Wikimedia-listeartikkel From Wikipedia, the free encyclopedia
Tysklands forsvarsminister (tysk: Bundesverteidigungsmininister/-in) er leder av Tysklands forsvarsdepartement (Bundesministerium der Verteidigung) og medlem av Tysklands regjering. Forsvarsministeren er i fredstid øverstkommanderende for de væpnede styrker.
_(cropped).jpg)
Departementet har sitt første hovedkontor i Bonn og andre hovedkontor i Bendlerblock i Berlin.[1]
Det tyske keiserriket som eksisterte mellom 1871 og 1919 hadde ingen føderal forsvarsminister. De store forbundsstatene som var Preussen, Bayern, Württemberg og Sachsen hadde egne ministre. For de øvrige forbundsstatene var Preussen ansvarlig for det territorielle forsvaret.
Den første tyske føderale forsvarsminister noensinne ble Gustav Noske i Weimarrepublikkens første regjering i 1919.[2] De strenge betingelsene for nedrusting som var fastsatt i Versaillestraktaten, ble bare delvis oppfylt. Tysklands generalstab – som ifølge traktaten skulle nedlegges – ble i realiteten opprettholdt under betegnelsen Truppenamt.
Under Det tredje rike (1933–1945) ble landets føderale tradisjon brutt og det ble innenfor landets grenser etablert en nasjonalsosialistisk enhetsstat.[3] Werner von Blomberg ble utnevnt til forsvarsminister før Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler.[4] Meningen var at Blomberg skulle holde styr på Hitler, men han sluttet seg isteden tett til ham. Blomberg ble i 1938 avløst av Wilhelm Keitel da forsvarets overkommando som sto direkte under Hitlers kommando, overtok ansvaret for det militære.[5]
DDRs forsvarsdepartement (Ministerium für Nationale Verteidigung) ble stiftet i 1956, med Willi Stoph som den første minister. Stoph hadde allerede fra 1955 vært leder av Volkspolizei.[6] Volkspolizei ble samtidig omvandlet til Nationale Volksarmee. Departementet ble i begynnelsen av 1990 omdøpt til «Departementet for nedrustning og forsvar.» Dette var på et tidspunkt som lå etter Berlinmurens fall i 1989, men før oppløsningen av staten DDR ved Tysklands gjenforening senere i 1990.[7]
Etter den andre verdenskrigen vedtok okkupasjonsmaktene en lov mot gjenopprusting av Tyskland.[8] Landet hadde således intet eget forsvar. Det var også av andre grunner utenkelig at Vest-Tyskland skulle ha en selvstendig sikkerhets- og forsvarspolitikk.[8] Blant tyskerne var det en utbredt holdning at «det blir i så fall uten meg.»[8] Også blant okkupasjonsmaktene var det stor skepsis til en opprustning av Forbundsrepublikken Tyskland.
Ved starten av Koreakrigen i juni 1950 hvor Nord-Korea ble støttet av Kina og Sovjetunionen, mens Sør-Korea ble støttet av USA, økte spenningen mellom øst og vest. Det dannet seg en oppfatning blant vestlige land, om at uten et tett samarbeid med Vest-Tyskland, også i militære spørsmål, kunne man ikke forhindre at landet ble dominert av Sovjetunionen. Forbundskansler Konrad Adenauer fikk i 1950 samtykke fra de tidligere okkupasjonsmaktene til å begynne etableringen av et vesttysk forsvar.[8] For Adenauer var et selvstendig forsvar en nødvendighet for en suveren stat.
Oppdraget gikk først til general Gerhard von Schwerin. Han forhandlet i 1950 med vestmaktene om blant annet et væpnet føderalt politi (Bundesgendarmerie). Dette var tiltenkt en rolle som kjernen i en senere vesttysk arme. I DDR ble det i denne perioden opprettet kaserner for det bevæpnete Volkspolizei i DDR.[8]
Etter forhåndssamtaler med den amerikanske militærguvernøren, ble det såkalte Himmeroder Denkschrift utarbeidet av et tysk militært ekspertutvalg i oktober 1950. Notatet som er navngitt etter klosteret hvor møtene ble holdt, beskriver et fremtidig tysk militærvesen og anses som spiren til dagens tyske forsvar. Vestmaktene ønsket etter dette ikke lengre bare et bevæpnet politi, men også militære stridskrefter. Lederen måtte imidlertid være sivil. Schwerins kontor ble derfor nedlagt og dette kontorets oppgaver med politiet ble overført til innenriksdepartementet.
Theodor Blank fikk deretter oppgaven med opprettelsen av et fremtidig tysk forsvar. Blanks lange tittel var fra 1950 til 1955 Forbundskanslerens fullmektig for spørsmål knyttet til de allierte troppene.[lower-alpha 1][9] Navnet ble valgt for å skjule kontorets egentlige arbeid for offentligheten.
Kontorets navn fikk kortformen Blank-kontoret (Amt Blank). Ved starten i 1950 hadde kontoret ca. 20 medarbeidere, for i løpet av 1953 å øke til 700 ansatte. Blant de ansatte fantes ved starten tidligere soldater. Den første militære leder i kontoret kom imidlertid først i 1952 da den tidligere general Adolf Heusinger ble sjef for en nyopprettet militær avdeling. En annen fremtredende militær rådgiver i Blank-kontoret var Hans Speidel. Han ble senere den første tyske NATO-øverstkommanderende i Europa.[10]
Theodor Blank ble ved opprettelsen 7. juni 1955 av Blank-kontoret som Tysklands forsvarsdepartement, utnevnt som landets første forsvarsminister, en stilling han hadde til 1956.
Forsvarsministeren er etter Tysklands grunnlov artikkel 65a i fredstid øverstkommanderende for de væpnede styrker.[11] Kommandoansvaret kan etter grunnlovens artikkel 115b i en krigssituasjon overføres til forbundskansleren.[11]
Konrad Adenauer opprettet i 1955 et føderalt forsvarsråd i regjeringen kalt Bundesverteidigungsrat (BVR).[12] Rådets arbeidsområde skulle overskride alle etater og omfatte militært så vel som sivilt forsvar, næringssaker såvel som finansspørsmål. Rådets leder var forbundskansleren selv. Ludwig Erhard etablerte i 1964 et eget departement for rådets arbeid, det såkalte Bundesministerium für Angelegenheiten des Bundesverteidigungsrates. Departementet ble også ansvarlig for etterretningstjenestene. Heinrich Krone ble departementets første og siste minister, idet det ble oppløst allerede mot slutten av 1966. Departementets oppgaver gikk tilbake til Forbundskanslerens kontor.
| # | Navn | Tiltredelse | Avgang | Tilknytning | Regjering | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1. | Gustav Noske (1868–1946) |
 |
13. februar 1919 | 22. mars 1920 | SPD | Scheidemann |
| Bauer | ||||||
| 2. | Otto Geßler (1875–1955) |
 |
27. mars 1920 | 19. januar 1928 | Partiløs | Müller I |
| Fehrenbach | ||||||
| Wirth I | ||||||
| Wirth II | ||||||
| Cuno | ||||||
| Stresemann I | ||||||
| Stresemann II | ||||||
| Marx I | ||||||
| Marx II | ||||||
| Luther I | ||||||
| Luther II | ||||||
| Marx III | ||||||
| Marx IV | ||||||
| 3. | Wilhelm Groener (1867–1939) |
 |
20. januar 1928 | 30. mai 1932 | DDP | Marx IV |
| Müller II | ||||||
| Brüning I | ||||||
| Brüning II | ||||||
| 4. | Kurt von Schleicher (1882–1934) |
 |
1. juni 1932 | 28. januar 1933 | Partiløs | Papen |
| Schleicher | ||||||
| Navn | Fra | Til | Parti | Statsleder | |
|---|---|---|---|---|---|
| Werner von Blomberg (1879–1946) |  | 30. januar 1933 | 27. januar 1938 | Partiløs | Hitler |
| Wilhelm Keitel[lower-alpha 2] (1882–1946) (henrettet) |  | 4. februar 1938 | 30. april 1945 | NSDAP | Hitler |
| # | Navn | Fra | Til | Parti | Statsrådets leder[lower-alpha 3] | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1. | Willi Stoph (1914–1999) |  | 1. mars 1956 | 14. juli 1960 | SED | Pieck |
| Ulbricht | ||||||
| 2. | Heinz Hoffmann (1910–1985) |  | 14. juli 1960 | 2. desember 1985 | Ulbricht | |
| Stoph | ||||||
| Honecker | ||||||
| 3. | Heinz Keßler (1920–2017) |  | 3. desember 1985 | 18. november 1989 | Honecker | |
| Krenz | ||||||
| 4. | Theodor Hoffmann (1935–2018) |  | 18. november 1989 | 18. mars 1990 | Krenz | |
| Gerlach | ||||||
| 5. | Rainer Eppelmann (1943–) |  | 12. april 1990 | 2. oktober 1990 | DA | regjeringssjef: Maizière |
| # | Navn | Fra | Til | Parti | Regjering | |
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1 | Theodor Blank (1905–1972) |  | 7. juni 1955 | 16. oktober 1956 | CDU | Adenauer II |
| 2 | Franz Josef Strauss[lower-alpha 4] (1915–1988) |  | 16. oktober 1956 | 9. januar 1963 | Adenauer II | |
| Adenauer III | ||||||
| Adenauer IV | ||||||
| Adenauer V | ||||||
| 3 | Kai-Uwe von Hassel (1913–1997) |  | 9. januar 1963 | 1. desember 1966 | Adenauer V | |
| Erhard I | ||||||
| Erhard II | ||||||
| – | Heinrich Krone[lower-alpha 5] (1895–1989) |  | 13. juli 1964 | 1. desember 1966 | Erhard II | |
| 4 | Gerhard Schröder (CDU) (1910–1989) |  | 1. desember 1966 | 22. oktober 1969 | Kiesinger | |
| 5 | Helmut Schmidt (1918–2015) |  | 22. oktober 1969 | 7. juli 1972 | SPD | Brandt I |
| 6 | Georg Leber (1920–2012) |  | 7. juli 1972 | 16. februar 1978 | Brandt I | |
| Brandt II | ||||||
| Schmidt I | ||||||
| Schmidt II | ||||||
| 7 | Hans Apel (1932–2011) | .jpg) | 17. februar 1978 | 1. oktober 1982 | Schmidt II | |
| Schmidt III | ||||||
| 8 | Manfred Wörner (1934–1994) | .jpg) | 4. oktober 1982 | 18. mai 1988 | CDU | Kohl I |
| Kohl II | ||||||
| Kohl III | ||||||
| 9 | Rupert Scholz (1937–) |  | 18. mai 1988 | 21. april 1989 | Kohl III | |
| 10 | Gerhard Stoltenberg (1928–2001) | .jpg) | 21. april 1989 | 31. mars 1992 | Kohl III | |
| Kohl IV | ||||||
| 11 | Volker Rühe (1942–) |  | 1. april 1992 | 27. oktober 1998 | Kohl IV | |
| Kohl V | ||||||
| 12 | Rudolf Scharping (1947–) |  | 27. oktober 1998 | 19. juli 2002 | SPD | Schröder I |
| 13 | Peter Struck (1943–2012) |  | 19. juli 2002 | 22. november 2005 | Schröder II | |
| 14 | Franz Josef Jung (1949–) |  | 22. november 2005 | 28. oktober 2009 | CDU | Merkel I |
| 15 | Karl-Theodor zu Guttenberg (1971–) | 28. oktober 2009 | 3. mars 2011 | CSU | Merkel II | |
| 16 | Thomas de Maizière (1954–) | .jpg) | 3. mars 2011 | 17. desember 2013 | CDU | |
| 17 | Ursula von der Leyen (1958–) |  | 17. desember 2013 | 17. juli 2019 | Merkel III | |
| 18 | Annegret Kramp-Karrenbauer (1962–) | .jpg) | 17. juli 2019 | 8. desember 2021 | Merkel IV | |
| 19 | Christine Lamprecht
(1965–) |
 |
8. desember 2021 | 19. januar 2023 | SPD | Scholz |
| 20 | Boris Pistorius
(1960–) |
|
19. januar 2023 | sittende | SPD | Scholz |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
