ballidrett mellom to lag From Wikipedia, the free encyclopedia
Fotball er en ballidrett mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, hvor formålet er å få ballen flest ganger inn i motstanderlagets mål. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har fått flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt 90 minutter. Hvis begge lag har fått like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger (vanligvis 2 × 15 minutter) eller straffesparkkonkurranse.
Av spillerne er det bare målvakten som har lov til å berøre ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt, unntatt ved situasjoner hvor ballen er ute av aktivt spill. De øvrige spillerne bruker hovedsakelig føttene og bena til å føre ballen, men kan også benytte hodet og overkroppen. En fotballkamp for senior-spillere varer normalt i to omganger à 45 minutter, til sammen 90 minutter med pause på ca. 15 minutter mellom hver omgang. Dommeren kan legge til tilleggsminutter etter hver omgang hvis det har vært bytter av spillere eller skader som har tatt mye tid, eller mye uthaling av tid. I landskamper og andre kamper på høyt nivå er det fjerdedommeren som bestemmer antall tilleggsminutter.
Spillets regler ble første gang nedtegnet i England av The Football Association i 1863. Fotball reguleres i Norge av Norges Fotballforbund (NFF) og internasjonalt av det overnasjonale fotballforbundet FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFA arrangerer verdensmesterskap i fotball i kategoriene menn og kvinner hvert fjerde år.
Fotball spilles på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag, og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett. Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere. Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i mer enn 198 land fotball jevnlig. Norges Fotballforbund hadde i 2014 registrert 375 000 aktive fotballspillere i Norge, og fotball er målt etter medlemstall Norges mest utbredte idrett. Idretten spilles av mange barn og voksne i alle land. Det arrangeres verdensmesterskap og olympisk mesterskap i idretten.
Utdypende artikkel: Fotballens historie
Moderne fotball kommer fra Storbritannia, og dagens fotballregler stammer fra arbeidet med å standardisere reglene for en rekke varianter av fotball som ble spilt på privatskoler i England på 1800-tallet.[1] Det ble spilt fotballignende spill i Storbritannia også før dette, men spillet var mer voldelig og uorganisert og foregikk gjerne som kamper mellom hele landsbyer.[1][2] Som følge av dette ble fotballspill flere ganger forbudt, blant annet av en rekke konger under hundreårskrigen (1337–1453).[3][4][5]
Det finnes en rekke eksempler på fotballspill spilt andre steder i verden gjennom tidene, som cuju i Han-dynastiets Kina, episkyros i antikkens Hellas og romernes harpastum, uten at det kan påvises noen direkte kobling mellom disse og fotball slik vi kjenner det i dag.[1]
Utdypende artikkel: Fotball for menn
Arbeidet med å standardisere reglene for fotball foregikk på midten av 1800-tallet, og de første tiårene var det flere konkurrerende regelsett i omløp. Et av dem som skulle få størst innflytelse på videre utvikling av spillets regler, ble nedtegnet under et møte med representanter fra en rekke privatskoler ved Trinity College ved University of Cambridge i 1848;[6][7] et annet var et sett regler utarbeidet ved Uppingham School som ble kalt «The Simplest Game».[8] Disse kom imidlertid ikke til å bli gjeldende overalt – i 1850-årene ble det i den engelskspråklige verden stiftet mange klubber uten tilknytning til skoler og universiteter som spilte ulike former for fotball, og noen av dem la frem sine egne regler. Fremst av disse var Sheffield Football Club, som var med på å danne Sheffield FA i 1868.[9] Sheffield Football Club ble stiftet av en gruppe cricketspillere i 1857 og er verdens eldste fotballklubb.[10]
Dette pågående arbeidet bidro til dannelsen av The Football Association (FA) 26. oktober 1863. Etter dette og fem påfølgende møter hadde man utarbeidet et uttømmende sett regler. På det avsluttende møtet valgte imidlertid representanten fra Blackheath å trekke sin klubb ut av FA som følge av at to regler i utkastet ble strøket: Regelen som tillot å løpe med ballen i hånden, og regelen som tillot å blokkere slike løp med sparking i skinnebenet («hacking»), hekting og holding.[11][12] Flere engelske rugbyklubber fulgte etter og dannet isteden Rugby Football Union i 1871.[13] De elleve gjenværende klubbene, under ledelse av Ebenezer Cobb Morley, ratifiserte det som ble de tretten opprinnelige reglene for fotball.[14] Reglene tillot imidlertid en viss ballbehandling med hendene: Om ballen ble fanget uhindret etter å ha vært i luften en viss avstand uten å ha vært i bakken («mark»), fikk vedkommende spiller frispark.[14] Sheffield FA fortsatte å spille etter sine egne regler frem til 1870-årene. FA tok senere inn en rekke av disse,[15] og reglene ble slått sammen i 1878.[16]
.jpg)
Verdens eldste fotballturnering er FA-cupen, som ble grunnlagt av Charles William Alcock og har blitt spilt mellom engelske lag siden sesongen 1871–1872.[17] Den første landskampen fant også sted i 1872 mellom Skottland og England i Glasgow, igjen etter initiativ fra Alcock.[17] Verdens første fotballiga ble også opprettet i England, nærmere bestemt i Birmingham i 1888 av Aston Villas direktør William McGregor.[17] I sin opprinnelige form bestod ligaen av tolv lag fra Midlands og Nord-England.[17]
Fotballens fremvekst i 1800-tallets Storbritannia må forstås i sammenheng med urbaniseringen og industrialiseringen av landet. Mange industriarbeidere hadde fri lørdag ettermiddag, og fotballen ble for mange en populær fritidssyssel, enten som tilskuer eller deltager.[18] Et betydelig stridsspørsmål var hvorvidt det skulle tillates profesjonelle spillere. Spillere fra arbeiderklassen var for profesjonalisering grunnet den ekstra inntekten dette kunne gi dem, mens aktører fra overklassen og øvre middelklasse strittet imot, da profesjonaliseringen kunne minske deres innflytelse over idretten.[18] Scots John Love og Fergus Suter på laget Darwin fra Lancashire skal være de første som fikk betalt for å spille fotball da de bidro til å slå Old Etonians FC, et lag bestående av tidligere kostskoleelever fra Eton, i 1879.[19] Utviklingen lot seg ikke stoppe, og FA så seg nødt til å legalisere profesjonelle spillere allerede i 1885,[19] enda de så sent som året før hadde utstengt lag for å ha brukt profesjonelle spillere.[18]
Spillereglene i fotball blir i dag fastsatt av fotballens internasjonale lovkomité (engelsk: International Football Association Board, forkortet IFAB).[20] Komiteens første møte fant sted i London 2. juni 1886 med representanter fra FA og det skotske, walisiske og nordirske fotballforbundet.[21] FIFA, det internasjonale fotballforbundet, ble stiftet i 1904 i Paris og kunngjorde at det ville rette seg etter reglene fastsatt av IFAB.[21] FIFA er representert i IFAB fra 1913.[21] Komiteen består etter dette av fire representanter fra FIFA og én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene.[20] Regelendringer krever tre fjerdedels flertall.[20] Reglene for dagens fotball bygger fortsatt på dem som ble vedtatt av IFAB i 1886, men det er blitt foretatt to større revideringer i 1937–1938 og 1997.[19]
Med britenes betydelige innflytelse internasjonalt på 1800-tallet ble fotball spredd også til resten av verden. Etter det engelske FA i 1863 var de nasjonale forbundene i Skottland (1873),[22] Wales (1876)[23] og Nord-Irland (1880)[24] de første som kom til, mens det nederlandske og danske fotballforbundet ble de første ikke-britiske forbundene da de ble stiftet i 1889.[25] Deretter fulgte land som New Zealand (1891), Argentina (1893), Chile (1895), Sveits (1895), Belgia (1895) og Italia (1898).[25] Norges Fotballforbund ble opprettet i 1902.[26] Det ble opprettet egne nasjonale turneringer etter britisk modell, typisk bestående av (minst) én årlig cupturnering samt et ligasystem der de dårligste lagene på det enkelte nivå hvert år blir ersattet med de beste lagene fra nivået under (nedrykk og opprykk).[27]
Ved opprettelsen i 1904 bestod FIFA av syv nasjonale forbund: Frankrike, Belgia, Danmark, Nederland, Spania, Sverige og Sveits.[25] De britiske forbundene ble først medlemmer i 1911, og forholdet mellom disse og det internasjonale forbundet var lenge turbulent.[27] I periodene 1920–1924 og 1928–1946 valgte de britiske forbundene å stå utenfor. Første gang fordi flertallet tillot forbund fra de tapende sentralmaktene under første verdenskrig å være med, andre gang fordi britene ikke fikk flertallet til å stille seg bak en streng tolkning av reglene for amatørspillere. Dette spørsmålet hadde stor betydning i forbindelse med de olympiske leker, hvor amatørånden var spesielt sterk.[27] Fotball stod på det offisielle olympiske programmet første gang under OL i London i 1908 og har siden vært med i samtlige leker utenom i Los Angeles i 1932;[27] fotball for kvinner ble tatt inn på det olympiske programmet i 1996.
FIFA avholder verdensmesterskap i fotball for menn og kvinner. Verdensmesterskapet i fotball for menn ble første gang avholdt i Uruguay i 1930. Det er siden arrangert i 1934 og 1938 og deretter hvert fjerde år fra og med 1950. VM i fotball for menn er verdens største idrettsarrangement i seeroppslutning, større enn de olympiske leker.[28][29] Det samlede antallet seere for kampene under fotball-VM i 2006 er estimert til 26,29 milliarder. Herav så 715,1 millioner finalen, den gang tilsvarende én niendedel av verdens befolkning.[29][30] Turneringen har siden starten vært dominert av lag fra Europa og Sør-Amerika og er bare blitt vunnet av land herfra. Mestvinnende er Brasil med fem seire, mens Tyskland og Italia står med fire triumfer hver. VM i fotball for kvinner ble først arrangert i Kina i 1991 og arrangeres også hvert fjerde år. Den første turneringen ble vunnet av USA, som også er mestvinnende nasjon med tre seire totalt. Tyskland har vunnet to ganger, mens Japan og Norge står med én seier hver.
I dag spilles fotball for menn på profesjonelt nivå over hele verden. Millioner av mennesker besøker jevnlig fotballstadioner for å se sitt favorittlag,[31] og milliarder flere følger spillet på fjernsyn og over Internett.[32] Et veldig stort antall spiller også fotball på amatørnivå. Ifølge en undersøkelse utført av FIFA som ble publisert i 2001, spiller mer enn 240 millioner mennesker i over 200 land fotball jevnlig.[33] Fotball er den idretten i verden som tiltrekker seg flest TV-seere.[34]
I store deler av verden vekker fotball sterke følelser og har en viktig rolle i livet til den enkelte tilhenger,[35] men også i lokalmiljø og på nasjonalt nivå. Elfenbenskystens herrelandslag var med på å skaffe våpenhvile under borgerkrigen i landet i 2006 og bidro i 2007 ytterligere til å dempe stridighetene mellom myndigheter og opprørere gjennom å spille en kamp i opprørenes hovedsete Bouaké, noe som for første gang samlet styrkene på begge sider i fred.[36] Fotball er på den annen side allment ansett for å være utløsende faktor i fotballkrigen i juni 1969 mellom El Salvador og Honduras.[37] Idretten forsterket også spenninger under starten av Jugoslaviakrigene i 1990-årene da en kamp mellom Dinamo Zagreb og Røde stjerne Beograd endte i opptøyer.[38]
Fotballpøbler, ofte kalt hooligans eller casuals, har til tider benyttet fotballkamper som en arena for vold i flere land. En av de mest kjente episodene er Heysel-tragedien under finalen i serievinnercupen mellom Liverpool og Juventus i 1985, hvor 39 mennesker ble drept,[39] og som førte til at engelske lag ble utestengt fra europeiske turneringer i fem år.[40] I Sverige ble en uskyldig tilhenger av laget Djurgården i 2014 drept i forkant av en kamp mot Helsingborg.[41]
Utdypende artikkel: Fotball for kvinner
Kvinner har muligens spilt fotballspill så lenge kvinner har eksistert. Det er belegg for at en tidlig versjon av cuju ble spilt av kvinner under Han-dynastiet (25–220 e.Kr.) ettersom to kvinneskikkelser er avbildet mens de spiller cuju, på fresker fra denne tiden.[42] Hva moderne fotball angår, finnes det beretninger om årlige kamper spilt i Skottland så tidlig som i 1790-årene[43] Den første registrerte kampen i England fant sted i 1895.[44] Men siden fotball har vært forbundet med maskulinitet i de fleste deler av verden (USA og Australia er to unntak), har fotball for kvinner ofte hatt problemer med å bli akseptert[45]
Det første relativt vellykkede fotballinitiativet for kvinner ble satt i gang av Nettie Honeyball (muligens et pseudonym), som startet The British Ladies’ Football Club i 1894. Laget spilte året etter sin første kamp i London foran mange skuelystne og dro deretter på flere turneer rundt om i Storbritannia. Initiativet ble imidlertid kortvarig – siste registrerte kamp med laget er fra 1903.[46]
Kvinnefotballen fikk et nytt oppsving i Storbritannia under første verdenskrig. Mange kvinner arbeidet på ammunisjonsfabrikker under krigen, og flere av disse dannet bedriftsidrettslag som møtte hverandre. Mest kjent av disse er Dick, Kerr’s Ladies, som representerte England i en serie vennskapslandskamper mot Frankrike og vant et flertall av dem, blant annet en kamp 30. april 1920 spilt foran 22 000 tilskuere. Lagets manager Alfred Frankland omtalte dem som «verdensmestre» femti år før det første uoffisielle VM ble arrangert.[47] En legendarisk kamp mellom Dick, Kerr’s Ladies og St. Helen’s på Goodison Park ble sett av 53 000 tilskuere, og det antas at mellom 10 000 og 14 000 ikke fikk billett.[48] Den 5. desember 1921 forbød FA kvinnefotball, muligens på grunn av de høye tilskuerantallene.[49] Dette medførte at Dick, Kerr’s Ladies ikke kunne spille fotball på FA-godkjente baner og måtte ty til rugbybaner og områder som ikke var beregnet for ballspill. Laget fortsatte å spille frem til 1965, da det ble lagt ned på grunn av få lag å spille mot.
Først etter andre verdenskrig begynte interessen for kvinnefotball sakte å vokse frem. Mot slutten av 1960-årene ble det opprettet interne serier og avholdt uoffisielle landskamper i land som Tyskland, Frankrike, Danmark, Italia, England, Tsjekkoslovakia og Sverige.
I 1970 var fotball for kvinner allment godkjent over det meste av Europa, og ett år senere også i England; først i 2009 kom FA med en offisiell unnskyldning for å ha forbudt fotball for kvinner 88 år tidligere.[50] Norges kvinnelandslag i fotball ble imidlertid ikke startet før i 1978, to år etter at fotball for kvinner ble godkjent av Norges Fotballforbund. I 1975 ble det første offisielle kontinentalmesterskapet, Asiamesterskapet i fotball for kvinner, arrangert. Det første europamesterskapet ble arrangert i 1984, om enn uoffisielt. De første offisielle EM og VM ble arrangert i 1991. Etter dette ble det arrangert kontinentale mesterskap i alle verdensdeler, og siden 1996 har fotball for kvinner stått på OL-programmet. I dag er det bare et fåtall land som ikke har kvinnelandslag.[51]
På klubbnivå ble det arrangert regionale serier i flere land fra 1970-årene, mens nasjonale serier kom på plass senere: i Norge i 1987, i Sverige i 1988, i Danmark i 1994 og i Tyskland i 1997. Den japanske L-ligaen ble i 1992 den første halvprofesjonelle serien for kvinner.[52]
Fotball er nå verdens største idrett for jenter og kvinner, men det er en utvikling som har gått langsomt. I 2017 sendte Nord-Korea et jentelag til Norway Cup[53]. USAs kvinnelag dro sitt fotballforbund til retten 8. mars 2019 i kampen om å få bedre utbytte igjen for innsatsen, inngikk et forlik på 24 millioner dollar og fikk løfte om lik lønn som herrenes landslag[54]. Ada Hegerberg trakk seg fra landslaget i 2017 med begrunnelse om at det ikke ble satset på kvinnesiden, at ressursene var både vesentlig mindre, og dårligere, enn hva herrene fikk[55], noe NRK senere grundig dokumenterte i en landsomfattende undersøkelse blant toppidrettsprofiler[56]. I 2023 opplevde FIFA spillerflukt fra landslagene noen måneder før VM i protest mot de dårlige betingelsene kvinnene hadde sammenliknet med herrene[57]. I juni 2023 kom FIFA med et historisk løft som sikret alle spillere i VM det året en garantert inntekt på kr 322 000 for deltakelse i gruppespillet, og en prestasjonsbonus på 2,99 millioner kroner til hver spiller på laget som dro hjem VM-seieren[58].
I 1987-sesongen i Norge ble det spilt straffesparkkonkurranse etter hver seriekamp som endte uavgjort. Vinneren av straffesparkkonkurransen fikk to poeng, mens taperen fikk ett poeng. Dette forsøket varte imidlertid bare i én sesong. Lignende regler har vært brukt i enkelte andre land, for eksempel i seriespill i USA.
Hvis et lag har færre enn syv spillere på banen, enten på grunn av mange skader eller mange utvisninger, vil kampen vanligvis bli stoppet. Dette er imidlertid ingen fast regel fra fotballens internasjonale lovkomité, men en anbefaling som hvert enkelt fotballforbund kan vedta som regel.[59]
Hvis det dømmes straffespark mot slutten av en omgang, skal omgangen ikke avsluttes før straffesparket er tatt.
Rekorden for antall omkamper i den engelske FA-cupen ble satt i 1971. Da vant Alvechurch 1–0 over Oxford City i den 5. omkampen i 4. kvalifiserende runde. I dag avgjøres imidlertid FA-cup-kamper etter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse hvis det er uavgjort etter ordinær spilletid.[60]
Det er antatt at verdensrekorden i antall straffespark i en straffesparkkonkurranse i en kamp på internasjonalt nivå er fra Copa Libertadores i Sør-Amerika i 1992. Etter at begge kampene i semifinalen mellom Newell's Old Boys og América hadde endt 1–1, trengte lagene 13 straffespark hver for å komme til en avgjørelse. Newell's Old Boys vant til slutt straffesparkkonkurransen 11–10. Det har imidlertid vært straffesparkkonkurranser på lavere nivåer som har vart betydelig lengre.[61]
I fotball foregår spillet mellom to lag, hvert bestående av elleve spillere, som skal forsøke å få en ball i motstanderens mål. Hele ballen må ha passert mållinjen (under tverrliggeren og mellom stengene) for at det skal bli mål.[62] Ballen som brukes, er 68-70 cm i omkrets[63] og kalles simpelthen en fotball. Idretten utøves på en rektangulær bane med ett mål i hver kortende, og det laget som har skåret flest mål når spilletiden er ute, vinner kampen. Spilletiden er normalt nitti minutter. Hvis begge lag har skåret like mange mål ved kampens slutt, erklæres kampen for uavgjort eller avgjøres ved ekstraomganger eller straffesparkkonkurranse. Hvert lag ledes av en kaptein hvis eneste offisielle plikt under ordinært spill i henhold til spillreglementet er å ta del i myntkastet som avgjør hvilket lag som skal starte kampen og en eventuell straffesparkkonkurranse.[64][65]
Hvert lag har én målvakt som kan berøre ballen med hendene, men bare innenfor eget straffefelt. De øvrige spillerne har ikke lov til å berøre ballen med hendene med vilje annet enn ved innkast, som foretas når ballen er gått ut av spill langs langsidene. Spillerne bruker primært føttene til å føre ballen, men de kan også bruke andre kroppsdeler (særlig «heading» av ballen med pannen) såfremt det ikke er hendene eller armene.[66] Under vanlig spill kan alle spillere sende ballen i alle retninger og bevege seg fritt omkring på banen, men spillet stanses om en spiller mottar ballen fra en medspiller etter å ha vært i offsideposisjon da ballen ble sendt. Offsideposisjon vil si å være nærmere motpartens mållinje enn både ballen og nest siste motstander, men regelen gjelder ikke om spilleren befinner seg på egen banehalvdel.[67]
Under spillet forsøker hvert lag å ha kontroll over ballen for å komme til målsjanser. Dette gjør spillerne ved å drible med ballen, sende ballen til en medspiller (pasning) og skyte ballen mot motstanderens mål. Motstanderlaget vil forsøke å vinne ballen ved å bryte pasninger eller takle motspilleren som har ballen. Graden av kontakt som tillates mellom spillerne, er imidlertid begrenset. Spillet flyter relativt fritt og stanses bare når ballen er gått ut av banen eller dommeren har sett en forseelse mot spillereglene. Etter stans i spillet gjenopptas spillet etter angitte regler.[64]
På profesjonelt nivå skåres det få mål i løpet av en kamp; i sesongen 2005–2006 i den engelske Premier League var gjennomsnittlig antall mål per kamp 2,48.[68] Spillereglene spesifiserer ingen andre spillerroller enn målvakt,[69] men over tid har det utviklet seg en rekke slike roller knyttet til forskjellige posisjoner på banen.[70] Disse kan grovt deles inn i tre kategorier: Spisser eller angripere, som har som hovedoppgave å skåre mål; forsvarsspillere, som skal hindre motstanderen i å skåre mål; og midtbanespillere, som skal vinne ballen fra motstanderen og sende den videre til angriperne på eget lag.[71]
Spillerne i disse posisjonene omtales gjerne som utespillere for å skille dem fra målvakten. De deles videre inn i undergrupper basert på hvor på banen de tilbringer mest tid; for forsvarsspillere skilles det mellom midtstoppere (som forsvarer området like foran eget mål) og backer (som forsvarer eget mål fra sidene). De ti utespillerne kan ordnes i en hvilken som helst kombinasjon, og hvilken kombinasjon som velges, sier noe om lagets spillestil: Lag bestående av mange angripere og få forsvarere antyder offensivt og aggressivt spill, mange forsvarere og få angripere det motsatte. Selv om spillerne normalt tilbringer det meste av sin tid i en bestemt posisjon, står den enkelte fritt til å bevege seg over hele banen, og utespillere kan under spillet når som helst bytte posisjon.[71] Oppsett med spillere og posisjoner kalles formasjoner.[70] Valg av formasjon og taktikk foretas normalt av lagets trener.[70]
Spillereglementet i fotball, på engelsk kalt Laws of the Game, består av i alt 17 regler. Reglene er utformet med tanke på å gjelde på alle nivåer, men det åpnes for modifikasjoner med hensyn til alder, kjønn og fysiske handikap, og reglene er ofte grovt utformet for å gi fleksibilitet i tolkningen. Reglene publiseres av FIFA, men blir utformet av fotballens internasjonale lovkomité (IFAB) – en komité bestående av én representant fra hvert av de fire britiske fotballforbundene og fire representanter fra FIFA som helhet.[72] Endringer i spillereglene krever tre fjerdedels flertall.[72] Foruten de 17 reglene regulerer IFAB spillet også gjennom direktiver og andre avgjørelser.
Hvert lag består av maksimalt elleve spillere (utenom innbyttere), hvorav én er målvakt. Reglene krever dessuten at et lag må bestå av minst syv spillere.[69] Målvaktene er de eneste spillerne som har lov til å behandle ballen med hendene, og da bare innenfor eget straffefelt; de øvrige spillerne bruker bare hendene til å ta innkast. Selv om treneren tildeler utespillerne (de øvrige spillerne utenom målvakten) bestemte posisjoner på banen, er disse rent taktiske og ikke definert eller påkrevd av reglene.[69]
Spillerne må å ha på seg trøye, shorts, sokker, sko og leggbeskyttere.[73] Medisinsk sakkyndige anbefaler at menn har på seg en beskyttende underbukse, susp.[74] Hjelm er ikke påkrevd utstyr, men spillere kan benytte det for å beskytte seg mot hodeskader.[75] Spillerne har ikke tillatelse til å ha på seg eller benytte seg av noe som kan skade en selv eller andre spillere, slik som smykker eller armbåndsur.[73] Målvakten må ha på seg klær som gjør vedkommende lett å skille fra de andre spillerne og dommerne.[73]
Et gitt antall spillere kan bli byttet ut i løpet av en kamp. Det maksimale antallet bytter per kamp i de fleste nasjonale og internasjonale ligakamper er tre, mens antallet kan variere sterkt i andre konkurranseformer og i vennskapskamper. Bytter foretas som følge av skader, tretthet, dårlig prestasjon og/eller taktiske hensyn, men også for å drøye tiden mot slutten av kamper. I vanlige kamper for voksne kan spillere som er blitt byttet ut, normalt ikke bli byttet inn igjen.[69]
Kampen ledes av en dommer, som i henhold til regel fem har «full myndighet til å håndheve spillereglene i forbindelse med den kamp han er oppnevnt til».[76] Dommerens avgjørelser er endelige.[76] Dommeren har to assistentdommere. I mange kamper på høyere nivå er det en fjerdedommer som også hjelper dommeren, og som kan erstatte en av de andre dommerne ved behov.[77] VAR (Video Assistant Referees) har siden 2018 fått sin inntreden i fotballen. VAR er verktøy som viser repriser av viktige situasjoner, som dommeren har tilgjengelig for å omgjøre en feilaktig avgjørelse. VAR skal kun brukes ved mål, straffer, røde kort eller feil identitet ved dommeravgjørelser. [78] Dommeren kan også velge å stole på VAR-dommerens avgjørelse, og dømme uten å se på reprisene selv.[78]
Utdypende artikkel: Fotball (ball)
Selve fotballen er kuleformet med en omkrets mellom 68–70 cm, vekt mellom 410 og 450 gram og overtrykk mellom 0,6 og 1,1 bar ved havnivå.[63][79][80] Tidligere bestod ballen av lærstykker som var sydd sammen, mens moderne fotballer er syntetiske.[81]
Utdypende artikkel: Fotballbane
Fotballbaner er rektangulære. Ettersom spillereglene ble utformet i England og i utgangspunktet administrert av de britiske fotballforbundene gjennom IFAB, ble dimensjonene for fotballbanen opprinnelig uttrykt i britiske måleenheter. I det norske regelsettet oppgis dimensjonene i metriske enheter.[82] Baner brukt i internasjonale kamper for voksne er mellom 100–110 m lange og 64–75 m brede.[82] I andre kamper kan banen være mellom 90–120 m lang og 45–90 m bred, forutsatt at banen ikke blir kvadratisk.[82] I 2008 gikk IFAB inn for en fast banestørrelse (105 m lang, 68 m bred) for internasjonale kamper, men denne avgjørelsen ble siden satt på vent og aldri implementert.[83][84]
De lange grenselinjene for banen kalles sidelinjer, mens de korte grenselinjene kalles mållinjer. Et rektangulært mål plasseres midt på hver mållinje. Innsiden av målstengene skal være 7,3 m fra hverandre, og undersiden av den vannrette tverrliggeren skal være 2,4 m over bakken. Det plasseres vanligvis nett bak målet, men dette er ikke påkrevd av reglene.[82]
Området foran målet kalles straffefeltet. Dette avgrenses av mållinjen og to linjer som står vinkelrett på mållinjen 16,5 meter fra hver av målstengene; disse strekker seg 16,5 m inn på banen, hvor de forbindes av en linje parallell med mållinjen. Straffefeltet er det området hvor forsvarende målvakt kan ta ballen med hendene, og hvor forseelser begått av forsvarende lag som ellers fører til direkte frispark, isteden medfører straffespark. På banen er det også markert hvor spillere og/eller ballen skal være ved avspark, målspark, straffespark og hjørnespark.[82]
En vanlig fotballkamp for voksne består av to omganger à 45 minutter, og kampuret går uavbrutt selv om ballen er ute av spill. Det er normalt en pause på 15 minutter mellom omgangene. Dommeren har mulighet til å legge til tilleggstid for tid som går tapt til bytter, skader og andre stopp i spillet. Hvor mye tid som eventuelt skal legges til, er opp til dommerens skjønn, og det er også dommeren som avslutter omgangene. I kamper med fjerdedommer gir dommeren denne mot slutten av omgangen beskjed hvor mye tid som han planlegger å legge til, slik at fjerdedommeren kan signalisere dette til spillere, tilskuere og støtteapparat med en lystavle. Reglene sier at en kamp ikke kan bli avsluttet før eventuelle idømte straffespark er blitt tatt.[85] I aldersbestemte klasser er spilletiden kortere. I seniorkamper for kvinner i Norge var spilletiden tidligere 80 minutter.
Ved ligaspill kan kamper ende uavgjort. I utslagsturneringer (cup) hvor det i hver runde må kåres en vinner, er det flere metoder som benyttes for å få gjort dette ved uavgjort resultat. Omkamp er én mulighet; en annen er å legge til to ekstraomganger à 15 minutter etter ordinær tid. Skulle det fremdeles være uavgjort etter ekstraomgangene, brukes gjerne straffesparkkonkurranse for å kåre en vinner. Mål skåret i straffesparkkonkurranser teller imidlertid ikke med i kampens ordinære sluttresultat, men rapporteres separat.[86] I straffesparkkonkurranse får hvert lag fem straffespark. Er det fremdeles uavgjort etter at hvert lag har tatt fem straffespark, får hvert lag ett nytt straffespark helt til en avgjørelse har falt.
I noen turneringer går hver utslagsrunde over to kamper, slik at begge lag spiller hjemme én gang og borte én gang. Her er det det samlede resultatet over de to kampene som avgjør hvem som går videre. Om det står likt etter begge kamper, kan bortemålsregelen komme til anvendelse. Denne sier at ved likt resultat over to kamper teller mål skåret på bortebane dobbelt, slik at det laget som har skåret flest bortemål, vil gå videre. Er resultatet fremdeles likt, går oppgjøret videre til ekstraomganger og eventuelt straffesparkkonkurranse.[65]
Rundt årtusenskiftet eksperimenterte IFAB med reglene for å unngå at vinneren skulle bli kåret ved straffesparkkonkurranse. Man innførte «første målet vinner» som prinsipp i ekstraomgangene slik at kampen ble avsluttet så snart noen skåret i en av ekstraomgangene (golden goal), eventuelt etter første ekstraomgang dersom et av lagene ledet ved dennes slutt (silver goal). Oliver Bierhoff skåret tidenes første golden goal da Tyskland slo Tsjekkia i finalen i EM i 1996. Golden goal ble benyttet under VM for menn i 1998 og 2002, mens silver goal ble benyttet under EM for menn i 2004. Reglene med golden goal og silver goal er siden blitt forlatt.[87]
I henhold til reglene består spillet av to tilstander: ballen i spill og ballen ute av spill.[88] Fra avspark i starten av hver omgang til omgangen blåses av er ballen i spill til enhver tid bortsett fra når ballen måtte forlate banen eller spillet stanses av dommeren. Når ballen er gått ut av spill, gjenopptas spillet etter en av åtte metoder avhengig av hvordan ballen gikk ut av spill:
 |
 | |
Spilleren advares med et gult kort og blir utvist fra kampen med et rødt kort. Disse fargene ble først introdusert i VM i fotball 1970 og har blitt brukt konsekvent siden.[96] | ||
Regel tolv lister opp en rekke feil og overtredelser av reglene. Å berøre ballen med hendene med vilje og felling eller dytting av motstander er eksempler på regelbrudd som fører til direkte frispark eller straffespark til motstanderen avhengig av hvor på banen forseelsen begås. Ved en del andre forseelser idømmes isteden indirekte frispark.[66]
Dommeren kan straffe forseelser med en advarsel (gult kort) eller utvisning (rødt kort). To gule kort i samme kamp fører også til rødt kort og med det utvisning. Spillere som utvises, kan ikke erstattes av innbyttere. Selv om reglene lister opp regler for hvilke forseelser som fører til straff, er definisjonene vide, og særlig forseelsen «usportslig opptreden» kan benyttes av dommeren til å straffe adferd som er imot spillets ånd uten å være dekket av bestemte forseelser. Dommeren kan tildele gult eller rødt kort til samtlige spillere, herunder benyttede og ubenyttede reserver og spillere som er blitt byttet ut. Trenere og annet støtteapparat kan ikke få gult eller rødt kort, men kan bli bortvist fra det tekniske området om de ikke oppfører seg på en ansvarlig måte.[76]
Dommeren kan velge å la spillet gå videre uten stans etter en forseelse dersom dommeren mener det vil være til fordel for laget som forseelsen ble begått mot. Dommeren kan velge å gå tilbake på denne avgjørelsen dersom laget likevel ikke i løpet av noen sekunder skulle få fordelen dommeren så for seg. Selv om dommeren lot spillet gå videre, kan dommeren straffe den som begikk forseelsen, ved neste stans i spillet.[76]
Dommerens avgjørelser på banen er endelige. Sluttresultatet kan ikke endres i ettertid selv om det skulle vise seg at dommeravgjørelser (herunder vedrørende tildeling av mål) var feil.[76]
Fotballforbund og turneringsarrangører skal sørge for akseptabel adferd også i videre forstand, for eksempel med hensyn til kommentarer til pressen, klubbers finanser, doping, aldersbestemmelser og kampfiksing. I de fleste turneringer blir spillere som utvises, suspendert, og enkelte alvorlige forseelser på banen kan føre til ytterligere sanksjoner i etterkant utover de som automatisk er forbundet med rødt kort.[97] Noen fotballforbund tillater at suspenderinger av spillere ankes inn av klubbene dersom klubben mener at dommeren tok feil eller var for streng.[97]
Slike sanksjoner kan gjelde for enkeltspillere eller hele klubber og omfatte bøter, poengtrekk (ved ligaspill) eller utstengelse fra turneringer.[97] Klubber kan også tildeles gratisseire.[98]
Det er også utarbeidet regler for fotball med mindre lag, fotball spilt andre steder enn på ordinære fotballbaner (for eksempel futsal, innefotball og strandfotball) og fotball for lag med funksjonshemmede spillere.
Et fremtredende trekk ved fotball er at det er egnet for uformelt, hverdagslig spill, idet det kan spilles med minimalt med utstyr såfremt man har et åpent område og en ball tilgjengelig. I slike tilfeller kan lagstørrelsen variere betydelig og reglene være betydelig forenklet, og reglene håndheves typisk av spillerne selv.
Det styrende organet for fotball (og assosierte spill som futsal og strandfotball) er FIFA (fransk: Fédération Internationale de Football Association). FIFAs hovedkvarter ligger i Zürich i Sveits. Underordnet FIFA er seks regionale (kontinentale) fotballforbund:
De regionale forbundene er i sin tur sammenslutninger av nasjonale fotballforbund, som har ansvar for fotballen i sitt land. Disse tilsvarer i de fleste tilfeller nasjonalstater (slik som Norges Fotballforbund), men noen har også bare ansvar for mindre nasjonale regioner (slik som Skottlands fotballforbund). Per 2016 er det til sammen 211 nasjonale forbund som er tilknyttet både FIFA og de respektive kontinentale forbundene.[99]
Mens FIFA har ansvar for turneringer og de fleste regler omkring internasjonal konkurranse, blir reglene for selve spillet fastsatt av International Football Association Board (IFAB). Her har de fire britiske forbundene én stemme hver, mens FIFA samlet har fire stemmer.[72]
De to største internasjonale turneringene er verdensmesterskapet i fotball for menn og kvinner, som er for landslag og organiseres av FIFA. I sluttspillet, som foregår over en fireukersperiode hvert fjerde år, deltar 32 lag i herrenes turnering, mens det tilsvarende tallet i kvinnenes er 24. I kvalifiseringsrundene, som organiseres av de kontinentale fotballforbundene, deltar til sammen omtrent 190–200 lag for herrer og 130–140 lag for kvinner.
Det har vært avholdt fotballturnering for herrer under hvert OL siden 1900 med unntak av 1932, men OL i London i 1908 var første gang fotball stod offisielt på OL-programmet.[100] Opprinnelig var OL-turneringen i fotball bare åpen for amatørspillere.[101] Det er blitt åpnet for profesjonelle spillere siden 1984, men med sterke restriksjoner, og i dag er OL-turneringen i fotball for menn primært for spillere som er 23 år eller yngre.[100] Fotball for kvinner står på OL-programmet siden 1996; her er det imidlertid ikke noen aldersrestriksjoner.[100]
Etter verdensmesterskapet er det de kontinentale mesterskapene som har størst prestisje. Disse organiseres av de kontinentale forbundene: Europamesterskapet for menn og kvinner (UEFA), Copa América for menn og Sudamericano Femenino for kvinner (CONMEBOL), Afrikamesterskapet for menn og kvinner (CAF), Asiamesterskapet for menn og kvinner (AFC), CONCACAF Gold Cup for menn og kvinner (CONCACAF) og Oseaniamesterskapet for menn og kvinner (OFC).
Ett år før hvert verdensmesterskap i fotball for menn arrangeres FIFA Confederations Cup i det landet som skal arrangere sluttspillet i verdensmesterskapet. Her deltar vinneren i hvert av de seks kontinentale mesterskapene, regjerende verdensmester og vertsnasjonen for det kommende VM. Turneringen regnes imidlertid som et prøve-VM og har ikke samme prestisje som selve verdensmesterskapet.[102]
For klubblag er det de kontinentale klubbmesterskapene som har størst anseelse,[103] slik som Mesterligaen (menn, kvinner) i Europa og Copa Libertadores (menn, kvinner) i Sør-Amerika. På herresiden deltar vinnerne av de kontinentale turneringene i det årlige VM i fotball for klubblag. En tilsvarende turnering for kvinner er planlagt med start i 2017.[104]
Det nasjonale forbundet i de enkelte land har ansvaret for ligasystemet i landet, som typisk omfatter flere divisjoner. De forskjellige divisjonene er normalt utformet som round robin-turneringer der lagene i divisjonen spiller mot hverandre to ganger hver sesong, én gang hjemme og én gang borte. Lagene får poeng basert på resultatene i kampene (normalt tre poeng for seier og ett poeng for uavgjort), hvilket i sin tur benyttes til å lage en tabell for divisjonen. For å skille ved poenglikhet benyttes gjerne målforskjell (totalt antall mål skåret fratrukket totalt antall mål sluppet inn) og innbyrdes oppgjør. Laget som er på toppen av tabellen ved sesongens slutt, vinner divisjonen. De best plasserte lagene blir neste sesong byttet ut med de dårligst plasserte lagene i divisjonen over, og tilsvarende de dårligste lagene med de beste lagene i divisjonen under.[105] De best plasserte lagene i et lands øverste divisjon blir gjerne kvalifisert for spill i internasjonale klubbturneringer påfølgende sesong.
I enkelte latinamerikanske ligaer er systemet noe annerledes: Her deler man fotballsesongen inn i to deler, apertura («åpning») og clausura («avslutning»), der det kåres en vinner i hver.[106]
De fleste land har videre én eller flere cupturneringer i tillegg til ligasystemet. Disse foregår etter utslagsmetoden. Alle lag tildeles en motstander i hver runde, og hver runde må ha en vinner. Halvparten av lagene i turneringen ryker dermed ut for hver runde, og vinneren er den som til slutt står igjen ubseiret.
I mange land er spillerne i de øverste divisjonene betalte profesjonelle, mens spillerne i lavere divisjoner og i mindre lands ligasystemer er halvprofesjonelle og amatører. De fem største ligaene i europeisk herrefotball – Bundesliga (Tyskland), Premier League (England), Serie A (Italia), La Liga (Spania) og Ligue 1 (Frankrike) – tiltrekker seg de fleste av de beste spillerne i verden og hadde i 2008 totale lønnskostnader på snaut seks milliarder norske kroner.[107]
Fotball i Norge reguleres av Norges Fotballforbund, som ble stiftet 30. april 1902.[108] Det er Norges største særidrettsforbund. 73 625 kvinner/jenter og 189 486 herrer/gutter spilte i 2023-sesongen på til sammen 23 395 lag[109]. Dette gjør fotball til Norges mest utbredte idrett målt etter antall medlemmer.[110] Lyn Fotball er i 2023 Norges største klubb i antall spillere med 1723, mens Øvrevoll Hosle IL er største klubb i antall lag med 132[111].
Det er usikkert nøyaktig når fotballen kom til Norge. I boken Fotball fra 1924 foreslår Peder Chr. Andersen at fotballen kan ha kommet «[…] hit til Norge kanske ved kapteiner og sjømænd på Wilsonbaatene, kanske ogsaa gjennem engelske ingeniører paa Borregaard og Skotfos, eller ved norske studenter paa engelske høiskoler og universiteter».[112] Norges første fotballklubb, Christiania Footballclub, ble stiftet 28. mai 1885 av Emil Salvesen og John George Dahll, to hjemkomne studenter fra England og Skottland.[113]
Mer sikkert er det at Norge er en voldsomt fotballinteressert nasjon. I boken Socceronomics - Why England lose (2012) av Simon Kuper og Stefan Szymanski ble Norge kåret til nasjonen som elsker fotball aller mest - basert på variablene: 1) hvor mange som selv spiller fotball, 2) hvor mange som går på kamper og 3) hvor mange som ser fotball på tv.
Norgesmesterskapet i fotball for herrer ble arrangert første gang i 1902, samme år som Norges Fotballforbund ble stiftet, og er en cupturnering med finale hver senhøst. Siden 1948 har finalearenaen vært Ullevaal stadion. Den norske fotballsesongen går fra april til november – dette i motsetning til de fleste andre land, hvor sesongen starter i august og avsluttes i mai året etter.[114] Siden starten er Odd mestvinnende klubb med tolv seire.
Den øverste divisjonen innen herrefotballen i Norge er Eliteserien, som siden 2009 består av 16 lag. Serien ble startet i 1937 under navnet Norgesserien, men dekket den gang ikke de tre nordligste fylkene (Nordland, Troms og Finnmark) og Sogn og Fjordane; lag fra de tre nordligste fylkene fikk først være med i 1972. Store reiseavstander ble benyttet som argument mot at nordnorske lag skulle være inkludert. Fra 1948 til 1962 ble serien kalt Hovedserien, før navnet var 1. divisjon fra 1963 til 1989. I sesongene 1990–2016 har det offisielle navnet vært Tippeligaen som følge av en sponsoravtale med Norsk Tipping, men fra og med sesongen 2017 vil Eliteserien også være ligaens offisielle navn.[115]
Det var lenge stor skepsis mot å profesjonalisere fotballen i Norge. Først i 1984 ble det innført en lisens («non-amatør») som gjorde det mulig for spillere å ha inntil 40 prosent av inntekten fra fotballspilling.[116] Profflisens (100 prosent) ble innført i 1993, men i begynnelsen var det svært få spillere som fikk heltidskontrakt.[116] Rosenborg er mestvinnende klubb med 24 titler per 2016. Topperien er den øverste divisjonen innen norsk kvinnefotball og har siden 2020 bestått av ti lag. Serien fikk offisiell status i 1987 og etterfulgte da et system med regionale serier. Frem til 1995 ble serien kalt 1. divisjon. Det mestvinnende laget er Trondheims-Ørn med til sammen åtte mesterskap per 2016.
Norgesmesterskapet i fotball for kvinner er arrangert siden 1970-årene – først uoffisielt av Frigg i perioden 1971–1977 før Norges Fotballforbund tok over og arrangerte offisielt norgesmesterskap fra 1978. Siden 1978 er Trondheims-Ørn mestvinnende lag med totalt åtte mesterskap. Vinnerne av NM i fotball tildeles kongepokalen.
Internasjonalt er det kvinnene som har hevdet Norge i fotball. Det norske fotballandslaget for kvinner har vunnet VM (1995), EM (1987 og 1993) og OL (2000). Laget har også vunnet en rekke sølv- og bronsemedaljer. Det norske kvinnelandslaget har vært kvalifisert til samtlige ni verdensmesterskap i fotball[117].
Hege Riise står med flest landskamper, med 188, og Isabell Herlovsen som har scoret flest mål, 67. Ada Hegerberg ble kåret av UEFA til Europas beste kvinnelige fotballspiller sesongen 2015/16[118] og mottok Gullballen som verdens beste fotballspiller i 2018[119]. Hun har også scoret flest mål i Champions League-turneringen totalt, i Champions League én sesong (15), og var første spiller til å score hat-trick i en mesterligafinale. Spillgiganten EA rangerte både Hegerberg (Lyon), Caroline Graham Hansen (Barcelona) og Guro Reiten (Chelsea) blant de ti største landslagsstjernene i verden da de lanserte spillet FIFA World Cup 23 like i forkant for verdensmesterskapet i 2023[120].
Det norske herrelandslagets største prestasjon er det såkalte bronselagets tredjeplass i OL i Berlin i 1936, og deltakelse i VM-sluttspillet i 1938. I 1990-årene opplevde herrelandslaget igjen en sportslig opptur og deltok under Egil «Drillo» Olsens ledelse i VM-sluttspillene i 1994 og 1998. Norge deltok også i EM-sluttspillet i 2000. John Arne Riise er den spilleren som har flest landskamper for herrer, 110.
En av verdens største fotballturneringer for barn og ungdom, Norway Cup, har siden 1972 blitt arrangert hver sommer på Ekebergsletta i Oslo.[121]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
