frossen nedbør From Wikipedia, the free encyclopedia
Hagl er nedbør i form av ispartikler eller isklumper. Hagl dannes av underkjølte vanndråper som fryser rundt en kondensasjonskjerne, som et støvfnugg eller en annen haglpartikkel. Haglkorn kan ha en størrelse på noen få millimeter til mellom ti til 15 centimeter i ekstreme tilfeller. Hagl oppstår alltid i cumulonimbusskyer (bygeskyer), ofte sammen med tordenvær. De dannes ofte langs en kaldfront, men også polare lavtrykk til havs eller på kysten og mer lokale byger (f.eks. ettermiddagsbyger) i innlandet kan gi hagl. Superceller kan gi intense byger med store hagl.
Haglkornene kan fortsette å vokse til de blir for tunge, eller til de faller ut av luftstrømmen som holder dem oppe. Jo lenger de kastes opp og ned i den kalde lufta, jo større vokser de. Superstore haglkorn blir ofte dannet i varme deler av verden, fordi luftstrømmene oppover er sterkere der.
I Norge er hagl normalt kun et par millimeter i diameter, men blir av og til på 1 cm eller mer. I varmere land kan de anta form av irregulære isklumper med 12-15 centimeter i diameter.
Verdens tyngste registrerte hagl falt i Bangladesh i 1986 og veide over én kilo. Det største registrerte falt i Aurora i Nebraska den 22. juni 2003. Det hadde en diameter på 17,8 centimeter.
Hagl oppstår når underkjølt vann (flytende vann med temperatur under frysepunktet) kommer i kontakt med kondensasjonskjerner som støv, insekter eller iskrystaller, og momentant fryser til is. I skyer med store mengder underkjølte vanndråper, vil disse iskjernene vokse raskere enn vanndråper fordi vanndampens metningstrykk over is er litt mindre enn over vann. Når haglkornene vokser seg store nok, vil den latente varmen, som blir frigjort når vannet fryser, smelte de ytre lagene av haglkornene. Dette øker vekstprosessen fordi haglkornet nå kan fryse sammen med mindre haglkorn i tillegg til underkjølte vanndråper.
Det er de stigende luftbevegelsene i skyene som holder haglkornene oppe. Haglkornene blir løftet oppover av skyens luftstrøm til de når toppen av skyen der de vertikale luftstrømmene er svakere. Haglkornene faller da nedover og blir fanget av luftstrømmen igjen. Denne prosessen gjentar seg til haglkornet blir for stort til at de stigende luftbevegelsene kan holde det i luften, og haglet faller ut av skyen. Om man kutter et hagl i to, kan man se flere konsentriske ringer, som i en løk. Ut ifra disse ringene kan man se hvor mange ganger haglet har blitt løftet til toppen av skyen før den falt til bakken. Derfor vil kraftigere luftstrømmer (kraftigere tordenvær) føre til større hagl. På det meste har man registrert hagl med 25 lag. I visse tilfeller kan haglkornene også bli slengt ut i toppen av skyen, og det har blitt registrert fly som har blitt truffet av hagl flere kilometer unna selve tordenskyen.
Hagl oppstår gjerne i kraftige tordenskyer, særlig skyer med kraftig vertikal luftstrøm, mye flytende vann, stor vertikal utstrekning og med store vanndråper der en god del av skyen er under frysepunktet. Vekstraten er størst i temperaturer på rundt –13 °C og blir svært liten under –30 °C siden det vil være svært få underkjølte vanndråper. Derfor oppstår hagl oftest på midlere bredder tidlig på sommeren når overflaten er varm nok til å danne kraftig tordenvær, men den øvre troposfæren fremdeles er kald nok til å inneholde is. I tropiske strøk er hagl mindre vanlig, selv om det er svært vanlig med tordenvær her. Dette kommer av at temperaturen her er mye høyere i høyden. Over kontinentene kan de kraftige luftstrømmene rive med seg tørr luft inn i skyen, og øke fordampingsevnen. Dette fører til en avkjøling i skyen som gjør at hagl kan få bedre vilkår å vokse i.
Hagl er også mer vanlig langs fjellkjeder og på losiden (vindsiden) av åser og fjell fordi fjellene tvinger horisontal vind oppover (kjent som orografisk heving) og kan forsterke de vertikale luftstrømmene i tordenskyer. Et av områdene som er kjent for å ha store hagl er det nordlige India og Bangladesh, der flere mennesker har omkommet som følge av hagl enn noen andre steder i verden. I tillegg er noen av de største haglkornene registrert i dette området. Kina og USA er også kjent for kraftige haglbyger.
Hagl er kanskje den mest ødeleggende formen for nedbør. Hagl kan av og til bli så store som 15 cm og veie mer enn et halvt kg. Hagl kan derfor føre til alvorlige skader, særlig på biler og tak som er laget av glass i tillegg til store jordbruksavlinger.
I sjeldne tilfeller har hagl ført til hjernerystelse eller andre hodeskader, og i verste fall dødsfall.
Det britiske TORRO har utviklet en haglskala, som går fra H0 til H10[1]. Den er beregnet etter haglenes skadevirkning. Viktigst er størrelsen på haglene. Også formen og mengden av hagl har betydning, likeså vinden – sterke vindkast, som ofte følger med kraftige haglskurer, forverrer skadevirkningene.
H0, med typisk diameter 5 mm, er småhagl som ikke gjør noen skade. For øvrig tilsvarer H-verdien haglenes maksimale diameter i cm, med ovennevnte forbehold. En haglskur med 2–3 cm hagl (dvs. som valnøtter) kan oppgraderes fra H3 til f.eks. H5 hvis den ledsages av sterke vindkast så haglene slår i stykker vinduer. På De britiske øyer dannes H3 og kraftigere haglskurer særlig i juni (29 %) og juli (23 %). H7-hagl forekommer en sjelden gang, mens ødeleggelser som tyder på H8-hagl er registrert én gang, i 1697.[2]
Langs kysten på Vestlandet og Nordvestlandet forekommer haglskurer hele året, ofte om vinteren – vanligvis med kaldluft fra nordvestlig kant. Denne luften kommer gjerne fra Grønland eller Ishavet og er opprinnelig svært kald, men på veien over Norskehavet er den tilført varme og fuktighet nedenfra. Når den treffer norskekysten, er den derfor blitt ustabil, ofte med byger. Når denne luften treffer kysten og presses opp mot fjellene, forsterkes bygetendensen, og det dannes ofte haglskurer med lokal torden.
Over innlandet forekommer derimot hagl mest om våren og sommeren. Sesongens første hagl kommer gjerne med småbygene i forbindelse med aprilværet. Disse haglene er gjerne små og myke, men haglskurene øker gjerne i styrke etter hvert som temperaturen stiger og soloppvarmingen blir kraftigere. De kraftigste haglbygene forekommer på varme sommerdager. Haglene blir likevel sjelden større enn klinkekuler (H1). Over små områder kan de unntaksvis bli som golfballer (H3). Slike hagl ødelegger drivhus, lager bulker i biler og kan ødelegge frontruter. Eksempler fra de siste årene:
Den globale oppvarmingen bidrar generelt til at de gjennomsnittlige nedbørmengder øker, og at nedbøren kan bli mer intens – riktignok med lokale variasjoner som dagens klimamodeller ikke er presise nok til å forutsi. Flere undersøkelser tyder også på at temperaturstigningen kan føre til kraftigere og mer skadelige haglvær, selv om tendensen ikke er entydig. En tysk undersøkelser tyder på at haglskadene kan øke med opptil 50 % i 2070[6]. Nederlandske forskere har beregnet at avlingsskadene etter hagl under ellers like forhold vil øke med 25–50 % innen 2050. Sørøst-Australia rammes av og til av voldsomme haglbyger, men her er det gjort beregninger som ikke tyder på noen signfikant økning i intensiteten[7].
I tillegg til slike virkninger antas både økende velstand, voksende befolkninger og mer følsomme konstruksjoner (f.eks. drivhus og tak med solceller) å øke kostnadene ved haglskurer. Fire av de fem mest kostbare haglværene (med kostnader omregnet til 2012-euro) har da også inntruffet i 1995 og senere[6].
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
