franko-flamsk komponist From Wikipedia, the free encyclopedia
Josquin des Prez (like vanlig er Josquin Desprez, ofte brukes bare Josquin;[4] født mellom 1440 og 1455, muligens i Hainaut (?), Burgund,[5] død 27. august 1521 i Condé-sur-l’Escaut, Frankrike) var en franko-flamsk sanger og komponist fra tidlig høyrenessanse.
Josquin var en av de betydeligste komponisten i renessansen, og den fremste før andre halvdel av 1500-tallet, dvs i perioden mellom Dufay og Palestrina.[6]
Lite er kjent om Josquins ungdom og utdanning, men farens navn var Gossard Lebloitte dit Desprez (død rundt 1466), morens fornavn var muligens Jeanne.
En Claude Hérmeré, senere kannik ved kollegiatkirka i Saint-Quentin, oppgav at Josquin var korgutt i kirka. Opplysningen stammer fra 1633, men kan meget vel være korrekt. Fra tida mellom 1466 og 1475 mangler dokumentariske data om Josquin fullstendig. Han er nevnt ved navn i musiker-motetten Omnium bonorum plena av Loyset Compère, sannsynligvis skrevet for katedralen i Cambrai i 1468 eller 1472, og en gang før Guillaume Dufays død i 1474 listes Josquin opp sammen med flere av tidens framstående komponister: Antoine Busnois, Johannes Ockeghem, Johannes Tinctoris, Johannes Regis og Guillaume Dufay, så det er rimelig å anta at han var begynt å få et visst ry blant sine kolleger rundt 1468.[6]
Flere antatt tidlige verk viser slektskap med Ockeghems musikk, og Josquin skrev etter 1497 sørgesangen Nymphes des bois / Requiem aeternam til ham, så det er ikke urimelig å anta at Josquin var elev av Ockeghem, eller i det minste at de hadde et kunstnerisk forhold.[6]
På et tidspunkt i livet reiste Josquin til Italia, fra 1459 til 1472 var han sanger ved katedralen i Milano, og det kan dokumenteres at han i 1474 var tilstede ved hoffet til den kunstelskende hertug Galeazzo Maria Sforza. Hertugen, en brutal og tøylesløs mann, ble i 1476 ble snikmyrdet av tre milanesiske adelsmenn, og Josquin tok tjeneste hos hertugens bror, kardinal Ascanio Sforza (1455-1505), sannsynligvis i årene 1479 til 1486. I september 1486 dukker Josquins navn opp som medlem av pavens musikk-kapell, der han var minst til rundt årsskiftet 1494-95, men ikke lengre enn til 1501. Deretter antas det at han var kong Ludvig XII av Frankrikes tjeneste, muligens uoffisielt.[6]
En agent som på vegne av hertug Ercole I av Este vurderte Heinrich Isaac og Josquin med tanke på en ansettelse ved hoffkapellet, skrev i et brev (trolig) fra 1502 til oppdragsgiveren at han så Isaac som den best egnede kandidaten av de to, godmodig og omgjengelig som han var. Dessuten komponerte han svært hurtig. Selv om Josquin riktignok skrev bedre musikk, var ulempen med ham at han bare jobbet når han selv ville og ikke når det ble forventet av ham. Dessuten forlangte han en lønn på hele 200 dukater, mens Isaac bare krevde 120. Hertugen valgte likevel den dyktige, men noe egenrådige Josquin. Oppholdet i Ferrarra er lite dokumentert. Josquin kan reist fra byen på grunn av en truende pestepidemi. Pesten brøt ut i juli 1503, og tidlig i 1505 døde Josquins etterfølger, Jacob Obrecht, i epidemien.[6]
Den 3. mai 1504 dukker det opp en ny prost i regnskapene til Notre Dame i Condé-sur-l’Escaut, titulert monsieur le prevost messire Josse des pres. I denne stillingen ble han livet ut.[6]
Josquins produktive periode var uvanlig lang, kanskje opp mot 60 år, og det er bevart mer musikk av ham enn av noen annen av periodens komponister – med et mulig unntak for Heinrich Isaac.[7] Josquins ouevre omfatter nitten fullstendig messer, noen ordinariumsatser, om lag 90 motetter, 70 verdslige verk og noen enkeltstående instrumentalkomposisjoner. Av de rundt 60 fem- og seksstemmige motettene som er overlevert under Josquins navn, regnes i dag bare 15 som autentiske, resten er enten tvilsomme eller uekte, blant de firstemte verkene er 38 autentiske, mot 60 med tvilsom eller avkreftet autentisitet.
I sin egen tid var Josquin allment anerkjent som en uovertruffen mester i komposisjon, og mange komponister og teoretikere anså hans verk som mønstergyldige forbilder. Det ble gitt ut bøker med Josquins musikk lenge etter at han var død, og i et forsøk på å øke salget publiserte mange utgivere andre komponisters musikkverk i Josquins navn.[8]
Etter Josquins død ble det skrevet flere elegier til hans minne, eksempelvis tonesatte både Gombert og Appenzeller Musae Jovis. Jaquet av Mantova publiserte i 1554 verk som er klart influert av Josquin, og som viser at musikken hans var kjent i Italia flere tiår etter at han var død.[8]
Flere av 1500-tallets litterater lovpriste Josquin. Castiglione gjorde det i Libro del cortegiano (1528) og Rabelais i Pantagruel (1533–1535). Martin Luther skrev om sin favorittkomponist: «Josquin er notenes herre, han befaler dem å gjøre som han ønsker; andre koralkomponister må gjøre det notene dikterer.» Glarean holdt Josquin over alle andre komponister, han ble også lovprist av teoretikere som Spataro og Lanfranco.[8]
Det er usikkert om Josquin hadde regulære elever. Adrianus Petit Coclico oppgav selv at han var elev av Josquin, og selv om Coclico hadde en tendens til å trekke sannheten i lengste laget, virker opplysningene hans om Josquins undervisningsmetoder troverdige, så om han ikke personlig var Josquins elev, kan han i det minste ha fått opplysningene fra noen som hadde vært det: «Min lærer Josquin […] gav aldri en musikkforelesning, han skrev heller ikke teoretisk verk, og likevel kunne han på kort tid forme komplette musikere. Dette skyldes at han ikke hindret elevenes utvikling med lange og fruktesløse instruksjoner, men lærte dem reglene i få ord, ved hjelp av praktisk anvendelse gjennom sang.»[8] Glarean nevner at Févin emulerte Josquins stil og Ronsard nevner så seint som i 1560 at Jean Mouton var Josquins elev. Begge var uansett influert av Josquin. Ifølge Zarlino var hans egen lærer, Adrian Willaert, elev av Mouton, og Josquins påvirkning er påviselig til stede i Willaerts tidlige verk.[8]
Mens Josquins påvirkning holdt seg lenge i Nederlandene, som hos Gombert, Willaert, Clemens non Papa, Crecquillon og andre, endret musikken i Paris seg utover første halvdel av 1500-tallet. Utviklingen gikk i retning av mer akkordpreget musikk med mindre bruk av kanons, og i andre halvdel av århundret falt påvirkningen fra Josquin markant. Likevel skrev Philippe de Monte en parodimesse basert på Josquins Benedicta es, cælorum regina.[8]
Josquin ble tidlig gjenoppdaget: Burney notesatte sent på 1700-tallet flere verk og skrev fornuftige analyser, det samme kan sies om Ambros i 1868. På 1900-tallet laget Albert Smijers den første komplettutgave av Josquins verk (fullført av Antonowycz og Elders), og som senere er kommet i en ny, revidert utgave. Listen over musikkvitere som har spesialisert seg på Josquin er lang, det er også blitt holdt internasjonale Josquin-festivaler og -konferanser.[8]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
