Hvalba
From Wikipedia, the free encyclopedia
Hvalba (uttales kvallba, foreldet dansk skrivemåte: Kvalbø) er en bygd på Færøyene. Bygden ligger innerst i Hvalbiarfjørður på nordøstkysten av Suðuroy, den sørligste av øyene.
| Hvalba | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Land |  Danmark | ||
| Autonomt område |  Færøyene | ||
| Landsdel | Suðuroy | ||
| Kommune | Hvalba | ||
| Tidssone | WET (UTC+0) | ||
| Postnummer | FO 850 | ||
| Befolkning | 599[1] (2021) | ||
 Hvalba 61°36′07″N 6°56′58″V | |||
Den 1. januar 2022 hadde Hvalba 609 innbyggere; det inkluderer det frittliggende bygdelaget Nes.[2] Hvalbiar kommuna omfatter også nabobygda Sandvík i nord.
De fremste næringsveiene i Hvalba er fiskeriet, fiskeforedling og produksjon av fiskegarn. Landbruket i form av sauehold er utbredt som binæring. Det er også kullgruvedrift i Hvalba, som det eneste stedet på Færøyene.
Hvalba er den nest nordligste bygden på Suðuroy, og beliggenheten inne i Hvalbiarfjørður den danner en naturlig havn. Bebyggelsen i Hvalba ligger forholdsvis spredt, i forhold til mange andre bygder på Færøyene, og for det meste langs den nordlige bredden av fjorden. Grenden Nes, eller Nes-Hvalba, i sør regnes som en del av Hvalba. Nes er adskilt fra resten av Hvalba med et våtmarksområde og utløpet av bekken Fleksá. Nært bygden er det plassert en radiosender for Kringvarp Føroya.
På vestkysten ligger Hvalbiareiði eller Fiskieiði, som tidligere var en viktig fiskerihavn for bygden. Adskilt fra Hvalbiareiði med Grímsfjall (327 moh.)[3] ligger Norðbergseiði eller á Drátti, som tidligere ble brukt til losseplass, men nå brukes til blant annet síðing for turister. Som teknikk minner síðing om rappell, og ble tidligere brukt til fuglefangst og eggsanking.[4] Norðbergseiði har en stor klippe. Eidene fremstår som kulturhistoriske minner og severdigheter i bygden.
Den ubebodde øya Lítla Dímun i øst har grunneiere fra Hvalba og Sandvík, og er derfor administrert som en del av kommunen. Lítla Dímun er hekkeplass for sjøfugl og beiteområde for sauer.
I 1890 ble det anlagt vei ut til Hvalbiareiði. Det gjorde det lettere for fiskerne å frakte fangsten hjem til bygden. Siden 1960-årene har Hvalba hatt veiforbindelse til nabobygdene. Den 1,45 km lange Hvalbiartunnilin mellom Hvalba og Trongisvágur i sør ble åpnet i 1963, og er Færøyenes eldste veitunnel. Utbyggingen av en ny tunnel i perioden 2017–2020 har blitt utredet.[5] I 1969 ble den 1,5 km lange Sandvíkartunnilin mellom Hvalba og Sandvík i nord åpnet. Begge tunnelene har én kjørefil. Tunnelene knytter Hvalba til resten av Suðuroy, som er forbundet med det færøyske meginlandið, «hovedlandet», med bilferge mellom Tvøroyri (Krambatangi) og Tórshavn. Den påtenkte Suðuroyartunnilin mellom Suðuroy og Sandoy vil bli ca. 22,5 km lang, men er hverken finansiert eller ferdig utredet.[5]
Navnet er sammensatt av norrønt hvalr, «hval», og bœr, «bø». Opprinnelsen gjenspeiles i den arkaiske, danske skrivemåten Kvalbø. Hvalba ble sannsynligvis grunnlagt i landnåmstiden etter år 825, som en av Færøyenes eldste bygder.[6] Arkeologiske utgravninger av norrøne bosetninger og det topografiske navnet indikerer det samme.[7] Den opprinnelige bosetningen i Hvalba ligger på innmarken i grenden Skálar (dansk: Skålum), som også er bygdens første kirkested.[8]
Den færøyske grindehvalfangsten, grindadráp, i Hvalba har trolig tradisjoner tilbake til landnåmet, derav bygdenavnet. Hvalba er stadig blant bygdene som er godkjent av de færøyske myndighetene for den særegne fangstmetoden, som overvåkes av sysselmannen.[9] I perioden 1709–2011 ble det gjennomført 137 grindadráp i Hvalba, over 7 % av alle fangstepisoder på Færøyene i perioden.[10]
På 1600-tallet hendte det at Færøyene ble herjet av barbareskpirater. I 1629 ble Hvalba angrepet av tre piratskip, men på vei ut av Hvalbiarfjørður forliste to av dem. Levningene ble begravet på et sted som siden har blitt kalt turkargravir, «tyrkergravene». Det siste skipet tok med seg et tredvetall kvinner og barn, som ble solgt som slaver i Nord-Afrika. Færøyingene skal ikke ha klart å samle inn nok penger for å kjøpe dem fri.[11]
Den første utnyttelsen av kullforekomstene ved Hvalba begynte i 1780. Det første kullet ble eksportert til Danmark i 1826. I midten av 1950-årene kulminerte utvinningen på Suðuroy med i alt 13 000 tonn i Hvalba, Fámjin og Trongisvágur. Kull var en viktig energikilde på Færøyene før og under den andre verdenskrig.
At Hvalba hadde enkel tilgang til fiskesteder på både øst- og vestkysten, gjorde bygden særlig attraktiv for fortidens fiskerbønder. Skjønt kystfiske og fuglefangst var viktige binæringer, var husdyrholdet og noe åkerbruk hovednæring i flere hundre år etter landnåmet. Med industrialiseringen av fiskeriet på 1800- og 1900-tallet ble Hvalbiarfjørður som en naturlig havn for trålere viktigere. Før industrialiseringen hadde landbruksbygder som Sandur og Hvalba vært blant de største på Færøyene. Allerede i 1878 ble Hvalba utskilt fra Suðuroyar prestagjalds kommuna. Naturhavnen og infrastrukturen har gjort Hvalba mindre utsatt for fraflytting enn flere andre bygder på Suðuroy, som har opplevd et minkende folketall siden 1950-årene.
Hvalba har en forholdsvis stor trålerflåte. De fleste av dem arbeider sammen to og to, såkalt partråling. Den 31. juli 2013 inntraff en ulykke nord for Færøyene, da tråleren «Gullberg» fra Hvalba plutselig begynte å lekke. Mannskapet på syv menn og én kvinne ble alle reddet ombord på tråleren «Sjagaklettur», som lå i nærheten, fordi de partrålte. Ingen mistet livet, men skipet sank innen en time.[12]
Den nåværende Hvalbiar kirkja har kapasitet for om lag 300 personer, og ble innviet i 1935. Kirken tilhører prestegjeldet Suðuroyar norðara prestagjald, og deler prest med Sandvík. De søndagene det ikke er prest til stede, avholdes det en lekmannsgudstjeneste. Kirkene på Tvøroyri, i Øravík og i Fámjin tilhører også Suðuroyar norðara prestagjald, men disse har en prest på Tvøroyri. Suðuroyar sunnara prestagjald betjener kirkene i Vágur, Porkeri, Hov, Lopra og Sumba.[13] Brøðrasamkoman kom til Hvalba i siste halvdel av 1800-tallet og har et forsamlingshus her, Vitnið, som ble tatt i bruk i 1953.[14]
Barne- og ungdomsskolen ble bygd i 1973 og ombygd i 1983, med en kapasitet for 150 elever.[15] I skoleåret 2012/2013 hadde Hvalbiar skúli 91 elever fra 1. til 9. klasse.[16] Undervisning for 10. klasse foregår på Tvøroyri, mens den videregående skolen Suðuroyar Miðnámsskúli ligger i Porkeri. Nært stranden i Hvalba og i den sentrale delen av bygden finnes en fotballbane og idrettshallen Roynhøllin. Det lokale fotballaget Bóltfelagið Royn ble stiftet i 1923. Roynhøllin var en av de første idrettshallene som ble bygget på Færøyene, det var i begynnelsen av 1970-årene.
De fremste næringsveiene i Hvalba er fiskeriet, fiskeforedling og produksjon av fiskegarn. Flere trålere registrerte som hjemmehørende i Hvalba, deriblant «Steintór», som ble bygd på Langsten Slip & Båtbyggeri AS i Vestnes i Norge i 1985.[17] «Niels Pauli» er 47 meter lang og eies av 94 personer fra Hvalba.[18] Hvalba har et moderne kaianlegg ved Hamranes på den nordlige kysten, nært Sandvíkartunnilin. Anlegget er beskyttet av moloer. Lengre mot vest er en mindre havn for småbåter.
Landbruket i form av sauehold er redusert til en binæring. Hvalba har stadig øyenes høyeste markatal på 98 mk., der 1 mk. tilsvarer 0,41 km². Den fruktbare sandjorden er godt egnet til dyrking av grovfôr og poteter. 40 % av jorden er kongsjord.[19] Den daglige driften av kullgruvene i bygden, som sysselsetter noen få menn, er subsidiert av regjeringen. Hvalba har også tjenesteytende virksomheter som to kjøpmenn, klesforretning, frisør og en grillrestaurant. Flere har begynt å beskjeftige seg med turisme. Noen sysselsatte dagpendler også til Tvøroyri, for eksempel til sykehuset.
Politisk har velgerne på Suðuroy ofte foretrukket de danskvennlige partiene Sambandsflokkurin og Javnaðarflokkurin.[20] Tradisjonelt har Fólkaflokkurin hatt en sterkere stilling i Hvalba enn ellers på øya.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
