grensebuffer mot Østen, var Syrias havner og handelsruter med Det fjerne østen av stor økonomisk betydning. Korn, frukter, kleder, glass, ull, lerret, tekstiler, keramikk, tømmer og rosiner ble eksportert i store mengder. Fargestoffer, særlig purpur, var også av stor viktighet for landets handel.[6]
Hæren i Syria var direkte involvert i den første jødisk-romerske krigen («det store opprøret») i 66-70 e.Kr. I år 66 førte den syriske legat Cestius Gallus den syriske hæren, basert på Legio XII Fulminata, styrket med støttetropper, inn i Judaea for å slå ned det jødiske opprøret. Legionen havnet imidlertid i bakhold og utryddet av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon, en katastrofe som sjokkerte det romerske lederskapet.
Den syriske hæren deltok også i krigshandlingene i Judaea i løpet av Bar Kokhba-opprøret i 132–136. I 244 ble Roma styrt av en innfødt syrer fra Filippopolis (dagens Shahba i sørlige Syria) ved navn Marcus Julius Philippus, mer kjent som Filip Araberen. Han ble den 33. keiser av Romerriket.
Et av resultatene av Bar Kokhba-opprøret var at provinsen Syria ble utvidet til omfatte det stort sett avbefolkede Judaea og ble Syria Palaestina. Fra slutten av 100-tallet kom det romerske senatet til omfatte flere betydelige syrere, blant annet Claudius Pompeianus og Avidius Cassius.
Ikke lenge etter 193 under styret til det syriske severanske dynasti, ble Syria Palaestina delt i Syria Coele i nord og Phoenice i sør. Syria var av kritisk strategisk betydning under kristen på 200-tallet. Fra 260 til 273 var Syria en del av utbryterstaten det palmyrenske riket.
Som følge av reformene til keiser Diokletian ble Syria Coele en del av Dioecesis Orientis, en romersk dĭœcēsĭs, det vil si et administrativ område.[9] En gang mellom 330 og 350, antagelig mest sannsynlig rundt 341, ble provinsen Euphratensis opprettet ut av territoriet Syria Coele langs vestbredden av elven Eufrat og det tidligere rike Kommagene og med Hierapolis som hovedstad.[10]
Da Romerriket ble delt på 400-tallet havnet Syria inn under Østromerriket (Det bysantinske rike). En gang rundt 415 ble Syria Coele delt videre, da i to deler, den første delen ble kalt for Syria Prima med hovedstad i Antiokia, og den andre delen, Syria Secunda (også kalt for Syria Salutaris) hadde hovedstad i Apamea (tidligere hovedstad for Selevkiderikets konger). I 528 skar keiser Justinian I den store ut en liten kystprovins kalt Theodorias som ble tatt fra områder fra begge provinser.[9]
Syria Secunda var delt i to distrikter: Phoenicia Prima med Tyr som hovedstad og Phoenicia Secunda som ble styrt fra Damaskus. Det meste av Phoenicia Prima er i dag Libanon. De herskende familier i Syria i løpet av denne perioden var ghassanidene, kristne arabere som var lojale til Det bysantinske rike og Konstantinopel. Mange syrere hevder å nedstamme fra ghassanidene.[2]
Regionen Syria som helhet forble en av de viktigste bysantinske provinsene. Tidlig kristendom sto sterkt her inntil den ble fordrevet av islam. Mellom 609 og 628 ble landet under okkupert av Sasanidedynastiets Persia, men frigjort av keiser Herakleios. Det gikk endelig tapt ved den muslimske erobringen av Syria etter slaget ved Yarmouk og da Antiokia falt i oktober 637.[9]
Antikkens episkopale seter i den sene romerske provinsen Syria Prima listet i Annuario Pontificio som titulære seter:[11]
Antikkens episkopale seter i den sene romerske provinsen Syria Secunda listet i Annuario Pontificio som titulære seter:[11]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
