Uitlander

Uitlander (afrikaans: «utlending») var navnet som ble gitt til fremmedarbeidere under den innledende utforskingen av Witwatersrands gullfelter i Transvaal.

Disse enorme gullfeltene ble oppdaget i 1886, og innen ti år var det antatt at befolkningen av uitlandere i Transvaal var dobbel så stor som de innfødte transvaalerne, 60 000 uitlandere mot 30 000 burghere. Nøyaktige tall er usikre siden den første folketellingen i Transvaal ble foretatt i april 1904. Regjeringen i Transvaal gjorde det til politikk å anta at der var 60 000 uitlandere mot 30 000 burghere (disse tallene henviser kun til voksne menn). Dette var et konservativt anslag, andre hevder at forholdet var 4:1 eller til og med 10:1. Til tross for disse tallene har senere forskere hevdet at der faktisk var et jevnt forhold mellom dem, men med tanke på gruvedriftens form, kan der ha vært flere uitlandermenn.^[1] Disse arbeiderne var først og fremst konsentrert rundt Johannesburg–området.

Transvaals regjering, under president Paul Kruger, var bekymret for effekten som denne store folkemengden kunne ha på Transvaals uavhengighet. Uitlanderne var nesten utelukkende briter. Det å gi dem stemmerett på et tidspunkt da Storbritannias regjering var ivrige etter å utvide sin makt i Sør-Afrika, ville nesten helt sikkert føre til at makten i Transvaal gikk over i britiske hender, og Transvaal ville til slutt ende opp som britisk koloni. Resultatet var at regjeringen i Transvaal vedtok en lovgivning som nektet alle uitlandere som ikke hadde bodd i landet i 14 år og ikke var over 40 år, stemmerett eller borgerskap. Dette sperret uitlanderne fra meningsfull politisk innflytelse.

Dette, sammen med høy skattlegging og korrupt og ineffektiv offentlig administrasjon, førte til betydelig misnøye. Behandlingen av dem var bakgrunnen for Jameson-raidet i 1895. Cecil Rhodes planla en invasjon av Transvaal som skulle være samtidig med et opprør blant uitlanderne i Johannesburg. Dr Leander Starr Jamesons styrke invaderte, men det forventede opprøret fant aldri sted. Invasjonsstyrken ble raskt overmannet og arrestert.

Fra 1897 av brukte høykommissæren for det sørlige Afrika, Alfred Milner, og kolonisekretæren, Joseph Chamberlain, brukte de nektede rettighetene til uitlanderne som sitt hovedpunkt for et angrep på Transvaal. De oppmuntret aggitasjon blant uitlanderne og presset uitlandernes krav med trussel om krig på Krugers regjering.

Til slutt førte britenes insistering og Krugers prinsippfaste holdning til utbruddet av andre boerkrig i 1899. Ved nederlaget i 1902, ble Transvaal britisk koloni. Alle innbyggere i Transvaal ble etter dette britiske undersåtter. Dermed falt begrepet uitlander ut av bruk.

Referanser

1. JS Marias, The Fall of Kruger's Republic, s2

Litteratur

• Marais, JS, The Fall of Kruger's Republic, (1961, Clarendon Press)

Eksterne lenker

• «Imperialism in the dock», boerkrigen
• Uitlandernes stemmerett