Lin Zexu

Lin Zexu eller Lin Zexiu (forenklet kinesisk: 林则徐, forenklet kinesisk: 林則徐, pinyin: Lín Zéxú, Wade-Giles: Lin Tse-hsü; Foochow Romanized: Lìng Cáik-sṳ̀; født 20. august 1785 i Minhou i Fuzhou i provinsen Fujian i Kina, død 22. november 1850) var en dyktig kinesisk mandarin som virket i annen del av Qing-dynastiets dager. Han er kjent for sitt forsvar av kinesiske interesser i forkant av første opiumskrig.

Lin Zexu
Født		30. aug. 1785[1][2] Houguan[3]
Død		22. nov. 1850[1] (65 år) Puning (Qing-dynastiet)
Beskjeftigelse		Politiker, kalligraf
Embete		Imperial Commissioner (1838–) Liangguang Governor (1840–1840) 陕甘总督 Viceroy of Liangjiang Donghe governor viceroy of Huguang Viceroy of Yun-Gui Shujishi of Qing dynasty Hanlin Academy bianxiu
Akademisk grad		Embetsmannskandidat på palassnivå (avlagt prøve: 1811 Imperial Examination)[4]
Ektefelle		Zheng shi[4]
Barn		Lin Puqing[4] Lin Congyi Lin Ruzhou Lin Gongshu Lin Chentan
Nasjonalitet		Qing-dynastiet
Gravlagt		Tomb of Lin Zexu
Lin Zexu på Commons

Kinesisk avbildning sammsynligvis fra 1843

Lin Zexus destruksjon av konfiskert opium i Humen.

Bakgrunn og tidlig virke

Lin ble født i Houguan (侯官; nå Fuzhou i Fujian). Faren var mandarinen Bin Re, som gjorde tjeneste for Qing-regjeringen. I 1811 tok Lin graden jinshi i den kinesiske embedsmannseksamen, og damme år ble han tilknyttet Hanlinakademiet i Beijing.

Han steg raskt i gradene til han i 1837 ble utnevnt til guvernør i dobbeltprovinsen Hubei/Hunan, med sete i Wuchang. I denne egenskap ble han året etter gitt i oppdrag å få slutt på den ødeleggende opiumshandelen.

Kamp mot opiumsinnførselen

Etter å ha kjempet mot opiumet i dobbeltprovinsen ble han i 1839 sendt som særskilt keiserlig kommissær til provinsen Guangdong som generalguvernør av Liangguang. Guangdong mottok det meste av opiumen innført til Kina. Derfra sendte han en beroligende rapport til keiseren som avslører hvor lite han skjønte av det han stod overfor. Han forsikret at «barbarenes krigsskip» bare var funksjonelle i åpent hav, fordi de var konstruert «for å bryte bølger og voldsomme vindkast. Straks de legger til land, er fartøyene deres uhåndterlige.» Britiske soldater hadde han heller ikke høye tanker om, for «de vet ikke hvordan de skal bruke knyttnever eller skjold. Dessuten er beina deres fast surret i klede, slik at det er tungt for dem å strekke seg.»^[5] Slik mistolket han bevegelsesfriheten langbukser gir.

I konfucianismens ånd var han overbevist om at individets rolle som forbindelsesledd mellom fortid og fremtid tilsa at det ikke kunne skalte og valte med sin egen fysiske og åndelige sunnhet på en destruktiv måte. Å forgifte seg selv med opium var dermed å regne som en alvorlig synd. Dette la han også frem i sin appell rettet til dronning Victoria og den britiske regjering, men dette falt for døve ører. Appellen ble offentliggjort i Kanton i 1839.

De britiske myndigheter overleverte aldri skrivet til dronningen, men det ble senere offentliggjort i The Times.^[6][7]

We find that your country is sixty or seventy thousand li from China. Yet there are barbarian ships that strive to come here for trade for the purpose of making a great profit. The wealth of China is used to profit the barbarians. That is to say, the great profit made by barbarians is all taken from the rightful share of China. By what right do they then in return use the poisonous drug to injure the Chinese people? Even though the barbarians may not necessarily intend to do us harm, yet in coveting profit to an extreme, they have no regard for injuring others. Let us ask, where is your conscience?

Lin Zexu

Så forlangte Lin at de utenlandske kjøpmennene å overlevere all den opium de gjemte i sine lagre. Han avkrevde også løfter fra skipskapteinene om å nekte å være med på transport av opium.

Han sette inn hæren mot de britiske handelsmennene som forsøkte å holde på sin opium. I alt kunne han slik konfiskere 20.284 kasser med opium. Alt sammen lot han brenne på stranden ved den lille byen Humen sørøst for Guangzhou, ved Perleflodens bredd. Dette ble ikke tatt nådig opp av britene, og det ble den utløsende årsak til første opiumkrig.

Findtlighetene mellom Kina og Storbritannia brøt ut i 1839.^[8] En trefning til sjøs fant sted høsten 1839, kort etter opiumskonfiskeringen, og denne var i virkeligheten den første åpne fiendtligheten. Umiddelbar etter dette førbød både Lin Zexu og den britiske superintendent kaptein Charles Elliot all handel. Før dette hadde Lin lagt press på portugiserne i Macao til å nekte britene trygg havn der, og dermed hadde britene bare de nakne klipper på Hongkongøya å falle tilbake på.^[9]

Lin foretok omfattende forberedelser mot en mulig britisk invasjon. Lin styrket hæren med å organisere rekrutteringen av frivillige. Men britene seilte nordover og dermed forbi Lins ansvarsområde for å angripe i Jiangsu og Zhejiang. Guvernørene i disse to provinsene neglisjerte Lins advarsler, og var dermed ille forberedt da britene med letthet steg i land og okkuperte Dinghai sør for Shanghai.

Eksil til Xinjiang, folkelivsstudier

På grunn av dette nederlaget, og stivsinn blant keiserhoffets sentrale rådgivere, ble Lin nærmest gjort til syndebukk for disse nederlagene og fikk sitt embede overdratt til Qishan i september 1840. Som straff for sine angivelige forsømmelser ble han sendt i eksil til det fjerntliggende Ili helt vest i Xinjiang.

Mens han var i Xinjiang, ble Lin den første kinesiske høylærde som underkastet den muslimske kulturen der nærmere undersøkelser. I 1850 skrev han i dikts form at muslimene i Ili ikke dyrker noen avgud, selv om de bukket og ba ved gravmæler, foran påler pyntet med hestehaler og kuhaler. Det han beskrev, var en sjamanistisk oppsettelse av en tugh,^[10] men det var første gang dette ble beskrevet på kinesisk. Han nedskrev også muntlige overleveringer fortalt blant kazakhene, slik som fortellingen om en stor grønn geiteånd som, når den viste seg ved en innsjø, varslet hagl eller regn.^[11]

Delvis rehabilitering

Statue av Lin Zexu på Chatham Square i Chinatown i New York.

Etter hvert innså Qing-regjeringen hvor dyktig Lin var, og i 1845 ble han utnevnt til generalguvernør over Shaanxi-Gansu (Shaan-Gan). I 1847 ble han så generalguvernør over Yunnan-Guizhou (Yun-Gui). Men ettersom disse to postene ikke var på langt nær like viktige som hans tidligere verv i Guangzhou, kan ikke hans karriere sies å ha tatt seg opp igjen etter opiumskrigene. Trass i sin framskredne alder fikk han i 1850 i oppdrag av regjeringen å slå ned Taipingopprøret. Men før han kunne skride til verket, fikk han influensa og døde.