tysk politiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Heinrich Krone (født 1. desember 1895 i Hessisch-Oldendorf i Tyskland, død 15. august 1989 i Bonn) var en tysk politiker (Det katolske sentrumspartiet og CDU) som blant annet var leder for CDU/CSU-fraksjonen mellom 1955 og 1961. Hans forgjenger var Heinrich von Brentano di Tremezzo, som også var hans etterfølger. Mellom 1961 og 1964 var han minister for særlige oppgaver i den føderale regjeringen og deretter frem til 1966 minister for forbindelser med det føderale forsvarsrådet.[5][6][7]
| Heinrich Krone | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | 1. des. 1895[1] Hessisch Oldendorf | ||
| Død | 15. aug. 1989[2][3][1] (93 år) Bonn | ||
| Beskjeftigelse | Politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad[4] | ||
| Utdannet ved | Christian-Albrechts-Universität zu Kiel | ||
| Parti | Christlich Demokratische Union Deutsche Zentrumspartei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Südfriedhof | ||
| Medlem av | Wissenschaftlicher Katholischer Studentenverein Unitas Stolzenfels zu Bonn | ||
Etter sitt abitur i 1914 ved Bischöfliches Gymnasium Josephinum i Hildesheim begynte Krone på et studium i katolsk teologi. Før året var omme ble han forpliktet til militærtjeneste.
Etter første verdenskrig fullførte han fra 1918 til 1920 et lærebemyndighetsstudium i moderne språk og latin i Münster, Göttingen og Kiel. Under studiet ble han medlem av Verband der Wissenschaftlichen Katholischen Studentenvereine Unitas.
Han var så til 1923 hjelpelærer i Kiel, og studerte økonomi ved siden av. I 1923 ble han promovert til dr. phil. med et doktorarbeid under Ferdinand Tönnies om Die Theorie der Stadt.[8] Under Weimarrepublikken engasjerte han seg i Verein zur Abwehr des Antisemitismus.[9]
Etter 1933 hjalp han personer som ble presset eller forfulgt av nasjonalsosialistene, som medhjelper i Hilfsausschuss für katholische Nichtarier. I 1933 protesterte han forgjeves ved innenriksministeriet mot Sturmabteilungs (SA) overgrep mot sivilister under Köpenicker Blutwoche.[10] Fra 1934 til 1935 var han forretningsfører for Caritas-Notwerk. Deretter måtte han forsørge sin familie med for det meste kortere leilighetsarbeid.[11]
Etter attentatet mot Adolf Hitler 20. juli 1944 ble han som en del av Aktion Gewitter fengslet for noen uker i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Heinrich Krone hadde to brødre, Wilhelm (1887–1982) og Konrad (1899–1966), og var gift med Emilie Janiak (1895–1989). De hadde fire barn: Heinrich Adolf (født 1925), Anna Elisabeth (født 1927), Konrad Hermann (født 1930), som var gift med Ursula Krone-Appuhn, og Marianne (født 1939). Krones svigerdatter Ursula Krone-Appuhn (CSU) ble også medlem av Bundestag.
I 1923 ble Krone medlem av det katolske Zentrumspartei og organiserte opprop mot Hitlers marsj mot Münchner Feldherrnhalle («ølkjellerkuppet»). Fra 1923 til 1929 var han stedfortredende generalsekretær for Zentrumspartei, samt fra 1923 til 1929 først forretningsfører og så til 1933 forbundsfører for Windthorstbund, som var Zentrums ungdomsorganisasjon.[12] Fra 1926 var Krone medlem av forbundsforstanderskapet for Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold.
I 1925 rykket han inn som riksdagsrepresentant etter den avdøde Peter Spahn og ble den da yngste parlamentariker i Weimarrepublikken.[13] Han tilhørte Riksdagen til Weimarrepublikkens undergang i 1933.
Etter krigsslutt var han i 1945 blant grunnleggerne av CDU i Berlin. I forbindelse med dette hadde han hyppig samarbeid med politikere som Jakob Kaiser, Ernst Lemmer, Otto Lenz og Andreas Hermes, som sammen med personligheter fra bredere samfunnslag, som den protestantiske prest Heinrich Grüber og professorene Eduard Spranger og Ferdinand Sauerbruch forberedte grunnleggelsen av Berlins CDU. Det opprop som blant annet de nevnte utarbeidet og undertegnet ble kringkastet over radio den 22. juni 1945.[14] I Berlin tilhørte han CDU-Landesvorstand fra 1947 til 1951.
Han var medlem av den vest-tyske Bundestag fra 1949 til 1969, først på listen for Berlin og fra 1965 for Niedersachsen. Han fikk stadig mer sentrale verv i partiets fraksjon i parlamentet. Som representant og senere minister var han en av forbundskansler Konrad Adenauers mest betrodde medarbeidere.[trenger referanse]
Mellom 1961 og 1964 var han minister uten portefølje i den føderale regjeringen og deretter frem til 1966 minister for forbindelser med det føderale forsvarsrådet.[15][16][17]
Ettersom han døde i august 1989 fikk han ikke oppleve fruktene av sitt ministerarbeid da muren falt noen måneder etter og banet veien for Tysklands gjenforening.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
