Remove ads
Jan Christiaan Smuts[10] (født 24. mai 1870 i Bovenplaats i Kappkolonien, død 11. september 1950 i Irene i Unionen Sør-Afrika) var en fremtredende statsmann, militær leder og filosof i Sør-Afrika og det britiske Samveldet. I tillegg til flere ministerposter var han statsminister i Unionen Sør-Afrika fra 1919 til 1924 og fra 1939 til 1948. Han tjenestegjorde som britisk general i første verdenskrig og som feltmarskalk i andre verdenskrig.
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Jan Smuts | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jan Christian Smuts 24. mai 1870[1][2][3][4]  Riebeek West (Kappkolonien, kildekvalitet: nær) | ||
| Død | 11. sep. 1950[1][2][3][5] (80 år) Irene (Unionen Sør-Afrika) | ||
| Beskjeftigelse | Botaniker, offiser, advokat, politiker, filosof | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Jesus College Christ's College Universitetet i Stellenbosch Paul Roos Gymnasium | ||
| Ektefelle | Isie Smuts | ||
| Parti | South African Party (–1934) United Party (1934–) | ||
| Nasjonalitet | Unionen Sør-Afrika | ||
| Medlem av | Royal Society (1930–) | ||
| Utmerkelser | 22 oppføringer
Kommandør av Æreslegionen
Croix de Guerre James Cook Medal (1947)[6] Albert-medaljen (1942) Order of Merit Companion of Honour Kong Georg Vs jubileumsmedalje Kong Georg VIs kroningsmedalje Africa Star France and Germany Star Médaille Interalliée 1914-1918 European-African-Middle Eastern Campaign Medal Storkorset av Tårn- og sverdordenen[7] 1914–15 Star Grand Cross of the Order of the African Star (1948) British War Medal Muhammad Ali-ordenen Æresdoktor Leiden universitet (1948)[8] Frelserens orden Storkors av Leopold IIs orden (1946) Storoffiser av Leopoldsordenen (1917) Honorary Fellow of the Royal Society Te Apārangi (1942–)[9] | ||
| Våpenart | British Army | ||
| Militær grad | Feltmarskalk | ||
| Deltok i | Første verdenskrig, andre verdenskrig | ||
| Signatur | |||
 | |||
Som statsminister gikk han imot flertallet av afrikanderne som ønsket å fortsette og formalisere den de facto apartheid-politikken som hersket i mellomkrigstiden. Han etablerte og støttet Fagankommisjonen etter andre verdenskrig som talte for avskaffelsen av all raseadskillelse i Sør-Afrika. Men Smuts tapte valget i 1948 før han kunne innføre forslaget og døde i 1950, akkurat i det de jure apartheid var i ferd med å bli innført.
Han ledet kommandoer i andre boerkrig for Den sørafrikanske republikk (Transvaal). Under første verdenskrig ledet han Sør-Afrikas arméer i Tysk Øst-Afrika. Fra 1917 til 1919 var han også ett av fem medlemmer i det britiske krigskabinettet og bidro til å opprette Royal Air Force. Han ble feltmarskalk i British Army i 1941 og deltok i Imperiets krigskabinett under Winston Churchill. Han var den eneste som signerte fredsavtalene etter både første og andre verdenskrig.
En av hans største prestasjoner var etableringen av folkeforbundet. Utformingen og innføringen hvilte i stor grad på Smuts' arbeid.[11] Han oppfordret senere til opprettelsen av en ny internasjonal fredsorganisasjon: Forente nasjoner. Smuts skrev forordet til De forente nasjoners pakt, og var den eneste som både signerte paktene til Folkeforbundet og FN. Han forsøkte å redefinere forholdet mellom Storbritannia og hennes kolonier ved å etablere Det britiske samveldet, som det var kjent som på den tiden.
I 2004 ble han i en avstemning av South African Broadcasting Corporation valgt som en av de ti betydeligste sørafrikanere gjennom tidene.
Remove ads
24. mai 1870 fikk Jacobus Smuts (1845–1914) og hans kone Catharina (1845–1901) en sønn på familiegården Bovenplaats i distriktet Malmesbury i Kappkolonien. Dette barnet, deres andre sønn i det som skulle bli en familie på fire sønner og to døtre, ble døpt Jan Christiaan[10] etter sin morfar, Jan Christiaan de Vries.
Familien Smuts var fremgangsrike bønder som drev en liten eiendom og som lenge hadde vært etablert i området. I fire generasjoner, siden 1786, hadde de dyrket jorda i Malmesbury der de slo seg ned på gården Ongegund som Bovenplaats var del av, i 1818. Dette området lå i det såkalte Swartland, det viktigste hveteområdet i Kappkolonien.
Jacobus Abraham Smuts levde på mange måter på samme måte som hans forfedre. Han var en hardtarbeidende bonde, støttespiller i kirken og en som inntok en lederposisjon i de sosiale og politiske spørsmålene i nabolaget. Han ble senere valgt som representant fra Malmesbury i Kapparlamentet. Smuts' mor, født Catharina Petronella de Vries, var søster av Boudewyn Homburg de Vries, predikanten i den nærliggende byen Riebeek West rundt 5 km fra Bovenplaats. Familien de Vries var opprinnelig fra området rundt Worcester i Kappkolonien. Catharina fulgte sin bror som hushjelp da han ble han utnevnt i Riebeek West. Der møtte hun Jacobus og giftet seg med ham i 1866. Hun hadde en betydelig utdannelse, og hun var en kulturell kvinne, i det minste i forhold til områdets standard. Hun hadde studert musikk og fransk i Cape Town.
Da Jan var seks år gammel, flyttet familien i 1876 fra Bovenplaats til en ny gård rundt 22 km unna. Denne gården, Klipfontein, hadde Jacobus Smuts arvet. Han hadde ivret etter å få sin egen gård fremfor å ha en under oppsynet til sin far.
Familieliv
Familien Smuts var tradisjonelle afrikander-bønder. Spørsmål om eiendom og familiesaker var i stor grad styrt av tradisjoner. Tradisjonen dikterte at det var den eldste sønnen som det var knyttet forventninger til. Familien ville streve så langt det lot seg gjøre å gi ham den best mulige utdannelsen med mål om å brøyte vei slik at han kunne få seg en av profesjonene. De andre ble satt til å arbeide på gården, mens de samtidig fikk en landlig hjemmeundervisning. Som den andre sønnen var dette Jans rolle. Han ble værende på gården, mens hans bror Michiel ble sendt for å begynne på skole i Riebeek West, forutbestemt til en fremtid som predikant i Nederlands reformerte kirke på samme måte som hans onkel Boudewyn.
Arbeid på gården kombinert med undervisning fra hans mor var Jans liv de neste årene. I løpet av hans tidlige barndom, fremdeles for ung til å få formelt ansvar på gården, arbeidet han sammen med de fargede gårdsarbeiderne. På denne tiden var forholdet mellom herrer og tjenere definitivt ikke basert på sosial likhet. Men på disse gårdene i Swartland var der lite av den rigide segregasjonen som allerede dukket opp andre steder i Sør-Afrika og som senere skulle få så alvorlige konsekvenser. Siden 1828 hadde Kapp nedskrevet i lovene prinsippet om likhet mellom rasene.[12] I motsetning til resten av Sør-Afrika, hadde alle voksne menn rett til å stemme og å stille til valg til koloniens forsamling, kun underlagt kravet til eiendom.[13] Derfor eksisterte der en viss intimitet i disse land-distriktene mellom gårdeierne og deres arbeidere. Ved innhøstingen var det vanlig å se begge grupper arbeide sammen for å sanke inn avlingen, og det var også vanlig å se gårdens barn leke med hverandre, uten å ta hensyn til rase.
I dette relativt liberale miljøet arbeidet Jan sammen med tjenerne, lyttet til deres fortellinger, lærte landsbygdas tradisjoner og forsøkte å hjelpe til så godt han kunne. Ettersom hans kunnskap og selvtillit økte, begynte Jan å dra ut i landsbygda på egen hånd og utforsket høydene og dalene som omgav ham. Ettersom han ble eldre ble hans viktigste ansvar dyreflokken, først for grisene og fjørfeet på gårdstunet og senere kveget ute på velden. De samme tradisjonelle lovene som bestemte Jans rolle som gårdbruker hadde også sine fordeler. Boerbøndene gav etter vane sine sønner del i den naturlige økningen i dyreflokkene som de passet på. Ettersom tiden gikk, bygget Jan gradvis opp en respektabel andel av husdyrene.
Men hans utdannelse ble ikke forsømt av arbeidet på gården. På tross av restriksjonene i den landlige hjemmeundervisningen, gav hans mors betydelige utdannelse han og hans søsken en fordel sammenlignet med andre barn i lignende omstendigheter.
Innflytelse utenfra
Familien Smuts levde i en nesten eksklusiv afrikanderverden. Denne kulturelle identiteten, i motsetning til boerrepublikkene i nord, definerte seg ikke i opposisjon til Storbritannia eller britene. Bønder i Swartland hadde blitt alvorlig fornærmet i tidligere år. Denne misnøyen kulminerte til slutt i en massiv boermigrasjon i Great Trek. Resultatet var at Jacobus Smuts stort sett var upåvirket av afrikandernasjonalismen som ble forkynt av organisasjoner som Afrikander Bond, grunnlagt av Stephanus Jacobus du Toit i 1877. Bevegelsen ble etter 1884 mer etter Smuts' smak da den kom under ledelsen til Jan Hendrik Hofmeyr. Hofmeyr forandret det fundamentale grunnlaget i organisasjonen, fra å forkynne afrikanderseparatisme til en som kombinerte pragmatisk politikk av økonomisk proteksjonisme for Kappbøndene og deres ferskvarer med et opprop til enhet mellom de engelsk- og nederlandsk-språklige befolkningene og samarbeid med koloniale styresmakter. Jacobus Smuts lovet støtte til Hofmeyr og den reformerte bevegelsen som medlem av Kappforsamlingen.
Konflikt var et element som nesten var fraværende fra Jan Smuts' tidlige liv, i motsetning til mange andre deler av Sør-Afrika. Enten det var konflikter mellom briter og boere eller mellom svarte og hvite, så var det mange år siden bøndene i Swartland måtte ta seg av tumulter på egen dørstokk. Fraværet av konflikt, sammen med dets uunngåelige motpart, utviklingen av fordommer, hadde sin effekt på Smuts.
I senere år skulle Smuts se tilbake på denne tiden med glede. Av alle hans opplevelser fra barndommen, var det tiden han tilbrakte på velden, enten når han tok seg av kveget eller var ute på ekskursjoner på egen hånd, som så ut til å ha mest markert effekt på ham. Han utviklet en tilknytning til landskapet som var nesten åndelig av natur. Som han skrev i 1902 i en alder av 32:
Hvor godt jeg husker årene jeg tilbrakte med å ta meg av kveget på den store gården, vandrende over hele den utstrakte velden hvor hver kloof, hver dal, hver koppie ble bestrebet til meg av de mest gjenkjennelige assosiasjoner. Måned etter måned jeg tilbrakte der i ensomhet, sammen med kveget, meg selv og Gud. Velden hadde blitt en del av meg, ikke bare på den måtene at benene var en del av den, men i en viktigere måte som identifiserer naturen med menn... Uten menneskelig selskap følte jeg en ånd av kameratskap med objektene rundt meg. På min barnslige måte samtalte jeg med disse som med min egen sjel, de delte min selvsikkerhet.[14]
I ordinære omstendigheter ville Jan Smuts i tidens løp ha tatt over driften av familiegården og tilbrakt sitt liv som bonde slik hans far, farfar og oldefar hadde gjort før ham. Men dette skulle det ikke bli noe av, hendelser skulle forandre denne forutbestemte skjebnen.
Skoledager
Tragedien rammet familien Smuts i 1882. Deres eldste sønn, Michiel, ble plutselig rammet av tyfoidfeber mens han gikk på skole i Riebeek West. Tiden med sorg og omveltning hadde en direkte effekt på Jan, nå var han den eldste sønnen, og vekten av familiens forventninger lå alene på hans skuldre.
Få uker senere ble Jan sendt fra de kjente omgivelsene ved Klipfontein til et internathus i Riebeek West for å ta sin brors plass ved skolen til mr TC Stoffberg. Foreldrene hans hadde allerede staket ut hans fremtid, slik det tidligere ble gjort med hans bror. Jans fremtid tilhørte den nederlandske reformerte kirke, og han skulle ordineres som predikant ved avslutningen av sine studier. Dette kallet, selv om det var pålagt ham av hans foreldre, var på ingen måte sett på som pålagt av Jan. Han vokste opp i et miljø hvor lydighet til kirken og rene gjerninger betydde en god del. Denne oppdragelsen hadde snudd tolv år gamle Jan til en dypt religiøs og alvorlig gutt. Han stod overfor et antall hindringer nå som han gikk på skolen for første gang. Viktigst av disse var hans landlige forståelse av engelsk i en tid da det var hovedmediet for instruksjoner og viktig for enhver afrikander som ønsket å spille en rolle i det bredere Kappsamfunnet.[15] Takket være hans mors bestrebelser var han bedre forberedt enn de fleste barn i lignende omstendigheter, men likevel skulle han starte sin skolegang sammen med barn som var mye yngre enn ham selv med like mange års skolegang som separerte ham fra jevnaldrende.
Til tross for disse ulempene viste Jan seg som en utmerket akademiker. Han passerte de andre barna både med tanke på medfødte evner og i hans vilje til å arbeide. Det var ikke for ingenting at hans lærer, mr Stoffberg, beskrev ham som «en av de mest briljante elevene han noen gang hadde undervist, og den hardest arbeidende gutten han noen gang hadde møtt». Innen tre år hadde Jan gjort nok fremgang til å ta igjen sin egen aldersgruppe, barn med opp til ti års formell utdanning bak seg. Han fullførte denne bemerkelsesverdige bedriften da det var tid for å ta Kappkoloniens elementære eksamen i 1885. Jan ble plassert på niendeplass i hele kolonien. Året etter overgikk han til og med dette da han havnet på andreplass i eksamineringen.
Hans lærer merket seg snart hans akademiske evner og gjorde alt for å skaffe ytterligere pensum til Jan. Men selv dette skulle snart vise seg å være for lite til å slukke en nesten umettelig tørst etter kunnskap. Jan lånte stadig flere bøker fra læreren og pløyde gjennom dem, fremfor å delta i de barnslige tidsfordrivene til de andre barna, separert fra dem av sin sterke arbeidsetikk. Få uker før den andre eksamenen hans, fikk dette sine konsekvenser. Jan ble syk, en sykdom forsterket av hans knallharde studier. Doktoren gav ham streng beskjed om fullstendig hvile med et absolutt forbud mot arbeid eller lesing. Jan ble sendt i seng. Til tross for legens ordrer, strakk Jan seg langt for å forbigå forbudet. En fortelling han forteller sier at han i løpet av denne påtvungne hviletiden brukte å involvere lærerens yngste sønn, han bestakk den fire år gamle gutten til å skaffe ham bøker fra sin fars arbeidsrom. Dette lyktes helt til lærerens kone kom på et uannonsert besøk. I sitt enkelt møblerte rom var der få muligheter, men Jan gjorde så godt han kunne i å skjule sin nå betydelige samling av bøker. Lærerens kone fant ham i seng som forventet. Men det så ikke ut som gutten lå noe særlig komfortabelt. Hun tilbød seg å re sengen for ham, noe han avslo og insisterte på at han hadde det helt bra. Hun insisterte, og siden hun var lærerens kone, fikk hun viljen sin. Da hun satte i gang med sin gjerning ut av godhet, oppdaget hun at den reelle grunnen til Jans manglende komfort var et inderlig forsøk på å skjule en enorm stabel av forbudte bøker.
Denne hengivenheten til lesing og studier kunne i en annen gutt kanskje ikke ha vært annet enn en reaksjon på eksamenen som nærmet seg, men ikke i Jans tilfelle. Det som gjorde denne episoden avslørende, var at bøkene som ble funnet under sengeklærne hans stort sett ikke hadde noe med hans studier å gjøre. I Riebeek West utviklet han en livslang vane med å lese vidt utenfor hans pensum. Han søkte kunnskap for kunnskapens skyld.
Jan satte i 1886, i en alder av 16 år, ut på den neste etappen i sin utdannelse. Jan søkte på, og ble akseptert av, Victoria College i Stellenbosch, en av de mest fremtredende instituttene av høyere utdannelse i Kapp. Sent i 1886 tok han farvel med Riebeek West, klar til å dra ut på sin nye etappe i livet.
Victoria College
Jan stod overfor lignende problemer ved Victoria College som de han stod overfor da han begynte på skolen. Han var tilbaketrukket og oppslukt av sine studier. Den beste indikasjonen på Jans personlighet på den tiden, kommer fra et brev han skrev rett før han begynte ved Victoria College. Brevet skrev han til en rådgiver der, dr C Murray:
Med tanke på disse holdningene er det ikke overraskende at Jan tilbrakte sine fem år i Stellenbosch stort sett adskilt fra det «barnslige element», dvs fra hans jevnaldrende. Uten sosialt utløp begravde han seg i sitt arbeid. Han lærte seg høynederlandsk. Han nedsenket seg i tysk og i verkene til de tyske romantikerne, mens han lærte seg gammelgresk slik at han kunne studere klassisk. På søndagene deltok han både på gudstjenestene om morgenen og kvelden og ledet bibelstudier for fargede gutter. I løpet av uka fant han også tid til jevnlige bønnemøter. Fysisk fortsatte han å ta lange, ensomme fotturer.
Men Stellenbosch begynte å runde av noen av de skarpe kantene i Jans karakter. I løpet av tiden der begynte han å kaste av seg sin blyghet. Her møtte han Isie Krige som han ble forelsket i. Hun tilba ham og hadde ærefrykt for hans intellekt. Han var glad for å ha kvinnelig selskap, særlig av noen som gav ham selvtillit.
Han sluttet seg til den lokale militsen og begynte å skrive for collegemagasinet, for første gang begynte han å vurdere de betydelige politiske sakene som konfronterte Sør-Afrika. Han ble leder for collegets debattsamfunn. I denne rollen ble han bedt om å tale i velkomsten til Cecil Rhodes da han besøkte colleget i 1868. Rhodes var i ferd med å bli statsminister i Kappkolonien og var en ivrig forkjemper for et utstrakt sørafrikansk union og utvidelse av britenes herredømme i Afrika. Det var passende at Smuts som hadde begynnende tanker i samme retning, skulle ønske ham velkommen med temaet panafrikanisme.
Disse gryende politiske tankene utviklet seg parallelt med hans filosofiske personlige system, idéer som han senere utviklet til filosofien holisme. Smuts skrev to politiske essayer på denne tiden, essayer som allerede avslørte innflytelsen til en av holismens nøkkelkonsepter, realiseringen av iboende samhold.
Det første essayet ble skrevet i 1890 og het South African Customs Union. Det ble nominert for JB Ebden–prisen ved University of the Cape of Good Hope. Essayet bestod av rundt seksti sider og ble høyt anbefalt, men vant ikke prisen. I essayet vurderte Smuts de økonomiske relasjonene i koloniene og statene i Sør-Afrika, relasjoner som ofte var plaget av argumenter og smålig sjalusi. Smuts konklusjon var at:
Smuts undersøkte den eksisterende økonomiske ordningen i Sør-Afrika i et forsøk på å illustrere svakhetene i den eksisterende ordningen, svakheter som var til ulempe i hele Sør-Afrika. Han mente at fordelene med en økonomisk union var innlysende.
I The Conditions of Future South African Literature vurderte Smuts de kulturelle og emosjonelle elementene som ville være nødvendig, i tillegg til den kommersielle unionen, for å realisere Sør-Afrikas enhet. Smuts vurderte at hovedhinderet fantes mellom de tradisjonelle afrikanderne og de nye britiske immigrantene. Han oppfordret britene til å integrere seg med den eksisterende befolkningen og afrikanderne til å akseptere den nye drivkraften som immigrantene førte med seg. Etter Smuts syn var en slik konsolidering avgjørende, både for den fremtidige nasjonen Sør-Afrikas skyld, men også for opprettholdelsen av de hvite befolkningene overfor den mye større afrikanske befolkningen.
Smuts syn var av begrenset viktighet på denne tiden. Dette var bare essayer fra en skolegutt, og selv om argumentasjonen i dem var flytende, led det av mange analytiske mangler. Men temaene i dem var langvarige grunnsteiner i Smuts' politikk.
Han gikk ut med høyeste æresbevisninger i litteratur og naturfag i 1891. Han søkte på og fikk Ebden–stipendet for oversjøiske studier og forlot Kapp for å studere jus ved Cambridge University.
Cambridge
Smuts dro for å studere ved Christ's College i Cambridge, en bastion for akademia i hjertet av det britiske imperiet. Han skrev i senere år:
Smuts kom til Cambridge i en alder av 21 år, tre eller flere år eldre enn hans medstudenter. Han var isolert fra andre jevnaldrende menn av forskjellig sosial bakgrunn, oppdragelse og holdninger. Han beholdt sin nedlatende holdning overfor de «barnslige elementene» fra sine dager i Stellenbosch. Smuts led av forferdelig hjemlengsel i hans første termin ved Cambridge. Han beskrev seg selv som «fullstendig ensom».
Han hadde hatt muligheter til å skaffe seg et sosialt liv. Han fikk og aksepterte invitasjoner til å slutte seg til debattsamfunn og å skrive for collegemagasinet i sin første termin. Men han fulgte ikke opp mulighetene for vennskap som disse aktivitetene la foran ham. Smuts' blyghet var uten tvil en faktor i dette, men den dominerende årsaken var kanskje at Smuts levde i fattigdom, han manglet penger til å betale tilbake gjestfriheten til andre.
Smuts var mottager av Ebden–stipendet som vanligvis gav rundt £200 per år. Men på grunn av en bankfeil, fikk Smuts bare £100. Før han forlot Kapp, solgte Smuts husdyrene han hadde skaffet seg på familiegården. Disse pengene betalte reisen og gav ham en moderat sum i banken. På tross av dette oppdaget han snart at selv de mest nødvendige studentutgiftene var større enn han kunne klare. Smuts skrev til bestyreren av Ebden–fondet, men ble fortalt at ingenting kunne gjøres. I desperasjon skrev han og klaget på sin situasjon til en venn fra hans tid i Stellenbosch, professor JI Marais, underviser i teologi. Professor Marais svarte umiddelbart og la ved en sjekk på £50 og oppfordret Smuts til å kontakte ham hver gang han trengte penger. Marais fortsatte å sende penger til Smuts i hele hans tid ved Cambridge. På grunn av dette tegnet Smuts en livsforsikring og oppga Marais som den etterlatte.
Med en sikrere finansiell situasjon, var Smuts i stand til å gå mer inn på den sosiale arenaen på universitetet. Han sluttet å være ensom og fant bekjente hovedsakelig blant de andre studentene fra kolonien. Han dro på jevnlige vandreekspedisjoner, både med venner og alene. Selv om han sluttet å være ensom, forble han ekstremt alvorlig og hengiven mot sitt arbeid, en holdning som kanskje var den viktigste barrieren mellom ham og de engelske studentene.
Smuts dyrket sin lidenskap for litteratur i Cambridge, han leste fra spredte kilder som ikke hadde vært tilgjengelig for ham, selv ved Victoria College. Han var oppslukt av romantikerne og transcendentalistene. Hans favorittforfatter var den amerikanske poeten Walt Whitman. Så stor var Whitmans påvirkning på ham at Smuts som student skrev en bok om Whitman, men den forble upublisert til Smuts berømmelse gjorde det uunngåelig. Men effekten manifesterte seg mer beviselig i Smuts' idealisme, og hans senere verk, Holism and Evolution, dro sterkt fra den transcendentale bevegelsen.
I tillegg til studier utenfor pensum, utmerket Smuts seg også i jus. Han oppnådde den unike prestasjonen å forsøke seg på begge deler av jus tripos i løpet av ett år og klarte det med førsteklasses resultat. Han vant mange akademiske utnevnelser og anerkjennelser. Han vant i 1893 den prestisjefylte George Long–prisen i romersk jus og jusfilosofi, en særskilt ære siden prisen veldig sjelden ble delt ut siden den krevde høyere akademisk standard som sjelden ble oppfylt.
Smuts lærer, professor FW Maitland, som selv var en av de fremste rettslærde på den tiden, beskrev Smuts som den dyktigste jusstudenten han noensinne hadde undervist og gav Smuts en glødende referanse. Med hans utmerkede akademiske bakgrunn og slike anbefalinger, var Smuts fremtid lys.
Han avla eksamen for Inns of Court og gikk inn i Middle Temple. Muligheten for en utmerket juskarriere lå nå foran ham. Hans tidligere college, Christ's College, tilbød ham et stipendiat i jus, men Smuts avslo. I stedet var han i juni 1895 tilbake i Kappkolonien, fast bestemt på å skape seg en fremtid der.
Remove ads
Tilbake til Sør-Afrika
Nyhetene om hans bedrifter i Cambridge hadde nådd Cape Town. Han ble hilst av lokale akademikere som et eksempel på sørafrikansk intellektuell evne. Han returnerte selvsikker på at hans kvalifikasjoner ville føre til en vellykket juristkarriere i Kapp, en karrière som ville gjøre det mulig for ham å betale tilbake sin gjeld til professor Marais og å gifte seg.
Smuts etablerte sin praksis, men han fikk få saker. Han begynte å se etter andre måter å supplere sin inntekt. Han klarte å finne litt arbeid i å gi juridiske råd, men hans fremste tidsfordriv ble raskt journalistisk arbeid som freelancer. Han skrev om en rekke temaer, fra artikler om floraen og faunaen i Kapp til litterære anmeldelser, men han ble mest trukket mot politikkens verden.
Politikken i Kapp på den tiden var dominert av to menn og en stor idé. Cecil Rhodes og Jan Hendrik Hofmeyr proklamerte sammen enhetsidealet, enhet i den hvite befolkningen, briter og boere, og enhet mellom koloniene og republikkene i det sørlige Afrika.
Rhodes' visjon
Rhodes var en av de rikeste mennene i Sør-Afrika. Han var styreformann både i De Beers Consolidated Mines og Consolidated Gold Fields, henholdsvis det dominerende diamantgruveselskapet i Sør-Afrika og et av de største gullgruveselskapene. Rhodes var også styreformann i British South Africa Company som i 1889 fikk et Royal Charter med rett til å utvikle landet på den andre siden av Limpopo, dagens Zimbabwe og Zambia. Rhodes var en inderlig britisk imperialist, fast bestemt på å spre britisk innflytelse i verden, særlig i Afrika. Sør-Afrika var delt inn i fire separate områder, de to britiske koloniene, Kapp og Natal, og to afrikander–republikker, Oranjefristaten og Transvaal. Rhodes, i likhet med mange andre på den tiden, så denne regionen som en økonomisk og sosial helhet. Han var overbevist om at fremtiden var avhengig av at en klarte å realisere denne enheten ved å etablere en union, både politisk og økonomisk.
Til slutt ønsket han å se et forent Sør-Afrika under det britiske flagget. Men han innså at utkommet av dette ikke var noe som afrikanderne i Kapp kunne støtte, og i enda mindre grad de som bodde i Transvaal og Oranjefristaten. Han redefinerte seg derfor som kolonialist, begynte å legge vekt på viktigheten til lokale interesser og satte dem over ideen om underleggelse under en imperiemakt. Dette gav ham støtten til Hofmeyr, partiet Afrikander Bond og en stor del av velgerne i Kapp. Rhodes ble valgt til statsminister i Kapp i 1889.
Afrikander Bond var det dominerende politiske partiet i Kapp. Det ble dannet i 1879 med formål om å fjerne britisk makt og innflytelse fra Sør-Afrika. Under Hofmeyrs lederskap mistet det sin antibritiske brodd. Hofmeyr delte Rhodes' visjon av enhet og ledet sitt parti i støtte til Rhodes. For å opprettholde støtten til medlemmene i Bond, gikk Rhodes med på innrømmelser overfor Hofmeyr. Rhodes introduserte lovgivning som gav juridisk likhet mellom språkene engelsk og nederlandsk. Han innførte også en mild toll på frukt og grønnsaker fra landbruket, noe som gav ham godvilje fra afrikanderne i Kapp, siden majoriteten av disse var bønder.
Transvaal–spørsmålet
Tradisjonelt hadde Kapp vært det økonomiske og politiske hjertet av Sør-Afrika. Oppdagelsen av diamanter i Kimberley i 1870 hadde forsterket denne dominansen. Men hele maktbalansen i Sør-Afrika skulle endre seg i 1886 da enorme gullforekomster ble oppdaget i Transvaal, nær Witwatersrand. Nesten over natten forandret Transvaal seg fra å være den mest landlige, tilbakeliggende og fattigste staten i Sør-Afrika til å stå for 25 % av verdens gull.
Oppdagelsen av diamanter i Kapp hadde ført til en enorm strøm av investorkapital. Jernbaner ble bygget og åpnet landet og migranter strømmet til. I deres fotspor fulgte sosial og materiell utvikling. Men da dette kom til Transvaal, ble denne slags utvikling sterkt motarbeidet. President Paul Kruger, hengivent kjent som Oom Paul (onkel Paul), var en dypt konservativ mann. Han var bekymret for at Transvaals religiøse og moralske karakter ville endre seg med gruvenes vekst. Byer som Johannesburg hadde allerede endret seg fra rolige landsbyer til enorme gruveleirer, fylt med prostitusjon og drukkenskap, laster som ble avskydd av de kalvinistiske afrikanderne. En felles følelse var at «gruveindustrien er dødsdommen for det virkelige Transvaal i tanke og ånd».
Disse migrantene, eller uitlanders som de var kjent som, hadde potensial til å forandre Transvaal for alltid. Den transvaalske regjeringen anslo at der i 1895 var 30 000 afrikandervelgere (eller burghere som de var kjent som) mot 60 000 uitlanders.[17] Kruger gjorde alle forsøk på å beholde maktbalansen til burghernes fordel. Innledningsvis, fra gull først ble oppdaget til 1890, kunne uitlanders skaffe seg stemmerett etter å ha bodd i landet i fem år. Boplikten økte i 1890 til fjorten år, kombinert med at søkerne måtte være over 40 år, etter at omfanget av immigrasjonen ble tydelig. En forsøkte å kompensere ved å opprette en ny forsamling, andre Volksraad, med begrenset lovgivende mandat. Alle lover skulle ratifiseres av Volksraad. Uitlanders kunne skaffe seg stemmerett til den nye forsamlingen etter å ha bodd i landet i to år og retten til å velges etter fire år. Til tross for dette gjenstod det faktum at samtidig som gullinntektene var Transvaals viktigste inntektskilde, ble uitlanderne i realiteten nektet påvirkning i styret av landet.
Kruger kjempet også mot eksterne krefter som han så på som en trussel mot Transvaals uavhengighet. Kruger hadde deltatt i Great Trek som tolv år gammel gutt, og han var svært mistenksom overfor britenes regionale makt. Han hadde spilt en nøkkelrolle i motstanden mot den britiske annekteringen i 1877. Forsøkene kulminerte i Pretoriakonvensjonen i 1881 og senere Londonkonvensjonen i 1884. Disse konvensjonene garanterte Transvaals uavhengighet, kun underlagt Storbritannias rett til å utøve kontroll over enkelte politiske områder, først og fremst Transvaals utenriksrelasjoner. Kruger var fast bestemt på å forhindre ytterligere britiske tilranelser, enten det var militært, økonomisk eller politisk.
Transvaal var mistenksomme for Rhodes' motiver, nektet å vurdere en foreslått tollunion for det sørlige Afrika og motsatte seg sterkt videre utvikling av jernbaneforbindelser til Kapp. Spørsmålene om jernbaner og økonomi var langt fra en samlende kraft og endte i en handelskrig i 1894. Det landlåste Transvaal var avhengig av havnene i Kapp og Natal på grunn av veksten til den vitale gullindustrien, og begge havnene var under britisk kontroll. Kruger var fast bestemt på å fjerne denne potensielle økonomiske flaskehalsen. Han så mot øst og begynte å forhandle med portugisiske kolonimyndigheter. Transvaal sikret seg fra Portugal retten til å bygge en jernbanelinje til havnen i Delagoa Bay, en linje som ble fullført i 1894. Kruger økte så drastisk tollratene på lastene som gikk sørover i et forsøk på å tvinge gruveselskapene vekk fra linjene til Kapp og Natal og over på den nye ruten. Situasjonen eskalerte raskt og kulminerte i at Transvaal forbød all import som kom via Kapp. Saken ble først løst da Storbritannia informerte regjeringen i Transvaal om at deres handlinger var et brudd på Londonkonvensjonen[18] og at om disse restriksjonene ikke ble opphevet, ville den britiske regjeringen være forpliktet til å intervenere.
Der var også betydelig politisk opposisjon mot Kruger i Transvaal, ikke bare fra de hovedsakelig probritiske uitlanders, men fra mange burghere, menn som uten tvil hadde patriotiske og republikanske følelser. Men så lenge Kruger beholdt majoriteten og forble ved makten, var der liten sjanse for nødvendige handlinger som kunne føre til deltagelse i en økonomisk, for ikke å si politisk, union.
Smuts’ politiske fødsel
Smuts var på linje med Rhodes' offentlige plattform av sørafrikansk enhet, tanker som den unge Smuts hadde begynt å forsvare i sin tale ved Victoria College i 1888 og i sitt Ebden–essay i 1891. Smuts så union som svært fordelaktig. Det eneste vanskelige punktet var hvorvidt det ville være en union dominert av Storbritannia eller av afrikanderne. Men der var en annen vei som ble eksemplifisert av relasjonene mellom Rhodes og Bond, en union mellom stater og kolonier som ble fulgt av en union mellom de hvite rasene. Spørsmålet om enhet skulle ikke falle på det gamle argumentet om britene eller boerne ville ha overtaket. Det forente Sør-Afrika skulle drives av en forent rase av sørafrikanere. Smuts så på denne alliansen mellom Rhodes og Hofmeyr, unionen mellom de to hvite rasene, som en permanent og uløselig del av livet i Kapp, et optimistisk tegn for fremtiden til resten av Sør-Afrika. Smuts var bestemt på å gjøre det han kunne for å støtte denne prosessen, han brukte sine avisartikler til støtte for Rhodes og forsvarte det han så på som mannen med visjonen mot hans trangsynte og fastgrodde rivaler. Som Smuts kom til å skrive i 1902:
Smuts så på politikken til Transvaal med skuffelse. Han la stor vekt på blodsbåndet og vennskapet mellom afrikanderne. Transvaal, i likhet med det meste av Sør-Afrika, hadde opprinnelig vært befolket av menn fra Kapp. Smuts var sikker på at alle afrikanderne i hele regionen måtte ha de samme interessene. Han identifiserte to hovedfaktorer som hindret union, den britiske befolkningens nøling i å slå røtter, å regne Sør-Afrika som et hjem fremfor å se tilbake til Storbritannia, og afrikandernes ønske om å holde seg for seg selv og stole på sitt overlegne antall for å fremtvinge sin vilje på resten. Så langt som Smuts kunne se hadde disse hindringene blitt fjernet i Kapp, men ikke i Transvaal.
Smuts la skylden for dette på det han kalte en «nederlandsk tendens». Transvaal manglet menn med talent til å drive det som i realiteten var et nylig industrialisert land. Kruger så derfor utenfor landet, hovedsakelig til Nederland. I Nederland var der betydelig interesse for Transvaal med tanke på at landet stort sett var befolket av mennesker av nederlandsk opphav. Etterhvert var det et betydelig antall av kunnskapsrike unge menn som reiste ned og som til slutt dominerte administrasjonen i Transvaal. Kruger ønsket dem velkommen, ikke bare fordi de var av samme blod, men Nederland hadde ingen politiske ambisjoner i Sør-Afrika i motsetningen til Storbritannia og hennes uitlanders.
Smuts kunne akseptere at nølingen mot union og utvikling skyldtes et enkelt, gudfryktig folk som var bekymret for effekten migrantene og industrien ville ha på deres gamle pastorale liv. Men Smuts var overbevist om at disse bekymringene hadde blitt uberettiget oppmuntret av disse nederlenderne som var mer opptatt av å opprettholde sine egne posisjoner enn å handle til det beste for afrikanderne.
Hofmeyr henvendte seg til Smuts i oktober 1895 og ba ham tale Rhodes' sak på et møte som skulle holdes i Kimberley. Smuts gikk med på dette og den 29. samme måned talte han til støtte for Rhodes, både mannen og politikken. Smuts forsvarte Rhodes på mange fronter, men særlig mot anklagene om at Rhodes handlet tvetydig i sin behandling av Bond. De dårligere stilte hadde vansker med å slå seg til ro over for Rhodes' tidligere intense imperialisme med tanke på hans nyvunnede bekymring for koloniens vell.
Jamesonraidet
Smuth ante ikke at denne talen snart skulle ydmyke ham betydelig. Samtidig forberedte Rhodes å ta drastiske tiltak for å opprette sin sørafrikanske føderasjon. I motsetning til Hofmeyr som var fornøyd med å la tingene utvikle seg i sitt eget tempo, den sytti år gamle Kruger og hans hindrende politikk kunne uansett ikke vare mye lenger, fryktet Rhodes at Transvaals voksende rikdom skulle gi dem en avgjørende stemme i fremtidige unionsforhandlinger. Rhodes var ikke en gammel mann, men helsen hans var nå for usikker til at han kunne være tålmodig, ikke dersom han ønsket å se sine ambisjoner satt ut i livet i løpet av hans levetid. Rhodes var bestemt på å fremtvinge en løsning.
Rhodes' store idé var Jameson-raidet, en væpnet invasjon av Transvaal kombinert med samtidige iscenesatte opprør blant uitlanderne. Han trodde at dette ville føre til at Krugers regjering ble kastet, noe som ville åpne veien for at den britiske høykommissæren kunne gripe inn og gjenopprette orden. Orden ville si på britiske betingelser.
Den 29. desember 1895 invaderte 600 menn ledet av dr Leander Starr Jameson Transvaal. Men området var ikke godt nok forberedt. Uitlandernes opprør lot være å materialisere seg og de invaderende styrkene ble raskt kuet og arrestert. Telegrammer og notater funnet i bagasjen til Jameson avslørte Rhodes' rolle.
Reaksjonen til raidet var lynraske. Bond fordømte Rhodes' fremferd, og han ble tvunget til å gå av. Der var internasjonal fordømmelse fra Storbritannias rivaler i Afrika, særlig fra Tyskland. I et telegram til Kruger, gratulerte den tyske kaiser ham med å ha «gjenopprettet fred og opprettholdt landet mot angrep, uten å appellere om hjelp fra vennligsinnede makter».
Kapp ble polarisert langs raselinjene. Britene var lamslått av antydninger om internasjonal intervensjon og tok det som nasjonal stolthet å støtte Rhodes og den britiske imperialismens sak (følelser kjent som «jingoisme»), mens afrikanderne fordømte hans dobbeltspill og så mot enhet med sine medafrikandere i Transvaal og Oranjefristaten. Det var ikke bare Rhodes som viste seg å være en falsk profet, men den store drømmen om forsoning hadde nå kollapset i et kor av gjensidig antagonisme og beskyldninger.
Smuts følte en skarp form for svik. Han syntes at Rhodes' dobbeltspill og reaksjonen til den britiske befolkningen var motbydelig, og han begynte å identifisere seg mer og mer med sitt eget samfunn, afrikanderne, både de som var i kolonien og ellers i Sør-Afrika.
Smuts' politisk karrière var over for denne gang. Det politiske lederskapet i Kapp hadde blitt overlatt til de samme eldre «vannpumpe»–politikerne som han tidligere syntes var håpløse. Han fortsatte sin journalistikk, men han klarte ikke å gjøre fremskritt i sin juridiske praksis. Han gjorde et siste forsøk på å sikre en fremtid i Kapp. I mars 1896 søkte han på en undervisningsstilling i jus ved South Africa College, men ble forkastet til fordel for en eldre mann. Smuts begynte å vurdere en fremtid utenfor kolonien. I september 1896 besøkte han Transvaal. Han skrev i 1902:
Smuts' avreise fra Kapp hadde kanskje mindre med politikk å gjøre enn han senere ville antyde. Som uitlander ville han ikke få stemme før han hadde bodd i Transvaal i 14 år. Det er sikkert at han syntes det politiske klimaet i Kapp var ugjestmildt, men sannheten var at til tross for hans syn på Krugers republikk, håpet han at den ville gi en ung mann som ham bedre muligheter enn han fant i Kapp. Smuts dro til Transvaal den 20. januar 1897.
Remove ads
Smuts etablerte sin juridiske praksis i den blomstrende gruvebyen Johannesburg. Etter de nedslående opplevelsene i de siste 22 månedene i Kapp, oppdaget han til sin overraskelse at han var i stand til å få et anstendig levebrød av jussen sin. Han fortsatte å supplere lønnen sin med litt juridisk rådgivning og journalistikk. Etter bare tre måneder i Johannesburg, følte han seg finansielt trygg nok til å tenke på ekteskap. Han dukket opp ved huset til Isie Krige på et besøk i Kapp i april 1897 og fridde. Paret giftet seg få dager senere, og det var Smuts' velgjører fra dagene i Cambridge, professor JI Marais, som stod for vielsen. Smuts dro tilbake til Johannesburg med sin nye kone. Smuts' liv roet seg i en lykkelig rutine, paret fikk tvillinger i mars 1898, men de døde noen uker senere.
Johannesburg var en tøff gruveby med bare 50 000 hvite, og det var få høyt utdannede. I denne gruppen ble hver enkelt raskt kjent med sine likemenn. Smuts fikk raskt et utmerket rykte, respektert for sin fantastiske læreevne, sin evne til å argumentere en sak og for hans integritet. Han ble snart kjent med flere av de ledende mennene i Transvaal. En venn introduserte ham for Piet Grobler, president Krugers nevø og privatsekretær. Grobler introduserte Smuts for president Kruger.
Smuts gjorde inntrykk på presidenten. Kruger skrev senere om sin umiddelbare tiltrekning til Smuts' makt og drivkraft. I sine memoarer beskriver han Smuts som en mann av «jernvilje», bestemt, dersom han ble spart, til å spille en stor rolle i Sør-Afrikas historie.
Smuts begynte å gjøre seg merkbar i en tid med store kontroverser i Transvaal. Kruger var rasende på høyesterett i saken Brown mot Leyds og ble avvist av høyesterettsjustitiarius JG Kotzé. Omstendighetene rundt hans dom er verdt å utforske siden den illustrerer den generelle tilstanden i den offentlige administrasjonen i Transvaal på den tiden.
Sakens stridsspørsmål var Browns krav på gruverettigheter til en verdi av £372 400 mot republikken. Dette var en betydelig sum, men saken reiste viktigere prinsipielle implikasjoner. Saken kokte ned til et fundamentalt lovprinsipp, hadde Volksraad brukt den relevante lovgivningen i samsvar med konstitusjonen? Høyesterett sa i januar 1897 at dette ikke var tilfellet, gav Brown kravet og hevdet retten til å undersøke all lovgivning for å sikre dens konstitusjonelle lovlighet, de såkalte «testrettighetene».
Roten til problemet var den sjuskete utformingen av konstitusjonen, et dokument som oppstod i et politisk kompromiss mellom krigsfraksjoner mer enn et sammenhengende lovdokument. Konstitusjonen var så vag og dunkel på mange områder at den aldri hadde blitt tatt særlig alvorlig og med respekt som et slikt dokument vanligvis har.
Konstitusjonen la ned en kompleks prosedyre for godkjennelse av lovgivning. Blant andre krav, måtte den foreslåtte lovgivningen være offentlig publisert tre måneder før den ble lov. I de tidlige årene i republikken ble det vanlig at Volksraad overså dette. I stedet for å følge konstitusjonens prosedyre, vedtok Volksraad all lovgivning gjennom enkle majoritetsresolusjoner. Denne prosedyren var rask, enkel og hadde den fordelen at domstolene behandlet all lovgivning som om den ble lov umiddelbart. Dersom høyesterett fikk sin rett til å gjennomse all lovgivning, ville de nesten helt sikkert erklære nesten alle lover som var vedtatt de siste førti årene for ugyldige, fra lover om alkohol og offentlig moral til de uunnværlige gullovene. Transvaal ville bli fratatt sitt moralske og økonomiske grunnlag på et øyeblikk.
Det var Kotzés insistering på å fastholde denne retten som førte til at han ble avsatt i februar 1898. Mens den juridiske opinionen hadde vært delt i Kotzés avgjørelse i Brown mot Leyds var juridisk fornuftig, særlig siden han ikke hadde hatt problemer med lovgivning gjennom resolusjon i hans tidligere avgjørelser, var der betydelige protester mot at han ble avsatt, særlig fra uitlandernes representanter. Krugers handling ble vidt sett på som uønsket innblanding i domstolenes uavhengighet. Smuts støttet sterkt Krugers handlinger, skriftlig og i diskusjoner, både politiske og juridiske. Smuts gikk så langt som å publisere en juridisk vurdering til presidentens støtte.
Situasjonen var ikke fullt så skarpt avgrenset som diskusjonen mellom utøvende og dømmende makt kan tyde på. Kotzé var ikke bare dommer, men også politiker, en politiker som i 1893 var Krugers rival i presidentvalget. Smuts var overbevist om at Kotzés handlinger var sterkt motivert av et ønske om å appellere til de britiske elementene: uitlanderne, høykommissæren og kolonikontoret. Hver av dem hadde vært offensive i sin kritikk av den kaotiske tilstanden i Transvaal–administrasjonen. Smuts fordømte stekt dette forsøket på å tilrane seg posisjonen til afrikanderne i afrikanderrepublikken.
Remove ads
Smuts var ikke alene i sitt syn, men Kruger merket seg i stor grad hans støtte. Smuts' briljante akademiske resultater og utmerkede rykte, kombinert med hans opphav i Kapp, tiltrakk Kruger ytterligere. 8. juni 1898 fikk Smuts i en alder av 28 år et andregrads borgerskap i Transvaal, noe som gjorde at Kruger kunne utnevne ham til stillingen som statsadvokat samme dag.
Nederlendernes fornyelse
Smuts satte i gang med sin nye jobb med voldsom nidkjærhet. Han så elementer i den gamle nederlandske orden som førte til korrupsjon og undertrykkelse. Disse elementene i systemet begynte han umiddelbart å arbeide for å fjerne. Smuts angrep ulovlige gullhandlere, prostituerte og bordelleiere, alkoholselgere uten lisens og forfalskere. Han drev et felttog for å forbedre standarden til lokale dommere og offentlige tjenestemenn, og med tanke på Kotzé–saken bestrebet han seg for å få de tilfeldige og spredte lovene i Transvaal i system.
Smuts førte sin krig mot korrupsjon overalt hvor han fant det, særlig i detektivseksjonen i Johannesburg–politiet. Da det ble klart at offiseren med ansvar for å bekjempe prostitusjon var i forbund med bordelleierne, sparket Smuts ham og gav ordre om at han skulle tiltales. Da det ble reist beskyldninger om at sjefsdetektiven var innblandet i ulovlig gullsalg, satte Smuts i gang etterforskning, fikk sjefsdetektiven sparket og overbeviste Volksraad om å legge detektivstyrken under hans direkte kontroll. Smuts hadde nå den sentrale stillingen i kampen mot kriminalitet.
Alt dette gjorde han i tillegg til den vanlige driften han var forventet å gjøre: gi råd til regjeringen i lovsaker, lage utkast til regjeringskontrakter, gi utkast til ny lovgivning, sette i gang kriminell tiltale og representere regjeringen i rettssalen i alle saker som den var part i.
I alle områder var Smuts fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å forbedre staten Transvaal for å gjøre den verdig sin rolle som standardbærer for afrikandernasjonen i Sør-Afrika og slå tilbake den utstrakte kritikken mot styringen av staten Transvaal. Steg for steg forsøkte han å bekjempe anklagene om vanstyre og korrupsjon, fra de skitne stallene til detektivavdelingen til den kaotiske organiseringen av regjeringsadministrasjonen. Men andre krefter hadde innvirkning på Sør-Afrika, krefter som Smuts ikke kunne kontrollere.
Den britiske faktoren
Den britiske politikken i Sør-Afrika i siste halvdel av det 19. århundre hadde vært flyktende. Der hadde vært episoder av aggressiv ekspansjonisme, den såkalte «fremadrettede» politikken, som så ble fulgt av en periode av skadebegrensning. Et tilfelle var annekteringen av Transvaal i 1877. Transvaal var i 1877 konkurs, gullfeltene på Witwatersrand tilhørte fremtiden. De var også under angrep fra flere innfødte stammer, særlig zuluene. Den britiske regjeringen vurderte det som en mulighet til å legge området til sitt imperium. Selve annekteringen gikk greit, og den britiske hæren klarte å knuse zuluene som militærmakt i zulukrigen i 1879. Men boerne gjorde i 1880 opprør under Kruger og påførte den britiske hær et antall relativt mindre nederlag, noe som kulminerte i det britiske nederlaget ved Majuba. Slik endte det som senere ble kjent som første boerkrig. Storbritannias styrker i Sør-Afrika var nok til å slå ned dette opprøret, og en unnsetningskolonne ble sendt fra Kapp, men denne gangen var det politikken som grep inn.
I 1880 ble den konservative regjeringen som hadde satt i gang annekteringen, blitt erstattet av en liberal administrasjon under Gladstone. Gladstone var ikke imperialist og hadde vært en intens kritikker av annekteringen fra begynnelsen av. Han kalte tilbake unnsetningsstyrken og begynte forhandlinger med afrikanderne i Transvaal. Disse forhandlingene kulminerte i uavhengighet gjennom Pretoria– og London–konvensjonene.
De følgende årene var det Gladstone som styrte britenes politikk. Det ble ikke gjort noen forsøk på å utvide deres innflytelse i Sør-Afrika eller å tvinge afrikanderrepublikkene i kne. Det lengste regjeringen var villig til å strekke seg, var å se til at europeiske makter var ekskludert fra området, den såkalte «viktigste makt»–politikken. Dette skulle endre seg i juni 1895. Den måneden var der et nytt regjeringsskifte og den politiske kursen ble lagt om. De konservative, under lord Salisbury, tok makten. Den nye kolonisekretæren ble Joseph Chamberlain.
Chamberlain satt i 1895 i en konservativ regjering, men i 1881 hadde han vært liberal. I Gladstones regjering var han president for handelsstyret. Krangler om irsk selvstyre fikk ham til å bryte ut av partiet i 1886 og alliere seg med de konservative. Siden han nå var tilbake ved makten, var han fast bestemt på å reversere det han regnet som en av de største tabbene i Gladstones styre, reverseringen av annekteringen av 1877.
Chamberlains rolle i Jamesonraidet var uklar for samtidige observatører. Han hadde møtt representanter fra Rhodes, men han sørget alltid for at beskjeftigelsene ble utført med mellommenn. Han sørget også for å unngå å bli fortalt for mye offisielt. Han klarte å overleve og beholdt sin stilling gjennom en kombinasjon av avtaler på bakrommet og bedrag. I denne saken sørget han for å få Rhodes til å gå med på å holde munn, i bytte mot at Chamberlain garanterte at den kongelige kontrakten til British South Africa Company ikke skulle trekkes tilbake. Chamberlains fremste representant i utsendingen til Rhodes, sir Graham Bower, ble oppmuntret til å hevde at han hadde holdt tilbake detaljer om komplottet fra sin sjef. Foran undersøkelseskommisjonen som Chamberlain faktisk ble utpekt til å sitte i, fortsatte han å benekte enhver kunnskap om raidet.
Chamberlain så mot fremtiden nå som han hadde sikret sin stilling. I etterspillet til raidet steg Krugers popularitet betydelig. Viktigere var det at han nå nøt støtten til den bredere afrikanderbefolkningen, både i koloniene og republikkene. Chamberlain så at det ville være fatalt for Storbritannia å innlede ytterligere aksjoner mot Transvaal. Den offentlige opinionen, både i Storbritannia og i Sør-Afrika, var sterkt imot ytterligere militære foretak. Chamberlain nøyde seg med en «vente og se»–politikk.
Chamberlain utnevnte en ny høykommissær for Sør-Afrika i mai 1897. Sir Alfred Milner ble sendt ut til Sør-Afrika med strenge instruksjoner om å avstå fra ytterligere ensidige aksjoner mot Transvaal. Milner var en dedikert forkjemper for britisk imperialisme og for en «fremadrettet» politikk. Han så på det som den eneste måten å opprettholde det han mente var Storbritannias avtagende regionale innflytelse.
Kruger ble gjenvalgt i februar 1898 til sin fjerde periode med betydelig margin over sine reformistiske rivaler. Milner tok dette som et tegn på at der ikke var tid å miste. Dersom en ventet noe særlig lenger, ville resultatet bli afrikandisk dominans på bekostning av britene, dirigert av et mektig Transvaal. Milner returnerte til London i november 1898 for konsultasjoner med Chamberlain. Han hadde observert situasjonen i de siste atten månedene og var nå sikker på sin strategi. Milner foreslo at den britiske regjeringen skulle fremprovosere en krise og gi dem en legitim unnskyldning for å intervenere, en unnskyldning som ville gi Storbritannia rett og Transvaal feil i folkeopinionens bedømmelse. Chamberlain gjentok sine instruksjoner til Milner om at den britiske regjeringen ikke kunne bli tatt for å true Kruger, enhver intervensjon måtte være resultatet av at Transvaal var den skyldige. Milner returnerte til Sør-Afrika som en fornøyd mann, og mens den britiske regjeringen ikke ville handle, hadde ikke Chamberlain bundet hendene til embetsmennene i Sør-Afrika. Milner var fast bestemt på å tvinge frem en unnskyldning.
Smuts visste i juni 1898, da han inntok embetet, ingenting om de indre motivene til menn som Chamberlain og Milner. Smuts' syn var at staten og den offentlige administrasjonens natur førte til forskjellige krangler mellom uitlanderne, den britiske regjeringen og Transvaal. Han håpet at med god tro på alle sider, kunne forhandlinger førte til politiske reformer som viste seg nødvendige, tilfredsstilte opinionen til uitlanderne, den britiske regjeringen og Smuts' eget ønske om at Transvaal skulle omfavne den nye industrien som var i dens sentrum. Hans arbeid i det umiddelbare etterspillet etter hans utnevnelse kan sees i dette lyset. Men i de siste dagene av 1898 skulle Smuts lære på egen hånd noe om de virkelige britiske hensiktene.
Edgar–saken
19. desember 1898 oppstod det en krangel mellom to fulle uitlandere i Johannesburg, en relativt vanlig hendelse i de tøffe gatene ved Rand, men dette var en som skulle få betydelige ettervirkninger. En Edgar mente å ha blitt fornærmet av en Foster. Dette endte i slagsmål mellom Edgar og Foster. Foster kom verst fra det, med livstruende skader. Edgar dro hjem med æren på denne måten opprettet. Etterhvert dukket Transvaals politi opp («zarpene» som de vanligvis var kjent som). Edgar motsatte seg arrestasjon og slo etter en av konstablene, Jones[19], med en kjepp med et jernhode. Episoden endte med at Jones skjøt Edgar og drepte ham.
Slik var beretningen som ble ført frem for Smuts neste morgen. Zarpene hadde fått et rykte av overdreven maktbruk, til og med brutal maktbruk. Smuts var klar over det delikate politiske aspektet i denne situasjonen, en transvaalsk konstabel hadde skutt og drept en britisk borger. Det var essensielt at denne situasjonen ble tatt hånd om med ytterste strenghet og upartiskhet. Smuts' håp fikk umiddelbart et slag i ansiktet da den offentlige anklageren reduserte anklagene mot Jones fra overlagt drap til uaktsomt drap. Det ble deretter satt en kausjon til £200, et relativt lite beløp.
De fremste representantene til opinionen til uitlanderne, South African League, protesterte umiddelbart mot regjeringen i Transvaal. Forbundet hadde blitt etablert etter Jamesonraidet og hadde raskt blitt den fremste og mest lydhøre stemmen til uitlandernes agitasjon i Transvaal. Forbundet nøyde seg ikke med å jobbe for sivile rettigheter for uitlanderne, dets mål var å oppmuntre britisk intervensjon i Transvaal, en intervensjon som skulle lede til annektering. Det ble dannet av, og fortsatte å bli drevet av, de samme mennene som forsøkte å organisere opprør i Johannesburg til støtte for Jamesonraidet. Forbundet var gjennomført forpliktet til den britiske sak i Sør-Afrika. Selv om den var uavhengig av den britiske regjeringen, søkte den britiske embetsmenn for rettledning og råd, i den grad at innen mars 1898 kunne den britiske agenten i Pretoria, Conygham Greene, skrive til Milner at:
Etter raidet hadde den britiske regjeringen alle grunner til å holde forbundet igjen, siden det var utstrakt støtte til Kruger i hele afrikanderbefolkningen i Sør-Afrika. Men nå begynte denne organisasjonen med sine allierte i de engelskspråklige avisene å piske opp den latente fiendtligheten i uitlanderne mot zarpene. Transvaal–regjeringen ble anklaget for å vise urimelig mildhet mot konstabel Jones. Forbundet protesterte på reduksjonen i anklagene til uaktsomt drap og løslatelsen av ham med en kausjon på £200, en sum som var mindre enn den som vanligvis ble påført uitlanderne for relativt trivielle foreteelser. Disse protestene ble lyttet til blant den bredere massen av uitlandere. Grunnlaget var lagt for konfrontasjon.
Under beskyttelsen til den nylig opprettede «Edgar Relief Committee» organiserte forbundet et stort protestmøte den 24. desember. På dette møtet foreslo de å legge frem en petisjon til representanter for den britiske regjeringen og appellere om intervensjon. Potensialet for konfrontasjon økte drastisk ved det faktum at en slik demonstrasjon var ulovlig under Transvaals lov om offentlig orden.
Smuts forsøkte å dempe situasjonen. Han ba om papirene for Edgar–saken, og etter å ha undersøkt dem, gav han ordre om å arrestere Jones på nytt med anklage om overlagt drap. Smuts trodde at han nå fjernet grunnlaget for de ventede protestene. Den fungerende britiske agenten i Transvaal satte i gang med å bruke sin innflytelse til å få møtet avlyst.
Det blåser opp til storm
Midt i disse politiske tumultene fortsatte vanlige forretninger. Den 22. desember inviterte Smuts Edmund Fraser for å diskutere nylige anklager om politivold mot Kappfargede borgere i Transvaal og forskjellige andre saker som for tiden var kontroversielle. Da møtet var slutt, ble de to mennene igjen og snakket sammen en stund. Samtalen vendte seg til anglo-boerske relasjoner. Det Smuts fikk høre, rystet ham så kraftig at han umiddelbart etter at Fraser gikk, laget en detaljert nedtegnelse av hva som hadde skjedd. Fraser hevdet at:
Smuts spurte hva han mente:
Smuts spurte hva som ville legge grunnlaget for dette:
Smuts begynte nå å se agitasjonen i et annet lys. Han hadde forsvart reformer ut fra sin egen overbevisning, men det viste seg nå at den britiske regjeringen var fast bestemt på å presse frem reformer på de tyngste betingelser, med trussel om konflikt i bakgrunnen.
Dagen etter, den 24. desember, kom det ytterligere utvikling i Edgar–saken. Til tross for Smuts' beordring om å stille Jones for retten anklaget for overlagt drap og forsikringen fra britiske embetsmenn om at de ville gjøre hva de kunne for å dempe situasjonen, holdt South African League sitt ulovlige protestmøte. Her hadde forbundet tenkt å legge frem en petisjon til den britiske høykommissær. Petisjon skulle rettes til dronningen med bønn om at den britiske regjeringen skulle ta de steg som var nødvendig for «beskyttelsen av deres liv og frihet». Dette var intensjonen, men sir Alfred Milner som ville ha ønsket en slik petisjon velkommen som brekkstang mot Kruger, var fremdeles i London. I stedet nektet hans midlertidige erstatter, sir William Francis Butler, å ta imot den. Butler hadde ingen sympati med Milners mål, han avslo petisjonen. I en sending til London fordømte han hele kontroversen som ingenting mer enn storm i et vannglass fra forbundet.
Nederlag i seierens øyeblikk?
1. januar døde Foster av sine skader. Da forbundets petisjon ble avvist, så det ut til at hele kontroversen døde med ham. Det ville den antagelig ha gjort, dersom det ikke hadde vært for en avgjørelse den 5. januar fra Smuts' eget kontor som viste en kronisk mangel på dømmekraft. I hvilken grad det var Smuts som stod bak eller om det var regjeringen som Smuts var bundet til å følge, er usikkert, men avgjørelsen til statsadvokatens kontor om å arrestere og tiltale organisatorene for møtet den 24. desember, Thomas Dodd og Clement Webb, begge høye embetsmenn i South African League, blåste nytt liv i den døende asken. Folkelig indignasjon ble satt sammen med det faktum at kausjonen for de to mennene ble satt til £500 hver, betydelig mer enn de £200 som hadde løslatt konstabel Jones.
Dette hadde den altfor forutsigbare effekten i å provosere en ny storm av agitasjon. Forbundet organiserte umiddelbart en ny demonstrasjon som skulle holdes i Johannesburg den 14. januar. Denne gangen, for å holde seg innenfor loven (som bannlyste ulisensierte møter utendørs), foreslo forbundet å holde det i et avgrenset rom, en stor sirkusbygning kjent som amfiteateret.
På dette tidspunktet ble afrikanderne stadig mer indignerte på uitlandernes uopphørlige klaging. Smuts forutså problemet og appellerte til de ledende burgherne i Transvaal om å gjøre alt de kunne for å beherske seg. Den 14. ankom, møtet fant sted og Smuts' frykt ble realisert. Forsamlingen ble voldelig brutt opp av en mobb på 600–700 boere, mange av dem brukte stolben til å slå uitlanderne som hadde samlet seg. Zarpene som var til stede stod og så på og gjorde ingenting.
Konstabel Jones ble til slutt stilt for retten i februar 1899. Domstolen vurderte bevisene og nølte ikke med å avlegge dommen. Jones ble ikke funnet skyldig. I sine konkluderende bemerkninger gjorde dommeren, i omstendighetene, noen svært uheldige kommentarer til støtte for politiet da han sa at «under vanskelige omstendigheter, ville de alltid vite hvordan de skulle gjøre sin plikt».
Nå var Rand i opprør. En annen petisjon ble forberedt lagt frem for den britiske regjeringen. Sir Alfred Milner som nå var tilbake i Sør-Afrika, gjorde det klart at han ville akseptere og sende videre enhver petisjon adressert til den britiske regjeringen. Innen 27. mars var der over 21 000 signaturer til en petisjon som søkte:
Milner aksepterte denne petisjonen den 27. mars og sendte den videre til London neste dag, slik han hadde lovet. 10. mai fikk han beskjed fra Chamberlain om at etter betydelig vurdering, hadde regjeringen akseptert betingelsene i petisjonen. Den britiske regjeringen var nå fast bestemt på en ny fase av intervensjon i Sør-Afrika.
Smuts hadde ikke vært arbeidsløs mellom januar og mai. I lys av hans samtale med Fraser, var spørsmålet om den grunnleggende holdningen til uitlanderne klart. Dette kunne lett tjene som en unnskyldning for britisk innblanding i Transvaal, kanskje til og med krig. Smuts var nå solid etablert som et av de fremste medlemmene i regjeringen i Transvaal og fikk en nøkkelrolle i forsøkene på å løse saken.
Kampen for fred
Langt viktigere enn smålige krangler om politikorrupsjon var den overhengende faren for krig med det britiske imperiet. Tidlig i 1897 hadde Milner overtatt som høykommissær og situasjonen vendte seg til det verre. Milner oppfordret den britiske regjeringen om å sende flere soldater til Sør-Afrika for å opprettholde maktbalansen i regionen. Selv om mennene aldri ble sendt, tolket Kruger dette som en fiendtlig handling, ikke konserverende. I et forsøk på å kvele det han så på som borgerkrig, ba president Martinus Steyn i Oranjefristaten Kruger om å gå med på en fredskonferanse i Bloemfontein.
På grunn av sin lojalitet til Kruger og hans kunnskap om britenes fremgangsmåte, satt Smuts med Kruger i Transvaal–delegasjonen. Under møtet var det Smuts som førte ordet. Som den eneste mannen i Transvaal–delegasjonen som var flytende i engelsk, brøt han inn ved hver anledning og snakket for hele landet i sitt avslag på å gi politiske rettigheter til uitlanderne. Milner var rasende for at han ikke kunne snakke direkte til president Kruger og ignorerte Smuts som han regnet som en laverestående og mislykket advokat. Glødende av raseri for denne fornærmelsen mot hans intelligens, utformet Smuts et siste tilbud til Milner, men inkluderte med vilje en paragraf som han visste ikke ville bli akseptert. Rasende over denne fornærmelsen, avblåste Milner konferansen og returnerte til Cape Town. Alle parter regnet med krig.
Remove ads
En uheldig start
11. oktober 1899 erklærte de to boerrepublikkene krig mot Storbritannia. Umiddelbart marsjerte kommandoer bevæpnet med tyske rifler og artilleri, trent av de beste europeiske offiserer, inn i Natal og Kappkolonien. Smuts deltok derimot ikke i tjeneste i de innledende fasene av krigen. Hans slagmark var Pretoria hvor han var president Krugers høyre hånd. Han skrev meldinger til generalene, publiserte propaganda, organiserte logistikk og opprettholdt forbindelsen med Transvaals diplomater i Europa.
Etter at de afrikandiske styrkene seiret over britene ved Ladysmith, Mafikeng og Paardeberg, strømmet britene over elven Oranje og inn i republikkene. Britene var afrikanderne tallmessig overlegne. Regjeringen i Transvaal flyktet fra Pretoria for å samles i Machadodorp. Dette tilbakeslaget styrket Smuts besluttsomhet. Han beordret ødeleggelsen av gullgruvene som han antok var britenes eneste mål, men denne handlingen ble blokkert av en lokal dommer. Smuts reiste en hær på 500 menn så raskt han kunne og krevde at bankene skulle tømmes og deres reserver plassert på tog til Machadodorp. Toget som fraktet Smuts, hans soldater og hele Transvaals gullreserver var det siste toget som forlot Pretoria før byen falt, bare timer senere, for British Army.
Siden hver eneste afrikandisk by var i hendene på britene, president Kruger var i eksil i Nederland og formell motstand slutt, la britene frem et fredstilbud for afrikanderne. Smuts handlet på vegne av Kruger, avslo betingelsene og oppfordret generalene til å fortsette kampen. Han beskrev en form for geriljakrigføring som ville passe den enorme velden for Louis Botha. Botha, Barry Hertzog, Christiaan De Wet og Koos de la Rey ledet hver sine kommandostyrker i raid mot britiske stillinger rundt omkring i Sør-Afrika.
Smuts tjente sammen med de la Rey og raidet britiske forsyningstog på vei gjennom det vestlige Transvaal. Smuts viste seg snart å være en svært dyktig soldat, modig, men på en intelligent måte, og svært klar over begrensningene til deres lille styrke. Den lille styrken på 500 menn unngikk en hær som var 40 ganger større i løpet av konflikten. Mens de la Rey og Smuts hadde stor suksess i sin region, fant Botha og Hertzog som ledet de to største hærene, det vanskelig å kopiere taktikkene og suksessene til sine kompanjonger. Gradvis bygde britene et system av fort, konsentrasjonsleirer og bevæpnede patruljer og skar landet opp med store linjer av piggtråd og skyttergraver.
Ettersom det ble hardere å unngå deres hærer, gikk afrikanderne tom for suksesser. Generalene møttes i hemmelighet og diskuterte fred. Botha og Smuts slo fast at de hadde undervurdert bestemtheten til de britiske politikerne alvorlig, og de sendte et telegram til Kruger for å be om hans råd. Han svarte, uten den fulle kunnskapen om den alvorlige situasjonen som afrikanderne befant seg i, at de skulle kjempe videre. Oranjefristatens to representanter, Steyn og De Wet, hånte forslaget om fred. De bestemte seg til slutt for å sette i verk et siste angrep og snu konflikten på hodet. Til denne operasjonen valgte de Smuts.
På egen hånd
Planen ba Smuts lede en hær på 340 menn inn i Kappkolonien uten å bli oppdaget. Derfra skulle han forsøke å trekke støtte fra afrikanderne i Kapp og starte et generelt opprør mot den britiske styresmakten i Cape Town. For Smuts ville det bli vanskelig bare å nærme seg britisk territorium, siden den britiske generalen Herbert Kitchener nylig hadde satt i gang et betydelig felttog for å renske Oranjefristaten for kommandoer og særlig Smuts. Han unngikk å bli tatt til fange av britene ikke mindre enn et dusin antall ganger, og hans styrker var på grensen etter en måned, med bare 240 menn igjen.
Gruppen til Smuts var avskåret fra sitt hjemland da de først var i Kappkolonien. De ble jaget av briter og basutoer, og ble svekket av sykdom og sult. De som var hardest såret eller syke ble etterlatt for å bli tatt til fange av britene. Mennene vendte seg mot Smuts, men han oppfordret dem til å fortsette, alltid optimistisk om at bølgen skulle snu. Det gjorde den da de traff på en kavaleriskvadron som hadde slått leir, gjennomførte et bakholdsangrep og tok hestene, maten, uniformene, våpnene, ammunisjonen og verdisakene deres. Med denne suksessen kom selvtilliten deres tilbake. De neste få månedene var raidet svært vellykket med å distrahere og trette ut britene.
Målet hadde derimot aldri vært å distrahere og trette ut britene, men å sette i gang et opprør i befolkningen. Til tross for deres suksess, var det knapt en lokal afrikander som tok opp våpen mot britene, og Smuts realiserte at et slikt lite raid ikke kunne lykkes mot et så stort mål. Han bestemte seg for å etablere et hovedkvarter som om han var i ledelsen for en hær. Han gjorde Hex River–dalen til sitt hjem og sendte sine menn langt avgårde for å rekruttere og sanke forsyninger. Snart talte hans hær tre tusen menn, for det meste lokale bønder.
Han bestemte seg for å sette i gang et siste angrep for å få britene tilbake til forhandlingsbordet og for å fremtvinge en fordelaktig avtale for afrikanderne. Han kastet hver eneste mann inn i et angrep på kobbergruvesenteret Okiep. Hans styrke omringet byen, men kunne ikke angripe garnison direkte. Smuts pakket et tog med eksplosiver og forsøkte å detonere det i byen. Forsøket mislyktes, men det viste at han var fast bestemt på å kjempe med ethvert middel. Britene tilbød Smuts en fredskonferanse så fort som mulig i Vereeniging for å diskutere en endelig fredsavtale og resolusjon. Selv om han ikke oppnådde sitt opprinnelige mål, hadde raidet vært en overveldende suksess.
Vereenigingavtalen
Til Vereeniging sendte den sørafrikanske republikk og Oranjefristaten tretti delegater hver for å møte britene. Mens Transvaal og Oranjefristaten var like grundig herjet av krigen, var det bare Transvaal som ønsket fred. Kommandoene visste at president Steyn, general De Wet, Hertzog og de andre 27 fristatsdelegatene heller ville kjempe til døden enn å signere en overgivelse. Derfor valgte de menn som ønsket fred til representanter for Transvaal og ikke krigshelter. Smuts ble ikke valgt, men Botha utnevnte ham til juridisk rådgiver for Transvaal–delegasjonen. På denne måten fikk Smuts en nøkkelrolle i den komplekse debatten med juridiske og semantiske argumenter.
I løpet av debatten brukte Smuts sin kunnskap om både militære og juridiske aspekter, om regjering og akademia, til å lede delegatene. Hans mestring av engelsk, afrikaans og høynederlandsk tillot ham å snakke før andre, og i motsetning til Bloemfontein, våget ingen å snakke over den som hadde lyktes i å angripe Kapp. Smuts' dominans ved bordet ved Vereeniging tillot duene i Transvaal–delegasjonen å vinne. Francis William Reitz la på bordet et kompromiss som gjorde slutt på krigen, tillot de to republikkene begrenset suverenitet og ba om at mindre delegasjoner skulle møtes i Pretoria for å forhandle med britene. Reitz visste at britene ville avslå forslaget, men han visste også at det største hinderet for en resolusjon ikke var utsendinger fra London, men fra Bloemfontein. Dermed trengte Transvaal å kjøpe tid og sørge for at det var mindre delegasjoner til stede når en skulle forhandle med fristatens representanter.
I Pretoria ble den britiske utsendingen ledet av baron Kitchener og baron Milner som knapt kunne vært mer forskjellige. Smuts og Kitchener hadde gjensidig profesjonell respekt og snakket sammen alene og unngikk dermed avbrytelsene til administratorer som Milner. Både Kitchener og Smuts hadde sett det meningsløse med krigen som nå minnet mer om gjensidige mord. Smuts og Kitchener forhandlet frem en avtale som også passet fristatens representant, De Wet.
1. mai 1902 ble Vereenigingavtalen underskrevet, et dokument som for det meste var skrevet av Jan Smuts og lord Kitchener. Den ble signert av representantene fra Storbritannia, Oranjefristaten og Den sørafrikanske republikk.
Remove ads
Ute av deres hender
Den andre boerkrigen hadde for alltid endret ansiktet til Sør-Afrika, men for Smuts var det tilbake til det vanlige arbeidet. Mens Christiaan De Wet, Koos de la Rey og Louis Botha reiste rundt i Europa og ble hilst som erobrende helter, returnerte Smuts til sin tidligere jobb som middelmådig advokat, Smuts var like rastløs i denne jobben som alltid og lengtet etter å delta i politikken igjen. Men den britiske dominansen over Sør-Afrika siden Vereeniging gjorde det også umulig for en afrikander å bryte gjennom, uansett hvor godt han behersket det engelske språk eller britisk tankegang. Mer bekymringsfullt var det for Smuts at mange boere var misfornøyd med hans og andres lederskap under krigen. Noen ønsket å kjempe til døden, mens noen hadde ønsket at krigen skulle ta slutt etter Pretorias fall.
Etter å ha sett generøsiteten til HM Treasury i London, konkluderte Botha med at et samlet Sør-Afrika innenfor det britiske imperiet ville tjene både briter og afrikandere godt. Men baron Milner var afrikandernes fiende, og han opprettet et britisk monopol på stillinger i embetsverket (kalt Milners barnehage). Han så ikke rom for nederlandsk–språklige i styret av Sør-Afrika. Som svar på dette og for å forene afrikanderne, dannet de tidligere generalene i den transvaalske hær, inkludert Smuts, Het Volk–partiet i januar 1905. Målsetningen til dette partiet var selvstyre og opprettelsen av en forent sørafrikansk stat.
Milners periode som høykommissær var over i 1905, og for Smuts kunne det ikke kommet ett minutt for tidlig. Milner ble erstattet av en mer forsonende mann, lord Selborne, som hadde dyp beundring for Smuts. Selborne var ivrig etter å diskutere enhver sak om den konstitusjonelle ordningen, men uten støtte fra den konservative regjeringen i London, kunne ikke Selborne gjøre mer fremskritt enn det Smuts kunne. Den konservative regjeringen var selvsagt avhengig av støtten til det britiske folk, og den tørket snart opp.
Senere samme år gikk den konservative regjeringen av og ble erstattet av en liberal regjering under Henry Campbell-Bannerman som senere ble bekreftet i et valg i februar 1906. Den nye regjeringen var ledet av noen av de mer aktive anti–imperialistene i parlamentet, inkludert noen få som sympatiserte med boerrepublikkene i den sørafrikanske krigen. Smuts så denne muligheten og dro til London så snart han hørte nyhetene. Da han ankom, ble han lamslått over å finne så mye opposisjon til de konservatives politikk i Sør-Afrika.
Smuts forhandlet for fullt selvstyre for Transvaal innenfor det britiske Sør-Afrika. Mens dette ble avslått av de konservative som urealistisk og bakstreversk, så de fleste liberale politikerne tingene på Smuts' måte. Campbell-Bannerman klarte ikke å forstå afrikandernes aversjon mot å jobbe med Milner. Likevel var han tvunget til å gå med på dette. Den liberale regjeringen ble delvis valgt på grunnlag av opposisjon mot kinesiske kontraktstjenere som hadde reddet gullgruvene. Campbell–Bannerman innså at de kinesiske arbeiderne ikke kunne fjernes, for det ville legge økonomien i grus, og han visste at afrikanderne aldri kunne bli britene tallmessig underlegne i Sør-Afrika. Derfor bestemte han seg for å legge skylden på afrikanderne som ville få ansvaret for gruvene i et selvstyre. Han overtalte regjeringen til å akseptere Smuts' krav.
Tilbake i ledelsen
Det ble lagt frem et forslag til ny konstitusjon for Transvaal i desember 1906 som sa at et umiddelbart valg skulle velge en styresmakt. Dette gav Het Volk to fordeler. For det første førte partiet en valgkamp i henhold til en konstitusjon som det selv hadde skrevet. For det andre førte det en valgkamp på et tidspunkt hvor det var den ledende maktfaktoren i transvaalsk politikk. Men hverken Botha eller Smuts tok lett på oppgaven.
De reiste på kryss og tvers av Transvaal og pisket opp folkelig støtte for deres sak og deres kandidater. Botha var den fødte politiker, og folkemengdene elsket ham. Mindre populær var den skye og fjerne Smuts. Til tross for hans rolige natur og kontroversene i boerkrigen, ble Smuts valgt med god margin i valgkretsen Wonderboom nær Pretoria. Het Volk hadde vunnet en massiv seier. Botha ble statsminister og dannet sin regjering eksklusivt fra Het Volk. Fremst blant hans ministere var Smuts som ble kolonisekretær og utdanningssekretær, to av toppstillingene.
Botha satte i gang med en diplomatisk rundreise i Europa, hvor han dro fordel av sin kjendisstatus. Smuts satt imens med ansvaret for Transvaal. Han begynte å mislike byråkratiet, diskusjonene og kompromissene til regjeringen. Han så på handling som den beste responsen til kriser. Krisene kom snart i form av Nederlands reformerte kirke. Kalvinistenes bevegelse presset Smuts til å dra fordel av selvstyret ved å gjøre afrikaans og kalvinisme obligatoriske for skolebarn. Selv om Smuts var kalvinist selv, hadde han vokst ut av sin nidkjærhet og funnet ut at han ikke var enig i deres mål. Han ønsket en sekulær stat, og han ønsket at den neste generasjonen skulle være godt opplært i det engelske språket, ikke afrikaans.
Smuts ble beskyldt for å være likegyldig til religion, eller til og med blasfemisk, og pastorene i den nederlandske reformerte kirke førte en tung kampanje mot administrasjonen i Cape Town. Smuts visste at dersom der var en ting afrikanderne kunne, var det å være misfornøyde. Den reformerte kirke representerte tre fjerdedeler av afrikanderne og kunne utøve stor politisk makt.
Transvaals blomstring var ubestridt utenfor De britiske øyer, og dette førte et stort antall immigranter fra andre deler av imperiet til Sør-Afrika. De to største gruppene var malaysiere og sørasiater. For afrikanderne var dette et problem. De var en trussel mot det europeiske lønnsnivået og til å ta en del av velstanden som ble skapt av gruvene. Smuts forsøkte å bremse strømmen av innvandrere ved enhver metode som var mulig. Han angrep gjengene som smuglet dem inn i landet, begrenset indiske arbeidsgiverrettigheter og fikk hver utenlandsk arbeider registrert hos myndighetene. Smuts fikk motstand fra en indisk advokat som het Mohandas Gandhi.
Gandhi svarte på Transvaals restriksjoner med ikkevoldelig motstand som han senere skulle gjøre i India senere. Smuts fengslet de mest lydhøre motstanderne i den asiatiske befolkningen, inkludert Gandhi. Pressen var rasende og karikerte Smuts som en ny Paul Kruger: Grusom, intens og urokkelig. Smuts gav etter for Gandhis passive motstand og lot inderne gå, men tilbød ikke Gandhi noe definitivt løfte om innrømmelser.
Det var langt mellom slike hendelser. Smuts' kamp med den nederlandske reformerte kirke var mer representativ for hans styre. Han visste å bekjempe ild med ild, men Gandhi trengte gjennom Smuts' forsvar uten så mye som å reise knyttneven. Sett bort fra de indiske sakene hadde Smuts i 1909 skapt en svært sterk styresmakt støttet av en blomstrende økonomi. Men saken om union var like viktig som alltid.
Et land blir født
Slik det alltid hadde vært utviklet og økte friksjonen mellom de forskjellige delene av Sør-Afrika. Vereeniging var et kompromiss som ble inngått på harmonisering av jernbanen og handelsunion, men nå var dens arkitekt, lord Milner, ute av bildet. Derfor måtte en ny avtale inngås. Selv om den politisk ble behandlet som deler av en helhet, kunne ikke Transvaal og de tre andre koloniene vært mer ulike. Hele Sør-Afrikas velstand kom fra Transvaal, mens de tre andre hadde vært hjelpeløse uten Transvaals behov for støttetjenester. Botha og Smuts holdt alle kortene.
Smuts hevdet at der ikke kunne være noe Sør-Afrika uten fullstendig politisk union. I løpet av krigen hadde Smuts begynt å avsky fiendskapet mellom briter og boere, og han innså meningsløsheten i de sørafrikanske kranglene. Smuts ba det transvaalske parlamentet lidenskapelig: «Der er bare en vei til frelse, veien til union og til en sørafrikansk nasjon».
For Smuts betydde union enhet. Han hadde undersøkt feilene til det amerikanske føderale systemet og var skuffet over dets treghet og deres store misforhold. Ikke alle parter var enige. Smuts stolte på sitt intellekt og retorikk og kalte sammen en konvensjon i Durban hvor briter og afrikandere kunne overtales av hans ambisjon.
Sommeren 1908–09 var stekende varm i Durban. Delegater fra hele Sør-Afrika trosset varmen og fuktigheten i oktober 1908 for å delta på Smuts' konvensjon. Han hadde planlagt nøye strategien sin og skreddersydd den for alle behov og krav til hver delegat, og han var sikker på at han ville lykkes. Han visste at det var umulig med kompromiss i alle saker, derfor fokuserte han på de generelle prinsippene og planla å overlate de mer tekniske og mindre betydelige sakene til det fremtidige sørafrikanske parlamentet.
Delegatene voktet sine egne interesser, og der var tallrike krangler: Makten til de provinsielle forsamlingene, utvidelse av stemmeretten, hovedstadens plassering, offisielle språk i unionen og til og med bredden på jernbanesporene. Smuts løste disse sakene med nøye planlagt ordlegging, vage løfter og kompromisser.
De hardeste slagene var mellom Smuts og delegatene fra Oranjefristaten. Steyn og Hertzog var urokkelige og ivrige etter ikke å la Transvaal diktere det generelle budskapet til afrikanderfolket. Smuts var villig til å inngå kompromiss for å nå enighet. Han gikk med på å etablere tre separate hovedsteder, i Cape Town, Pretoria og Bloemfontein. Han gikk med på å gi nederlandsk lik status med engelsk i konstitusjonen. Men Smuts kunne ikke vike på sine mer grunnleggende punkter i unionen. Steyn og Hertzog motsatte seg enhver union som ville redusere makten til de provinsielle parlamentene.
Mens Steyn og Hertzog ikke kunne akseptere en slik konklusjon, hadde de andre delegatene allerede akseptert den. Gradvis ble Oranjedelegatenes faste besluttsomhet brutt ned. Sommeren nærmet seg slutten, og livsgrunnlaget for forsoning bedret seg. Smuts la ut sine forslag i en siste tale som trakk fra konstitusjoner fra et dusin antall nasjoner og argumenterte til fordel for sitt ideal. Til slutt var Oranjedelegatene tvunget til å gå med på forslaget. De hadde ikke råd til at Oranjekolonien ble en fotnote i Sør-Afrika, isolert fra Smuts' storhetsambisjoner. Dessuten hadde Steyn og Hertzog sikret seg mange innrømmelser som ville kompensere for tapet av suverenitet.
Smuts trakk opp et siste utkast som alle delegatene gikk med på. Konstitusjonen ble ratifisert av parlamentene i Kappkolonien, Orange River Colony og Transvaal. Natal holdt til og med en folkeavstemning, forslaget fikk et massivt flertall blant de hvite velgerne. Smuts og Botha tok konstitusjonen til London for at den kunne vedtas av det britiske parlament. Med hjelp fra flere lidenskapelige taler fra Smuts, ble unionsvedtaket godkjent. Det ble gitt gjennom kongelig sanksjon av kong Edward VII i desember 1909. Unionen Sør-Afrika var født.
Remove ads
Kampen om posisjonene
En ny nasjon krevde en ny statsminister. Smuts visste at han ikke var aktuell, han var for ung og ble fort varm i hodet. På den andre siden var Botha aktuell og brukte sin tid med lobbyvirksomhet blant politikere. Dette gav Smuts trøst. Selv om unionsvedtaket var underskrevet, hadde Transvaal fremdeles seks måneder med uavhengighet, og siden Botha konsentrerte seg om kampen om posisjonen, gjorde Smuts det beste ut av situasjonen.
Takket være Transvaals fantastiske velstand fløt skattekisten over. Smuts ambisjon for Pretoria som eneste hovedstad i Sør-Afrika var hindret, men han sørget for at byen ikke skulle komme dårlig ut. Han beordret konstruksjonen av unionsbygningene høyt over Pretoria. De skulle fungere som nervesentrum for den sørafrikanske administrasjonen. Det totale budsjettet ble satt til £1,5 millioner, en formue som tilsvarte £700 millioner i 2005.
Imens bygget den nye generalguvernøren for Sør-Afrika, lord Gladstone, sin regjering. Opinionen på den tiden dikterte at Gladstone hadde to muligheter for statsminister, Louis Botha og John X. Merriman, statsminister i Kappkolonien. Smuts stolte på at hans gamle allierte, Botha, kunne danne en fornuftig regjering, men noen gjorde ikke dette. De gamle fiendene fra Bloemfontein, Steyn, Hertzog og de Wet, støttet alle Merriman i frykt for at en usympatisk afrikander ville bli verre enn en usympatisk brite. Til slutt var det Smuts' støtte som sikret seieren, og Gladstone utnevnte Botha til statsminister.
Dette gav Botha frie tøyler til å sette sammen sin regjering. Smuts var den klare favoritten til å få en av toppjobbene, men Botha hadde andre ideer. Av de ni regjeringspostene tilbød Botha Smuts tre nøkkelposisjoner: innenriksminister, gruveminister og forsvarsminister. Dette gav Smuts kontroll over nesten alle områdene i regjeringen, Botha og Smuts hersket nå sammen over hele Sør-Afrika.
Denne regjeringen var fremdeles bare konstruert av den britiske elite og representerte ikke folket. Smuts visste at selv om personene i regjeringen var de rette for jobben, kunne ikke den gamle partistrukturen overleve inn i en ny epoke. Lederskapet til Het Volk arrangerte et møte med representanter for de andre afrikandske partiene i et forsøk på å forene dem til en politisk blokk. Fra Kapp kom Afrikander Bond og fra Oranje kom Orangia Unie. Smuts overtalte dem alle til å slutte seg sammen med Het Volk under et partilederskap, til å søke de samme målene i det nye parlamentet. For første gang var Steyn og Botha, Hertzog og Smuts enige. Akkurat tidsnok for det første valget, ble South African Party (SAP) opprettet.
I valget i september 1910 vant det nye partiet flertall i det sørafrikanske parlamentet med 67 av de 130 representantene. Mer lovende var det at opposisjonen, Unionist Party, var enige i mange av SAPs mål. Partiet utnevnte Botha til leder og Smuts som hans nestleder og bekreftet deres regjering.
Smuts og Botha tar kontroll
Gamle motsetninger slet tungt på regjeringen. Med Botha som statsminister, Henry Charles Hull som finansminister og Smuts med ansvaret for så mange departementer som han kunne klare, dominerte eliten fra Transvaal regjeringen, til irritasjon for noen og til skade for det nasjonale samholdet. Selv om han var en veteran fra Johannesburg, gjorde det at Hull var britisk ham til det primære målet for sterk kritikk fra administrasjonens fiender. Videre betydde det at han var britisk at han hadde andre meninger i viktige økonomiske saker.
En krangel i regjeringen over jernbanene gav Botha den perfekte unnskyldningen for å kvitte seg med Hull. Tapet av et regjeringsmedlem førte til en grundig ommøblering. Smuts forble forsvarsminister, gav opp sine roller som gruveminister og innenriksminister og fikk Hulls tidligere stilling. Selv om forretningssamfunnene i Sør-Afrika var glad for å se at rollene ble delt jevnere ut, likte de ikke ideen om at Smuts skulle være ansvarlig for finansdepartementet. Han hadde ingen erfaring i forretninger eller i handel, og hans juridiske praksis hadde knapt vært en stormende suksess.
Viktigere var det at de mislikte sammenblanding av ministerpostene for finanser og forsvar. Disse to ministrene var vanligvis i hverandres struper over finansiering og nødvendighet. Frykten var at Smuts skulle ta alle midler som han mente var nødvendig, og som tidligere soldat, ville de midlene være enorme. Mange siterte MP–enes bruk av Transvaals skattekiste i sine siste dager som eksempel. For å stagge Smuts, kastet nasjonalforsamlingen mye av hans finansielle politikk, uten at de avslo hans budsjett. Til tross for kranglene over utnevningen av Smuts, fortsatte han med sin politikk, ignorerte kritikken som han alltid hadde gjort. Smuts' stahet ble til vitser, noen av dem beskrev Sør-Afrika som «et demokrati, med unnskyldninger til Jan Smuts».
Sivil uro
Ved siden av interne partistridigheter måtte Smuts ta seg av trusler mot hans og regjeringens autoritet fra den offentligheten. Sosialistisk rastløshet hadde spredt seg fra Europa, og splittelsen innenfor det afrikandiske lederskapet og krangelen over billig asiatisk arbeid førte til stor sosial uro blant afrikandiske gruvearbeidere. En gruveleders beslutning om å sette et lønnstak i gruven hans førte til streik. Smuts forsøkte å opprettholde en nøytralitetspolitikk, men krangelen kom snart ut av kontroll med gjensidige beskyldninger fra begge sider.
Generalguvernør Gladstone krevde slutt på Smuts' manglende innblanding og beordret ham til å mekle. Selv om Smuts foretrakk å la være i frykt for at hans innblanding ville gjøre saken verre, aksepterte han nølende ordren. Han beordret arrestasjonen av fagforeningens ledere slik Gladstone ba om, men problemene eskalerte ytterligere.
Det var planlagt et massemøte den 4. juli i Johannesburg, men i siste liten nektet Smuts å tillate det. Møtet ble satt i gang under tett overvåkning fra politiet, og streiken utviklet seg raskt til opptøyer. Smuts hadde ikke forutsett en slik voldelig reaksjon og svarte med å sende hæren inn, selv uten Gladstones tillatelse. Den natten utviklet opptøyene seg til løpende slag med politiet og hæren. Det spisset seg til utenfor Rand Club idet en sint folkemengde nektet å spre seg, og soldatene åpnet ild. 21 demonstranter ble drept og 51 ble såret.
Da rapportene om hendelsen ved Rand Club nådde Pretoria via telegraf, valgte Smuts å handle personlig. Han og Botha satte seg i en bil og kjørte til Johannesburg uten følge eller livvakt. De kjørte sakte og stille til sentrum av Johannesburg, så godt de kunne uten å bli sett. Det ble arrangert et møte med streikekomiteen, men det som Smuts og Botha hadde regnet med ville bli et profesjonelt møte, lignet mer på en gisselsituasjon, siden de to ble truet med våpen mens de ble diktert fagforeningens betingelser. Mens myndighetene fikk bank i gatene i Johannesburg, sympatistreiker brøt ut over hele Sør-Afrika og våpen bokstavelig talt ble rettet mot deres hoder, var Smuts og Botha tvunget til å godta de streikendes krav.
Smuts og Botha kommuniserte betingelsene til gruvemagnatene som befant seg på den andre siden av Johannesburg, men på vei tilbake til fagforeningens ledere, ble de konfrontert med en gruppe bevæpnede streikende. Folkemengden som ikke var klar over meklingen de to var del av, ønsket blod. Akkurat idet enden så ut til å være nær, stod Botha opp og erklærte sin intensjon tydelig og i klartekst mens han fortrengte sitt sinne og krigerinstinkt. Blodlysten dempet seg, og de fikk fortsette. Hele tiden var Smuts rolig. Hans instinkt var å kjempe, og han måtte holde sine instinkter under kontroll.
Slutten på opptøyene i Johannesburg betydde på ingen måter slutten på Sør-Afrikas sivile uro. I de første dagene av 1914, da nasjonalisering av de sørafrikanske jernbanene førte til kutt i antall arbeidsplasser, protesterte Amalgamated Society of Railwaymen and Harbour Workers og gikk ut i streik, ledet av afrikanderen Hessel Poutsma. Som finansminister overtok Smuts ansvaret fra jernbaneministeren og karakteristisk nok nektet han å blande seg inn. I respons ba Poutsma Transvaal Federation of Trades Unions om å intervenere. Dette gjorde de 13. januar ved å erklære generalstreik.
GTUC bygget raskt opp en effektiv organisasjon, komplett med militær struktur, distribuerte skytevåpen og gav ut propaganda som oppfordret til å kaste den sørafrikanske regjeringen. Med sitt nederlag for gruvearbeiderne friskt i minne, nektet Smuts å gi etter for kravene. Som forsvarsminister tilkalte Smuts 10 000 reservister, innførte unntakstilstand og tok de viktigste økonomiske verdiene, jernbanene og gruvene. Videre sendte Smuts en infanteriavdeling, bevæpnet med artilleri under Koos de la Rey for å omringe streikelederne i Johannesburg. De la Rey nådde sin stilling den 18. januar, og siden fagforeningens ledere ikke hadde noen midler til å forsvare seg med, overgav de seg.
Smuts hentet ni av lederne fra fengselet den 27. januar og beordret deres deportasjon uten arrestordre eller rettssak. Dampskipet Umgeni skulle forlate Durban med kurs for London morgenen den 30., og Smuts var fast bestemt på at den skulle ta med seg de ni passasjerene. Kapteinen på Umgeni nektet å samarbeide i det som han mente var en ulovlig handling som han kunne stilles til ansvar for. Smuts beskyttet ryggen på kapteinen og hans besetning for enhver potensiell ulovlighet, tok hele ansvaret selv og lot fagforeningens ledere, inkludert Poutsma, bli deportert uten ytterligere forsinkelser.
Smuts ble fordømt fra nesten alle kanter. Domstolene, fagforeningene, arbeiderpartiet og de gamle boerne klaget, men Smuts kunne fremdeles stole på støtte fra sitt eget parti. Med flertall i parlamentet, presenterte Smuts et lovforslag, Indemnity and Undesirables Special Importation Bill, som ville ha tilbakevirkende kraft som ville gjøre hans handlinger lovlige og frikjenne Smuts og regjeringen for ulovligheter. Til tross for skriket av protester fra de to viktigste opposisjonspartiene ble dette forslaget vedtatt. Med Smuts egne ord, «et knusende slag måtte rettes mot syndikalismen i Sør-Afrika. Jeg gav dem det slaget.» Det var dette kraftfulle angrepet på fagforeningene som smeltet de gamle boerne, unionistene og arbeiderpartiet sammen som en forent front mot det de så på som forræderi og tyranni.
Remove ads
Med utbruddet av første verdenskrig kjempet Sør-Afrika sammen med andre britiske domener på det britiske imperiets side. Den sørafrikanske regjeringen gikk med på tilbaketrekningen av enheter fra British Army slik at de kunne slutte seg til den europeiske krigen og la planer for å invadere den tyske kolonien i Sørvest-Afrika. Elementer fra den sørafrikanske hæren nektet å kjempe mot tyskerne, og sammen med andre motstandere av regjeringen brøt det ut åpent opprør. Regjeringen erklærte unntakstilstand den 14. oktober 1914, og lojale regjeringsstyrker under ledelse av general Louis Botha og Jan Smuts knuste Maritzopprøret. De ledende boeropprørerne slapp billig unna med fengselsstraffer på seks og syv år og tunge bøter. To år senere ble de løslatt fra fengsel, siden Louis Botha anerkjente verdien i forsoning. Etter dette konsentrerte de som hadde deltatt i opprøret og ønsket å fremme målene til opprøret seg om å arbeide innenfor det konstitusjonelle systemet og hjalp til med å bygge opp Nasjonalistpartiet.
Smuts dannet South African Defence Force under krigen. Hans første oppgave var å slå ned Maritzopprøret, noe som var utført i november 1914. Etter dette ledet han og Botha den sørafrikanske hæren inn i Tysk Sørvest–Afrika og erobret kolonien. General Smuts fikk i 1916 ansvaret for erobringen av Tysk Øst-Afrika. Mens felttoget i Øst-Afrika gikk nokså godt, ble ikke de tyske styrkene knust. Men tidlig i 1917 ble han invitert til å slutte seg til Imperiets krigskabinett av David Lloyd George, derfor forlot han området og reiste til London. Smuts hjalp i 1918 til med å opprette Royal Air Force som var uavhengig av hæren.
Smuts og Botha var nøkkelforhandlere ved fredskonferansen i Paris. Begge var for forsoning med Tyskland og begrensede bøter. Smuts talte for et mektig Folkeforbund som ikke materialiserte seg. Versaillestraktaten gav Sør-Afrika mandat over Namibia som var okkupert fra 1919 til de trakk seg ut i 1990.
Smuts dro tilbake til sørafrikansk politikk etter konferansen. Da Botha døde i 1919, ble Smuts valgt til statsminister, en stilling han hadde frem til det sjokkerende nederlaget i 1924 for National Party.
Mens han studerte, la Smuts frem konseptet holisme som han definerte som «tendensen i naturen til å danne helheter som er større enn summen av delene gjennom kreativ evolusjon» i sin bok Holism and Evolution fra 1926. En biograf knytter sammen hans langtrekkende politiske visjon med hans tekniske filosofi:
Etter at Albert Einstein studerte «Holism and Evolution» kort tid etter at den ble publisert, skrev han at to mentale konstruksjoner ville styre menneskelig tenkning det neste årtusenet, hans relativitetsteori og Smuts' holisme. Einstein sa også at Smuts var «en av elleve menn i verden» som konseptmessig forstod hans relativitetsteori.[20][21]
Som botaniker samlet Smuts store mengder planter i det sørlige Afrika. Han reiste på flere botaniske ekspedisjoner i 1920-årene og 1930-årene med John Hutchinson, tidligere botaniker med ansvar for den afrikanske seksjonen i herbariet i Royal Botanic Gardens og kjent taksonomiker.
Etter ni år i opposisjon og akademia, returnerte Smuts som visestatsminister i en storkoalisjonsregjering under Barry Hertzog. Da Hertzog talte for nøytralitet overfor Nazi-Tyskland i 1939, ble han avsatt av et partimøte, og Smuts ble statsminister for andre gang. Han tjente sammen med Winston Churchill i første verdenskrig og hadde utviklet en personlig og profesjonell forståelse med ham. Smuts ble invitert til Imperiets krigskabinett i 1939 som den fremste sørafrikanske krigslederen. 28. mai 1941 ble Smuts utnevnt til feltmarskalk i British Army, den første sørafrikaner som hadde denne graden.
Smuts' viktighet for imperiets krigsforetak viste seg gjennom en svært dristig plan som ble foreslått så tidlig som i 1940, om å utnevne Smuts til statsminister i Storbritannia dersom Churchill døde eller på annet vis ikke kunne utføre sine plikter i krigen. Denne ideen ble lagt frem av sir John Colville, Churchills privatsekretær, for dronning Mary og så til George VI, begge lot tanken modnes.[22] Siden Churchill levde i ytterligere 25 år ble planen aldri satt i verk og dens lovlighet ble aldri testet. Denne nærheten til det britiske etablissementet, til kongen og til Churchill gjorde Smuts svært upopulær blant afrikanderne, noe som førte til hans endelige fall.
Han representerte Sør-Afrika i San Francisco i mai 1945 da utkastet til De forente nasjoners pakt ble skrevet. Akkurat som han gjorde i 1919, oppfordret Smuts delegatene til å skape en mektig internasjonal organisasjon som kunne opprettholde freden. Han var fast bestemt på at i motsetning til Folkeforbundet, måtte FN ha tenner. Smuts signerte Paristraktatene som førte til fred i Europa, og han ble dermed den eneste som signerte begge avtalene som gjorde slutt på første og andre verdenskrig.
Hans opptatthet med krigen hadde alvorlige politiske følger i Sør-Afrika. Smuts' krigsstøtte og hans støtte for Fagankommisjonen gjorde ham upopulær blant afrikanderne, og Daniel François Malans proapartheidiske standpunkt gjorde at National Party vant valget i 1948. Selv om dette nederlaget var forventet, viste Smuts' politiske kløkt seg gjennom det faktum at han bare såvidt tapte (faktisk vant han i absolutt antall stemmer). Smuts som hadde vært selvsikker på å vinne, mistet sitt eget representantskap og pensjonerte seg fra politikken. Han håpet fremdeles at den nasjonalistiske regjeringen ville falle, men den forble ved makten til 1994.
Smuts' innsettelse som chancellor ved Cambridge University kort tid etter valget gjenopprettet hans moral, men hans eldste sønn Japies plutselige og uventede død i oktober 1948 førte ham inn i fortvilelsens dyp. I de siste to årene av sitt liv, nå tydelig gammel, fortsatte Smuts å kommentere klarsynt om verdenspolitikken. Han var fortsatt mest opptatt av Europa og Samveldet. Han beklaget at Den irske republikken trakk seg ut av Samveldet, men var misfornøyd da republikken India forble i den. Han fryktet at eksempelet dette ville sette, ville oppmuntre Sør-Afrikas nasjonalister. Hans utmerkede bidrag som verdensstatsmann ble anerkjent i tallrike æresbevisninger og medaljer. Hjemme var hans rykte mer blandet.
En uke etter den offentlige feiringen av hans 80-årsdag i Johannesburg og Pretoria, 29. mai 1950, ble han rammet av hjerteattakk. Han døde av et påfølgende hjerteattakk på familiegården Doornkloof, Irene nær Pretoria, den 11. september 1950 og ble gravlagt i Pretoria den 16. september.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
Remove ads