Irans demografi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Irans demografi er beskrivelse Irans befolkning. Landet har 88 millioner innbyggere (per 2025)[1] opp fra 9 millioner i 1900. Befolkningen er relativt ung.[2][3]
Språklig og kulturelt er landet svært sammensatt. Omkring halvparten har farsi som morsmål, 30 % har andre iranske språk som morsmål og omkring 20 % snakker helt ubeslektede (ikke indo-europeiske) språk.[4][5] Landet er multikulturelt med mange etniske grupper og har mange språk hvor de største etniske gruppene er persere, aserbajdsjanere, kurdere, lurere, balutsjere, arabere, turkmenere, khorasani-kurdere og tyrkiske stammer.[6] [7][8][9]
Bosettingen er svært ujevnt fordelt der ørkener og fjell er svært tynt befolket. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, langs grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd.[10] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader; i moderne tid er en minoritet nomader.[11] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[12]
I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og mindre enn 5 % kunne lese og skrive.[2] Irans befolkning økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med 3,7 % i 1985-1990 noe som skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. I 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[3]
Folkegrupper
Mange iranere snakker farsi, aserbajdsjansk, tyrkisk, kurdisk, lori, baluchi, mazandarani, sorani[13], gilaki, talashi, kurmanji, achami og arabisk, men det offisielle språket i Iran er farsi (persisk),[14][15] som fungerer som et fellesspråk for alle landets etnisiteter.[16][17][18][19][20]
Iran er multietnisk der språk og religion er viktigste etniske kjennetegn. Persisk-talende, tyrkisk-talende, kurdere og arabere (hvorav noen snakker persisk) er betydelige grupper. Persisk-talende er i klart flertall, men danner ikke enhetlig etnisk gruppe. Persere som etnisk gruppe utgjør rundt 65 % av befolkningen (noen kilder oppgir 50 % og nevner blant annet mazandaraniene med 8 % som en egen gruppe[21]), kurdere rundt 6-7 % og tyrkere/aserbajdsjanere utgjør rundt 16 % (noen kilder oppgir 24 %[21]:300), og arabere 2 %. Azeri eller aserbajdsjansk er en dialekt av tyrkisk. Omkring 100.000 iranere lever en nomadisk livsstil. På 1920-1930-tallet presset sentralregjeringen på for at nomadene skulle ha fast bosted. Nomader finnes i flere av de store folkegruppene.[22][23][24][25][26][27] Sunnimuslimene er en religiøs minoritet. Statistikk over religiøs tilhørighet er sikrere og lettere tilgjengelig enn tall for etniske grupper. Tallene er avhengig av hvordan gruppene deles inn. Anslagene for tyrkisk/aserbadsjansk varierer og er opp til 35 % blant aktivister. Mange etniske tyrkiske sjiamuslimer er assimilert inn i den persiske kulturen.[21][28]
Under Reza Pahlavi ble persisk språk og etnisitet prioritert og politikken tok sikte på gjøre minoritetene persiske. Under etterfølgeren Muhammed Reza Pahlavi (fra 1941) ble forsøkene på assimilering av minoritetene moderert, samtidig opprettholdt sjahen ideen om en felles, enhetlig persisk nasjonal identitet. Etter den islamske revolusjonen i 1979 ble myndighetene mer imøtekommende overfor minoritetene og ifølge grunnloven har alle like rettigheter uavhengig av folkegruppe, religion, språk eller hudfarge.[29][30]
Lurere bor hovedsakelig i vest i Iran og utgjør rundt 6 % av befolkningen. Balutsjerne utgjør omkring 2 % av den samlede befolkningen og de bor særlig i det tørre sør-østlig området mot grensen til Pakistan. Balutsjerne har dels opphav i nomadiske stammer som flyktet sørøstover fra Kerman på 1100-tallet. De etniske mazandaraniene holder særlig til i Mazandaran-provinsen og er etnisk nært relatert til naboprovinsen Gilan og språket gileki. Turkmenske folkegrupper er tradisjonelt nomadiske eller gårdbrukere og holder særlig til å slettene ved grensen til Turkmenistan.[31] Den kristne armenske minoriteten bor spredt og har opprettholdt sin identitet gjennom språk og institusjoner.[32]
Antallet, prosent og definisjoner på de forskjellige iranske folkegruppene er omstridt, er de største etniske gruppene i Iran persere (51 %), kurdere (18 %)[33], aserbajdsjanere (16 %) [34], gilaker og mazandaraner (8 %), lurere (6 %), arabere (3 %), balutsjer (2 %), turkmenere (2 %), qashqaier (tyrkisktalende), armenere, jøder, assyrere og andre.[a] CIA factbook 2012 oppgir 16 % aserbajdsjanere og 10 % kurdere.[35] Den amerikanske forskeren Brenda Shaffer anslo i 2000 at 25-30 % av innbyggerne er etniske aserbajdsjanere. Shaffer viser til kartlegginger fra før Pahlavi-regimet der andelen tyrkisk språklige i landet ble anslått til en tredjedel.[36]
Praktisk talt alle innbyggere er muslimer. Sjia-islam er den største religionen (rundt 90 % av innbyggerne), mens kurdere, balutsjere, arabere og talysjere i hovedsak er sunni-muslimer. De tyrkisk-talende er i hovedsak sjia. Irans sigøynere er muslimer. Den armenske minoriteten er kristne. En liten minoritet bekjenner seg til zoroastrisme. Balutsjere snakker en språk nært beslektet med pasjto.[37][38][39][40][41]
Mange armenere innvandret på 1600-tallet og som flyktninger i forbindelse med folkemordet på armenerne under første verdenskrig. Armensk språk ble undertrykt fra 1930-tallet av.[42] Det er anslagsvis 100.000 til 200.000 armenske kristne i Iran.[43]
Viktige etniske regioner er Azarbaijan (Azar-badegan), Kurdistan (Kordestan) i vest (Kermanshah er overveiende kurdisk) og nordvest, Balutsjistan og Sistan i øst,[38][38] Lorestan & Bakhtiari (Zagros), Khuzistan (Arabistan), Golestan (Torkaman-Sahra), Mazandaran (Tabarestan) og Gilan (Deylamestan).[44][45][46]
Tyrkere/aserbajdsjanere
Etniske aserbajdsjanere regnes som den største ikke-persiske folkegruppen i Iran og deres tradisjonelle leveområder i Iran kalles Aserbajdsjan og sett fra republikken Aserbajdsjan kalles de iranske området for Sør-Aserbajdsjan. Etniske aserbajdsjanere i Iran har også vært omtalt som tyrkere eller som aserbajdsjanske tyrkere.[47] Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.[48] I Øst-Aserbajdsjan er de fleste etniske aserbajdsjanere som snakker et tyrkisk språk.[49][50][51] Tyrkisk-talende iranere finnes i store deler av Iran, blant annet i Teheran, Qom og Saveh. De tyrkisk-talende iranere antas å ha bakgrunn i persisk-talende grupper som tok i bruk tyrkisk etter invasjon av tyrkiske grupper.[52]
Kurdere
Av rundt 18 millioner kurdere bor det flest i Tyrkia (8 millioner), Iran (omkring 5 millioner) og Irak (3 millioner). Opphavet til den kurdiske befolkningen i Iran er usikker. Fra den arabiske erobringen av Iran (600-tallet) har betegnelsen kurder blitt brukt om folkegrupper i det vestlige Iran og kulturelt relaterte grupper.[53] Noen kilder oppgir 7 % kurdere og 2 % lurere av Irans samlede befolkning.[54] Khomeini drev etter maktovertakelsen i 1979 kampanje for å integrere kurderne i den iranske staten[55] og Khomeini la vakt på enhet basert islam slik at etnisk tilhørighet var underordnet. Kurderne støttet for en stor del den islamske revolusjonen. Kurderne i Iran har ikke oppnådd samme selvstendige status som kurderne i Irak. Varianter av kurdisk språk er bare delvis innbyrdes forståelig. Etnisk er er kurderne relaterte til perserne, men klart adskilt fra arabere (som snakker et semittisk språk) og tyrkere.[53] Kurdisk fikk status som offisielt språk i 2005.[56] Kurderne bor tradisjonelt i vest ved grensen mot Irak og Tyrkia (provinsene Vest-Aserbajdsjan, Kurdistan og Kermanshah), og er hovedsakelig sunnimuslimer med en andel sjiamuslimer i Kermanshah. I nordvest bor aserbajdsjanere og kurdere til dels i blandede byer og landsbyer.[57][58][59] På 1500-tallet tvang safavidene en del kurdere til å flytte til Khorasan-provinsen for bidra i kampen mot usbekiske og turkmenske styrker;[60] det bor omkring en en halv million kurdisktalende i Khorasan. Det fleste kurdere i Iran snakker det kurdiske språket sorani også kalt sentralkurdisk.[56]
Arabere
Etnisk arabere utgjør omkring 2-3 % av landets totale befolkningen og de bor særlig i Khuzestan. De er kjennetegnet ved at bruker arabisk og det er uklart om de har bakgrunn i innvandring fra den arabiske halvøy.[61][62][63][64][65] En god del av etniske araberne er sjiamuslimer, øvrige er sunnimuslimer.[66] Khuzestan fikk store ødeleggelser under Iran-Irak-krigen.[67]
Jøder
Det er en liten minoritet jøder på anslagsvis 25.000 (i 2006).[68] Rundt år 1900 hadde Persia anslagsvis 50.000 jødiske innbyggere.[69] Jødenes historie i Iran antas å gå tilbake til år 600 f.Kr. og eksil i Babylon. Jødenes situasjon ble vanskeligere da sjia ble statsreligion på 1500-tallet og bedret seg med grunnloven av 1906. Det har vært lite migrasjon blant iranske jøder og den jødiske befolkningen er for det mest etterkommer av det opprinnelige jødiske samfunnt i Iran.[70][71][72] Det jødiske samfunnet i Iran regnes som det eldste utenfor Israel og det største i Vest-Asia utenfor Israel. I den før-islamske tiden bosatte jøder seg fritt i Persia. Ifølge Benjamin av Tudela var det 600.000 iranske jøder på 1100-tallet. Alliance Israélite Universelle oppgir at det under safavidene var rundt 100.000 jøder og på 1940-tallet 100.000 til 120.000. På 1950-tallet var det betydelig utvandring til Israel og antallet var redusert til 60.000 på 1960-tallet. Jødene bor hovedsaklig i storbyene Teheran, Shiraz og Isfahan. Jødene i Iran snakker persisk eller andre iranske språk ispedd noen hebraiske lånord; hebraisk brukes ellers bare liturgisk. De har oversatt sine bønner til persisk og gir til dels persiske navn til sine barn. Myndighetene skiller offisielt mellom jødisk religion, som er anerkjent, og sionisme, det politiske grunnlaget for Israel som myndighetene ikke anerkjenner.[73]
Språk
Majoriteten av Irans befolkning snakker et av de iranske språkene, men bare persisk er offisielt språk og de fleste behersker persisk. Rundt 35-50 % av befolkningen har et annet språk eller en persisk dialekt som førstespråk. I 1981 ble det anslått at 60 % av befolkningen ikke kunne lese og skrive. Et stort antall språk er kjent fra tiden omkring den islamske erobringen.[74][75][76] Betegnelsen iransk brukes både om hele nasjonen og om de språkene som størstedelen av innbyggerne snakker.[76] I forbindelse med grunnloven av 1905 ble persisk erklært som offisielt språk.[77]
Persisk (farsi) og kurdisk tilhører den iranske grenen av indoeuropeiske språk og er til en viss grad innbyrdes forståelige. Det er store språkforskjeller blant kurdere og sørkurdisk er ikke innbyrdes forståelig med kurmanji. Balutsjernes språk er iransk og nært beslektet med pashto. Dari er persisk slik det brukes i Afghanistan. Tadsjikisk er den varianten av persisk som brukes i Tadsjikistan. Persisk er det dominerende språket i den iranske språkgruppen som i alt omfatter 125 millioner mennesker i og utenfor Iran. Arabisk er et semittisk språk og er ikke relatert til persisk. Arabiske skrifttegn ble tatt i bruk etter innføringen av islam på 700-tallet og det persiske alfabetet er avledet av arabisk.[78][75][79][80][81][82]
Aserbajdsjansk (også kalt azeri) er et tyrkisk språk og tilhører ikke den indoeuropeiske språkfamilien. De tyrkiske språkene er for en stor del innbyrdes forståelige. Aserbajdsjansk snakkes av omkring 7 millioner i republikken Aserbajdsjan og 10–20 millioner i Iran. Det er en viss dialektforskjell mellom aserbajdsjansk i de to landene. I Iran skrives aserbajdsjansk med det arabiske skrifttegn, mens republikken Aserbajdsjan har brukt latinske bokstaver siden oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Iran er det landet med fleste aserbajdsjansk-talende. Provinsene Øst-Aserbajdsjan, Vest-Aserbajdsjan og Ardabil er hovedsakelig befolket av etniske aserbajdsjanere.[76][83][84][82]
Turkmenerne snakker et tyrkisk språk og er hovedsakelig sunnimuslimer. Lurernes språk er beslektet med persisk og kurdisk, lurisk kan regnes som en dialekt av persisk.[85][86][87][81] Landet har en liten minoritet sigøynere eller romani.[88] I Qazvin-provinsen lever noen hundretusen av tat-folk som snakker et iransk språk beslektet med talysj (i provinsene Ardabil og Gilan) og mazandarani. Disse er delvis innbyrdes forståelige med persisk.[89][90]
Myndighetene har ikke gjennomført folketellinger med sikte på å kartlegge de etniske gruppene og antall og andeler er basert på anslag. Gruppering basert på språk kan være vanskelig på grunn av dialektforskjeller innenfor persisk. En del etniske arabere bruker persisk språk. Vanligvis er språk og religion de viktigste skillelinjene. Moderniseringen av landet har til dels medvirket til å viske ut skillet mellom noen etniske grupper.[87][81] Det er stor usikkerhet om antallet personer i hver etnisk gruppe. Iranske myndigheter har en tendens til å overdrive antallet etniske persere (for å gi inntrykk av en klar persisk majoritet) ved å gi lave anslag på andre grupper, særlig aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske politiske grupper, særlig i nabolandet republikken Aserbajdsjan, har tendens til overdrive antallet aserbajdsjanere for å gi inntrykk av en betydelig folkegruppe.[76]
Minoritetenes kulturelle og politiske rettigheter har vært begrenset både under Pahlavi-dynastiet (1921–1979) og under islamske republikken (fra 1979). Under president Muhammed Khatami kom myndighetene krav fra etniske grupper i møte. Etableringen av den selvstendige republikken Aserbajdsjan etter oppløsningen av Sovjetunionen styrket etniske aserbajdsjaneres identifisering med den etniske gruppen. Iranske myndigheter har fryktet et sterkt Aserbajdsjan og har derfor støttet Armenia i konflikten om Nagorno-Karabakh.[76]
Genetiske undersøkelser av utvalg av personer fra de forskjellige folkegruppene viser at Irans folkegrupper er svært like genetisk. Analysene avdekket at iranere har en del genetiske likhetstrekk med grekere, makedonere og italienere. Undersøkelsen viste samtidig en tydelig genetisk avstand til andre asiatiske folkegrupper inkludert tyrkere.[91]
De to største språkene, persisk og aserbajdsjansk, er ikke beslektet. Persisk er det største språket og er beslektet med kurdisk.[92][93][94][95] og noen av mindre språkene i Iran, samt urdu som brukes blant annet i Pakistan og er beslektet med pashto[96][97] som brukes i Afghanistan, og ossetisk som brukes blant annet i Georgia.[98][99]
Religion
Den persiske religionen var tradisjonelt zoroastrisk frem til 800-tallet, da araberne innførte islam, som siden da ble den styrende religionen. En del zoroastriske prester (mager eller magis) flyktet fra den islamske ekspansjonen til India. Disse kalles parser og lever et isolert liv i en del av Bombay.
De fleste iranere er i dag muslimer og 89-90 % tilhører den sjiaislamske grenen av islam, den offisielle statsreligionen. Rundt 8 % hører til den sunniislamske grenen, som dominerer ellers i den muslimske verden, det er særlig kurdere, etniske arabere og etniske turkmenere som er sunnimuslimer. Ikke-muslimske religiøse minoriteter i Iran inkluderer bahai, zoroastrisme, jødedom og armenske kristne. Kristendom, jødedom og zoroastrismen (til sammen 0,2 % av befolkningen) er etter grunnlovens paragraf 13 offisielt anerkjent som minoritetsreligioner, har reserverte seter i parlamentet og kan fritt praktisere sin religion. I 1980 var det rundt 40.000 medlemmer av zoroastrismen. Zoroasterne anser seg som bærere av den iranske arven.[100][101][102][103] Bahai er en ikke godkjent minoritetsreligion, blir motarbeidet av myndighetene og har blitt forfulgt i noen perioder. I 1981 var det rundt 80.000 bahaier (300.000 per 1997 ifølge Kari Vogt[104]), 90.000 jøder, 280.000 armenere og 45.000 i andre kristne retninger.[101] Sufisme blir kritisert av myndighetene som en forvansking av islam. Innenfor sjia er erfan en godt utviklet mystisk tradisjon.[104]
Araberne bor tradisjonelt i Khuzestan og langs gulfen og er hovedsakelig sjiamuslimer. Perserne bor tradisjonelt på den sentrale høysletten og er hovedsakelig sjiamuslimer. Gilaker og mazandaraner er hovedsakelig sjiamuslimer. Balutsjerne er hovedsakelig sunnimuslimer. Turkmenerne er hovedsakelig sunnimuslimer.[85][86][87][81]
Mashhad, med den åttende imams grav, mottar et stort antall pilegrimer hvert år. Fātimah bint Mūsā' al-Kādhims grav i Qom regnes som en av helligste stedene i sjiaislam. Qom er også et viktig teologisk lærested.[105]
Geografisk fordeling
Bosettingen er svært ujevnt fordelt. Ørkenene og de massive fjellene er svært tynt befolket og til dels ubebodd. Størst folketett er i Teheran med omland, i det nordvestlige hjørnet, lans grensen mot Irak og i Shiraz med omland. I det indre og nær grensen mot Pakistan og Afghanistan er det tynt befolket og del ubebodd. Langs Zagros-fjellene ligger en rekke gamle byer, særlig Isfahan, Hamadan og Shiraz. Tradisjonelt hadde iranske byer et befestet citadell, en basar og et herberge for karavaner. Personer av ulikt etnisk bakgrunn har bodd i forskjellige bydeler. De større byene er til dels anlagt etter vestlig mønster.[106] Tidlig på 1800-tallet var omtrent halvparten av befolkningen nomader. Rundt år 1900 var 20–30 % nomadiske og ved folketellingen i 1976 var 6 % (2 millioner) klassifisert som ikke-bofaste.[107]
Fra 1930 økte byenes andel av befolkningen fra 20 % til nær 50 % i 1976. Teheran er den suverent største byen med nær fem ganger så stor befolkning i byområdet som den nest største.[107] Mashhad er nest største by. Andre store byer er Isfahan, Karaj, Shiraz, Tabriz og Qom.[108]
Teheran med omland har 18 % av landets befolkning, 30 % av industrisysselsettingen, 30 % av engros- og detaljhandelen, 44 % av finansbransjen og 50 % av alle statstjenestemenn. Befolkningstettheten i Teheran-provinsen er på over 500 innbyggere/km2. Teheran med omland har vokst fra rundt 1,5 millioner innbyggere i 1959 til over 12 millioner.[109][110][111]
Provinser etter innbyggertall og etnisiteter
Befolkningsutvikling
.jpg)
I 1900 hadde landet knapt 9 millioner innbyggere hvorav 27 % bodde i byer og landbruket utgjorde 65 % av landets økonomi. Mindre enn 5 % kunne lese og skrive i 1900.[116] Irans befolkning økte mye i siste halvdel av det 20. århundre, fra 17 millioner i 1950 til 66 millioner i 2000. Den naturlige folkeveksten har vært uvanlig stor med for eksempel 3,7 % i 1985-1990 og skyldes høye fødselstall og liten dødelighet. Dette har gitt landet en ung befolkning, i 1986 var 45 % av innbyggerne under 15 år.[117] I 2006 bodde 64 % av befolkningen i byer.[116] Den kraftige veksten avtok fra 1990-årene av.
Befolkningsveksten nådde et høydepunkt i 1986 da den var på 3,4 %, men etter det har den falt vesentlig. I 2001 var den årlige veksten på 1,2 % og i 2008 var den sunket til 0,8 %. Tallet for barn per kvinne (bpk) sank i perioden 1986 til 2001 fra 7 til under 3, og i 2008 var det ifølge CIA World Factbook sunket til 1,7 bpk (lavere enn for eksempel Norge, Danmark, Australia og USA).[118] I perioden 2010-2015 var det folkevekst i byene (nær 2 % vekst årlig) og nedgang på landsbygda (nær 1 % fall årlig).[119]
Det store fallet henger sammen med flere familieplanleggingsprogram fra slutten av 1980-tallet, som har fått sterk støtte fra de religiøse lederne. Kvinner ble blant annet oppfordret til å vente tre år mellom hver fødsel og å føde maksimalt tre barn. I 1993 vedtok regjeringen å trekke deler av den økonomiske støtten fra ektepar som fikk mer enn tre barn. Befolkningen har også siden 1990-tallet hatt forholdsvis god tilgang på prevensjon, og både menn og kvinner må gjennomgå kurs/veiledning om prevensjon før de får tillatelse til å gifte seg. En kraftig nedgang i analfabetismen er også en medvirkende årsak. Fra 1970 og til 2000 økte antallet lesedyktige menn fra 48 % til 84 %, og antallet lesedyktige kvinner økte fra 25 % til 70 % i den samme perioden.[120]
Utviklingen fra år 1880 til år 2050
1880–2010
| År | Antall
(i millioner) |
Andre
opplysninger |
Andel i byene |
|---|---|---|---|
| 1880 | 9 | ca. | |
| 1900 | 9,9[121] | ca. | |
| 1920 | 10 | ca. | 20 % |
| 1940 | 14,5[121] | ca. | |
| 1950 | 16,9 | ||
| 1956 | 18,9[122]-20,4[121] | første folketelling[121] | 31 %[121] |
| 1960 | 21,7 | ||
| 1966 | 25,8[122]-27,1[121] | 39 %[121] | |
| 1970 | 28,8 | ||
| 1976 | 33,6[121][122] | 47 %[121] | |
| 1980 | 39,3 | ||
| 1990 | 56,7 | ||
| 2000 | 66,1 | ||
| 2010 | 74,7 | ||
| 2021 | 85,8 [123] [124] |
Prognose 2020–2050
| År | Antall
(i millioner) |
Andre
opplysninger |
|---|---|---|
| 2020 | 84,2 | Prognose |
| 2030 | 91,1 | Prognose |
| 2040 | 96,7 | Prognose |
| 2050 | 100,1 | Prognose |
- tall fra og med 2020 er basert på prognoser fra FN (medium variant).[125]
Referanser
Wikiwand - on
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.